24 mai 2015

ALT BÆRER ALT I SEG ...


FOTO:SYNNØVE SÆTRUM

 Alt bærer alt i seg. Fasadene kan ved første øyekast synes fine, innbydende, enkle.
Den som har sittet i fly mange ganger vet det er sant, dette at over skyene er himmelen blå.
Knallblå. Blå lav sommerhimmel over panna er vakkert. Kjølig høy vinterhimmel like så. Likevel: Skyene kommer og drar. Mange ganger er det sånn i livet også. Du kan glede deg over det krystallklare blå, bare for at det skal skye til igjen. Ingenting varer evig.
Heller ikke det du setter høyest, elsker mest. Alt har en ende.

Noen ganger ser man steder som på forunderlig vis blir symbolikk for livet en tråkker gjennom.
Som i denne gatestubben her. Fasaden er hvit, selv om den sees noe tildekket av trær. Trær som tilsynelatende er vannet. Frukten minnet om det man kan trekke ut av livet.
Den som venter på noe godt venter ikke forgjeves, og så videre. Men, det gjelder å ikke forsyne seg før den er akkurat passe moden. Søt og saftig. Høster en for tidlig er smaken sur og bitter.
På den ene siden skinner livet. Dørene er åpne. Tilværelsen kjennes beboelig, hel.
Den andre siden av eksistensen har er har kun skjelettet tilbake, kjennes mørk, fattig, krevende og kanskje litt syk? Ikke helt bærekraftig lenger eller enda? Først eller sist? Undertegnede stiller seg undrende til dette munnhellet som er så populært å bruke for tiden.
Bærekraftighet, hva er nå egentlig det da?

Kampen for tilværelsen er nå en gang akkurat det. En kamp.
For å gjøre det litt enkelt kan jeg si:
Det er vanskelig for den som elsker å gå ved siden av den som bare er glad i tilbake.
Et luksusproblem sier nok den som finner graven i Middelhavet.
Ja, det er den største kirkegården akkurat i disse dager.
Desperate krigstrette mennesker dømmes til evig hvile der, i jakten på den bærekraftige tilværelsen.
Jeg hører det snakkes om at disse menneskene er dumme.
For meg en hårreisende påstand.
Det er vel egentlig tvert i mot.
Slik verden er blitt ser folk tv i det minste skur.
Menneskene på kloden vet hvordan vi har det i Europa.
At femti millioner ikke kan komme hit sier seg sjøl.
Men, vi må diskutere hvordan vi skal kunne hjelpe på urettferdighetene i verdenssamfunnet.

Som jeg oppfatter det finnes ikke noe valg.
Moralsk sett er den store utfordringen å få til global empati.
Overføringer av goder fra de rike til de fattige.
For meg er det knekkende likegyldig hvorfor mennesker vandrer etter bedre tilværelser.
De går, det er saken. Noe vi ikke kan endre på.

Oi sann, der kom det igjen.
Engasjementet for verdens lidende.
Jeg har slett ikke alle svarene.
Vet ikke hvordan alt skal bli bedre for alle.

Det handler kanskje om nestekjærlighet i tillegg til å ha to tanker i hodet på en gang.
Det må da gå an å fordele godene slik at de tilfaller flere.
Men, nei. Jeg er ikke for at man skal ta fra de svakeste gruppene i den rike verden for å få det til.
Pengene og midlene er helt andre steder.
Det handler, slik jeg oppfatter det: Om hvor mye noen få skal få lov til å forvalte, mens medmenneskene drukner. Nestekjærlighet framfor grådighet veldig enkelt sagt.

Det handler om en hel verden, ikke sant?
Alt bærer alt i seg, når alt kommer til alt.

Synnøve Sætrum  

22 mai 2015

TANKETUMLERIER A LA SYNNØVE....


