Regn oppå snøen, og så isfrost igjen, og enda mer himmelsk korrekturlakk over feilstavet sommer. Finfine greier et øyeblikk forbanner jeg værgudene, uten at det nytter. Flexe med musklene kan jeg ikke ennå. Jeg får snakke mer om det når april er i anmarsj. To måneder snøtid ”to go” i nasjonen. Jeg greier ikke gå rundt potte irritert fram til våren kikker fram. Blir for mye energilekkasje til de ting jeg ikke kan endre. Fantastisk trøst at sola skinner på stueveggen, og mørketida er over her i dumpa. Så i mellomtiden får jeg kose meg med alle mine bøker, min musikk, mitt nybakte proteinbrød, min familie og mine venner.
Marilyn for eksempel. Det fine med Marilyn og jeg, er at vi utfyller hverandre. Sakene beskues fra minst to sider, for det meste, og kanskje noen ganger i det minste. Ulike paradigme er kjekt å ha lærte jeg visselig på Agder Distriktshøgskole, sånn for en 20 års tid siden og vel så det... Objektivitet. Ok, jeg skal ikke dra i gang harangen om hvorvidt det er mulig. Akkurat den debatten finnes i metervis på bibliotekene for den som måtte lyste. Konspirasjonsteorier, psykoterapi, og katastrofekapitalismens fremmarsj er mer mine tema i det som leses for tiden. I tillegg til romanene. ”Huset ved moskeen” var den siste. Jeg slo ikke salto, men den var fin. Kampen til Knausgård har jeg ikke lest ei setning av. Ennå. Alt til sin tid. Siden jeg bor på Sørlandet, og midt i det litterære fenomenets hjemtrakter så og si, har jeg tid til å vente litt, og heller kikke ut. Forhåndsdømmer gjør jeg ikke, jeg bare tillater meg å gi den leselysten litt tid... Det er den store fordelen med å bo alene. Jeg gjør akkurat som det passer meg...
”Hør på dette Marilyn”, sa jeg. Ikke det at vi snakker om menn i omgangskretsen, men når vi nå for en gangs skyld gjorde det, var det bare å velge å lytte så mye jeg klarte.Når damer samles rundt et bord er det grunn til det. Jeg satt med flagrende ører(godt hårprakten dekker dem… det tar seg kanskje ikke ut for ei dame…) og hørte på diskusjonen om flørting i cyberspace og påfølgende stevnemøter i virkelighetens verden.
Det er mange ting som skal klaffe om man(nen) hele tatt skal ha noe å møte på kafe…
”Du skake komme her og komme her!”
Ikke snakk om å gjøre døren høy og porten vid. Et nåløye er nå engang et nåløye.
Likevel hadde ei vært på date (et elendig ord forresten… snikamerikanisering…)siden sist.
Men: ”Nei, hun hadde ikke truffet noen hun ville ha!” Jeg undret meg, trekker kanskje et bitte lite lettelsens sukk, men spør ikke hvorfor det ikke klaffet denne gangen heller... Veldig kjapt ser jeg for meg et par tre av mine halsbrekkende c-momenter på den matta. Noe å le av i ettertid, men du verden latteren satt langt inne mens fesjået pågikk. Man får en følelse som er til forveksling lik den følelsen man fikk da man nettopp hadde bommet på bukken i gymnastikken. Skrittet, som også den gangen var av de mer følsomme steder, hadde fått seg et skikkelig slag mot den spisse kanten, og det var nå en ting. Ikke bare forsmedelig at de 25 andre stod oppmarsjert og så på. Noen lo til og med. Men, det værste var å holde tårene innenfor øyekanten. Den som gråter i offentlig påsyn er ei sippe… Kjenner du ærlig etter neste gang du er på mislykka date skjønner du kanskje hva jeg mener. Og: Min påstand er at hva det der angår har det vært like for like i alle mine dager…
Så jo. Jeg valgte klokelig lytterens posisjon.
