24 mai 2015

ALT BÆRER ALT I SEG ...


FOTO:SYNNØVE SÆTRUM

 Alt bærer alt i seg. Fasadene kan ved første øyekast synes fine, innbydende, enkle.
Den som har sittet i fly mange ganger vet det er sant, dette at over skyene er himmelen blå.
Knallblå. Blå lav sommerhimmel over panna er vakkert. Kjølig høy vinterhimmel like så. Likevel: Skyene kommer og drar. Mange ganger er det sånn i livet også. Du kan glede deg over det krystallklare blå, bare for at det skal skye til igjen. Ingenting varer evig.
Heller ikke det du setter høyest, elsker mest. Alt har en ende.

Noen ganger ser man steder som på forunderlig vis blir symbolikk for livet en tråkker gjennom.
Som i denne gatestubben her. Fasaden er hvit, selv om den sees noe tildekket av trær. Trær som tilsynelatende er vannet. Frukten minnet om det man kan trekke ut av livet.
Den som venter på noe godt venter ikke forgjeves, og så videre. Men, det gjelder å ikke forsyne seg før den er akkurat passe moden. Søt og saftig. Høster en for tidlig er smaken sur og bitter.
På den ene siden skinner livet. Dørene er åpne. Tilværelsen kjennes beboelig, hel.
Den andre siden av eksistensen har er har kun skjelettet tilbake, kjennes mørk, fattig, krevende og kanskje litt syk? Ikke helt bærekraftig lenger eller enda? Først eller sist? Undertegnede stiller seg undrende til dette munnhellet som er så populært å bruke for tiden.
Bærekraftighet, hva er nå egentlig det da?

Kampen for tilværelsen er nå en gang akkurat det. En kamp.
For å gjøre det litt enkelt kan jeg si:
Det er vanskelig for den som elsker å gå ved siden av den som bare er glad i tilbake.
Et luksusproblem sier nok den som finner graven i Middelhavet.
Ja, det er den største kirkegården akkurat i disse dager.
Desperate krigstrette mennesker dømmes til evig hvile der, i jakten på den bærekraftige tilværelsen.
Jeg hører det snakkes om at disse menneskene er dumme.
For meg en hårreisende påstand.
Det er vel egentlig tvert i mot.
Slik verden er blitt ser folk tv i det minste skur.
Menneskene på kloden vet hvordan vi har det i Europa.
At femti millioner ikke kan komme hit sier seg sjøl.
Men, vi må diskutere hvordan vi skal kunne hjelpe på urettferdighetene i verdenssamfunnet.

Som jeg oppfatter det finnes ikke noe valg.
Moralsk sett er den store utfordringen å få til global empati.
Overføringer av goder fra de rike til de fattige.
For meg er det knekkende likegyldig hvorfor mennesker vandrer etter bedre tilværelser.
De går, det er saken. Noe vi ikke kan endre på.

Oi sann, der kom det igjen.
Engasjementet for verdens lidende.
Jeg har slett ikke alle svarene.
Vet ikke hvordan alt skal bli bedre for alle.

Det handler kanskje om nestekjærlighet i tillegg til å ha to tanker i hodet på en gang.
Det må da gå an å fordele godene slik at de tilfaller flere.
Men, nei. Jeg er ikke for at man skal ta fra de svakeste gruppene i den rike verden for å få det til.
Pengene og midlene er helt andre steder.
Det handler, slik jeg oppfatter det: Om hvor mye noen få skal få lov til å forvalte, mens medmenneskene drukner. Nestekjærlighet framfor grådighet veldig enkelt sagt.

Det handler om en hel verden, ikke sant?
Alt bærer alt i seg, når alt kommer til alt.

Synnøve Sætrum  

Ingen kommentarer:

Legg inn en kommentar