Det er fantastisk å våkne ennå en morgen. 
Kikke meg rundt i hjemmet mitt. 
Nyte denne planten som står på stuebordet. 
Se solstrålene på blomstene utenfor. 
Våren er den beste tiden egentlig. Da ligger sommeren og alle de gode dagene foran. 
Bladene på trærne har utallige grønne nyanser. 
Blomstene er friske.
 Jeg opparbeider blomsterbed her jeg bor. Grave i jorda er en fryd. 
I mitt neste liv vil jeg være gartner. 
Kort og godt så handler det hele om å få lov til dagen i dag, takke for dagen i går og håpe at morgendagen også viser seg. 
Jeg kan være nedtrykt over både det andre og det ene til tider, men MEST elsker elsker jeg livet. 


 Jeg er er femtitre.
 For ung til å være gammel, og for gammel til å være helt ung.
 Dessuten sitter jeg med en sånn sak som måler blodtrykket rundt armen. 
Har hatt den på meg siste døgnet, og kjenner meg lykkelig for at jeg skal til legekontoret og ta den av om en times tid. Jeg er noe klam og svett, og gleder meg til dusjen når dingsen er forsvunnet for denne gang. Samtidig kjennes det fint, og litt betryggende, at det finnes saker og ting som sjekker ståa og medisineringen et døgns tid. Uansett handler det om å forebygge alvorligere tilstander. Komplikasjoner som kan føre til et begrenset liv eller i verste fall for tidlig død.
 Noe jeg ikke finner særlig fristende.


Så renner tankene om kjærligheten, døden og livet inn. 
Elske noen og bli elsket tilbake, verdsatt og ivaretatt for den en er er det viktigste i livet.
Når kjærligheten ikke blir besvart eller tatt på alvor er det svært ødeleggende. 

Det er underlig å være blitt såpass i alder og likevel føle seg ung på innsiden. 
Speilet forteller meg at aldringstiden er i gang. 
Skinnet både pist og hist er ikke som det var. 

Så er det det der med kosmetisk kirurgi...
En måte å utsette aldring og død sånn estetisk sett.
Dyrking av det unge og atletiske er ikke noe nytt, selv om alle vet det går en eneste veg.
Øyelokk-kirurgi er et sånt kunstig behov for tiden.
Jeg er visst snart den eneste som ikke har fjernet det slappe skinnet: 
Er jeg dermed den eneste jeg kjenner som ikke synes det gjør noe særlig at det er der? 
Hva er det med disse kunstige behovene? Handler de ikke dypest sett om at noen skal tjene penger, som så mye gjør i disse dager. Kapitalen rår, ikke sant? 

Men, altså: 
Blir man lykkeligere av å fjerne skinn fra øyelokkene, mer elsket eller erotisk tiltrekkende? 
Er det sakens kjerne?
 Ok, det finnes vel tilfeller hvor skinnfillene gjør en til en trafikkrisiko, men jeg tror ærlig talt det skal noe til. .. Flere tiår tid for de fleste, ser jeg. 

Så er det alle disse reklamene og innslagene om fettsuging og botox og ditt og datt.
Og jeg tenker, nei, jeg må ikke det. Nei og nei, hvorfor skal jeg det?
Massiv markedsføring skaper behov. Kunstige behov som nevnt. Uansett: Bare det at jeg tenker tanken betyr jo at jeg påvirkes. Tankene som følger kikker jeg på, forsøker forstå og så kan jeg kaste dem. De hersens kapitalkreftene ennå en gang. De prikker i hjernen min, og flytter fokus vekk fra det vesentlige som faktisk er å leve så mye til stede i tilværelsen så lenge en kan.
Er det noe jeg ikke har bruk for så er det å  se ut som jeg var tjueto. 
For meg er ikke det å eldes med verdighet. Tvert i mot. Så sitter jeg her og undrer meg over hva dette ble for en sprikende tekst. Antakelig kimen til noen andre ikke fult så sprikende. Den som lever får skrive... Jeg håper å få fortsette seilasen og når den tid kommer gå til bunns uten for mye fjas og tant.

