08 oktober 2015

PARADOKSENES VEIER....



Paradoksenes veier ser ut til å være uransakelige. 
Lik en slags evigvarende tilstand eller alder. 

Spørsmålet om hvorfor jeg har skrevet så lite i det siste har dukket opp igjen både her og der.
Årsakene kan nevnes eller ikke hviskes så mye som et ord om.

Livet har gitt stor glede og kjærlighet siste året. 
Under over alle under har hendt.
En ny liten sjel har åpnet øynene mot verden, et nytt hjerte banker på jorda.
Et mirakel i lys levende nærhet.
Følelsene finner ikke ordene.
Jeg sovner med takk på leppene rett som det er.

Kjærligheten har flyttet inn.
 Den slamrer ikke i dørene, eller roper fra takene.
Bare er der, som en livsvarig livsviktig visshet.
Noe som måtte og skulle komme.
Singeltilværelsen er ikke min lenger alle dager.
Noen ganger finner ikke ordene feste eller rot.
Følelser og opplevelser romsterer utenfor språket.
Takknemligheten synger i meg.
Jeg er heldig. 
Heldigere enn de fleste i verden antakelig.



Paradoksenes veier kommer jeg ikke utenom...
All gleden til tross...
Jeg blir sliten-til døden, for å si det noe melodramatisk.
De sier jeg ser godt ut rundt meg. På innsiden kjennes jeg til tider ut som en zoombie.
Ufrivillig har jeg hatt en runde bivirkninger av medisiner som skulle forebygge alvorlige sykdomstilstander. Alt med seg, og jeg skal ikke utbrodere, bare meddele at jeg ikke tålte dem.
Det ble både fysiske og psykiske bivirkninger jeg ikke var forberedt på, og de har vart lenge.

Selv om jeg har vært tre uker på solens øy er jeg fortsatt utmattet.
Høsten merkes. Utenfor dundrer havet mot skjærene, og vinden raser.
Har akkurat dratt vind ned i lungene mens jeg bøyde hodet mot regnet. 
Noen lang promenade tok jeg ikke, men nok til å kjenne at jeg fortsatt lever. Når høstmørket setter inn må jeg bruke krefter på å ikke la det ta over. Høst- og vinterdepresjoner har jeg kjent på kroppen, og gjør det jeg kan for å ikke slippe dem til. Det krever tenkning og atter tenkning. 
Ikke sove på vakt ved tankens port, og holde negative mønstre unna vei.

Kanskje jeg trenger hjelp fra ei glødelampe? 
Siden jeg ikke kan plukke sola ned og inn på kjøkkenet, ei heller reise der den skinner varmere hele tiden. Hvis jeg ikke kan nærmere lyskilden, må jeg kanskje dra den nærmere meg.

Finnes det noen som har peiling på slike lamper, hva prisen er og hvor man kan få kjøpt det så fortell meg gjerne om det. 
Har hørt noen snakke om å ha slikt på bordet ti - femten minutter og ha mye mer energi vinteren gjennom. Kan det være verdt forsøket for meg?

Små bagateller for noen, utfordring for meg.
Høres kanskje noe patetisk ut for den som ikke vet hva dette er, men det er.
Uansett så handler det om å bebo seg selv og ikke bli skjøvet til side av indre mørke.

Finne lys. 
Både her i nord og andre steder. 
Om ikke lenge skal jeg oppleve lyset et annet sted.
Sammen med det mennesket jeg liker aller mest.
Skape nye minner og lys i det beste selskapet livet gir meg for tiden.
Likevel er jeg sliten.

Paradoksenes veier er uransakelige.


Synnøve Sætrum



Å ta bolig i seg selv

Gå inn i mørket
og pusse sotet av lampen.

Slik at mennesker på veiene
kan skimte lys
i dine bebodde øyne.
(Hans Børli)