Andre juli totusenogsytten konstaterer jeg at hjertet fortsatt slår, noe jeg er helt uutsigelig takknemlig for. En gave å få være i tiden, leve den og ha det godt. Privilegium ingen kan kjøpe for penger. Det meldes hele tiden om mennesker som går ut av tiden, mens jeg sitter her midt i den. I mi tid.
Det kjennes bare godt å leve, og jeg ser fuglene kose seg på brettet utenfor kjøkkenvinduet.
Min seine "middelhavsfrokost" smakte utmerket, kaffen fra Italia like så. Jeg unner meg ennå en kopp før jeg skal ut og drive med hagearbeid. Gresset trenger en klipp og bedene ei hånd eller hundre. Det ene av dem grodde fullstendig over i fjor sommer og får fortsette være kaosflekken. De andre forsøker jeg holde unna samme skjebne. Lavendel skal plantes ut. Dufter godt, er flerårige og holder sneglene vekk. Jeg er glad for å ha fått klippe livet fra mange, og etter mye lesing om dem viser det seg at de blir borte i løpet av natta. Noen spiser dem og godt er det. Øl-fellene virker også. Så sånn er det. Noe skal jeg jo dessuten ha å gjøre.
Det er sommer i Norge, og jeg tenker nyte hver eneste dag av den.
Jeg leser om hetebølge og vannmangel i Hellas og andre steder sør i Europa, og akkurat nå kjenner jeg meg takknemlig for å sitte her. En eneste gang i mitt liv har jeg vært der nede i juli.
Hvilket var alt for varmt for meg. Slett og rett ikke til å holde ut, så jeg bestemte meg for aldri mer.
Slik er det så langt blitt. Ny tur først i september. For en luksus det er å kunne velge.
I dag velger jeg mi lille boble på jorda.
Det gode liv med andre ord.
Ingen trasige nyheter er lest.
Her er det bare musikk, lette tanker og mer enn nok å bare være.
Fotografi av meg "frosset" mot den svenske skjærgården. Midtsommerdager i kystlandskap. Fred og atter fred. Ingen storpolitikken hendelser, terrorisme eller annen elendighet. Verdensbegivenhetene er uendelig langt borte. Jeg sitter der og "bare er", mens jeg tenker på Evert Taube og "Rosa på bal". Inspirasjonen skal ha kommet til ham akkurat i dette landskapet sies det. I mitt indre liker jeg å tro jeg kan forstå ei flik av det. Eller i det minste forstår jeg følelsene utsikten vekker.
Sommerdager med bosted Smøgen Havsbad sammen med kjæresten.
Dager der en bare er til, koser seg med timer og minutter og har mer enn nok med det.
Det er stor luksus å få være menneske i ei slik "boble" et øyeblikk i egen tid på jorda.
Stillhet. Fred. Kjærlighet.
Vind fra havet.
Frisk luft.
Skritt, mange skritt, utover i kystlandskapet.
Spa.
Bobblebad.
Varmtvannsbasseng.
Pedikyr.
Fisk.
Brygger.
Delikatesser.
Seilbåter.
Festende unge mennesker i far sin store CC....
Rusle langs bryggene..
Bare være...
Ja, og så kjærlighet!
Masse kjærlighet!
Så heldig går det an å være i en verden som ellers er broket.
I forrige uke var jeg på Teide. Ok, ikke på selveste toppen, for den må man ha spesialtillatelse for å bestige, men jeg og kjæresten fikk oppleve "base-camp" som ligger på 3555 moh. Sola var skarp, og været klart. Lufta tynn, så vi gikk ikke så hastig rundt, men nøt utsikten. Vi var langt over skyene, og fikk en formidabel opplevelse. Selvsagt var mi avdøde venninne Lisbeth med meg i tankene. Jeg har et brev fra henne hvor hun beskriver utsikten fra toppen. Ei heller glemmer jeg entusiasmen hennes når det var snakk om det høyeste fjellet i Spania. "Du må komme deg opp på Teide", sa hun alltid. "Du må se La Gomera", sa hun også. På den tiden forsøkte hun overtale meg til å tilbringe vintrene på Kanariøyene. En ting var lysten, noe helt annet var at jeg var yrkesaktiv lærer og uten tid.
I tillegg så skepsisen min for seg turistmaskiner som Puerto Rico eller Playa del Ingles....
De siste tre årene har jeg hatt bratt læringskurve hva øyene angår. Har besøkt både Lanzarote, Graciosa, Fuerteventura, Gran Canaria, Tenerife og La Gomera.
