26 februar 2012

Varme dager i Ao Nang :-)


Ao Nang. Foto: Synnøve Sætrum

Kontrast... Foto: Synnøve Sætrum

Jo, det er ingen tvil om at jeg er på riktig sted for å slutter ringen.
Vindene endrer seg snart.
De kommer til å bli kalde og nordlige. Sånne jeg har hatt mest av mot kinnet i disse månedene i livet.
Jeg gruer meg faktisk ikke.
Hvordan kunne jeg egentlig det?
Den som har et sted å kalle hjemme er priviligert.
Jeg har mennesker som betyr alt for meg, og en verden av mine små detaljer
(jo da jeg vet det.. de ordene stod i 'Broene i Madison County'..).
Når man setter slike sammen blir det til en tilværelse og en mening.
Jeg er fornøyd og glad for livet som det er igjen.
 Akkurat som det skal være, og for det aller meste er.
 Det er deilig å leve.
Jeg er kjempeheldig som kan velge å ha det godt.

Men, jeg liker fortsatt ikke utnytting av svake.
Prostitusjon, fattigdom, krig, diskriminering, brudd på menneskerettigheter, vold, mord, terror og så videre og så videre og så videre og så videre...
Må bare nevne det.
Likegyldigheten har ikke nådd meg denne dagen heller.
Selv om jeg er veldig veldig takknemlig for at Ao Nang ikke har store red-light-distrikt.
Å alltid tråkke rundt oppi menneskelig elendighet gjør noe med en.
Selvsagt kan man spørre hva alternativet er og trekke på skuldrene.
Kanskje alternativet kan være utgjevning av fattigdomsgapet i verden, sammen med en større revolusjon i menneskesyn,  For å begynne et 'par små' steder...
Bare blåse meg opp bittelitt.

Foto: Synnøve Sætrum


Sydhavsparadiset Ao Nang, og da i særdeleshet den ikke turistifiserte delen av stedet innfrir så det holder. Nydelig natur er det, og jeg visste at skulle jeg velge hvor jeg ville ha sol- og badeferie i Thailand så blir det i Krabi-provinsen. Det er en lykke at halve stedet er nasjonalpark. Fredet for det totale kommers med andre ord. Man møter til og med Thailand som det er når man går der.
 Jo, jeg stemmer for Krabi-provinsen.
Ikke i Phuket, ikke i Hua Hin. Selv om den sistnevnte lille by også har sin skjønnhet.
 Men, der må man ta bussen et stykke tid hver eneste dag for å finne idyllene.
Riktig nok kan det hende man tar en loangboat her, men båttur i skjærgården har jeg alltid likt.
At de små fartøyene i tillegg tar en til paradiser for en meget rimelig penge er ikke noe minus.
 Sånn har vi hatt det siden vi kom tilbake for noen dager siden.
Jeg har landet, og begynt min stille oppsummering,
 sammen med mental forberedelse på å komme hjem igjen.
Til Norge og alle diskusjonene der.
 De av det slaget som har vært så langt borte for meg disse månendene jeg har vært på andre siden av jorda. Siden jeg har datamaskinen med meg får jeg med meg brokker av det.
Hjemme blir fjernt på den måten, men jeg frykter ikke for at jeg ikke kommer fort inn i det igjen.
Men når sant skal sies har jeg ikke savnet tv-en et eneste sekund.
Den kassen har vært ikke-eksisterende i bevisstheten. Jo da, de aller fleste gjestehusrom har en slik stående på rommet jeg sover. Den står og står, stille og mørk. Kan ikke annet!

Loangboats i Ao Nang. Foto: Synnøve Sætrum

I dag har det vært overskyet hele dagen og 32 grader fram til sånn halv to tiden.
 Nå viser uret snart tre og yr.no melder 'bare' 30 fram til kvelden.
Da skal tempen falle til 28. Så da må man vel kle seg mot frostskadene.
Nei, ærlig talt så er jeg glad for at jeg har 'sluppet' gå på stranda. Enda jeg ikke er spesielt brun. Skredderne her sier 'have a look madam' et sikkert tegn på at man ser nyankommet og bleik ut.
 Jeg og reisevenninna nesten synger; "-Not today thankyou" ...
Som om vi ikke hadde gjort annet de siste månedene.
Det har vi. Vi har vært langt utenfor de typiske turistløypene og hatt det veldig fint med det.
Nord-Thailand er og blir høydepunktet for meg, og det uten en eneste time på stranda. Godt klima, gode mennesker, god massasje, god mat, god kultur og så videre.
I det hele tatt god by og helt sikkert provins også, om jeg nå enn har til gode de store ekspedisjonene til en annen gang. Har fått stor tro både på landsdelen og menneskene som bor der.
 Når sant skal sies så kjennes det som om jeg 'produserer gode grunner' for en tur tilbake dit.

Nydelige meter å vasse til den lille strandflekken med tilhørende lille lagune. Sydhavsparadis er det.
Foto: Synnøve Sætrum

 Etter at vi reiste fra Chiang Mai ville jeg være uærlig om jeg sa jeg reagerte en smule negativt på varmen. Den blir bare mer og mer intens, og jeg ser det er meldt noe nedbør i de kommende dagene hvilket betyr høyere luftfuktighet. Jeg svetter og svetter. 
Ok, det er sundt å kvitte seg med masse slaggstoffer 'helt gratis', men for meg hadde det holdt med 25. Det er mer enn varmt nok for den nordboeren jeg innser sitter dypt under huden på meg. 
Ståa er vel den at hadde jeg visst det jeg vet i dag ville det blitt flere uker i Chiang Mai før et par oppsummringsrunder på stranda her og så heim.
 Jeg skal være forsiktig med å trekke den endelige konklusjonen før jeg sitter heime og oppsummerer.
"Learning by doing" er dog det beste.

Lørdagsstemning langs den lokale delen av stranda. Fint å være i Thailand.
Foto: Synnøve Sætrum

Har vært inne og drevet med egenpleie i luftkondisjonerte rom i stedet for pesing ute.
 Ei lita mil i går,
og et lengre opphold på ei av øyene utenfor her forleden dag krever pause fra tropesola...
 Besøk på sånne beauty-steder er tingen i gråvær.
Denslags gjorde jeg nesten aldri før jeg fylte femti. 
Ikke at det har noe med alderen å gjøre i det hele tatt, misforstå meg rett.
Jeg har da heller ikke vært i Thailand noen vinter før.
Ikke vært noe sted hvor denslags 'behandling' kommer på tale med uførepensjonistens lommebok.
Så jeg tenker jeg bare får nyte det med skikkelig god samvittighet også.
Kan bli lenge til neste gang etter at man er kommet ut av flykroppen på Kjevik.
Veldig lenge tenker jeg.

Øyne fulle av saltvann, så jeg glemte poseringen... He he.
Foto: Tilfeldig forbipasserende...

Men, akkurat nå tenker jeg å slenge meg litt på senga. Nyte en soda med isbiter. Halvslumre siesta før jeg legger meg på en benk for en dose tradisjonell thai-massasje enda en gang. Satser på den blir deilig denne gangen. I nitti prosent av tilfellene er den det. De andre ti har jeg filosofert litt over at jeg egentlig bare ønsker meg vekk. Følelsen av å utsette seg for halvkvevde viser er ikke noe særlig.
Men, her er det ingen grunn til å ta sorgene på forskudd.
Jo da:
 Det står så absolutt til liv dette livet.
Ha fortsatt god søndag!

Synnøve Sætrum

Det er meg inni der ja.. retrotenker når jeg ser det.. men det var dagen i dag...
Foto: Den andre frisørdama