NÅR HIMMELEN FALLER NED....

TYPE 2 DIABETES, BLOMSTERFESTIVAL OG OVEROPPHETING...

Lunsj. Nice Kitchen i Chiang Mai. Foto: Synnøve Sætrum

'Siesta' på femte timen.

Jeg skulle ha snakket med flere på Skypen, men orker ikke. 

Elgen er her ropt på et par ganger, og det eneste jeg orker er å slå av og på luftkondisjoneringen.

Drikke Soda som reisefølget så snilt har hentet til meg på 7-eleven, og jeg nipper til et par potetgullskiver for å få i meg litt ekstra salt. Dessuten har hun tatt med en liten pakke jucie til kjøleskapet i tilfelle blodsukkeret mitt skulle bli for lavt i løpet av natta. Det er lenge siden jeg hadde lunsj, og jeg er for slapp til å komme meg ut og spise noe nå. Varm er jeg også, men ikke febervarm.

Dette er en tilstand som jeg sjelden er i, og som jeg i alle fall ikke blogger om før nå.

Har turens andre magetrøbbeldag og fjerde utmattelsesdag.

 Ikke så værst det på over tre måneder. Når jeg er hjemme i kulda om vinteren, som er det vanlige i livet ligger jeg i gjennomsnitt og sover minst ett av ukas døgn. Magen trøbbler atskillig mer enn her. Det sies at å ha diabetes2 tilsvarer 1/3 stilling trøtthet.Mosjon og dagslys er uhyre viktig for å motvirke akkurat det, og antakelig utviklingen av alvorlige sen-komplikasjoner som det så 'vakkert' kalles.I tillegg til at man rett og slett er 'for søt', fordi sykdommen gjør at sukkerinnholdet i blodet er høyere enn normalt. Hos meg som andre med greier ikke kroppen lage nok insulin. Den produserer insulin, men den virker for dårlig. For den som ikke vet det kan jeg tilføye at insulin er et hormon som hjelper til med å transportere karbohydratene inn i cellene som omdanner dem til sukker og lagrer det til kroppen trenger det. Jeg er i godt selskap med 350 000 andre nordmenn... For meg er det ei trøst.

Blomsterfesival i Chiang Mai. Foto: Synnøve Sætrum

Ellers kan jeg jo, for opplysningens skyld, si at type 2-diabetes er regnet som en alvorlig sykdom og en medvirkende årsak til utvikling av hjerte- og karsykdommer, hjernesla, nyresvikt, blindhet, sår på føttene og amputasjoner. Utviklingen av sykdommen skjer langsomt, og har diffuse symptomer.

For min del merket jeg flere i et par år før jeg fikk det konstatert. Til slutt, etter å ha fått høyt blodtrykk pluss et par andre saker, slo det meg at det var et eller annet med maten.

Det sa jeg til legen, og da ble det kjapt konstatert. Men, det var en flere år lang veg dit. Med mange undersøkelser av alt mulig. Jeg var etter hvert helt sikker på at det feilte meg noe, men ikke hva.Selv tenkte jeg ikke på sukkersyke, men en eller annen allergi. For lavt stoffskifte kanskje, for jeg var blitt feit til meg å være...Ikke artig, men det var sånn det var.Jeg ble scannet og gjennomlyst og undersøkt både pisten og histen. Antakelig utelukking av diverse kreft og annet, tror jeg...

Å få diabetes betyr at man fra den dagen må lære seg og være sin egen beste, eller noen ganger værste, hjelper. Egenomsorg, egenomsorg, egenomsorg eller noen ganger svikt i sådant. Det er som et mantra en må bære med seg, bruke og for all del ikke glemme. I alle fall ikke for mye. Fordi det er menneskelig å feile. Det er en utrolig krevende og til tider nærmest umulig oppgave og alltid være 'nazi' i forhold til seg selv i en verden som flyter over av sukker, og andre usunne saker og ting. Det er jo så mye som inneholder fett nok som også er godt, og det er heller ikke bra. Jeg har sluttet med mye usunt i mitt liv, og lever fint med det. Å få trøbbel med kostholdet er dog den største utfordringen.

Man kan slutte å røyke eller drikke, men man kan ikke slutte med mat.

Jeg har lagt om mye, så mye jeg bare makter og klarer alle hverdager og det er dem det er aller flest av.Diabetikere reagerer forskjellig på ulike typer omlegginger. For min del hjalp det godt å fjerne en del overskuddssukker. De åpenbare sukkertingene. Men, jeg fikk også erfare at det jeg trodde var sunt ikke var det. Nesten alle halvfabrikata samt for ikke å snakke om hel, inneholder sukker. Mye unødvendig sukker. Begynn å les innholdsfortegnelsene og en får lettere sjokk. Jeg lærte fort at det handler om grovt og ubearbeidet som tommelfingerregel. Lage mest mulig fra bunnen av, samt for min del å kutte så mye jeg klarer på brød, ris, pasta og poteter. Samtlige av de matvarene sitter som klister i kroppen, og har kjappe karbohydrater som øker blosukkeret. Sånn er det. Omlegging og læring.

