Å VÆRE FØLELSESMENNESKE BETYR IKKE AT MAN IKKE TENKER...

Foto fra Sverige !

 Jeg er for lengst blitt en smule filosofisk i vintermørket, men slutter ikke skrive.  I stedet for å sitte her og rote i depresjonen tar jeg skrivelysten og tankene mine tilbake. Om jeg ikke er noen kjent blogger eller forfatter, så har det å skrive vært meg og en del av hele mitt liv. Jeg startet med det fra jeg kunne kunsten, og har rariteter i form av dagbøker helt tilbake fra niårsalderen. Artig å få noen glimt av et barn jeg ikke helt husker. Det er meg, min håndskrift og mitt uttrykk. Jeg er glad for at noe av det ikke har forsvunnet i all flyttingen min. Kofferten med skatter finnes ennå. En dag skal jeg lese alt sammen. Kanskje det blir i vinter. Den som har hjerte og sinnsro får se. 

 Av grunner jeg ikke vil skrive om akkurat nå har  tankene og følelsene mine vært på vidvanke ei stund, men nå kjennes det som de er begynt på veien hjem til meg selv. Jeg har lenge tenkt på om jeg har slutte litt å være som jeg er for å forsøke tekkes forventninger, eller det jeg tror er forventninger.Motivene har vært flere som å bli likt, forstått og elsket om jeg må nevne noe. Ingen vonde baktanker, bare et utslag av dårlige erfaringer og vaklende selvtillit. Jeg har kjent redsel for å si hva jeg opplever av redsel for å bli avvist. Tidd stille med det jeg vet er kontroversielt, fordi ikke alle er enig,  Plagetanker  "flytter inn" ubedt, og blir der. Jeg vet hvordan jeg kan få dem vekk, men først i kveld husket jeg på det eneste grepet som nytter for meg. Bønn til det jeg opplever som min høyere makt. Vips lettet tåka noe, og jeg takker, og takker en gang til. 

 Jeg har nesten mistet fotfestet og latt andre menneskers syn på meg nesten overta. Å bestemme seg for å være sjefen i eget liv, betyr å våge stole på egne vurderinger igjen. Munnhellet sier noe i retning av at å våge ikke er tap av seg selv.  Det kan være smertefullt å miste fotfestet ei stund, miste håpet og selvtilliten. Ikke tørre si noe der det stritter i mot, fordi den sårbare delen i meg hvisker om mindreverdighet, om ikke være verdt å elske eller respektere. Det eneste den som vil ha seg selv kan svare er for noe sludder, Når depresjonen prøver seg får jeg høre mye vrøvl. Vel, har jeg kanskje andre uttrykksformer enn alle kan takle, men det har jo ingenting med verdien som menneske å gjøre. Det som gjelder for andre, gjelder også for meg. Tenk at godt voksne mennesker må minne seg selv om slikt innimellom. Slik virker mangel på lys i min hjerne. Ikke alene om det heller vet jeg, selv om det er ubehagelig.

Jeg forsøker i utgangspunktet være snill, tenke godt om folk og håpe bli behandlet meg på samme måte tilbake. Noen gjør ikke det, bevisst eller ubevisst blir følelsene mine oversett, og da får jeg meg en trøkk. Særlig hvis mennesket betyr veldig mye for meg. Så er spørsmålet om det er riktige mennesker for meg, og så må jeg rydde opp. Ryddeprosessene kan være veldig veldig vonde og krevende.  Å være et følelsesmenneske er en sårbar sak. Ensomt noen ganger også. Men, å være et slikt individ er ikke lik å være uten evne til tanker eller refleksjon. Det ene utelukker ikke det andre.

Følelser kan gjøre vond som juling, og en del av det selvpåført. Denne kvelden ble jeg av venner minnet om at det jeg har opplevd som både hensynsløst, slemt og urettferdig overfor meg og følelsene mine ikke nødvendigvis forteller en sannhet om meg. Det gikk opp for meg at jeg har latt meg dupere kraftig et stykke tid, og det for å "pliiise". Helt sant, og alt annet enn det undertegnede faktisk mener. Opplever en at noen tråkker på følelsene må en ha lov å si i fra. Det kan jo til og med hende det er en misforståelse, men budskapet er jo å ta vare på seg selv. Jeg er jo det eneste jeg har når alt kommer til alt. Uten meg er jeg faktisk ingenting.

Synnøve Sætrum

Følelsesmenneske

Følelsesmennesker husker bedre
If you go away

FRED ER LØSNINGEN...

Fred er ordet

TANKER OM EUROPA...

Dagbladets forside 17.november 2015

Jeg husker godt hvor jeg befant meg denne datoen for et år siden. Politikk eller terror var ikke fokus i det hele tatt. I år har jeg det ganske så annerledes. Novembermørket er kryper mer og mer inn under huden, og vinteren er her. Akkurat her i min trygge stue er det lyst og ganske koselig sjøl om jeg er alene. Jeg kikker på bilder fra feriene det siste året, og koser meg veldig med minnene. Håper nye skal bli til. Den som har kjærlighet og lever får så.

