KJÆRLIGHET

Foto: Synnøve Sætrum

 

 

Holder deg tett.

Fem seks tiår på jorda kan romme en evighet, men...

Kjærligheten teller ikke år.

Sildrer stille, setter sødmens spor.

 

Det eneste og alt i storm og stille.

Alt den første tanken rommer, og den siste.

Kjærligheten evner ikke kulde.

Savnet, lengselen og dypet veier ikke ord.

 

Synnøve Sætrum

 

 



I N S O M N I A

 

 

Insomnia...

Fullmåne både over Burbon street og Chiang Mai...

Skruen skrudd løst eller riktig?
Ingen sult.
Ingen tørst.

Her er ingen sauer å telle.
Ikke mennesker heller.

Fantasier om det fineste og det styggeste, det beste og det værste.

Ingen døs i indre drømmeslott.
Drømmene polemiserer.
 Gud hjelpe hvor der skal diskuteres hver gang øynene lukkes for en smule ro.
Filmer med divaer, skjønne sonater eller bønner om sinnets ro er uten virkning.
 

Jommen sa en sove som en stein....
De som har kvista løype sier insomnia er bonusen når alderen siger på.

Det er bare å vente.

Den som venter venter ikke forgjeves.

 

 Insomnia i natt.
Ei ukjent natt kommer søvnen for evige tider.

Men, i natt er jeg pip våken, tenker årssakssammenhenger...

Åhhh... kom nattesøvn og slå meg ned, her skal du motstand finne!

 

 

 

Chiang Mai, onsdag 30.januar 2013

04 55

 

Synnøve Sætrum

Om glede og lede...

 

 

Et jagerfly krysser himmelen over hodet her på balkongen, og minner meg om at det langt fra bare finnes lutter idyll, fred, lykke, forbrødring og kjærlighet i verden.

Selv om denne formiddagstimen her på balkongen er av det gode slaget.

Er oppe fra horisontalen, og greier tenke på annet enn å stryke med. 

Ikke helt i hundre, men sånn nittiseks kanskje.

Glede sagt med andre ord.

Det går rette vegen, og jeg får snakke med legen når jeg er hjemme igjen.

Yr.no melder at her skal komme regn klokka ett.

Like mye nedbør som i Kristiansand denne dagen.

Hvorvidt det er sant er en annen sak.

Værprofetene sier her skal være tjue grader varmere på samme tidspunkt.

Akkurat det tror jeg på.

En skarve nordboer langtidsturist sitter på balkongen og nyter pausen fra sola.

Har ikke sett overskyet himmel siden slutten av november. Det var i Hua Hin. Jeg har erindringer om sølepytter og et stengt gartneri pga øs pøs.

  Dagene her nede er så tettpakket med andre inntrykk at tiden synes mye lenger siden enn det det er.

Likevel: Når hadde man to måneder sammenhengende solskinn i Norge sist?

For ikke å snakke om sommerklima?

Samme det. Jeg har vært her i sammenhengende glede over været to måneder.

Turen er kommet til nedtelling. Det er ikke så lenge til jeg skal heim.

Lede blir det ikke. Jeg har mye der heime å glede meg over.

 

Og, jeg kjenner det som ved siste tur. Jeg fryder meg over dagene her.

 Se bort fra salmonella-tildragelser...heime er det fimbul influensatid etter som jeg forstår.

Ikke forhippen på det heller.

Men, helt ærlig: Dersom valget stod mellom salmonellasponhelvete og brodder velger jeg det siste.

Livet skrikende på elgen hvert 20. minutt er værre lede enn brodder for unngåelse av hjernerystelse eller lårhalsbrudd (det siste må man jo ikke få ... begynner jo bli voksen..)

 

Ennå noen dager skal jeg sitte her, kikke rett ned i krona av et tre med gule blomster.

Høre fuglene synge, og takke for at hundene ligger rett ut og holder kjeft.

Hundeuling halve natta kan være slitsomt. Sikkert værre for hunden, men likevel. 

Det kan være et rabalder hvor dyreværnet hadde grepet inn for lengst var det heime.

Jeg har sett noe behandling av hund som får det til å gå kaldt nedover ryggen på meg. Ingen glede.

 Men, for all del, noen hederlige unntak har jeg også vært øyenvitne til. 

Jo, vi har forskjellig syn på menneskets beste venn. Det er helt klart.

 

 Ukomplisert kjennes det også å være 'koblet fra' materialismen heime. Kanskje særlig fordi en ikke henger med, ikke kan henge med. Ikke vil heller. Har forsøkt å forestille meg om jeg ville brukt lottomillionene til stærsj og skrammel, men kjenner at det er ikke akkurat det det handler om for meg lell. Så da er jeg jo heldig. Når en savner noe i livet som aleneboende, så er det vel at noen bare stikker innom uten at jeg inviterer. Ikke nødvendigvis for å bli døgnet på tamp,men bare ta en prat og en kaffe. Noe jeg alltid har. Dessuten har jeg alltid tid nok, det er ikke det det står på heller.¨

 

Jo, det kjennes som et privilegium og stor gled med frakobling.

Ikke snurre rundt i mindreverdighetsfølelsene som lett kommer i Norge.

Greiene som handler om å skamme seg over det en ikke har, enda det ikke er noen grunn til det.

Det siste tiåret er hjemlandet mitt blitt et mye vanskeligere sted å 'falle utenfor'.

Mangt og mye kjennes som hets mot alt som ikke er 'main stream'.

Jeg avskyr det der, samtidig som jeg elsker mitt lille land.

 

Ja, det tenker jeg på mes flyet fra air.asia vender nesa mot sør over hodet mitt.

Om noen uker sitter jeg i en sånn en, og begynner den lange reisa heim.

For det er langt hjem.

Fjorten timer til sammen i over nihundre kilometer i timen.

Det er fort det.

 

Men igjen, enda er jeg her. Skyene sprekker, så det ser ut til at Yr.no farer med saker de ikke har greie på enda en gang. Jeg er glad for at beina bærer meg og at skumle bakterier kapitulerer.

Tre dagers lede ut av en liten times glede.

Sånn kan det gå, man har ikke kontroll over noe som helst.

Kroppen seirer alltid, og den gjør rett som det er det stikk motsatte av hva en ønsker seg. 

Lede eller glede finnes antakelig ikke på molekylært nivå...

Eller gjør det?

 

Synnøve Sætrum



ET SALMONELLA-AKTIG...HELVETES LIV..

 

 

"Selv et firbent dyr kan snuble, og en lærd mann likeså."

 (Thailandsk ordtak)

 

 

 Jo, det er akkurat det jeg nå skriver heim om: 

 Et salmonella-aktig...helvetes liv.

Det har det vært siste to og et halvt døgn.

Jeg har fått det for meg at jeg skal være høflig, til tider overdrevent høflig.

Siden vi menneskene langt oppi fra nord er så totalt ulike thaiene, og helt sikkert kan virke både strenge og uhøflige. Det enda vi kommer fra verdens rikeste, beste og lykkeligste land, var det ikke så? Litt av hvert å leve opp til. Sånn som det der med å være rik. Ja, jeg er rik sammenlignet med en gjennomsnitts lønnet thai. Men, siden jeg ikke kan språket er det vanskelig å få forklart at jeg ikke er det spøtt rik i Norge.  Lykkeligere enn alle andre i hele verden er jeg også slår undesøkelsen fast.

Hømmmm. Hømmm. Hømmm.

Altså, må jeg alltid forsøke å være lykkelig, høflig og oppføre meg som en riking.

 

Vel, her om dagen tok beina meg inn i et vakkert tempel i nærområdet. Det viste seg å være kinesisk-thai, og akkurat den dagen var det fellesmåltider for hele trossamfunnet.

