"...Ring the bells that still can ring, forget your perfect offering - there is a crack in everything, that's how the light gets in..."
(L. Cohen)
(L. Cohen)
Uten avtaler denne lørdagen sov jeg så lenge kroppen hadde behov for det.
Det vil si til helt til kvart på tolv, og uten kamp for å dra meg ut av senga flyter jeg nå på kreftene.
Vettet mitt sier det ikke bare er meg som er utmattet om dagen.
Mitt mmol/L på 8.9 denne seinformiddagen. Jeg snakker om mitt fastende blodsukker, som av en eller annen grunn stiger jo lenger jeg sover. Så moralen er å komme seg opp tidlig uansett.
Det henger sikkert sammen med at min HbA1c er litt forhøyet, men ikke bare det.
Ja, til opplysning for de som ikke vet det så handler det om hvor mye sukker jeg har bundet til meg i det siste. Når målet ligger under 7 betyr det forenklet sagt at jeg har mindre sjangser for seinkomplikasjoner enn når det ligger på 8 og høyere. Har man tallet 8 eller over betyr det kort og godt at man de siste 8-12 ukene har hatt for lite insulin i kroppen.
Det er sammensatte årsaker til det, og det handler ikke bare om å være 'flink' eller bare å 'skjerpe seg' litt. Denslags er det alt annet hyggelig å få høre fra lege eller annet helsepersonell.
Opplagt mot bedre vitende.
Jeg tillater meg et lite lørdagssukk!
Seinkomplikasjoner kan bety alskens alvorlige tilstander.
Mitt HbA1c er for tiden under 7 hvilket er bra.Hva neste måling kommer til å vise vet jeg ikke i dag. Indremedisinen min har jeg selvsagt ikke oversikt over. Jeg gjør så godt jeg kan for å bekjempe for høyt blodsukker, uten at jeg har noen garanti for å lykkes. Mitt problem er at blodsukkeret jamt over er for høyt. Sånn er det for mange med diabetes type 2. Investeringene i dag handler hele tiden om i morgen. Og, det finnes saker og ting ved en kropp man ikke har kontroll over hvor mye man enn strever og står i. Psykologisk sett handler det også om ikke å havne i den grøfta at man begynner vurdere seg selv som menneske ut fra sin HbA1c- eller mmol/Lverdi. Når jeg tenker på mine nære venner som har medisinske utfordringer er den siden av dem uvesentlig. Knekkende likegyldig i grunnen. Egenskaper som handler om å være snill, omsorgsfull, hjelpsom, raus, god lytter, intelligens og så videre. Medmennesker som gjør meg glad. Venner som det er et privilegium å ha i livet.
Sånn for ordens skyld så er insulin et hormon som blant annet sørger for at sukker i blodet kommer inn i alle kroppens celler og blir energi. Når dette ikke fungerer blir det for mye glukose (sukker) tilbake i blodet. Dette gir hyperglykemi(høyt blodsukker) og kan være skadelig over tid. Blir blodsukkeret for lavt får man hypoglykemi (føling). Likevel er alt dette skrudd sammen slik at like lite som to personer er like, er to liv med sykdommen diabetes det.Så er det sånn at type 2 som jeg har er mer arvelig enn 1. Risikoen for å få den om man lever usunt er til stede, men ikke en forklaring alene. Dessuten er de to sykdomenne forskjellige.Har man 1 må man tilføre insulin. Når en har type 2 kan noen klare seg med en eller flere tabletter noen må bruke insulin.Selvsagt har man fokus på kosthold og livsstil i tillegg. Selvsagt. Det finnes noen grunnregler som er relativt enkle og følge. Men, det er menneskelig å 'sprekke' innimellom. Å ikke spise noe usunt innimellom er for meg et helt urealistisk mål. Så nazi greier jeg bare ikke være i en verden fylt med fristelsen.
