03 november 2012
HE HE HE....
Kjærligheten minnes fraværet av deg.
Nøysomhet er ikke kjærlighetens språk.
Den vører ei regler om ikke og stille seg fram i verden.
Uten åpning av døra kjenner en ikke livets eneste veg.
Jo lenger bort kjærligheten drar desto mindre virkelig liv.
Salige er de fattige i ånden, de tålmodige, de fredsommelige og seiglivede daoister.
Synnøve Sætrum
Synnøve Sætrum
UTEN
kjærlighetslengselens
sugende
sår
uten syn for lyter og år
gamle blir vi
årene
går
uten hensyn til drømmer om vår
Synnøve Sætrum
BLOGG ELLER DAGBOK...
"...Ring the bells that still can ring, forget your
perfect offering - there is a crack in everything, that's how the light gets
in..."
(L. Cohen)
(L. Cohen)
Det er himmelvid forskjell mellom en blogg og ei papirdagbok.
Sistnevnte er fra seg selv til seg selv.
I levende kikker kanskje på det som er skrevet etterpå, eller bare bruker skrivingen på et slags terapautisk vis for å finne ut hva livet består i akkurat her og nå hvor det utspiller seg.
Noen ganger har jeg hatt det sånn at jeg ikke vet hva jeg egentlig tenker før det er skrevet ned i papirdagboka. Slik har det vært siden jeg lærte meg å skrive.
Det finnes en god del gamle kladdebøker med alskens ditt og datt.
Når jeg leser det fra min barndom kjenner jeg ikke mennesket bak teksten, enda jeg vet det er meg. Nesten som å holde i en fiksjon i en helt annen verden som jeg er ei dame på over femti i.
Det finnes en god del gamle kladdebøker med alskens ditt og datt.
Når jeg leser det fra min barndom kjenner jeg ikke mennesket bak teksten, enda jeg vet det er meg. Nesten som å holde i en fiksjon i en helt annen verden som jeg er ei dame på over femti i.
Noen år av min ungdomstid og mitt unge voksne liv skrev jeg mange brev, til nære venner.
Brevet har sin mottaker, som gjør noe med teksten.
Vennskap er ulike, har forskjellige funksjoner i mitt liv.
Helt som alle andre inbiller jeg meg.
Tror ikke jeg er særlig spesiell i så måte.
Bloggen befinner seg et sted mellom brevet og papirdagboka.
For her finnes mottakere av teksten.
Med trykk på publiser-knappen er det skrevne ikke bare mitt lenger.
For her finnes mottakere av teksten.
Med trykk på publiser-knappen er det skrevne ikke bare mitt lenger.
Jeg vet også at skulle jeg i alle sammenhenger skrive det jeg innerst inne tenker måtte jeg antakelig skrive anonymt og under pseudonym. Her i det demokratiske samfunnet Norge skulle jeg antakelig ikke fundere over anonymitet ikke anonymitet. Det presses på dem som ikke er åpne etter 22. juli, hvilket er forståelig om man skal få fjernet grumset i krokene.
Les kommentarene på vg's nettside om du ikke skjønner hva jeg mener.
Lever en derimot i et diktatur hvor det å ytre seg om demokratiske ideer kan føre til fengsling og det som mye værre er kan jeg forstå at blogger må være anonym.
Menneskerettighetene er opphevet der diktaturet råder. Så....
Selvsagt glemmer jeg ikke at det ubegripelig store internettsamfunnet ikke sorterer under noen stat. Det er et perspektiv som gir mange utfordringer.
Kanskje løper jeg personlig risiko når jeg uttrykker mine standpunkter mot all ekstremisme og fundamentalisme. Enten den hevdes i Allah's, Gud's eller ulike politiske ideologiers navn.
Det er uhørt og uttålelig og hevde sine ideer med våpen i hånd.
Ingen annen veg enn dialog og ikke-vold.
Jo, det er vesensforskjell mellom å skrive det i dagboka eller på bloggen.