Jeg ble invitert på lunsj. Og, enda jeg hadde spist relativt nettopp og så at det var matvarer der jeg ikke tåler takket jeg likevel ja. Den høfligheta, den høfligheta.

Jeg tok til meg lite, smilte og snakket og spurte og lærte en masse.

Sånn sett var det hele kjempetrivelig.

 

Det ble et salmonella...helvetes liv.

Den bakterien virker nesten sporenstruksen.

Jeg gikk derfra, rotet meg ut av kartet og inn i et ferskvaremarked jeg ikke hadde sett.

Selvsagt står det ikke på turistens kart.

Alarm i kroppens bakside...

Hvor finnes en do?

 

Jeg spurte et par mennesker men ingen forstår.

Ikke var det tiden for pantomime heller. Kunne gått galt på stedet, og det hadde vært mer enn jeg kunne hamle opp med der og da. Varmt var det også.

 

7-11 ble redningen.

Alle steder i Thailand har et 7-11 eller femti.

Ungdommen der viste meg et sted over gata.

Jeg løp dit.

Spurte etter toalett, og noen åpnet døra.

Det var det skitneste jeg har sett av denslags.

Og, krise: Ikke papir!

 

Tilbake til 7-11 for papir og steriliseringsremedier.

Fikk ordnet det sånn noenlunde brukende, og satt meg.

Alt er relativet, men i nøden spiser fanden fluer som kjent.

I dette tilfellet mygg.

Da jeg hadde satt meg kastet flere hundre mygg seg på vingene, og gikk til angrep.

Heldigvis for myggsprayen i veska.

Der satt jeg på ringen og spraya i veg, både foran og bak !

 

Den dassen er det skitneste jeg har vært på, noen sinne.

Jeg kastet alt som hadde vært i befatning med gulvet, og håpte jeg hadde unngått den værste sumpen. For det var det det var, hundretusen mygg tar ikke feil av våtmarksområder. Merkelig nok fikk jeg ikke mer enn to stikk.

Hvilket jeg kan takke tilfeldighetene for.

 

Siden kom jeg heim, med gode vietnamesiske vårruller i posen, og var sliten men tenkte det var over. Jommen sa jeg myggsump.

To og et halvt døgn salmonellahelvete av det slaget hvor man fabler om at dør jeg her kan jeg ikke gjøre noe med det. Man kan ikke en gang greie ta telefonen.

Heldigvis kom vaskedama og fikk sett tilstandene.

Så var jeg sikret på den sida.

Fikk nummer å ringe hvis jeg skulle trenge lege.

 

Vel, nå er det kvelden den tredje dagen.

Jeg har akkurat klart å spise en godt stekt thailandsk vårrull.

Den satser jeg på blir sittende i kroppen, og at jeg slipper legen.

Jeg har lest mye om skumle arter av salmonella i tropene,

 så man får være på vakt de neste dagene. 

 

Uansett, moralen heretter blir:

Høfligheten og lykken får ta seg en tur, og jeg får lyve det jeg klarer om hvor mett jeg er der bønnespirer og sticky rice dukker opp, om enn tarmene hyler etter mat.

 Et salmonella-aktig helvetes liv hyler de nemlig ikke etter.

Safety first!

 

Her skal det soves, og håpes på en ganske annen dag i morgen.

 

Synnøve Sætrum

 



TOK SEN

Foto: Synnøve Sætrum

 

Altså Tok Sen, ikke tosken... ;-)

I det følgende skal tenker jeg etter fattig evne forsøke formidle noe jeg ikke hadde fantasi til å tro jeg skulle. Det handler om ny innsikt og uten å ane det ble tatt til et sted i meg selv jeg til nå i mitt enogfemtiende år ikke hadde vært. Jeg har både lest og hørt om lignende erfaringer, men de har ikke vært mine. Jeg tenker mine forsøk har vært mange, og jeg har prøvd mye for å finne sinnsro, og samtidig utvide de indre perspektivene. Resultatet har stort sett vært fiasko.

 

Kan hende har jeg en egen evne til å søke enden av regnbuen etter drømmene.

Se utover, i stedet for innover.

Men, jeg øver meg, hver eneste dag på å kikke inn.
Det er gått et lite tiår siden jeg begynte aktivt med den sporten.

Poenget er å finne ut hva jeg selv gjør som stenger for indre harmoni og kjærlighet.

 Det går sakte framover.

Utlært og ferdig håper jeg aldri jeg blir.
Bare på å fortsette.
Erkjenne og erkjenne enda mer.

Øve og øve og øve.

Så stresset og forknytt har jeg til tider vært, at "prosjektet" er nok for et helt liv.

Hva andre mennesker søker og lengter etter, dypest sett, kan jeg ikke vite.

Siden vi menneskene både er grunnleggende like og ulike.
Det jeg synes swinger i en roman f. eks kan føre en annen nærmest til brekninger.
Fargene jeg elsker er for andre motbydelige.
Musikken jeg digger ville en annen aldri finne på å ta inn i sin samling.
Filmene jeg koser meg glugg over på kino finner andre under pari.
Konserter og teater like så.
Og så videre og så videre og så videre...

 Noe av livets søken for undertegnede er å greie slappe helt av, siden jeg lett bærer med meg unødvendig stress. Hvorfor jeg ble så var for enkelte sider ved tilværelsen, og oppfatter dem veldig veldig stressende har jeg ikke svaret på. Mange ganger ønsker jeg meg inderlig det, selvsagt. Dessverre handler det ikke om en av eller på-knapp.
Det sier seg vel selv at indre og ytre spenninger til tider er belastende både for fysikk og psyke.

Siden jeg til tider synes jeg sjøl er litt for mye av det meste søker jeg indre og ytre ro og harmoni.
Ved sjels år og alder, som jeg kommet til er jeg blitt flinkere til å ta vare på de menneskene som gjør og vil meg godt i livet. Tiden er for kort til de andre. Refleksjonene rundt akkurat det handler om å ha utlevert noe som slett ikke varer evig. Det kan være slutt før jeg får sagt kake. Så når jeg i en alder av fylte femti opplever mennesker som krangler og slåss, lager intriger og styr. Er ufine og slemme da bakker jeg vekk. Jeg fatter slett og rett ikke vitsen. Nå snakker jeg ikke om det menneskelige, at man tråkker i salaten og gjør noe eller noen forkjært uten å mene det.
Det jeg tenker på er folk som går manipulerer og herjer for å lage ustemning.
Sånt blir jeg til tider stresset av.
Kan ikke ha det....
 

 

Vel...
Forleden dag gjorde snutten av en samtale med en tilfeleldig forbipasserende meg oppmerksom på terapautisk massasje i Chiang Mai. Jeg dro dit sporenstruksen, og møtte ei vennlig dame som intervjuet meg lett om mine helsemessige utfordringer "all over the place"...
Etter det jeg fortalte foreslo hun ei behandling, og jeg fikk time dagen etter.

I går ettermiddag hadde jeg mitt første møte med den eldgamle metoden Tok Sen.

Jeg kjenner alt for lite til bakgrunnen og opprinnelig bruksområde, men finner en del når jeg googler.

 

Jeg siterer:

 

"Tok Sen is a technique developed in the Chiang Mai region employed by farmers and others involved in physically taxing employment. The usual tools are a simple stick and wooden hammer. The stick end is placed over the tight muscle (or sen lines) and rythmic percussions are performed causing deep but safe vibrations to transmit through muscle tissues. This is a very quick way to release muscle knots and create overall relaxation."

 

Jeg leser videre om bruken på det moderne mennesket, altså moa...
Tok Sen forbedrer de organiske og metaboliske funksjonene i kroppen.
Den stimulerer vital energi, harmoniserer nervesystemet.
Videre balanserer den forholdet kropp - sinn.

Som om ikke det er nok fører behandlingen til dyp avslapping og velvære.

Som krona på verket elimineres stress, samtidig som den roer ned sinnet og musklene.