”Utrolig hvor mange gifte menn det er inne på disse nettsidene, som vil ha ei på si. Det står til og med i profilen!”. Nok ei kjensgjerning som ikke avstedkom opphissede meningsytringer. Mennesket forandrer seg aldri i evighet, tenkte jeg. Som noen har tenkt før meg. Gammelt nytt begge deler. Marilyn derimot innvendte noe i retning av: ”Menn må få lov å være menn. De har det jo i seg. Jaktinstinktet.” Blææææhhh”, sier jeg og kaller en spade en spade. ”Bekvemmelighet”, eller ”i pose og sekk”. Grandiositet hånd i hånd med latskap. Vi vil jo alle bare ha det ”greit”. Eller litt mer seriøst tenker jeg at det kanskje er et symptom på at vi alle har nådd sjels år og alder. Jeg mener, det begynner jo nærmest å bli et uuttalt krav å fjerne deler av øyelokkene i denne. Ikke fordi jeg innbiller meg at man blir spesielt mer attraktiv i cyberspace av den grunn, ikke lykkeligere heller. Det er nå likevel et tilbud man får av legen når deler av sidesynet blir vekk mens man rygger. Jeg er ikke over femti, og forsøkte meg hos legen. Sosialt ”press” har nemlig en viss effekt også på meg. Han hevet så vidt på et av sine stramme øyelokk og sa: Jeg synes ikke det er prioritert for deg akkurat nå". Jeg trøster meg stadig med at jeg er yngre enn de som har vært under kniven.
Ikke at jeg godtar fenomenet så lett. Da hadde jeg ikke nevnt det i ei bisetning en gang. Det har seg nemlig slik at når man har lest diverse konspirasjonsteorier av rikt omfang er det nærliggende å tenke et kunstig skapt behov som vil komme den private plastikk-kirurgien til gode. Marilyn protesterer prompte: ”Kvinner må få være kvinner, og bevare skjønnheten så lenge de kan”.
”Ja, for hva er hun vel ellers?”, repliserer jeg tørt. Og, undrer meg over at vi fortsatt driver med denne debatten. Vi har jo holdt på siden 70-tallet, i alle fall noen få av oss. Vel, Marilyn gjorde det ikke, ei heller er hun kjent for å ha dybdepsykologien som sin sterke. ”Skjønnhetsmyten” har alltid vært noe hun lever, ikke leser. Nytter ikke for meg å komme trekkende med gammel undervisning i halvfeministiske tenkestett. Perler for purker. ”Som en gullring i et grisetryne er en vakker kvinne uten vett”. Oops…! Jeg vedgår at den kanskje var å trekke det litt langt, men det står vitterlig å lese i Bibelen. Nærmere bestemt ordspråkene 11,12. Så da må det jo være noe i det…
”Så du forresten dokumentaren om enestående eldre kvinners ønske om å få barn her om kvelden?”,
spurte jeg mitt alter ego til slutt?
spurte jeg mitt alter ego til slutt?
”Det var motbydelig, unaturlig, ekkelt. Jeg fikk helt frysninger av dem”. Jeg kan ikke hjelpe for det, men for meg er det noe som skurrer. Hun sa da vitterlig at kvinner må få bevare skjønnheten så lenge de kan. Men, det er kanskje ikke ungdommen det… Når først teknologien kan oppheve overgangsalderen også må vel den kvinne som ønsker det også kunne få barn når hun vil? Eller? Hvorfor all ståheien? Fordi det er kvinner?
Når menn på 60 får barn, sånn som Arve Tellefsen for eksempel, hører man ingen avskyerklæringer eller fyrop. Jeg undrer meg jeg. Og, det kommer jeg til å fortsette med på turen ut i vintersolskinnet!
For når alt kommer til alt:Vera esse facimus nosmet ipsi!
(Synnøve Sætrum)