Synnøve Sætrum
Les kommentarene på vg's nettside om du ikke skjønner hva jeg mener.
Lever en derimot i et diktatur hvor det å ytre seg om demokratiske ideer kan føre til fengsling og det som mye værre er kan jeg forstå at blogger må være anonym.
Menneskerettighetene er opphevet der diktaturet råder. Så....
Selvsagt glemmer jeg ikke at det ubegripelig store internettsamfunnet ikke sorterer under noen stat. Det er et perspektiv som gir mange utfordringer.
Kanskje løper jeg personlig risiko når jeg uttrykker mine standpunkter mot all ekstremisme og fundamentalisme. Enten den hevdes i Allah's, Gud's eller ulike politiske ideologiers navn.
Det er uhørt og uttålelig og hevde sine ideer med våpen i hånd.
Ingen annen veg enn dialog og ikke-vold.
Jo, det er vesensforskjell mellom å skrive det i dagboka eller på bloggen.
Synnøve Sætrum
Tanker om diabetes 3.november 2012
"...Ring the bells that still can ring, forget your perfect offering - there is a crack in everything, that's how the light gets in..."
(L. Cohen)
(L. Cohen)
Uten avtaler denne lørdagen sov jeg så lenge kroppen hadde behov for det.
Det vil si til helt til kvart på tolv, og uten kamp for å dra meg ut av senga flyter jeg nå på kreftene.
Vettet mitt sier det ikke bare er meg som er utmattet om dagen.
Mitt mmol/L på 8.9 denne seinformiddagen. Jeg snakker om mitt fastende blodsukker, som av en eller annen grunn stiger jo lenger jeg sover. Så moralen er å komme seg opp tidlig uansett.
Det henger sikkert sammen med at min HbA1c er litt forhøyet, men ikke bare det.
Ja, til opplysning for de som ikke vet det så handler det om hvor mye sukker jeg har bundet til meg i det siste. Når målet ligger under 7 betyr det forenklet sagt at jeg har mindre sjangser for seinkomplikasjoner enn når det ligger på 8 og høyere. Har man tallet 8 eller over betyr det kort og godt at man de siste 8-12 ukene har hatt for lite insulin i kroppen.
Det er sammensatte årsaker til det, og det handler ikke bare om å være 'flink' eller bare å 'skjerpe seg' litt. Denslags er det alt annet hyggelig å få høre fra lege eller annet helsepersonell.
Opplagt mot bedre vitende.
Jeg tillater meg et lite lørdagssukk!
Seinkomplikasjoner kan bety alskens alvorlige tilstander.
Mitt HbA1c er for tiden under 7 hvilket er bra.Hva neste måling kommer til å vise vet jeg ikke i dag. Indremedisinen min har jeg selvsagt ikke oversikt over. Jeg gjør så godt jeg kan for å bekjempe for høyt blodsukker, uten at jeg har noen garanti for å lykkes. Mitt problem er at blodsukkeret jamt over er for høyt. Sånn er det for mange med diabetes type 2. Investeringene i dag handler hele tiden om i morgen. Og, det finnes saker og ting ved en kropp man ikke har kontroll over hvor mye man enn strever og står i. Psykologisk sett handler det også om ikke å havne i den grøfta at man begynner vurdere seg selv som menneske ut fra sin HbA1c- eller mmol/Lverdi. Når jeg tenker på mine nære venner som har medisinske utfordringer er den siden av dem uvesentlig. Knekkende likegyldig i grunnen. Egenskaper som handler om å være snill, omsorgsfull, hjelpsom, raus, god lytter, intelligens og så videre. Medmennesker som gjør meg glad. Venner som det er et privilegium å ha i livet.