 

Jeg tror ikke det organiske og metabolismen endrer seg bare med ei behandling(det må nok mer til). Men, jeg har likevel tenk å ta så mange jeg har mulighet til før jeg reiser hjem igjen.

  Ett og annet kan jeg si.
Ut av to timers behandling kom jeg forundret/forandret, og så avslappet(les også lykkelig) jeg ikke kan huske å ha vært på mange mange mange år.
Mens jeg lå på matta og fikk behandling ble jeg av rytmen fra trehammeren tatt til et sted inne i meg selv hvor det bare finnes harmoni. Det var akkurat som det de som ufører det lover.
Plutselig har jeg en helt ny og ukjent erfaring med hva det vil si å være avslappet.
Total balanse mellom kropp og sinn.
Alt stress rant av meg før første kne var nådd.
Jeg innbiller meg det må være noe som ligner transe.
Eller i alle fall dyp dyp meditasjon. Endelig tenker jeg.
Endelig. Ny sjelsettende innsikt.
Kanskje finnes egentlig ikke ordene for det som skjedde.
Jeg vet ikke.
Noe er ordløst, men det er!

Jeg ble på underlig vis tatt inn i det dypet av meg selv som bare rommer hvile.

Sinnet ble stille og kroppen slappet av på en for meg ukjent måte.

Fantastisk var det, og helt annerledes enn noe jeg i fantasien har kunnet forestille meg.

Etterpå ble jeg sittende ganske lenge i en stol og bare smile og smile og smile.
Jeg smiler ennå bare jeg tenker på det, og gleder meg til neste gang som ikke er om så mange dager.
Tok Sen gjorde det utrolige for "tosken" som stadig jager etter ro på steder og i situasjoner som ikke gir det hun søker.....

Derfor skulle jeg til Chiang Mai, tenker jeg nå.
Møtet med Tok Sen ble milepæl med stor M i mi indre reise.

 

Ha en god dag der ute...

 

Synnøve Sætrum

 

 

 

 Jeg fant blant mange andre videoer disse på You-tube,

og har selvsagt ingen rettigheter til dem.

 

 



Som en fugl på ei snor....

 

 

 

 

 

 

 

Som en fugl på ei snor... Jo det hender mer enn en gang i løpet av et år man føler seg akkurat som Cohen formidler. Du verden så mye livsvisdom det er i de tekstene. Jeg lytter og lytter, leser og leser. År ut og inn. Er og blir blodfan, og kommer til å være det så lenge her finnes pust i meg.

Denslag låter har rett ut terapautisk effekt for en vanlig dødelig som meg selv.

 

 

Hva skulle det blitt til uten fryden musikken gir alle dager?
Musikken er terapi, avslapping og den dypeste glede. Ikke sant?

Åhhhh... denne aferikanske musikeren(RIP) ble jeg gjort oppmerksom på av en nær venn.

Cooder kjente jeg fra før selvsagt. Vennen forærte meg en cd, og siden har jeg kjøpt en til... Spennende, nydelig , avslappende musikk. Setter den på når det butter litt. Det gjør noe positivt med meg. Denne kvelden den 22. januar har jeg det bra, men er litt sliten av kontorarbeid. Noen ganger blir ting i tekst gale, og så må man rette og stryke og i det hele tatt. Verden er nå en gang skrudd i hop slik at det den ene gjør i beste mening kan for den andre bli helt galt. Vi er forskjellige.
For det meste er det spennende, som jeg oppfatter det. Andre ganger er min lille tilværelse såpass krevende at jeg synger en sang eller fem., som en fugl på ei snor...
"Singing seems to help a troubled soul" synger Johnny Cash. Du verden som han hadde rett. Gjør ikke sangen noe med innstillingen har jeg alltids en afrikaner til på tapetet. Mory Kante's "Yeke yeke". Var fantastisk heldig og fikk høre ham og det store bandet live på Canalstreet i Arendal for noen år siden. Jeg danset og danset og danset. Vi var ikke så mange som gjorde det, noe som undret meg.Kom det av at det enda var lyst i landet, og ølserveringen ikke hadde vært oppe så lenge? Jeg vet ikke, men jeg vet det er umulig å holde seg i ro når sånn musikk spilles. 
For min del var det rytme og liv og glede. Kommer de tilbake til Norge stiller jeg.

 

 

 

Man blir sulten av tankearbeid, så jeg har vært i spisesalen på hotellet og spist svin med fersk ingefær og chili. Yummi, yummi. På denne turen opplever jeg meg mye tøffere hva krydder angår. Spiser rød chili uten å blunke, ok jeg kjenner det, men tidligere har det vært nærmest en nær døden opplevelse. Karrien smaker ikke fullt så sterkt, bare som et vennlig smell mot gangen. Jeg kjenner jeg har lyst på et nanbrød snart. Kanskje jeg kan finne et indisk sted som ikke ligner det jeg prøvde i fjor. Bare smørje der. Ingen kjøttbiter, så det var nedtur. Får visst slå litt opp på internettet og studere kartet enda en gang. Og, finner jeg bare et navn og en adresse går der alltids en tuk-tuk.

Jo, det kan være et passende prosjekt til lunsj i morra. Det kan kjennes som en glede allerede.

Turen for meg denne gangen handler fremst og først om å komme i bedre form. Det er jeg i ferd med å oppnå, og så handler det om å bare være menneske og nyte dagene som er til disposisjon denne gangen. Det er en lykke at jeg slippe styre med fornying av visa og annet. I det hele og store er det en lykke å leve og være. Ha motet til å være glad og tilfreds også alene. Det har ikke alltid vært sånn, og det kommer til å komme nedturer igjen. Men, det må være lov å si man er bedre når man er bedre. Skrive når man greier skrive. Jeg gjør det såpass mye at noen sikkert tror jeg kunne sittet slik hele dagen. Det friske ikke vet er at jeg ofte ligger rett ut i flere timer etter å ha produsert et avsnitt.

Må legge hodet på hvil, og da følger kroppen med. Sliktnoe henger i hop.

 

Mobilen later forresten til å ha tatt kvelden. Intet tegn til liv selv om jeg har satt i kontakten og den lader. Får gi det til i morra. Hvis ikke får jeg skaffe meg et nytt apparat. Akkurat de der enkle til meldinger og korte samtaler er rimelige å få tak i heromkring.

 

Men nå skal jeg til sengs for å fintenke på de viktige spørsmål her i verden...

Hvorfor kjærlighet? Hvorfor elske? Hvorfor vennskap? Hvorfor være glad i? Hvorfor reise gjennom livet og dele om vegen med det skrevne ordet? Hvorfor legge hodet på bloggen?Hvorfor blogge?Hvorfor skrive?Hvorfor leve? Hvorfor mene? Hvorfor spise? Hvorfor gråte? Hvorfor le? Hvorfor bare være, og synes det er godt nok? Hvorfor i det hele tatt bry seg om hva andre mener?

 Hvorfor ikke bare bli sittende i en krok med sitt sårede hjerte og vente på at døden stille kommer og henter en?

 

“Hvis munnen min ikke sier noe, så blir ikke hodet mitt skadet”.

 

Så sier et ungarsk ordtak. Det skal jeg også finfundere på. Kanskje kommer noen svar til meg i drømme. Mye å være oppmerksom på der. Men, nå er jeg så trøtt at neste steg er natta.

Klokka i Chiang Mai er ni, så da kan man sovne. Om klokka blir seks når en stiller i frokostsalen gjør det ingenting. Jeg har funnet ut at jeg slett ikke er den eneste som er våken på den tida.

 

Livet er herlig.

 

Synnøve Sætrum

 

 

 

 

 

 

 

 

Anonymiteten, meg og Karl Ove Knausgård...

Dedikert til alle dere som oppmuntrer meg til å fortsette skrivingen.
Mange tusen takk, det betyr enormt mye for meg!