Forresten så er det begynt å regne vannrett igjen... Alt er foranderlig.


God pinse !

22.mai 15,
Synnøve Sætrum

16 mai 2015

S A N N H E T S S A N S E N . . .



Livet: Å etablere seg i korthus er dumt, men ikke desto mindre er forsøkene mange for den som til det bitreste tror den opplagte utgangen ved et under skal vendes til noe annet. Korthus har en tendens til å rase sammen. Et slikt et tåler ikke pust fra sannheten, eller stråler fra sola. Løgner får gjerne sin knekk med lys på. Kjenner noen til noen sak det ender annerledes? Sånn ut i kjærligheten? Eller vennskapet, eller begge deler? Uansett hvordan en vrir på saken, vet en at raset kommer.Den som står med hodet godt plantet i jorda må før eller siden opp etter luft. Kvelning er alternativet, og ikke saken når en klamrer seg til ideen om at noen vil bygge solid hus sammen med deg?  Når du lukker øynene må en du før eller siden åpne dem igjen. Sånn er sannhetssansen skrudd i hop.  Så er spørsmålet du en skal flytte ut og få fjernet deg fra det umulige prosjektet først som sist? Alternativt la tafattheten rå, bli sittende og vente på mirakelutfall bedre vitende på tross? Alternativt trass? Leve i bedraget i stedet for løsningen...? Det er jo også livet, men for et liv !

Synnøve Sætrum

12 mai 2015

DRØMMEN OVER ALLE DRØMMER


Menneskene:

-Redde og lukket inne i seg selv med tause meldinger grådighet.

Den som er redd mister villigheten tror jeg.
Kanskje er det der noe av alt ligger for de rike på jorda.
Redde rike mennesker lukker seg i skam over makt og besittelse av det meste.
Møter ikke de fattige, syke og nakne med ord som beklager å ha tatt alt for mye til seg selv.
Gir ingen håp om å ledige stoler ved samme bordet, for å bryte det samme brødet og se de samme blomstene under solen. Redde mennesker kommer med krig, ikke fred.
De sender kanoner etter druknende, bygger murer for å holde ute...

Så tar jeg fram ordene om fred og kjærlighet enda en gang.
De er store, og jeg er liten.
Likevel er det mulig :
Å strekke seg mot drømmen over alle drømmer...

Synnøve Sætrum

GRENSENE



Du elsker et menneske.
 Uunnværlig selv om det når inn og ryster fred og sinnsro. 
Antakelig er det godt at kjærligheten til og med kan føre med seg smerte og bitterhet. 
Noen sorger som en ikke kan dele med noen. Aldri i evighet. 
Likevel plukker du sultent frukten av den ekte kjærligheten, og nyter smaken av det aller beste.
 Livet, fargene og følelsen av dyp takknemlighet.
 Kanskje er dette forsmaken på paradiset? 

Hva vet vel du som  konstaterer eksistensen av grensene for det platonisk vennskapelige blikk?

Synnøve Sætrum





SKRIFTENS RETT

Foto: Synnøve Sætrum

Jeg skriver, ergo er jeg.
Diskusjonen om hvorvidt sånne som meg har skriftens rett til tross...

Tastaturet virker, det er tørt og lever. Takker for det.
Livet har fått vann på hjulene igjen, og takk for det med.
Å være fattig og på flukt lik de mange millionene som er det til enhver tid vet jeg ikke hva vil si, og så takker jeg inderlig. Gjør du?

Jeg opplever kjærlighet, å få og å gi gi. 
Takker mine høyere makter også for det. Inderlig takk.
Opplevelser av dype, gode vennskap søker meg daglig. 
Slike som aldri kan kjøpes for penger.
Takk!
Noen ganger leter jeg etter samvær fylt av glede.
 Søkende, store, stille samtaler med andre sinn. Mange ganger får jeg. 
Det gjør meg lykkelig, mer i hjertet enn i hodet.