Sånn for ordens skyld så er insulin et hormon som blant annet sørger for at sukker i blodet kommer inn i alle kroppens celler og blir energi. Når dette ikke fungerer blir det for mye glukose (sukker) tilbake i blodet. Dette gir hyperglykemi(høyt blodsukker) og kan være skadelig over tid. Blir blodsukkeret for lavt får man hypoglykemi (føling). Likevel er alt dette skrudd sammen slik at like lite som to personer er like, er to liv med sykdommen diabetes det.Så er det sånn at type 2 som jeg har er mer arvelig enn 1. Risikoen for å få den om man lever usunt er til stede, men ikke en forklaring alene. Dessuten er de to sykdomenne forskjellige.Har man 1 må man tilføre insulin. Når en har type 2 kan noen klare seg med en eller flere tabletter noen må bruke insulin.Selvsagt har man fokus på kosthold og livsstil i tillegg. Selvsagt. Det finnes noen grunnregler som er relativt enkle og følge. Men, det er menneskelig å 'sprekke' innimellom. Å ikke spise noe usunt innimellom er for meg et helt urealistisk mål. Så nazi greier jeg bare ikke være i en verden fylt med fristelsen.
Jeg har mer enn en gang fått spørsmålet om hvorvidt jeg ikke bare kan ta meg sammen og bli kvitt sykdommen siden jeg har type 2. Nå er det slik at man kan bli kvitt symptomene, men IKKE sykdommen i seg selv. For noen kan lavere inntak av karbohydrater og endringer i levevaner hjelpe til å holde blodsukkeret i sjakk. Det kan en leve med ei stund. Men, ikke alltid. Så er det noen som har stilt spørsmålet om hvorvidt type 2 er en 'mildere' form. Hva nå enn det måtte bety? Type 2 har mindre svingninger som regel, men begge er klassifisert som alvorlige sykdommer som på sikt kan gi senkomplikasjoner i øyne, føtter, hjerte-kar og nyrer.
Det finnes ingen matvarer som kan erstatte insulin som jeg har sett enkelte steder på nettet.
Insulin er hormon, og det er livsviktig for at kroppen skal fungere. Enten det produseres i bukspyttkjertelen eller injiseres fra pumpe eller penn.
Siden jeg plutselig er i seget, og har lest litt om sykdommen min igjen denne dagen kjenner jeg for å ta til motmæle mot et par tre andre myter i samme slengen. Man får ikke sykdommen av for mye sukker. Sukker kan derimot spille inn på magefett som kan være medvirkende til utvikling av diabetes type 2. Men, sukker i seg selv utløser ikke. (Det samme for type 1)
Dessuten kan man av og til spise litt sukker om måltider ellers er fiberrike.
Så til den mest sårende og seiglivede myten som rammer oss som har diabetes type 2.
"Det er din egen skyld at du har fått diabetes"...
Nyere forskning viser at arv spiller en vesentlig rolle for å utvikle sykdommen.
Man må være genetisk disponert. Selv om usunn livstil kan være uheldig sammen med disposisjonen. Som kjent har ingen innflytelse over genene en blir unnfanget med.
Jo, jeg blir såret og jeg sårer meg selv når jeg ikke mestrer å gå så mye ned i vekt som jeg prøver, eller andre kikker på meg med det blikket som sier:
Ta deg sammen, du begynner bli rund om livet !
Synnøve Sætrum
Det vil si til helt til kvart på tolv, og uten kamp for å dra meg ut av senga flyter jeg nå på kreftene.
Vettet mitt sier det ikke bare er meg som er utmattet om dagen.
Mitt mmol/L på 8.9 denne seinformiddagen. Jeg snakker om mitt fastende blodsukker, som av en eller annen grunn stiger jo lenger jeg sover. Så moralen er å komme seg opp tidlig uansett.
Det henger sikkert sammen med at min HbA1c er litt forhøyet, men ikke bare det.
Ja, til opplysning for de som ikke vet det så handler det om hvor mye sukker jeg har bundet til meg i det siste. Når målet ligger under 7 betyr det forenklet sagt at jeg har mindre sjangser for seinkomplikasjoner enn når det ligger på 8 og høyere. Har man tallet 8 eller over betyr det kort og godt at man de siste 8-12 ukene har hatt for lite insulin i kroppen.