Etter det jeg skrev 17. og 19. januar har jeg fått en del spørsmål rundt dette med anonymitet. Om jeg ikke blir engstelig for å vise såpass mye som det jeg gjør.
Både nei og ja kan jeg oppriktig og ærlig svare til det.
Jo, jeg synes det er ekkelt at det finnes synspunkter jeg ikke har, og hensyn å ta jeg ikke kommer på når jeg skriver. I det store og hele handler jo bloggen om å skrive tekster ut fra eget ståsted og egne ideer. Om noen ikke liker det jeg skriver er det greit. I Norge er dessuten janteloven så sterk at man skal være forsiktig med å stå fram som dem man er.
Ikke fokusere at det er jeg som har skrevet teksten og reflekterer tundt noe.
En skal rett og slett ikke stikke hodet fram med det identitetsmerket navnet er.  
Underlig for meg det, men vi er forskjellige menneskene og det er spennende.

Hvis man derimot er tittulert som noe offentlig høyt oppe i samfunnshierarkiet er det noe annet. Da er man verdig navnet, og dagsorden og meningsberettiget.
Vi andre små og grå skal bare tie.
Den lille bloggeren skal helst ikke tro at hun eller han er noe,
eller kan skrive for å spissformulere litt. Vel, vel vel...
Det å skrive er fleregget sverd.
For meg, i den livssituasjonen jeg er, er skrivingen noe av det som gir deler av hverdagen min mening. Noen ser noe av meg til og med, skjønner hva poengene mine er,
 eller får noen nye tanker fordi jeg deler noen av mine her.
Da jeg begynte å skrive for blogg reflekterte jeg noe rundt akkurat det.
 Om jeg skulle skrive anonymt og skjule identiteten, eller stå fram med meg.
Noen kommenterte at da kom NAV til å lese det, eller noen annen øvrighet.
Jeg tror ikke det er forbudt å skrive uten å ta betaling for det om man er ufør.
Skammet meg over at jeg er uførepensjonist har jeg gjort nok.
Demokrati betyr at alle stemmer kan ytre seg  om de ønsker.
 Ikke sant?

Anonym eller ikke-anonym?
Ikke fordi jeg ville skrevet noe annet enn det jeg gjør, men kort og godt for å beskytte meg selv fra dem som måtte være sterke motstandere av det jeg står for.
Etter mye tenkning rundt det kom jeg fram til at anonymitet ble feil for meg.
En blogg er jo i utgangspunktet et personlig dokument, så hvorfor skulle jeg ikke sette identitetsmerket mitt under tekstene?
For meg ville det ha handlet om å skamme seg for å være den jeg er, som jeg er.
Jeg tror på ytringsfrihet, grunnleggende menneskerettigheter fundert i den gamle erklæringen. Dessuten lever jeg i Norge som er et grunnlovsfestet demokratisk samfunn. 
Når jeg er så heldig å være født i et demokratisk land, hvorfor skal jeg ikke da benytte meg av retten til den frie fredelige ytringen under fullt navn. For det første. 

Av det følger det ,for det andre og selvsagt, at enhver har rett til å velge religion/ evt. ikke-religion og politisk/ikke-politisk overbevisning. Det tredje er at jeg mener at enhver skal kunne ytre seg fritt om absolutt alt, så lenge en gjør det i den fredelige dialogens hensikt.
Ikke oppfordrer til overgrep mot annerledes tenkende og praktiserend enn en selv.
Ei heller oppfordre til vold, krig eller terror.
Dessuten er jeg ingen kjendis.
Jeg har bare skrevet for dagbøker og tekster som har havnet i skrivebordskuffen det meste av livet.Produksjonen av tekst er etter hvert blitt ganske stor, men jeg fortsetter.
Har det i meg, har alltid hatt det, selv om jeg slett ikke er blitt noen berømt forfatter.
Den som leser Ytringsstedet vet jeg ikke anvender pseudonym.

Når man skriver bloggtekster med fullt navn og ansikt er det ikke lenger snakk om status som anonym. Likevel gjør det meg ikke til kjendis som må ut og opptre inkognito.
Er vel for sært det jeg fører til bloggs. Fint, det kan jeg leve med!
Der ute i det verdensomspennende cyberspace kan  hvem som helst lese tekstene  på Ytringsstedet mitt. Så har da stedet mange oppslag i land veldig langt vekk fra Norge.
 Den eneste begrensningen jeg setter her er at hvemsomhelst ikke kan skrive hvasomhelst i kommentarfeltet. Når jeg regelrett hetses offentliggjør jeg det ikke.
Meningsbrytning har jeg ikke noe i mot, men anonyme mobbekampanjer og trussler vil jeg ikke ha her. Skulle det bli for ille går jeg til politiet med det.
Så langt er jeg dypt takknemlig for å ha sluppet.

Jeg vet et og annet om kommunikasjonssituasjonen.
Mottakerne av teksten kan oppfatte den helt annerledes enn avsender.
Det er greit.
Ingen leser i vakum. Objektiviteten er en akademisk størrelse.
Dessuten: Er ikke alt privat, like som alt er politikk til syvende og sist?
Det handler bare om hvorvidt man vil dele om det, og om noen vil lese det. 
Så handler det også om graden av oppriktighet i det man deler av sitt private.
Noen mener det er uhørt, andre synes det er greit. Forfatterstemmen kan selvsagt diskuteres. 
Er det mennesket som trykker på tastaturet sin stemme, eller er den fiktiv og litterær?
Friheten ved tastaturet rommer, blant mye annet, at den som skriver bestemmer situasjonen.
Hva som deles, hva man trekker fra og legger til.
Det kommer an på hva man vil ha fram.
Noen vil garantert kalle det en egotripp og navlebeskuende.
Andre finner gjenkjennelse eller nye interessante tanker for eget liv.
Så kan man diskutere om det er uhørt eller ikke uhørt.
Om en tråkker over grenser og så videre.
Som Karl Ove Knausgårds private utgreiinger i "Min Kamp".
Klart det er provoserende, klart det privat, men også kompromissløst ærlig.
Det ærlige vil alltid være sårbart. Så...

 Nå har jeg lest Knausgårds seks bind, med tildels svært private utlegninger.
Til å begynne med irriterte det meg, jeg fant det upassende og navlebeskuende.
(Nå vil jeg ikke sammenligne bloggtekstene mine med Knausgård, bare så jeg oppklarer det med en gang. Hans litterære kvaliteter er ikke mine. Jeg har da en smule selvinnsikt...) 

 Det"Min kamp" etter hvert fikk meg til å reflektere over(blant mye mye mye annet som jeg ikke tar her nå) var dette med det private, ikke-private, samt dette med å gjøre individet til gruppe og gjennom gruppe til ingenting. Den anonyme synes jo ikke... Følger du med?

Bind 6 er for meg noe av det aller beste jeg har lest, noensinne.( Genialt. Fantastisk. For meg kunne det gjærne vært dobbelt så langt.) Slik jeg leser det anskueliggjør de private delene av teksten nettopp at alt til syvende og sist er individuelt.
Alle er vi mennesker med våre hverdagskamper. 
Vanlige liv hvor vi opptrer som snille eller slemme, rasjonelle eller urasjonelle. Friske eller syke. Arbeidende eller uføre. Homo eller hetero. 
Vi er ubetenksomme eller reflekterte. Troende eller ateister.
 Vi elsker eller hater, engasjerer oss eller er likegyldige. Osv, osv, osv.
 Alt dette som er det menneskelige. 
Ingen av oss er bare en gruppe, alle er et suverent ukrenkelig enkeltindivid. 
Når Karl Ove Knausgård stiller det personlige perspektivet opp mot den grufulle utryddingen jødene(og alle de andre som måtte bøte med livet under Hitler) 
finner jeg det, som litterært grep genialt.
Som en slag videreutvikling av Ibsens "nutidsdramaer".
Alle er vi en privat, ingen er seks millioner.
Henger du med?