 Hjemme hos meg selv, eller hos datteren min, eller på et sted som Chiang Mai er det enkelt nok.

Her flommer det over av Vegetar-restauranter, og i det hele tatt er mye av kosten som sådan ja-mat.Yess og yess. Jeg merker det på formen og på vekta. Derimot er ikke verden enkel.

Nesten ingen vet noe om hvor viktig kostholdet er, og det hersker en myte der ute om at når man tar insulin eller sukkersenkende medisiner kan man spise som normalt. Dvs. spise sukker som ikke-diabetikere. Akkurat det er feilinformasjon av verste skuffe, og en hemsko for den som forsøker holde blodsukkeret i sjakk. En merker det særlig i sosiale sammenhenger. Noen ganger greier jeg legge til side, eller ikke forsyne meg. Andre ganger 'sprekker' jeg totalt. Ryggrad som et virvelløst dyr.

Så straffer jeg meg selv mentalt, i tillegg til at kroppen blir som en avfallsmaskin i flere døgn.

Men jo: Jeg mosjonerer, går så mye jeg kan samt annen trening. Jeg har redusert vekta, enda indremedisineren definerte meg som veldig lite overvektig. Problemet er buken og brystpartiet. Kvinnelige former, men for mi helse ikke så bra. Siden min diabetes opptrer som et syndrom må jeg bruke medisiner mot høyt blodtrykk, medisiner mot høyt kolesterol for å holde blodårene myke (selv om kolesterolet er lavt) i tillegg til flere typer blodsukkersenkende tabletter. Knallharde realiteter. Kommer aldri til å glemme sjokket jeg fikk da apotekeren sa hun syntes det var på tide jeg tok meg meg en dosett hjem. Det er fort gjort å glemme noe når man skal ta medisiner flere ganger om dagen.

Likevel: Legen sier det er signifikante funn som viser at den som medisineres riktig overlever lenger, eller har betydelig mindre sjangse for utvikling av komplikasjoner enn den som ikke tar noe.

Så da så...Som før sagt: Man skaffer seg ikke en diagnose eller fem for 'artig' i Norge.

Diabetes mellitus, er faktisk vår vanligste stoffskiftesykdom. Den er kronisk og som før sagt utvikles den av at man mangler hormonet insulin eller har insulinresistens. Noen kan ha et yrkesaktivt liv likevel, andre har 'tilleggsproblemstillinger' og blir rådet til å stå over...

Grekerne beskriver sykdommen for over 2000 år siden, så den har trolig vært kjent enda lenger.

Likevel er fortsatt mange sider ved sykdommen en gåte. Jeg gjentar muligens meg selv men:

Årsakene til utvikling av diabetes er en kombinasjon av arvelig disposisjon og miljøfaktorer, men hva som ligger bak selve sykdomsprosessen er fortsatt veldig uklart.

Blomsterdekorasjon i Chiang Mai. Foto: Synnøve Sætrum

Vel, det fintenker jeg på her jeg ligger. Det var på tide jeg skrev noe om det der igjen. Langt hjemmefra, vondt i beina av all gåinga. Mosjoneringa, min måte å ta i tu med fysikken, samtidig som hodet har godt av å oppleve noe positivt. Chiang Mai har blomsterfestival denne helga, og det er i høyeste grad en vakker folkefest. Fantastisk parade fikk jeg sett deler av på ulike hjørner i byen. Flyttet meg raskt mellom ulike hjørner for å få med mest mulig. Begynner bli relativt godt kjent så man tilbakelegger fort noen kilometer hit og dit. I dag ble det helt sikkert godt og vel ei mil gatelangs.Kanskje mer, og helt klart for mye. Det straffet seg denne lørdagen. Nå ligger jeg her overoppheta siden jeg tok det for kraftig ut i dag midt i solsteika. Yr.no fortalte meg at det var 31 i skyggen de timene jeg trava som mest. Det er blitt en vane å gå og gå og gå. Så spiste jeg min vegetarlunsj sånn rundt tre halv fire. God vane det. Siden har jeg ikke kommet meg ut av rommet. Siesta på overtid for å si det som det er. Jeg verker fortsatt intenst under fotsålene, men luftkondisjoneringen er i ferd med å få romtemperaturen ned i 16 grader, og da kan jeg straks legge meg til å sove. Klokka er blitt 22: 33 og det passer seg å ønske god natt fra Thailand.

Synnøve Sætrum :-)

Utrolig,men det er blomster alt sammen. Foto: Synnøve Sætrum