Jeg skriver, ergo er jeg.
Jeg har nok ting til å bruke, og å leve komfortabelt. 
Noen få finner jeg virkelig fine, andre praktiske.
Ting jeg ikke kan utveksle en eneste stund kjærlighet med.

Vend og snu til krampa tar meg. 
De er og blir døde. Tingene.
Andre har ikke dette perspektivet. De er fattige, de har ingenting.
Lemper jeg alt ut alt og trygda med blir jeg bare syk, antakelig fort døende.
Da ville det ikke være leger, apoteker eller sykehus til å hjelpe.

Hvis jeg var fattig båtflyktning ville jeg da nære kjærlige følelser og tanker til den delen av menneskene på jorda som har alt?
Eller ville jeg begynne å hate oss rike slik mange som ikke har noe gjør?

Tastaturet virker, jeg har skriftens rett og jeg takker for det !

Synnøve Sætrum

BØLGENE

Foto: Synnøve Sætrum


Bølgene .....
Liv, død.
        Liv, død.
               Liv, død.
         Liv, død.
Liv, død.

Liv.
Jeg lytter, og tror på dette. I taushet og i tillit. 
Finner det lille i det store, og det store i det lille. 
Sola og kjærligheten i alt. Rød, bifallende, bejaende.

Død.
Jeg lytter ikke. Lever tristheten. 
Alt går i svart lek rundt bagateller.
Krangel, klage, sjalusi, ufred.
NEI NEI NEI

Bølgene .....
Liv, død.
        Liv, død.
               Liv, død.
         Liv, død.
Liv, død.


Synnøve Sætrum



HJERTESPRÅKET



Sitatet på veggen: 
"Vær stille mitt sinn så jeg kan høre hjertet snakke ".
Minner meg om at hjertet som aller oftest er viktigere enn det som kalles vettet.
Når jeg slipper hjertespråket mitt inn ser jeg livet mitt.
Fatter mer av menneskene i det.
Finner...

De kloke av hjertet har fortalt og skrevet mye om at det hjertet forteller skal du følge etter.
Overbevisningen min bifaller. 
Hjertespråket er retningsviseren mot det som er til å leve for.
Kjærligheten i alt. 
Mennesker, ting, ideologi, politikk, tro. 
Alt det en med forstanden sloss for.



Synnøve Sætrum

GLEDEN



Midt i alt som finnes i tilværelsen kjenner jeg på gleden. 
Lever min lykke med hver eneste celle i kroppen.
Det er et under å få vandre på jorda, stå i senit.
For alle andre er jeg et menneske i milliardvrimmelen. 

Bare for meg er jeg uerstattelig, enestående og spesiell.
 Akkurat som alle andre er akkurat det for seg selv.  
Denne  morgenen sier den indre stemmen meg at jeg har det godt, jeg er glad og jeg er forventningsfull til det som kommer i den nære framtiden. 
Dagen i dag er likevel det eneste jeg kan være sikker på at jeg har.
I det perspektivet synes det meste av jakt på materielle goder som bortkastet tid.
 For meg som har alle primære behov dekket nesten en uhyrlighet...
Så jeg planlegger noen timer med hendene i jorda. 
 Våren er her, uten tvil. 
Fuglene synger for meg hver eneste morgen. 

Noen ganger undrer jeg meg over at jeg kan være skarp i tunga, lage "bråk" med tastaturet..
De dagene som handler om "bare" å være... 
"Bare" liksom... 
To be or not to be...
Tiden er jo slett ingen dreamliner flyvende mellom fødsel og død, tenker jeg.
I dag finnes min tid godt parkert på ei øy i vårregnet. 
Det er en gave, det er et mirakel.
Alt har sin dypere betydning.
Og: 
Jeg husker at jeg er her for å finne gleden i den.