 Igjen. Jeg er ingen Knausgård, men jeg er et individ med grunnleggende ukrenkelige menneskerettigheter. Så da blir mi greie at jeg får stå for det.

 En har da sine meningers mot med de konsekvensene det eventuelt måtte få på godt eller vondt. Bloggtekster er ikke bare for blondiner (unnskyld medsøstre) som reklamerer for klær, pupper og annet. Det var bare ikke der det begynte.

Ikke derfor bloggere sitter fengslet, eller endog dømt til døden på grunn av sin samvittighet. Inkognito eller anonym er den skjuler identiteten.

Jo, jeg kan skjønne at anonymiteten om man lever under totalitære regimer av alle slag.

Noen ganger er det nødvendig å spre motstand uten å bli kneblet eller hogget den skrivende hånda av på stedet. Det litt som med flyvebladene under for eksempel andre verdenskrig, og vel så det.Nå for tiden, særlig på de for de fleste sosial mediene kombineres det med maskering eller forkledning. Sånn er det blitt for det moderne sosiale anonyme mennesket.
Noen maskerer seg, mens de kikker på oss andre som ikke gjør det.
Og, for all del:
Enhver må velge sin vei, og sine grenser.
Det er ikke det jeg sier.
Enkeltmennesket er også som sådan suverent.
Jeg bare peker på et dilemma...
 

Når jeg leser kommentarfeltene under avisartikkler, blogger, nyhetskanaler osv. osv slår det meg at det må være greier med anonymitet om man grenseløst skal slenge rundt seg med skjellsord, spre elendighet eller bare ganske enkelt følge med på andres nettaktivitet uten å vise eget ansikt. I eldre tid var høyt sosial plasserte personer inkognito i noen sammenhenger.
Når for eksempel adelige opptrådte slik skulle ikke resten av verden tilkjennegi at man så gjennom og visste hvem vedkommende var. Vel, det var i den sammenhengen men ikke denne.

Vel, jeg er verken kjendis eller adelig.
Men, jeg er, og velger ha mot til å skrive under som meg.
Den etikken og moralen fikk jeg inn med identitets- og utdanning.

Ha god mandag!

Synnøve Sætrum
 

VOYAGE TO ASIA......... HELDIGE MEG, PRIVILIGERTE MEG...

Morgenstemning på balkongen min. Foto: Synnøve Sætrum

 

 

Bon voyage!

Voyage to Asia.
Heldige meg, priviligerte meg...
En sms på mobilen den dagen sa:

"Hei.
Du er ikke bare heldig, men tøff også.
Håper du får en fin tur nedover.
Klem"

Noen kjenner meg godt, kjenner spøkelsene mine.
Det som er mitt ulykkelige og ensomme ego, men bryr seg likevel om meg.
Heldige meg, priviligerte meg...
Full av frykt kaster jeg meg på flyet.
Ser redselen i kvitøyet, og tenker:
Du skal ikke få bestemme mitt liv, hemme mitt liv.
Når jeg reiser til Asia er turen lang, og jeg får jet-leg i flere dager etterpå.
Det er vanvittig lenge med tolv tretten timer i jumbojeten i tillegg til venting på bakken.
Blir slett og rett reisesjuk.
 Sikkert grunnet i sykdom i kroppen, posttraumatisk stress og tidsforskjellen.
Men, jeg gjør det likevel.
Summa summarum er det på alle måter verdt det.
Her jeg sitter denne formiddagen er formen min betydelig bedre enn for to måneder siden,
 og det er en måned til den lange flyturen hjem til fimbulvinteren i norden.
Gjett om jeg skal utnytte og nyte hvert et øyeblikk?
Spasere, masseres, spise sunt, oppleve og "bare være".
Vekta begynner så vidt å peke nedover, og jeg tenker jeg skulle hatt tre månder til her.
Minst.
Hvem vet?
Kanskje en annen gang, et annet år, en annen tur...
Nå er det dagen i dag, og den er rolig og god.
Den modne søte grapen jeg akkurat har spist til lunsj smeltet mot ganen.
Jeg tar en kopp Nescafe til.

Posttraumatisk stress-syndrom ja.
Litt av hvert i helsealfabetet mitt, men det også.
Siden jeg nå en gang har vært i en nødsituasjon og det med passe dosering flyskrekk på forhånd.
Jeg hadde hatt turer uten redsel da sistuasjonen oppstod.
 Lært meg til å overgi meg til rasjonell tenkning.
Trodde jeg var ferdig med marer.
Uten det hadde jeg ikke opplevd en nød-situasjoen.
Hadde ganske enkelt holdt beina vekk fra flymaskiner.
Da det skjedde hadde jeg tenkt gjennom en sånn situasjon med ubeskrivelig skrekk mange ganger.
Sett i ettertid tenker jeg på hvor vanvittig redd jeg ble, på min bønn til høgere makter om at det ikke måtte være min tur. Det var ikke det, siden jeg nå sitter her og skriver om det, men jeg ba også om at hvis det var det så måtte det går fort, og at jeg måtte ha styrke til møte med døden.
Ja, sånn kan tankene være i et fly hvor det oppstår røykutvikling flypersonalet inklusive kapteing og styrmann ikke vet hvor kommer fra.

Når man på toppen av alt har sett fly stupe inn i tårnene på Manhattan utallige ganger, og har lettet fra et land som har sin historie med terror tenker man det også. Langt borte, men likevel så nært.
Terror? Terror? Terror?
Etter bønnen min ble jeg helt rolig sittende og vente, og tenke på livet.
På alt jeg måtte få sagt og gjort om jeg bare kom ned igjen.
Kabinpersonalet og kaptein var ytterst profesjonelle og beroligende.
Jeg har lest avisoppslag fra lignende situasjoner hvor skrik og panikk beskrives.
I dette flyet ble det helt stille. Ingen panikk.
Alle fulgte anvisningene og ventet på nødlandingen.
Etter tviholdt tanken i at det måtte gå bra.
Det bare måtte.
Heldige meg, priviligerte meg...

Så sitter jeg her igjen skrivende, og hører på  "Voyage to Asia".
I dag skal jeg bare vandre litt, kjøpe ei tropehjelm eller caps.
Forebyggende piller mot magasjau, og myggblokkering.
I morgen skal jeg i jungelen på elefantryggen først, og siden rafting på elva.
Fem mil oppi fjellene overfor her.
Jeg har vært på elefantrygg før, men ikke i jungelen.
Rafting har jeg bare sett.

Etter mye intens verking (ulykkelige meg... ensomme meg) ved yogathai- og annen massasje begynner kroppen å bli bedre.I går hadde jeg to timer behandling hvor de vonde punktene var færre, og beina mine kunne bennes veier som minner om slangemennesker.
Jeg var rett og slett et stort smil og lykkelig der jeg lå.
Happy happy. Same same.
Det oppleves som å få kroppen sin tilbake, men egentlig har jeg ikke ordene for følelsen likevel.
 "You happy, I'm happy", sa Boa.

Kroppen min kan jeg dele i to, etter de gamle teoriene og prinsippene jeg kjenner til men likevel ikke eier.Ikke er jeg fysioterapaut eller medisiner. Bare leser det jeg finner, og tar til meg noen sikkert ufullstendige kunnskaper. Hullene er nok enorme. Såpass vet jeg etter å ha studert så mange år jeg erkjenner: Jo mer en vet, vet en at en ikke vet noe som helst!