Det er sammensatte årsaker til det, og det handler ikke bare om å være 'flink' eller bare å 'skjerpe seg' litt. Denslags er det alt annet hyggelig å få høre fra lege eller annet helsepersonell.
Opplagt mot bedre vitende.
Jeg tillater meg et lite lørdagssukk!
Seinkomplikasjoner kan bety alskens alvorlige tilstander.
Mitt HbA1c er for tiden under 7 hvilket er bra.Hva neste måling kommer til å vise vet jeg ikke i dag. Indremedisinen min har jeg selvsagt ikke oversikt over. Jeg gjør så godt jeg kan for å bekjempe for høyt blodsukker, uten at jeg har noen garanti for å lykkes. Mitt problem er at blodsukkeret jamt over er for høyt. Sånn er det for mange med diabetes type 2. Investeringene i dag handler hele tiden om i morgen. Og, det finnes saker og ting ved en kropp man ikke har kontroll over hvor mye man enn strever og står i. Psykologisk sett handler det også om ikke å havne i den grøfta at man begynner vurdere seg selv som menneske ut fra sin HbA1c- eller mmol/Lverdi. Når jeg tenker på mine nære venner som har medisinske utfordringer er den siden av dem uvesentlig. Knekkende likegyldig i grunnen. Egenskaper som handler om å være snill, omsorgsfull, hjelpsom, raus, god lytter, intelligens og så videre. Medmennesker som gjør meg glad. Venner som det er et privilegium å ha i livet.
Sånn for ordens skyld så er insulin et hormon som blant annet sørger for at sukker i blodet kommer inn i alle kroppens celler og blir energi. Når dette ikke fungerer blir det for mye glukose (sukker) tilbake i blodet. Dette gir hyperglykemi(høyt blodsukker) og kan være skadelig over tid. Blir blodsukkeret for lavt får man hypoglykemi (føling). Likevel er alt dette skrudd sammen slik at like lite som to personer er like, er to liv med sykdommen diabetes det.Så er det sånn at type 2 som jeg har er mer arvelig enn 1. Risikoen for å få den om man lever usunt er til stede, men ikke en forklaring alene. Dessuten er de to sykdomenne forskjellige.Har man 1 må man tilføre insulin. Når en har type 2 kan noen klare seg med en eller flere tabletter noen må bruke insulin.Selvsagt har man fokus på kosthold og livsstil i tillegg. Selvsagt. Det finnes noen grunnregler som er relativt enkle og følge. Men, det er menneskelig å 'sprekke' innimellom. Å ikke spise noe usunt innimellom er for meg et helt urealistisk mål. Så nazi greier jeg bare ikke være i en verden fylt med fristelsen.
Jeg har mer enn en gang fått spørsmålet om hvorvidt jeg ikke bare kan ta meg sammen og bli kvitt sykdommen siden jeg har type 2. Nå er det slik at man kan bli kvitt symptomene, men IKKE sykdommen i seg selv. For noen kan lavere inntak av karbohydrater og endringer i levevaner hjelpe til å holde blodsukkeret i sjakk. Det kan en leve med ei stund. Men, ikke alltid. Så er det noen som har stilt spørsmålet om hvorvidt type 2 er en 'mildere' form. Hva nå enn det måtte bety? Type 2 har mindre svingninger som regel, men begge er klassifisert som alvorlige sykdommer som på sikt kan gi senkomplikasjoner i øyne, føtter, hjerte-kar og nyrer.
Det finnes ingen matvarer som kan erstatte insulin som jeg har sett enkelte steder på nettet.
Insulin er hormon, og det er livsviktig for at kroppen skal fungere. Enten det produseres i bukspyttkjertelen eller injiseres fra pumpe eller penn.
Siden jeg plutselig er i seget, og har lest litt om sykdommen min igjen denne dagen kjenner jeg for å ta til motmæle mot et par tre andre myter i samme slengen. Man får ikke sykdommen av for mye sukker. Sukker kan derimot spille inn på magefett som kan være medvirkende til utvikling av diabetes type 2. Men, sukker i seg selv utløser ikke. (Det samme for type 1)
Dessuten kan man av og til spise litt sukker om måltider ellers er fiberrike.