Synnøve Sætrum



10 mai 2015

BESKYTT FOLK IKKE GRENSER...




Jeg har flyttet for n-te gang i mitt liv. Nei, ikke flyktet.
De siste dagene er jeg noenlunde helt ferdig med å skape leiligheten( jeg leier) til mitt hjem. Omgivelsene er gode, det er hav på alle kanter og stille. 
Jeg ser det ikke fra stua, men det gjør ingenting. 
Utenfor ser jeg sola fra tidlig formiddag til utpå kvelden. Kystnaturen ligger tett innpå.
Jeg hører fuglesang når jeg våkner, og blåser det sovner jeg til lyden fra hav som bryter mot skjærene.  Her er ingen utsikt mot parkeringsplasser slik det var på forrige bosted..Når jeg går ut på plattingen skinner sola på meg. Jeg har blomsterbed, og mer hage enn jeg har hatt på uendelig mange år. Takker min høyere makt for det, og kjenner jeg smiler.
  Tanken på å flytte får meg til å grøsse. Hva flukt angår, forstår jeg som sagt ikke helt, men tenker at jeg har for skral helse og er for gammel til noe slikt. Ville antakelig fort bukket under. Jeg strever fælt nok når jeg må flytte, men de har det mye mye verre de som flykter.

Jeg vet så inderlig vel at jeg er heldig og har "vunnet i lotto". 
På bordet foran meg ligger Dagbladet. 
Jeg leser om fjorten år gamle Modu, femten år gamle Ibrahim, sytten år gamle Omar og Muhammed. Alle fire båtflyktninger fra Afrika berget i land ved Lampedusa. 
Der sitter de sammen med tusen andre og venter på å komme videre på veien inn i Europa. 
Vegen til det forgjettede kontinent har vært grusom.
 De har flyktet fra fattigdom og livsforhold ei slik som jeg bare kan lese om og leve meg litt inn i, men bare begripe en brøkdel av. 
Da jeg var femten var jeg trygg og hjemme. 
Skulle ingen steder over noe hav, med oppdrag bygge ei framtid og sende penger til familien hjemme. 
Måtte de få det til tenker jeg. 
Nå sine mål og ikke bli offer for narkotikavirksomhet, slaveri eller prostitusjon. 
En masse annet også, som jeg ikke har fantasi til. 
Men, jeg leser om mishandling, tortur og voldtekter mange av alle disse fattige barna utsettes for på vegen. Rystende, hjerteskjærende, helt forferdelig...

Hvordan det er å sitte i en båt og vente på å dø klarer jeg heller ikke sette meg helt inn i. 
Jeg vet at jeg til tider har dødsangst, eller snarere angst for ikke å få fortsette livet mitt, men båtflyktning har jeg aldri vært og sannsynligheten for å bli det eksisterer antakelig ikke. 
Denne store humanitære katastrofen foregår mellom Afrika og Europa. 
Tohundre og atten tusen registrerte i fjor. Trettifem tusen så langt i år. Det er de som ikke drukner, eller blir drept på annet vis. EU-båtene som finnes rett utenfor Italia plukker for eksempel ikke opp alle som går til bunns utenfor nordkysten av Afrika. Libya, leser jeg.

Det må da være noe vi som verdenssamfunn kan gjøre for å hjelpe disse menneskene som bare søker et bedre liv? Vi kan da ikke lukke øynene, vi må brette opp armene og hjelpe. Her hvor vi er så rike virker det for meg helt ulogisk at styrende myndigheter argumenterer for null solidaritet. Argumentene som føres handler også om at dersom vi hjelper kommer de etnisk norske som også er avhengig av hjelp til å miste den, fordi "økonomien i det ikke er bærekraftig". 