Jeg har mer enn en gang fått spørsmålet om hvorvidt jeg ikke bare kan ta meg sammen og bli kvitt sykdommen siden jeg har type 2. Nå er det slik at man kan bli kvitt symptomene, men IKKE sykdommen i seg selv. For noen kan lavere inntak av karbohydrater og endringer i levevaner hjelpe til å holde blodsukkeret i sjakk. Det kan en leve med ei stund. Men, ikke alltid. Så er det noen som har stilt spørsmålet om hvorvidt type 2 er en 'mildere' form. Hva nå enn det måtte bety? Type 2 har mindre svingninger som regel, men begge er klassifisert som alvorlige sykdommer som på sikt kan gi senkomplikasjoner i øyne, føtter, hjerte-kar og nyrer.
Det finnes ingen matvarer som kan erstatte insulin som jeg har sett enkelte steder på nettet.
Insulin er hormon, og det er livsviktig for at kroppen skal fungere. Enten det produseres i bukspyttkjertelen eller injiseres fra pumpe eller penn.
Siden jeg plutselig er i seget, og har lest litt om sykdommen min igjen denne dagen kjenner jeg for å ta til motmæle mot et par tre andre myter i samme slengen. Man får ikke sykdommen av for mye sukker. Sukker kan derimot spille inn på magefett som kan være medvirkende til utvikling av diabetes type 2. Men, sukker i seg selv utløser ikke. (Det samme for type 1)
Dessuten kan man av og til spise litt sukker om måltider ellers er fiberrike.
Så til den mest sårende og seiglivede myten som rammer oss som har diabetes type 2.
"Det er din egen skyld at du har fått diabetes"...
Nyere forskning viser at arv spiller en vesentlig rolle for å utvikle sykdommen.
Man må være genetisk disponert. Selv om usunn livstil kan være uheldig sammen med disposisjonen. Som kjent har ingen innflytelse over genene en blir unnfanget med.
Jo, jeg blir såret og jeg sårer meg selv når jeg ikke mestrer å gå så mye ned i vekt som jeg prøver, eller andre kikker på meg med det blikket som sier:
Ta deg sammen, du begynner bli rund om livet !
Synnøve Sætrum
Det vil si til helt til kvart på tolv, og uten kamp for å dra meg ut av senga flyter jeg nå på kreftene.
Vettet mitt sier det ikke bare er meg som er utmattet om dagen.
Mitt mmol/L på 8.9 denne seinformiddagen. Jeg snakker om mitt fastende blodsukker, som av en eller annen grunn stiger jo lenger jeg sover. Så moralen er å komme seg opp tidlig uansett.
Det henger sikkert sammen med at min HbA1c er litt forhøyet, men ikke bare det.
Ja, til opplysning for de som ikke vet det så handler det om hvor mye sukker jeg har bundet til meg i det siste. Når målet ligger under 7 betyr det forenklet sagt at jeg har mindre sjangser for seinkomplikasjoner enn når det ligger på 8 og høyere. Har man tallet 8 eller over betyr det kort og godt at man de siste 8-12 ukene har hatt for lite insulin i kroppen.
Det er sammensatte årsaker til det, og det handler ikke bare om å være 'flink' eller bare å 'skjerpe seg' litt. Denslags er det alt annet hyggelig å få høre fra lege eller annet helsepersonell.
Opplagt mot bedre vitende.
Jeg tillater meg et lite lørdagssukk!
Seinkomplikasjoner kan bety alskens alvorlige tilstander.
Mitt HbA1c er for tiden under 7 hvilket er bra.Hva neste måling kommer til å vise vet jeg ikke i dag. Indremedisinen min har jeg selvsagt ikke oversikt over. Jeg gjør så godt jeg kan for å bekjempe for høyt blodsukker, uten at jeg har noen garanti for å lykkes. Mitt problem er at blodsukkeret jamt over er for høyt. Sånn er det for mange med diabetes type 2. Investeringene i dag handler hele tiden om i morgen. Og, det finnes saker og ting ved en kropp man ikke har kontroll over hvor mye man enn strever og står i. Psykologisk sett handler det også om ikke å havne i den grøfta at man begynner vurdere seg selv som menneske ut fra sin HbA1c- eller mmol/Lverdi. Når jeg tenker på mine nære venner som har medisinske utfordringer er den siden av dem uvesentlig. Knekkende likegyldig i grunnen. Egenskaper som handler om å være snill, omsorgsfull, hjelpsom, raus, god lytter, intelligens og så videre. Medmennesker som gjør meg glad. Venner som det er et privilegium å ha i livet.