Så til den mest sårende og seiglivede myten som rammer oss som har diabetes type 2.
"Det er din egen skyld at du har fått diabetes"...
Nyere forskning viser at arv spiller en vesentlig rolle for å utvikle sykdommen.
Man må være genetisk disponert. Selv om usunn livstil kan være uheldig sammen med disposisjonen. Som kjent har ingen innflytelse over genene en blir unnfanget med.
Jo, jeg blir såret og jeg sårer meg selv når jeg ikke mestrer å gå så mye ned i vekt som jeg prøver, eller andre kikker på meg med det blikket som sier:
Ta deg sammen, du begynner bli rund om livet !
Synnøve Sætrum
FORVENTNINGER
Den første delen av ei reise forberedelser.
Noen praktiske greier må til når en tråkler turen helst sjøl. Jeg har hatt mange år som pakketurist før jeg turte begynne fikse selv og tenke selv.
Reise til Thailand for mer enn en måned krever litt forberedelser.
Som dette med visum. Denne gangen har jeg søkt det som heter non-immigrant visa i 90 dager og fått det. Kriteriene er å være over femti og pensjonist. Man vedlegger originalpass, de kontantene som er påkrevd samt utfylte søknadsskjema, to passfoto, kopi av flybilletter og dokumentasjon i konvolutt. Den sendes til den thailandske ambassaden i Oslo. Rekommandert selvsagt.
Husk å legge ved ferdig frankert konvolutt for retur. Ventingen på svaret tar rundt to uker.
Dessuten er det lurt å vaksinere seg mot diverse hepatitter som smitter gjennom mat og ubeskyttet sex. Siste greie er et ikke-tema for en turist som meg, men jeg nevner det likevel. Jeg har øyne og ører så jeg har sett og kommer til å se dem som ikke er mine likesinnede i så måte. Nok om det.
Jeg har også vaksinert meg mot japansk hjernehinnebetennelse og kolera. Førstnevnte er smitte man kan få via myggstikk i nord og andre steder, siste gjennom maten. Den kommer en ikke unna. Ikke vil en heller. Thailand er et helt fantastisk matland. Som jeg gleder meg til alt krydderet og delikatessene fra hav og land. Denne morgenen er jeg i takknemlig modus over evnen til å se fram til en hendelse.
Jeg gleder meg til vente- og flytid er over. Til å ta meg fra Bangkok til Hua Hin med tog eller buss. Jeg har mange dager til å finne ut hvordan. Noen rent praktiske detaljer planlegges på forhånd.
En måneds tid i Hua Hin skal bli deilig.Skal bli en fryd med varmen og livet i den lille byen.Gå gatelangs og stadig oppdage nye gater og smug. Reisehåndbøkene sier at byen ikke er stedet om man søker de flotteste templene i Thailand. Sant nok kanskje, men det finnes nok av små perler i Pratchuap Kiri Khan spør du meg. Jeg blir litt usikker på hvor de forfatterne har vært hen, egentlig. Hua Hin har vært feriestedet til de kongelige i over hundre år. Om kvelden ser man lysene fra de tre opplyste fartøyene som holder vakt.
Et idyllisk landemerke om man sitter på kafe eller vandrer langs stranden. Jo, det tenker jeg på. Tanken blander seg med smaken av fersk kokosnøttmelk, og sterke krydder. Karri og grillspyd. Muslinger og krabber. Det gode liv. Mest og aller mest tenker jeg på helsebot. Hvordan kroppen livner til og liksom blir ti år yngre i løpet av et slikt opphold. Det viktigste motivasjonen for all ferd til varmere strøk. Jo, da jeg er forventningsfull og gleder meg storlig.
God lørdag og RIP Odd Børretzen.
Synnøve Sætrum
Abonner på:
Innlegg (Atom)