Så:
 Jeg har ei venstreside som styres av den høyre hjernehalvdelen.
Der bor artisten i meg. Bildene og visualiseringene. Fargene, oversikten og helheten. Intuisjonene og intuiviteten, følelser og emosjoner. Rimene, rytmene og musikken. Tilfeldige rekkefølger og mønster. Der er min rom og retningssans, de spalitale evnene sagt på fint. Hvilket jeg så til de grader får bekrefta når jeg er på reise, og i byer. Det er den delen av meg som nyter musikk, kunst og dans, og det å bare være tidløs, kreativ og spontan. Det kan stemme. Jeg har det ikke så vondt eller så værst med de delene av tilværelsen.Den er slett og rett ganske god. Trykk-akkupunktur forteller meg det. Lite smerte, bare et og annet rykk og noe som kan minne om det.

Jeg har en venstre hjernehalvdel som styrer høyre side av kroppen. Den delen hvor det akademiske sitter. Ok, jeg er akademiker, men får ikke brukt så store deler av all min akademiske kunnskap sånn til daglig. Trur jeg, men er ikke helt sikkert.
Har jeg vondt i akademia?
  Språket sitter jo der, setningene, skrivingen og ordene.
Tale og opplesning, lesningen, detaljene, faktum og analyse.
Alt i meg er også alltid språk, setninger, skriving og ord.
Mange ord.
Som jeg elsker forholde meg til, og være i.
 Alt kan bli en tekst, alt kan brukes, grunnes over. Skapes om.
Detaljer kan være interessante, fakta og analyse like så.
Tror ikke jeg har så vondt i den delen.
 Logikken derimot kan være en seig vond faen.
Det finnes jo ingen logikk i verdens fordeling av alt og ingenting.
Ta fra de fattige og gi til de rike, er og blir galt for meg. Gjør vondt det!
 For ikke å snakke om alt dette med instrukser og regler. Matematikken og jeg går ikke i hop.
 Den rå nådeløse kapitalen som styrer alt. Er det alle de ulykkelige tankene om den forferdelige verdensordningen som kaster kroppen min opp i bro ved enkelte trykk?
Sekvensiell tenkning er drepen, og rasjonaliteten også noen ganger.
Virkelighetsorienteringen og det å gjøre sliter på meg.
Tiden er for kort.
For kort til å kontrollere og dømme de syke, ulykkelige, plagede og fattige.

"No pain, no gain", sier Boa.
 Og så peker hun på min høyre side, og sin høyre side og sier:
"Same same. I do not know why".
Hun forteller meg at hun er trettini og har ei datter på atten år.
 "Same same", sier hun og ler.
Andre kunder kommer og går.
Det er mange som spør etter henne, når hun er ferdig med meg, når de kan komme tilbake.
Når man har funnet noen som kan den gamle kunsten og forstår det som skjer under trykk, strekk og bendinger har det ingen hensikt å lete etter noe halvgodt.
Hun har fantastiske hender den dama.
Takknemligheten kjennes som Eri Sugai's skjelvende stemme når hun synger "Voyage to Asia".
Heldige meg, priviligerte meg...

Synnøve Sætrum

 

TIDLIG TORSDAGS MORGEN

 

Gratulerer med dagen Lita! Ha det kjempeflott!

 Jammen er det en positivt å ha ei god venninne som fyller år i tankene. Gjør seg det!

Kvart over sju viser uret, og jeg har allerede vært våken bortimot to timer. Alt for tidlig og alt for alene i verden, tenkte jeg. Forsøkte flere ganger å snu meg over på sida og sovne fra verken som vekker meg. Det gikk ikke. Så forsøkte jeg tenke flere positive tanker.Jeg ligger tross alt i ei seng og det i Chiang Mai. Utenfor er det sommer, og fuglene var startet med sangen.Her er så kjørlig om nettene at jeg slippe luftkondisjoneringshe.... på veggen.

 Sola var på vei opp og greier. Ja, og så forsøkte jeg strategien med all verdens nød. Krig, sult, sykdom, overgrep, terror og så videre. Til slutt var det bare å kapitulere og stå opp. Er det ikke jeg sjøl som sier at verden er et elendig sted for mange mennesker, men det forandrer ikke at det gjør vondt å få kappa av seg armen? Riktig så dramatisk er det ikke fatt, men fy fabian som jeg verker over alt i kroppen (untatt i hodet heldigvis),og jeg gjør meg tanker om både datt og ditt jeg får ta med fagfolk når jeg kommer hjem igjen fra denne turen. Ukene går så fort at det er jammen ikke lenge til.

 

 

Her på bruket serveres frokost fra klokka seks til ti am.

Så jeg tusla ned i spisesalen kvart over.

"Good morning madam" møtte meg akkurat i det jeg forsøkte dekke en kjempegjesp med hånda.
Heromkring kan man rape høylydt ved bordet uten at noen fortrekker en mine, ja jeg har selv hørt det. Men, å pirke seg i tennene derimot, eller vise drøvelen...
"Sorry", og jenta med det gode humøret lo.

Det tok meg ikke veldig lang tid å registrere at jeg ikke er alene i verden.

Her bor asiater fra alle steder i verdensdelen, og så meg. 
Det foresvever meg at jeg er på et sted hvor folk bor når de arbeider her i byen.
Ikke så mange rent helseferierende som meg her.

 Jeg er alene hvit middelaldrende dame, i sin beste alder, på langtidsopphold her.
Tror det skyldes at jeg må gå femhundre meter før jeg når det ene hjørnet av gamlebyen.
Jeg befinner meg altså avsides i terrenget. Bevisst valg fra mi side, jeg trenger all mosjonen.

Skjønt ødemark er det nå ikke akkurat. Chiang Mai er landets nest største så...

 

 

 

Maten som serveres er fra alle verdenshjørner. Jeg kan velge å spise brød med egg, tomater og andre grønnsaker. Ha i meg frukt og yoghurt og være helt vestlig i stilen. Det merkelige er at jeg foretrekker den asiatiske maten, også klokka halv sju om morgenen. Så jeg hadde wookaaaaa kylling med fersk ingefær, sopp, gulrøtter og asiatisk broccoli. Det var en nytelse slett og rett. Jeg satt der og tenkte på at jeg må finne opp et system med maten som gjør at jeg kan ha det på den måten også hjemme. For det er virkelig mye bedre enn brød for denne kroppen. Så det handler om å endre vaner igjen. Siden det viser seg at det ikke er noe problem når jeg får det servert. Vanskelighetene melder seg når jeg skal være sjølgående. Da er det enkelt å ty til løsningene jeg har holdt på med i femti år. Selv om de ikke funker lenger....

 

Likevel: Prøv kylling med fersk ingefær om morgenen det smaker helt fortreffelig.

Vil du på liv og død ha ris til er det ingenting i veien for det.

Jeg tok kun ei spiseskje for gammel uvane, eller syns skyld.

 

 

 

Jo, sånn er det her. Nå siter jeg i senga og klokka nærmer seg åtte.Det er fortsatt tidlig torsdag morgen. Jeg har trukket for gardinen igjen, for nå er jeg søvnig. Det verker litt mindre i kroppen.

400 mg Ibux gjør sitt. Den positive tanken er: Verk forteller meg at jeg er i livet, og høyst sansynlig skal feire bursdag nummer to her i byen om noen dager. Blir bra det.

Jeg satser på et par gode timer her i horisontalen før dagen begynner for andre gang.
Ikke riktig så tidlig tirsdags morgen.

 

Chiang Mai, 17. januar 2013

 Synnøve Sætrum



NOE ER SPRÅKLØST, MEN DET FINNES...

Foto: Synnøve Sætrum

 

 

Til Mamma

 

Noen mennesker er nærere enn andre.

Vi tenker på hverandre ofte, i alt og i det eneste.

Det hender jeg kan sitte og tenke på en eller flere av "mine" dyrebare.

