31 januar 2012

UTARMENDE ØKONOMISK SYSTEM OG MANGEL PÅ GRUNNLEGGENDE RETTIGHETER...

-Til IPL med takk for alle samtalene som har vært, og med forventning til de som kommer...


Foto: Synnøve Sætrum
Jeg sitter i Nord-Thailand fortsatt.
I Chiang Mai som lever så totalt opp til kallenavnet "Rosen i Nord".
Som priviligert back-pack light (jeg reiser med trillekoffert) har jeg gode dager her på Elegant Lanta. Energiene her er gode i denne stille bobbla midt mellom gamlebyen og Chinatown.
I løpet av uka som kommer har jeg tenkt å busse litt rundtomkring utenfor byen,
mer i provinsen som sådan og kikke meg litt om.
Se hvordan menneskene har det der.
Finne ut. Lære. Erfare.
Freden her jeg sitter nå har bare krøpet inn under huden,
og jeg kan ikke annet enn å bøye meg for livet og takke.
Tenk at livet bare fortsetter å tømme overflødighetshornet's toner over meg.
Noen ganger kan jeg føle meg fristet til å klype meg i armen for å våkne.
Igjen:
Så utrolig heldig jeg er.
Jeg har kroniske alvorlige sykdommer, ja.
Men, jeg er utrolig frisk til å være så sjuk.
Sommeren og mosjoneringen jeg er i stand til å bedrive her gjør underverker både fysisk og psykisk.
Noen ganger er det sånn at jeg ikke kjenner meg selv igjen. Som om jeg er blitt en annen, uten at jeg klart kan definere eller presisere hva forandringene består i.
Men, livet kjennes sterkere, og kontrastene mellom meg og dem som ikke har noe føles tydeliger 
 
Jeg har ennå ikke vært i hele Chang Mai der de mindre priviligerte bor for eksempel.
Det jeg har sett på mine vandringer er det mer jevne.
Der man har det sånn noenlunde ok, og ikke noen ser ut til å være sultne eller plagede.
Men, jeg har sett tiggerne med bøyde hoder, og barn sendt ut med blomsterbuketter for salg til rike hvite turister på kveldstid.
En kveld kom det en liten gutt bort til bordet, og reisefølget kjøpte hele buketten.
Det var noe med den gutten.
Reaksjonen var helt ubetalelig.
Fra å være forsiktig søkende og litt lut rettet han ryggen og småsprang hoppende og fri avgårde.
Ingen tvil om hvor han skulle legger ruta der vi så han forsvinne i smugene.
Jeg tror vi felte en tåre eller ti begge to, og kjente på klumpen i halsen.
Hva det betydde for kvelden hans vet vi ikke,
men at det var noe veldig pjokkens kroppsspråk krystallklart.
Jeg gråter når jeg tenker på det.
For det er så stort dette med nøden og fattigdommen og ugjevne dypt urettferdige levekår for menneskebarna på jorda. Menneskerettighetene skulle ikke være 'lotteri'.
Like rettigheter til felles ressurser på jorda, tenker jeg.
Demokrati, sier hodet mitt. Individuell suverenitet.
Mat, klær, varme, beskyttelse mot sykdom, medisiner, tak over hodet, trygghet, utdanning, arbeid.
Sikkerhetsnett ved all type sykdom.
Offentlig sådan.
Ikke almisser for 'verdige trengende'.
Sykehus for alle uavhengig av inntekt osv. osv.
Ingen fengsling eller forfølgelse på grunn av tro eller politisk overbevisning.
Når skal festtalene ta slutt, og handlingene begynne på ordentlig og i enorm skala?
For det er det som må til.
Realpolitikk.
Verdens barn trenger i særdelshet hjelp, enten de befinner seg i Markens, Chiang Mai eller i Gaza.
I Egypt eller Oslo.
Enhver må kunne hjelpe med fritt, med fredelige metoder uansett hvor nøden finnes.
Ingen skulle forfølges eller fengsles fordi de forsøker bøte på, eller forandre urett.
Mennesket er født fritt og suverent, og må ha rett til å uttrykke seg med fredelige midler om enhver sak. Ikke med overgrep, trussler, vold eller krig. Jeg hører noen si jeg 'tyter' for mye om det der.
 Får stå sin prøve tenker jeg.
Problemene blir ikke borte ved å tie dem ihjel, kikke en annen veg,
 toe sine hender og si 'stakkars dem' og så videre. Det er jo så fryktelig, men du verden så enkelt...
Nylig leste jeg ei Facebook-side som oppfordret til å fjerne tiggerne fra Markens.
Vel, jeg rapporterte den, sammen med mange andre som ei hat-erklæring.
På det grunnlaget at den skikkanerer i dette tilfellet en hel gruppe mennesker.
Det er ingen forbrytelse å være fattig, men det er stor og blodig urett å kikke en annen veg mens man velter seg på sofaen, jafser ostepop og skyller ned med sin nyåpnede rødvin.
Jeg tror ikke nødvendigvis det er slik at blir man bare mett nok så blir man forbanna...
Menneskerettigheter. Menneskerettigheter. Menneskerettigheter.
Ordet kommer sterkere og sterkere til meg, enten jeg ser NRK,
leser Bankok News eller Chiang Mai Post...
Jeg tenker på dama jeg ga mine lusne bath til her om kvelden.
Hun satt på gata med en bein- og armstubb. Blodige var de. Jeg vet ikke om hun hadde vært utsatt for noe, eller var født slik. Men, at sårene var betente og at hun led var det ingen tvil om.
Inni meg forsøker forsvarsverket stenge det ute, ikke se, fordi det er så forferdelig.
Men, det nytter ikke. Kontrasten til mitt liv er et ubegripelig kvantesprang.
 Samtidig ser jeg ei kvinne, på min alder. Det kunne vært meg.  
Millioner av sædcellers kamp, og så ble jeg jeg... 
'Lotterivinneren' skulle bli tildelt sin skjerv av tid på jorda. 
Den dyrebare og ugjenkallelige tida blir som den blir mens jeg tråkker stien.

Jeg vet ikke hvor mange ganger jeg har tenkt:
Hvem er jeg som forsøker snu meg vekk?
Hvor har jeg all denne arrogansen fra?
"Och vem har sagt att just du kom till världen
för att få lycka och solsken på färden?"
Så jeg fortsetter å se, og gi fra meg det jeg måtte ha av smågrunker der og da.
Noe valg finnes ikke.

Det handler om akkurat det samme i Markens.
Fattigdom grunnet et utarmende økonomisk verdenssystem.
Et system som blant annet er tuftet på total mangel på grunnleggende rettigheter for utallige medmennesker. Jeg føler trang til å hyle, legge meg ned og hamre med armer og bein.
Skrike så høyt at folk våkner der de sitter og bivåner Plumbo, eller annet 'viktig'...
Og, når jeg kjenner ekstra godt etter enda en gang :
Det har jeg tenkt å fortsette å gnåle om så lenge det er 'tyt' i meg!

Synnøve Sætrum

Leonard Cohen... :-)

LULLABY - LEONARD COHEN