Jeg har forstått at flyet som styrtet i Sinai gjorde det på grunn av terror. Det er jo aldeles grusomt og fyrer igjen på flyskrekken min. Det døde flere der enn i Paris, men av samme grunn. Lukker øynene litt, og så er tilbake i stemningen i meg da jeg satt i et fly fra nettopp Egypt for en del år siden. Det måtte nødlande i Tyrkia på grunn av en ukjent røykkilde over venstre vinge. Sjøl satt jeg bare et par seterader unna og fikk hele dramaet nøye med meg. Jeg kan huske at min første tanke den gangen var :terror. Flyplassen vi dro fra hadde mange sikkerhetskontroller, men likevel tenkte jeg faktisk på at ansatte kunne utføre slikt. Nå var det ikke det da, og jeg sitter her og skriver om det igjen. For meg ville det vært underlig om den ikke kom tilbake i dag. Nesten hver gang jeg er på hjemreise fra en tur rammer det som kalles posttraumatisk stress-syndrom meg. Det er ikke behagelig, og jeg vet ikke om det går an å bli kvitt det noen sinne. Jeg møter frykten på min måte fordi reiselysten til nå har vært sterkest. En kan ikke la slike krefter vinne over livet.

På tv sendes det direkte fra minnemarkeringen i Oslo. Jeg har hørt appellene til de som er møtt fram. Akkurat nå spilles "Til ungdommen" med klokkene i Oslo Rådhus. Jeg tenker på at det er lenge siden jeg var ungdom, og så slår det meg hvor heldig jeg har vært som har fått lov til å leve i et land uten krig og terror helt fram til den rammet Norge. Mitt inderlige ønske er at mine etterkommere skal få oppleve en like trygg verden. Og jeg tenker, det er ikke rart appellene retter seg spesielt mot ungdom i Europa. Det er jo de som vil komme til å bli stående i første linje mot dette barbariet. Fælt er det, og en kan ikke snu seg helt bort og gi blaffen.Slik er ikke lov i mitt hode som situasjonen er nå.
Men, nei jeg er ikke med dem som nå roter sammen og borger for en usann diskusjon om at alle flyktningene som kommer er terrorister. Det er jo akkurat disse medmenneskene flykter fra.

Nå er det heller ikke slikt at jeg er i stand til å mene noe om alt dette her. Samtidig vet jeg at det er mye som ikke er diskutert fredelig i det norske samfunnet. Fordi man diskuterer formen mer enn innholdet. Nå åpner jeg ikke for hatefulle ytringer... Du verden så sliten jeg er av å forsøke forutse hva "nett-trollene" kan komme til å kommentere for å spore av det jeg forsøker si noe om.
Selvsagt skjønner jeg også at jeg ikke kan redde verden alene, og at det heller ikke er min oppgave. På den andre siden er min overbevisning at uten at vi vanlige menneskene deltar i diskusjoner og aksjoner kommer ingen varige endringer. Demokratiet vil ikke fungere, og våpenmakt blir det eneste som snakker.

Jeg har forstått at man ikke kan forhandle med de som allerede er terrorister. Men, jeg er ikke med på at det ikke kan diskuteres og samtales med den som ikke er blitt det. Derfor skriver jeg. Dette opptar meg disse dagene, og jeg har tid til å sitte her ved maskinen. Ytringsfriheten er fundamentet.

Forresten så er jeg klar over at noen imamer snakker fiendtlig om vestlige samfunn og verdier, men det betyr ikke at alle gjør det. At det kom en terrorist inn med flyktningestrømmen til Frankrike betyr ikke at alle var det. Terroristene mener at uskyldige mennesker fortjener dø på grunn av sin vantro. I følge Dagbladet i dag ønsker de å forårsake borgerkrig i Frankrike. Det tror jeg ikke de får til. Jeg tror at mennesker i hele vesten kommer til å stå sammen for å bevare demokratiet, og jeg tenker at alle kan ikke gjøre alt. Derimot kan alle gjøre noe.

Den eneste typen aktivitet jeg er i mot er nettopp terror- om noen skulle tvile!

 Etter terroren i Paris på fredag har jeg forsøkt å beskytte meg selv litt, ikke rullet rundt i alle bilder og overskrifter og reportasjer som finnes om den. Jeg har nemlig fantasi og lever meg så veldig inn i sorgene og sjokkene for alle dem som er rammet. Det går inn på meg, og jeg blir ganske engstelig. Akkurat det terroristene ønsker oppnå. Jeg er av dem som ikke fikk med meg før etterpå at det var et angrep av samme art i Beirut dagen før. Har forstått at media nesten ikke dekket tragedien der, enda angrepene der også var rettet mot vanlige uskyldige menneskers dagligliv. 

I går hørte jeg derimot store deler av den franske statsministerens tale til nasjonalforsamlingen, og det gikk ganske kaldt gjennom meg. Jeg trenger ikke være professor for å skjønne at det han sa vil kunne få konsekvenser for hele Europa. Hvilke vet jeg ikke, men jeg grøsser og tenker på krig! Jeg tenker på et Europa jeg ikke kjenner igjen, og er ikke glad for det som hender. Uroen tar jeg på alvor, og er helt sikker på at jeg ikke er det eneste vanlig dødelige menneske som gjør det.

Likevel sier jeg til meg selv gang på gang at nå gjelder det å holde hodet kaldt og hjertet varmt.
Fred er ordet !

Synnøve Sætrum