Gripe etter telefonen for å ta en prat, kobler meg på Skype, sender en sms eller en epost, et brev eller et postkort. I samme nu tar den andre kontakt. Får ringt før meg, sendt sms før meg, eller i det jeg har sendt eposten ligger det en fra samme menneske i innboksen. Også i disse digitale tider hender det jeg finner noe håndskrevet i postkassa mi som fortsatt henger på veggen utenfor. Alt bekrefter at vi holder hverandre i tankene og hjertet. Telepati vet jeg ikke om finnes, ikke kan jeg bortforklare det helt heller. Av og til kan man lure litt. Undertegnede er ikke allvitende. Ikke er det så lenge siden kjetterbålene stadig og grusomt slukte mennesker som hevdet det tiden ikke ville vite av.

I dag vet vi for eksempel at jorda er rund. Det er udiskutabelt. Men, vi vet, for eksempel ikke, om klimaendringene er menneskeskapte eller natulige. De lærde er lærde, og de strides. Enhver står fritt til å holde det ene eller andre standpunktet for minst eller mest sannsynlig, eller forkaste begge og finne på noe annet. Poenget er dog at vi ikke vet. Det er mange svar vi menneskene ikke har. Kanskje vi ikke har bruk for dem i det hele tatt. Endog til kan det hende vi stiller de riv ruskende gale spørsmålene. Sofistene i det gamle grekenland mente menneskene hadde alle svar i seg, bare seg forutsatt at spørsmålene ble riktig stilt... Det er lenge siden den tiden...
Ikke fullt så lenge siden er det jeg lærte at det aldri kom til å bli noen personlig datamaskin.
Det ville alltid ta alt for stor plass. Basta!
Telefonsamtaler med både lyd og bilde var ren fiksjon.

 

 Det som er sikkert er at man kan ha andre mennesker i tankene så lenge man har evnene til å tenke. Bevisst eller underbevisst. Jeg "kommuniserer" da vitterlig tilsynelatende helt levende med mennesker som har vært døde i mange tiår i drømme. Opplevelsen kan være realistisk. Andre ganger tenker jeg: Du drømmer Synnøve, for så i neste nu (mens jeg sover) komme til at jeg forholder meg til virkeligheten. Bevissthet om stemninger, farger, symboler, lyder, samtaler og tid er der. 

Noen hevder at kommer mennesker en er skilt fra i tid og rom til drømmen er det fordi vedkommende savner deg. Rene skjære svada sier noen. Telepati, sier en annen. 

Virksom om en sovende eller våken, levende eller død.

 

Uansett kan vi være nære hverandre i tanken.
Telepatisk?
Kanskje?

Andre ganger tenker jeg om det:
Ikke fa..derullanlei  !

Man kan være på hver sin planet selv om en ligger så tett sammen som bare to mennesker kan.

Det ytterste i det innerste, og likevel to ulike galakser.

Leve i den ultimate ensomheten.

 

Tove Ditlevsen beskrev det i debutromanen "De gjorde et barn fortred" (1941):

"Tankeoverføring er løgn. Noe slikt finnes ikke. To mennesker kan stå overfor hverandre, helt nær hverandre, og den enes hjerte kan hamre i det betrengte brystet og hans tanker skrike ut over de stumme leppene så luften dirrer av toner, mens den andre går likegyldig bort. Den enes liv kan være knust og endret på mindre enn et sekund, mens den andre tenner sin sigarett og blåser ringer ut i luften. Du kan sitte og hygge det i din stue en kveld, god og søvnig, og fryde deg over din trygge tilværelse i samme øyeblikk som det mennesket som er ditt aller dyrebareste, blir kjørt over og drept på stedet kanskje få skritt fra ditt hus - du vet det ikke, du reiser deg, gjesper - jeg burde vel gå og legge meg snart. Det går ikke bud fra det ene mennesket til det andre foruten på talens vei. Ikke selve tingen, bare bevisstheten om den, gjør skade og rammer oss.- "

 

Jo, det var altså dette skrivestunda ville presse ut av meg denne kvelden i Chiang Mai.
Kanskje noe selvmotsigende, men hva så?
Ta meg sammen og ikke være så selvhøytidelig her jeg sitter.

Jeg har lukket døra til balkong og mygg.
Det er varmere i kveld enn det har vært de siste fire-fem.

Klokka er nesten ti.

Jeg begynte tirsdag 15.januar 2013 med kaffe og soda på balkongen.

Etter frokost og litt mer søvn gikk jeg til det ene posthuset i Chiang Mai.

Hadde et og annet som skulle avgårde til andre siden av jorda.

Sånn kan det være når noen alltid er nært i tankene.

Siden fikk jeg to timer thai-massasje. Av ypperste klasse.

Vi har ikke felles språk, likevel er kommunikasjonen mellom meg og Bya utvetydig.

Noe er språkløst utenfor, men det finnes.

 

Synnøve Sætrum

 

 

"Alone" by Edgar Allan Poe

ALENE

Foto: Synnøve Sætrum

 

Chiang Mai morgen eller kveld er jeg alene i den krystallklare kjørlige lufta. Drag av Norge om sommeren. Hjemlengsel? Ikke akkurat, men det gjemmer ikke min viten om hvor jeg kommer fra. Likevel hender det mer enn en gang i løpet av ei ukes tid at jeg lengter etter å dele erfaringer.På egenhånd er det ikke gitt at man finner egnet samtalepartner, og i alle fall ikke her i Asia. Det er så som så med engelskkunnskapene til folk, og derfor begrenser det seg. Dybde forutsetter språk.

I spisesalen hadde verdensdelsen's innbyggere bobblejakker på denne søndags morgenen. Å trekke det vel langt for nordlendingen i meg, men lell. Må innrømme jeg frøys da jeg satt i tuk-tuk-en hjem fra søndagsmarkedet ved halv ni tiden i kveld. Utenfor på trappa viste gradestokken bare fjorten, så det er ikke det minstre rart jeg hutret. Har ikke sittet på balkongen i kveld. Hoppa rett i langarma og tjukk bomull forneden. Har vandra og vandra sammen med tusener av andre i "Sunday walking street". Har drevet med pruting og fått anskaffet noen asiatiske finurligheter jeg har tenkt dryppe på noen. Er så barnslig jeg at det er morsomt med gaver enten en gir eller får.

 

 Språkene som snakkes rundt meg er meningsbærende for millioner. For meg er de helt uforståelige, men jeg hører melodiene i dem, og kan skille en thai, en kineser eller japaner fra hverandre. Jeg kan til og med høre forskjell på dialektene her i Thailand, uten å begripe et kvidder av ordene.

Akkurat det kan til tider være ei lise. Den handler om at man får god tid til refleksjoner rundt sitt eget. Andre ganger er det ensomheten som preger meg alene på ferie. Ikke at noe blir utålelig. Men det er nå en gang sånn at delt glede er dobbel glede, og delt sorg er halv sorg...

 

 I går satt jeg på ei stråmatte i Chiang Mai's offentlige park. I posen( ja for all mat som kjøpes fra noen med trillende servering får en med i en eller flere)hadde jeg to kyllingbein på pinne, samt litt klebrig ris. Ved siden av meg satt ei thailandsk dame. Hun pekte på kyllingen og sa noe. Jeg ga henne det ene beinet. "Kat pun kaaa", sa hun(forøvrig en av de to frasene jeg begiper; tusen takk) og tok imot. Men, fortsatte med å si noe og peke på kyllingbeinet. Åhhhhhhh, noen ganger er jeg utrolig treg. Lenge om langt gikk det opp for meg at hun forsøkte lære meg hva grillet kyllingbein heter på thai. Jeg gjentok mange ganger, og så lo vi. Kyllingen gikk ned på høykant. Den var god og mør. Etter det la jeg meg på siden og var borte en liten halvtime. Våknet av at det gikk mot solnedgang, og gresset begynte bli rått. Dama var gått, og selvsagt hadde jeg glemt det thailandske ordet. Det blir for komplisert. Men, jeg har lovet meg selv at skal jeg være her i landet en lengre periode en gang i livet, så skal jeg gå på kurs og lære meg enkelt konversasjon. Basta!