Hva? 
Er det slik at vi er i økonomisk krise her i landet? 
Hører vi ikke stadig fra den styrende kanten at Norge går bra? 
Det sies også mangt om å hjelpe mennesker der de er i stedet. 
Undertegnede mener vi som samfunn må gjøre begge deler, og vet at man kan ha to tanker i hodet på en gang. Uten at det blir kaos av den grunn.
  Igjen: Det handler om den største humanitære katastrofen siden andre verdenskrig.
Alle er vi mennesker på den samme jorda. Igjen tenker jeg på hvor ufattelig heldig jeg er som sitter trygt i mitt hjem på ei lita øy i Norge.

Jeg ser et fotografi av maling på en mur et eller annet sted på Lampedusa: 
"Protect people. Not borders". 
Budskapet er er krystallklart. 
Det er jo sånn det i humanismens navn er nødt til å være. 
Moralsk sett har finnes det ikke noe annet alternativ enn å brette opp armene og hjelpe til. 
Vi klarer det uten å gå til grunne som samfunn. 
Beskytt folk, ikke grenser.

Synnøve Sætrum

09 mai 2015

S I N N S R O ...



Fuglesangen, morgenkaffen, kjøkkenbordet og slaraffen... 
Sinnsro. 
Ingen biltrafikk eller aggressive naboer.
Utmerket å bare kunne ta skoene på seg og gå ut i vakkert havlandskap.
  Øya er såpass stor at jeg vurderer en sykkel.
 Havlukt, måkeskrik og enda til et par fiskeørn observert og jagd opp av redet.
 Får ta fotoapparatet med neste gang. 
Det kjennes som å gå opp gjengrodde stier. 
Folk smiler, hilser og snakker med hverandre etter vegene.
Sinnsro.
Er jeg heldig får jeg på toppen av det hele selskap og besøk såpass at lykken kan deles litt.
Havgap er noe helt eget på jorda.

Synnøve Sætrum

04 mai 2015

DET SOM ER IGJEN HER

Den store kjærligheten og individets
udødelige betydning har funnet sin apati
i meg. Det som er igjen her er menneskene og
det de forbruker for å opprettholde sin
menneskelighet. Blodet strømmer fra hele verden
direkte gjennom hjertet med en vår av fugler og
frø og spirer og gamle trær, og skjørter og legger
i skjønne strømper. Og sola er skarp og skiller
lys fra skygge og varme fra kulde, slik en hard rus
kan skille blod fra kjøtt, kropp fra forstand og
springe ut i utilsiktede kniver mot hjertene.

Tankene kretser om kjærlighet og penger, sjelen her
er en øde hore i naturens ufattelige skjønnhet.

(Torgeir Schjerven; "Tanker og andre personlige bedrifter (kjærlighet og død)",1989)

03 mai 2015

NOEN TALL BARE...

Jeg kan merke hvor langt jeg trekker mitt eget liv mot andres. 
Hvordan jeg sammenligner med det ytre. 
Så husker jeg at den dagen jeg ikke har sammenlignet meg med noe annet enn meg selv er den gode. En av fem lever alene. Trehundreogtitusen var uførepensjonert i 2014. 
Hvis jeg leser meg inn i helsefakta om Norge finner jeg at jeg tilhører en relativt marginal gruppe når tallet speiles mot antall mennesker på over fem millioner.
 Likevel har vi fått veldig mye negativ oppmerksomhet de siste årene.
Noen av oss har følt seg som opinionens huggestabbe, og det legitimert fra regjeringspartiene.

Noen tall finnes her:


SE SÅ BLANK OG FIN DEN ER !


