I går stoppet jeg på MENY ved Vollevannet ved Kongsgård 1, 2 og 3???
Gimlekollen er også like ved...
Før i gamle dager lå posthuset vis a vis matbutikken.
Nå er det post i butikk.
Aldri betjening til stede, men så heter det i reklamen...
Vær frimodig!
Det er aldri for sent...
Tilbake til lørdag ettermiddag:
Ikledd konsumentlooken jeg skred resolutt inn i en helt annen verden enn 'mitt' REMA 1000 på Mosby. Rett inn der de som bor på byens prestisjeadresser og er rikere enn meg handler sitt daglige brød og melk. Det var for så vidt ikke noe annet fremmed på innsiden enn kundenes noe dyre allværsjakker, og en litt 'freshere' stil. Kanskje de kom rett fra spa eller trimturen.
Vet ikke jeg, men for meg er det noe søkt i å betale hele ti blanke kroner ekstra for en boks mager Cottage Cheese, eller kroner førti for umodne norske jordbær.
Umodent smaker ikke sol, sommer og søtt som bare det røde bæret fra Norge kan.
Det smaker i beste fall plen.Spiller ingen rolle om de skulle være fra Tveit.
Jeg liker ikke gress enda det finnes rikelig utenfor dørene nå i denne årstiden.
Synes slett og rett slikt er frekt, snudde resolutt baken til og forlot åstedet.
Det er aldri for sent å ombestemme seg...
Jeg liker det ikke.
Toskeskap er og blir toskeskap.
Riktignok er jeg foruten høgrentekonto, men noen av de små grå går fortsatt på skinner.
Kanskje det er det som er å være rik...
Kan hende noen av mine mer velbeslåtte lesere vil legge fra seg en liten passiar i kommentarfeltet under her. Forklare meg dette jeg ikke forstår så mye som et kvidder av litt ingående...
.
Det fantastiske med tanken er at man kan velge hvor den skal og går.
Justere perspektivet.
Jeg liker det.
Velge det gode framfor tristessen.
Jeg liker det også.
Så lenge en tenker er det aldri for sent.
Søndag formiddag sommer,et og annet solgløtt og smaken av søtt.
Jeg liker sitte inne og kikker ut gjennom vinduet.
Baguette med appelsinmarmelade og kaffen smaker fortreffelig sommer som vinter.
Jeg liker for eksempel å være mor. Veldig veldig godt.
Den rollen i livet er den minst besværlige.
For en gave livet har gitt meg i den anledning.
Rikdom det, ubetalelig rikdom.
En blir ikke arm av å være søster og datter heller.
Jeg liker vennene mine.
Nei rett: Jeg elsker vennene mine.
Så mye at ordene kan synes litt fatteslige og små.
Det er noe helt i særklasse ved livets sukker og salt, konstantene som følger hele veien og uten værforbehold. Inderlighet, ærlighet, oppriktighet, dybde og substans.
Noen av vennene mine er første generasjons innvandrere.
Statsløse flyktninger som har vært her på berget i et lite tiår.
De har til og med fått statsborgerskap og varig opphold.
Enda de kommer fra steder på jorda hvor man tilber Allah.
Sånne muslimer vet du.
Gavmildt samvær og mange smil.
Utvidelse av alle horisonter, enda de bare er seg selv...
Varme, nære mennesker som gir alt de har.
De har plenty varme, medmenneskelighet og raushet.
Det går helt i hop med ei agnostisk, singel norsk dame.
Et par andre venner er første generasjons innvandrere fra steder i Europa.
Det går helt i hop og jeg liker det.
Kan man ikke reise ut i verden hele tiden, er det berikende at 'verden' reiser hit.
Jo, jeg liker det veldig godt!
Forresten så har jeg opptil flere venner som er andregenerasjons innvandrere fra ulike himmelstrøk.
Eneste måten en kan identifisere slikt ved er litt annerledeslydende navn.
Dessuten: Er vi ikke alle innvandrere i et eller annet ledd?
Hvor stammer for eksempel mine mørke brune øyne fra?
Egentlig?
Nasjonaliteter er reelle greier, ja, men det betyr lite for den mellommenneskelige samtalen.
Mennesker er mennesker.
Jeg liker det!
Et par av venninne mine kaller seg eldre fordi de er over sytti.
Alder er reellt ja, men i høyeste grad bare et tall når det er snakk om de mellommenneskelige samtalene, ikke sant?
En gang spurte ei av dem hvorfor jeg var sammen med dem, hvordan jeg holdt ut...
Hmmm.... Jeg har reflektert over det mer enn en gang.
Alder synes utenpå ja og særlig om helsa ikke er helt i water, men det en alltid ser i møte med mennesker er sjela. Ofte har mennesker som har vært et betydelig stykke lenger i tiden enn en selv opplevd noe, lært noe, sett noe og vet noe mer . . .
Slik at det finnes noe mer å melde...
Spennende og berikende er det alt det som finnes innenfor ytre staffasje...
Det er vel dessuten de f'ærreste forunt å få seile gjennom livet fra vogge til grav uten ei eneste skramme av noe slag. Enten det handler om helse eller aldring som sådan. Når jeg tenker etter kommer jeg nesten ikke på et eneste medmenneske som ikke har fått seg en trøkk, eller har en skavank av noe slag. Jeg vet om noen ytterst få som driver ekstrem trening og operasjoner, men de er heldigvis i mindretall. Stort sådan! Antakelig er det diagnoser på slik overdreven kroppsfokusering hos nærnere femtiåringer, men de om det. Undertegnede synes det er trist, og aldri så lite uverdig.
Vi får vel skalkemerker alle sammen, og gjør det noe, om man stikker fingeren i jorda? Det er jo seks fot under der som er alternativet, og hva spiller da ei rynke, en bilring, proggressive briller eller et høreapparat for rolle? Det handler vel fortsatt om perspektivet, ikke sant?
Ungdomsskilden finnes ikke ved enden av regnbuen eller noe annet sted.
Jeg liker å ha slått meg til ro med tingenes tilstand.
Livet på livets premisser...
Poenget er:
Butikker og plastkirurgi er staffasjer. Jeg liker det ikke.
Mennesker er mennesker. Jeg liker det...
Synnøve Sætrum