 

Seinsøndagkveld i skrivende øyeblikk. Skal sporenstruksen sove litt mer før morgendagens turer begynner. Aller først skal jeg gå til Warrot Market, eller Chiang Mai's Chinatown...

Jeg har etter hvert skrevet ei liste som omhandler te, og en del andre småtterier som pr. nu er hemmeligheter. Shoppe litt presanger med andre ord.

Det har jeg forsåvidt gjort i kveld også, og synes det er fornøyelig.

 

 

Akkurat her jeg ligger på magen i senga har jeg snakka med mamma  på Skype, og det var koselig.

Dessuten har jeg fått skrevet en epost til VENNEN og sendt noen fotografier.

Så føles det ikke så ensomt og jeg kan sovne med tanker om de menneskene som betyr mye for meg.

 

Chiang Mai,

søndag 13 januar 13.

 

Synnøve Sætrum

 

 

 

 

 

 

More to come...

Foto: Synnøve Sætrum

Etter en kveld i Bangkok er det begripelig at mennesker som lever her kommer til bitte lille Hua Hin for "chill out". Ankom millionbyen i går ettermiddag. Forøvrig etter å ha blitt kjørt fra dør til dør med en ung mann som kunne kjøre.

Ikke ei eneste nedbremsing eller noen form for rykk og napp i trafikken. o, det gjorde seg. En pådrar seg noe lett bilsykeaktig av gyngende bil i tre timers tid...

Overveldet nok ble jeg likevel.

 

For det første er her nok tre-fire grader varmere enn i Hua Hin. Minst.Det andre er all eksosen, og andre ting og saker i lufta.Minner meg på at jeg må innom et apotek og få kjøpt maske til tuk-tuk-turer. Tenker det er riktig å anta man kan bli stående i åpen eksos fra alle kanter noen steder. Men, jeg gleder meg lell. Erfaringene blir annerledes enn dem jeg har fra før av.

 

 Så er det støyen, og den uendelige strømmen med mennesker. Her er så mye og se at det skal noe til for å bli vant til det. Tror ikke det går på fem små dager og netter.

I dag begynner fartinga til severdighetene. Sitter her rustet til tennene med to kart. Tilfelle jeg går meg bort. Hotellkortet er et must. Jeg skal spise godt, og dagen kan begynne.
Den nest siste i 2012. Jorda har ikke gått under.

More to come...

Bangkok 30. desember 2012
Synnøve Sætrum

Morgentanker 8.januar 2013

 

Denne har jeg lastet ned fra yotube, og har ingen rettigheter til den. Selvsagt.

Men, nyt den fantastiske musikken og bildene...

 

Den priviligerte våkner uthvilt etter søvn i ei trygg og god seng. Drømmene har vært mange og en og annen gir muligheter for ny innsikt om en tenker ordentlig etter.Denne natta kom et menneske fra den andre siden av jorda til meg på inderlig vis.Enkelte drømmetydere hevder at når den som står en nært i livet viser seg i drømme er det fordi en er savnet. Ikke vet jeg, jeg tenker mer at det er jeg som savner.Skulle ønske et menneske jeg er glad i kunne opplevd dette fantastiske jeg gjør disse dagene. Gitt det videre, delt det.

 

Mens jeg grunner litt mer over underbevissthetens gater og streder spiser jeg en søt, saftig ferdig skrellet graperfrukt. Her hvor de henger på trærne og modner under den brennende sola blir de til sødme mot ganen.Luksus å kunne kjøpe en slik nytelse til ti bath på et marked. Hjemme har jeg forsøkt meg på dem, men nei...

 

Bare det i seg selv kan være nok til å ha ei fullkommen morgenstund. Jeg sitter på balkongen, nyter synet av fjellet Doi Suthep ennå en gang. Luften er litt kjørlig og jeg har tynn jakke på.

Klimaet her i Nord-Thailand er det som passer en verdensborger fra det høge nord aller best.Ingen luftfuktighet som driver svetten rundt alle steder på kroppen.Dette er som god norsk sommer, utover dagen blir det ordentlig varmt og jakke er det ikke snakk om.

Heller et tynt sjal for å beskytte huden mot sola.

 

Jeg har vært i Thailand halve tida av reisa nå, og er blitt vant til været.Sammenhengende sol og sommer. Panikken griper ved tanken på å bryte opp og dra hjem til vinteren som jeg skjønner er tøff dette året.Kjenner på skrekken for igjen å bli tappet for krefter og bare sove og sove og sove.Ikke fordi jeg vil, men fordi mørketida virker sånn på meg. Blir tjukk og usunn.

Alt som kroppen min ikke har godt av.

 

Phuuuuuu... Frykt for det som ikke er dagen i dag...

Jeg rykkes heldigvis ut av det og tenker det andre har tenkt før meg. En dag av gangen! Dagen i dag! Evig her og nå.

 Leve i dag, leve i dag! Egentlig er disse tankene og ordene et klønete forsøk på å formidle hvor ufattelig godt dette gjør for helsa mi.Både fysisk og psykisk.Takknemligheten er den dominerende følelsen hver eneste dag i og for livet.

 

Svusj og så er jeg dratt til Bangkok.Befinner meg på en 'Chao Phraya Turist Boat' og går i land ved et tempel jeg aldri hadde hørt noe om. Fordi jeg dro til thaisiden av byen, der de fleste turistene ikke ferdes. Ser for meg den utrolig krokryggede gamle dama som møtte meg med sitt "Sawasdee ka madam" sammen med varme øyne og smil.Det var der jeg for første gang i Thailand så hunder bli vasket og stelt, matet og kost med. Det jeg har sett mest av, dessverre, er slag og spark og vannskjøtsel. Noe som for meg, som ser på hund som familemedlem helt feil. Castor for eksempel, han har egen stol å sitte i. Seng å sove i, matkopp og alltid rent vann. Klapp, klem og kyss vanker det ofte. Wergeland's ord fikk jeg inn som lita jente: "Jeg aldri mer vil hunden slå,men vennlig klappe den, dens hale til å logre få, så vil den bli min venn."

 

Wat Prha Kaeo. Foto: Synnøve Sætrum

 

 

Hmmmmm... avsporing igjen. Tilbake til Bangkok.Turisbåtene viste seg å være til god hjelp. Hadde ikke fått sett stort annet enn trafikk om jeg skulle brukt tuk-tuk.Noen glimt av det sterkt orientalske strøket fikk jeg med meg. Shangri-La og Peninsula hotell. Førstnevnte sted serverte de fantastisk te, men det var ikke søndag så jeg gikk glipp av orientalsk dans stedet er kjent for. Båttransporten ga meg en bitte liten flik av Chinatown. Fikk med meg noe bling-bling-bling juggel til ørene, og en anelse om hvor jeg skal bevege meg mye ved neste møte med byen.

Wat Pho trodde jeg 'bare' var den førtiseks meter liggende gullbuddhaen. Selvsagt tok jeg feil. Jeg ble gående rundt i tempelbyen i mange timer. Skjønnhet alle veier. Blomstermarkedet og det flytende markedet har jeg til gode. Men, jeg fikk mine timer i Wat Phra Kaeo. Grand Palace fikk jeg også sett.

 

Wat Pho. Foto: Synnøve Sætrum

 

Når jeg sitter her i Chiang Mai og fordøyer og minnes er jeg glad for dagene i Bangkok. Det gjør noe med de indre horisontene å se verden. Ikke bare lese eller synge den.

 

 

 

I dag skal jeg vandre i nabolag og Chiang Mai's Chinatown. Kjøpe nye blomster til å pynte rommet mitt med, og bare kose meg.

Det står til liv.

 

Synnøve Sætrum