Du verden som det høljer mørkt kaldt novemberregn. Minner meg på at det ikke er så mange lørdager til så sitter jeg og skuer utover ei bukt i Stillehavet med varme og sol i lufta. Fiksjon ?
Nei, men det føles sånn så lenge sannhetsgehaltet ennå bare er en flybillett.
Skjønt bare og bare og bare og bare?
Jeg gleder meg i dag også.
Veldig.
Her omkring er jeg takknemlig for mer enn det.
Det er ikke bare bare å være så heldig at man våkner om morgenen heller.
Et under i seg selv. Få lov til å være enda en dag.
Kjenner jeg blir eldre akkurat i oppvåkningsøyeblikket.
Før var jeg helt på med en gang. Tanken grep øyeblikkelig fast i dagens dont eller ondt.
Sånn er det ikke nå. Som halvung dame opplever jeg et mikrosekunds tomhet akkurat når øynene slås opp. Er det resultat av mine bestrebelser med zen-meditasjonen? Greier jeg endelig fange øyeblikket mellom to tanker? Jo, for jeg har øvd, skjønt meditasjon foregår strengt tatt ikke mens man sover...
Hvorfor være så streng egentlig?
Den største gledesdreperen er meg selv...
Huff: Kan det hende tomrommet skyldes gryende/langt kommet aldersdemens?
He he he...
Man får jo ikke flere nevroser enn man spar opp selv.
Ja, slikt finhumrer jeg over her i mitt priviligerte bitte lille hjørne av verden.
Ha god lørdag!
Synnøve Sætrum