Sånn for ordens skyld så er insulin et hormon som blant annet sørger for at sukker i blodet kommer inn i alle kroppens celler og blir energi. Når dette ikke fungerer blir det for mye glukose (sukker) tilbake i blodet. Dette gir hyperglykemi(høyt blodsukker) og kan være skadelig over tid. Blir blodsukkeret for lavt får man hypoglykemi (føling). Likevel er alt dette skrudd sammen slik at like lite som to personer er like, er to liv med sykdommen diabetes det.Så er det sånn at type 2 som jeg har er mer arvelig enn 1. Risikoen for å få den om man lever usunt er til stede, men ikke en forklaring alene. Dessuten er de to sykdomenne forskjellige.Har man 1 må man tilføre insulin. Når en har type 2 kan noen klare seg med en eller flere tabletter noen må bruke insulin.Selvsagt har man fokus på kosthold og livsstil i tillegg. Selvsagt. Det finnes noen grunnregler som er relativt enkle og følge. Men, det er menneskelig å 'sprekke' innimellom. Å ikke spise noe usunt innimellom er for meg et helt urealistisk mål. Så nazi greier jeg bare ikke være i en verden fylt med fristelsen.
Jeg har mer enn en gang fått spørsmålet om hvorvidt jeg ikke bare kan ta meg sammen og bli kvitt sykdommen siden jeg har type 2. Nå er det slik at man kan bli kvitt symptomene, men IKKE sykdommen i seg selv. For noen kan lavere inntak av karbohydrater og endringer i levevaner hjelpe til å holde blodsukkeret i sjakk. Det kan en leve med ei stund. Men, ikke alltid. Så er det noen som har stilt spørsmålet om hvorvidt type 2 er en 'mildere' form. Hva nå enn det måtte bety? Type 2 har mindre svingninger som regel, men begge er klassifisert som alvorlige sykdommer som på sikt kan gi senkomplikasjoner i øyne, føtter, hjerte-kar og nyrer.
Det finnes ingen matvarer som kan erstatte insulin som jeg har sett enkelte steder på nettet.
Insulin er hormon, og det er livsviktig for at kroppen skal fungere. Enten det produseres i bukspyttkjertelen eller injiseres fra pumpe eller penn.
Siden jeg plutselig er i seget, og har lest litt om sykdommen min igjen denne dagen kjenner jeg for å ta til motmæle mot et par tre andre myter i samme slengen. Man får ikke sykdommen av for mye sukker. Sukker kan derimot spille inn på magefett som kan være medvirkende til utvikling av diabetes type 2. Men, sukker i seg selv utløser ikke. (Det samme for type 1)
Dessuten kan man av og til spise litt sukker om måltider ellers er fiberrike.
Så til den mest sårende og seiglivede myten som rammer oss som har diabetes type 2.
"Det er din egen skyld at du har fått diabetes"...
Nyere forskning viser at arv spiller en vesentlig rolle for å utvikle sykdommen.
Man må være genetisk disponert. Selv om usunn livstil kan være uheldig sammen med disposisjonen. Som kjent har ingen innflytelse over genene en blir unnfanget med.
Jo, jeg blir såret og jeg sårer meg selv når jeg ikke mestrer å gå så mye ned i vekt som jeg prøver, eller andre kikker på meg med det blikket som sier:
Ta deg sammen, du begynner bli rund om livet !
Synnøve Sætrum
Ja jeg er også drittlei å høre hvor rund jeg blir rundt livet. Tror det er noe som følger sykdommen, og som gjør det enda vanskeligere enn det allerede er. Jeg var tynn som en strek før jeg fikk diabetes, og er siden blitt tjukkere og tjukkere. Er ille å bli mobbet for det når jeg hele tiden jobber som helvete med meg selv.
SvarSlettHilsen Sølvi Irene K.