Alene i betydningen enkeltstående og aleneboende.
Enslig inntekt.
Enslig husholdning.
Alene i dobbeltsenga( Ja, jeg savner deg kjæresten min...).
Noen ganger skrikende ensom i godstolen.
"Bare" meg på kino eller teater, og jeg jubler i mitt eget selskap.
Jo, jeg velger selv gleden over fuglesangen, en nytrukket kopp kaffe, stillheten.
Fraværet av forventninger jeg ikke kan oppfylle finnes ikke.
Det er ikke noen jeg skal gjøre til lags.
Når det blir for mye folk, hendelser og følelser kan jeg velge gå hjem til mitt eget selskap og trives mer enn godt der. Ingenting er svart-hvitt, og jeg vet det når jeg bare får tenkt meg om.
Fjernkontrollen er min.
Musikken lytter jeg til alene.
Frokostblandingen blir stående der den settes.
Egne rutiner dag og natt. 
Nei, jeg verken ønsker eller kan gå tilbake til ordinært yrkesliv.
Skranter stadig skjønner du...
Tilværelse på sett og vis "skreddersydd" for ei voksen pensjonert dame på femtitre.
 Ikke ønsker jeg meg et perfekt liv, hva nå enn det måtte være, derimot ønsker jeg meg et lykkelig liv. Kanskje mye å forlange vil noen si, men det er ikke meg. 
Jeg har erfart hvor tungt det er å være deprimert vel vitende at man kun har fått tildelt et bitte lite lysglimt mot evigheten. Det meste av tiden kjennes dagene jevne, en lever godt med sin situasjon, trives i sitt eget selskap. Fyller timene med det meningsfulle, og bare er.


 I det jeg har skrevet disse setningene kjenner jeg på motstanden de byr meg. Fordi:
Kjennskapen til andre dager og timer, når ensomheten skriker mot en. Savn ikke er til å slukke, og sorgen over mangel på et annet menneske å lene seg mot finnes alltid i bakgrunnen. 
Sol og skygge følges alltid. 
Vil jeg egentlig åpne ærlig opp for de sorger, savn og utfordringer mine dager handler om? 
Dypt i meg finnes en stemme, ei holdning som krever jeg skal holde ensomheten, de tunge tankene for meg selv. Ikke snakke om det, ikke vise det. 
Det er som den der: "Det er greit at du er homo, bare du ikke homser". Eller: "Det er greit du er syk, men lat som du er frisk". Eller: "Det er greit du eldes, bare ikke vis det"... 
Underforstått: "Ta deg sammen" !

Bak alle ordene lurer skammen.
Den finnes selv om den ikke synes utenpå.
Jeg har diskutert denne med nære venner som har opplevd det samme.
Andre sier det ikke er fruktbart å snakke om slikt.
Peker på det pinlige i det.
I et vinnersamfunn, det beste i verden, finnes for lite åpenhet om livet menneskene lever, føler og kjenner bak de vellykkede materielle fasadene.
Svaret på det er enkelt smertefylt:
Skam kan kun snakkes ihjel.

Og så  tilføyer jeg halvmuntert:
Se på ensomheten min, se så blank og fin den er!

Synnøve Sætrum.

NEI SE....

Tanken om dagen
Tåren om natten

Synnøve Sætrum

02 mai 2015

SAMUEL STEINMANN

Samuel Steinmann er død. 

Så er det opp til oss andre å aldri glemme hva han og de andre tidsvitnene fortalte og sørge for at dette barbariet aldri får overta verden igjen. I disse dager er det enda viktigere enn før.


Hvil i fred !

Samuel Steinmann

Synnøve Sætrum


01 mai 2015

UTFORDRINGEN . . .


Ei utstrakt hånd er det som skal  til for å tenne en flamme, løfte et håp,  starte drømmer om kjærlighet godt ispedd lengsel etter ærlighet. Ærlig samvær fra hjertet. 
Den gamle leken bekrefter, styrker, suger mer...

Kyssene er nære, våte, overmodne. 
Kroppene forteller historiene sine.
Inderlig.
Hangarer for lengsler og stønn...

Ensomme kvelder gir som kjent ikke ved dørene. 
Løgnene slamrer med dem, krever svar: Leve eller ikke leve? Elske eller ikke elske? Bli eller gå? Gi eller få? Bære eller være? Den som lever ved løgn skal .. og så videre.



Synnøve Sætrum