Tenerife håper jeg å komme tilbake til mange ganger. Lanzarote er fantastisk, og i det hele tatt trekker øyene i Atlanteren i meg. Det har dessuten gått opp for meg at jeg er europeer i blodet.
I Europa er jeg nært meg selv, i Asia en totalt fremmed.
Er oppriktig glad i verdensdelen jeg lever i.
Selv om det er vanskelige tider her, så er det nå en gang her jeg bor og kjenner meg hjemme.
Lisbeth pleide si at man ikke hadde sett verden på ordentlig uten å ha vært i Asia.
Jeg har vært der så mange måneder at jeg forstår hva hun mente.
Det jeg erfarte på min siste tur dit var at det er at det er langt til Asia. Både geografisk og mentalt.
Den siste reisa hadde jeg i november/desember. Hua Hin forekom meg denne gangen som mer enn jeg kunne klare. Støyen var for intens, varmen for varm og avstanden til mitt liv for stor. I det hele tatt var det feil reisemål på dette stedet i livet mitt. Etter flyreisen ned trodde jeg jeg var på plass, at det hadde gått lett. Men, det var en illusjon. I ettertid vet jeg at det slett ikke var sånn, jeg var helt på siden av meg selv i sånn ti dagers tid. Jetlag heter det. Returen ble fjorten timer på grunn av vind, og selv om jeg fløy mot vest (noe som skal være lettere) framstår hele første uka hjemme som noe i tåka. Men pytt: -Jeg er et menneske, kun det, ergo feiler jeg.
En feil kan i ettertid framstå som grunnlaget for riktig beslutning og handling.
Akkurat som det å gjøre de gode og riktige ting for andre mennesker, noen ganger blir helt feil.
Man handler ut fra de beste intensjoner, men får seg likevel en på trynet som takk for det.
Noen ganger gir livet overraskelser en kunne vært foruten, men summa sumari drar man nytte av slike i neste vegkryss. Etter en liten måned reiste jeg hjem fra Thailand. Hjem til Norge, kjæresten, venner og familien min som lever her i denne fredelige utkanten av Europa.
Det har vist seg å være beslutningen jeg ikke har angret et sekund på.
Vinteren hjemme har vært fredelig, reflekterende og god.
Heldigvis ikke så kald og snøfylt som den kunne blitt, men jeg tror jeg hadde trivdes likevel.
Når du evner se det store i det lille gir det meste mening.
Det er ingen selvfølge å kunne stå på beina, gå på beina eller velge når det passer med litt hvile.
Når det indre er lyst tenker du det er et privilegium å leve og bo i et land med vakker natur, mye kunst, litteratur, konserter, teater, mat nok, fred og i det hele tatt så mange goder som bare noen få mennesker på kloden er forunt. Når det indre er mørkt har du problemer med å oppfatte noe som helst av det, men greier for det aller meste jobbe deg inn i lyset igjen. Noen ganger får du hjelp av gode mennesker, andre ganger blir du overlatt til deg selv med strabasene. Det kan kjennes som å sitte fast i krattet og bare ha hendene til å brekke seg ut. Møysommelig og langvarig arbeid noen ganger, men det nytter alltid. Noen dager skapes meningen med tilværelsen akkurat slik.
Bortkastet tenker du kanskje...
Kanskje kunne vi enes om at spørsmålet var betimelig om alles dager var straka vandringen inn i solskinnet?
Derimot erfarer både du og jeg at det er meningsfylt å bruke noen dager til å komme løs.
For det er som Leonard Cohen uttrykker det:
"There is a crack in everything, that´s how the light gets in".
Å få inn lyset, finne igjen selvtilliten, pågangsmotet og gleden er fantastisk, og antakelig forutsetninger for å skape dagen.
(Uansett hvor man er eller ikke er i samfunnsmaskineriet så handler det meste om å skape dagen. Jeg skriver ergo er jeg... Det har kjentes godt, gøy og mye mer. Litt personlig status her og nå. Noe delt, noe gjemt og noe glemt !)
Troen og tvilen vandrer sammen, lik sorgen og gleden.
Munnhellet gir alle hendelser sin begrunnelse, og særlig i amerikanske filmer .
Noen ganger snublende likt en slags trosbekjennelse, andre ganger lik fyllreplikk i mangelen av mangt eller mye.
Noen ynder ordene om at har du ikke noe positivt å si bør du heller holde munn.
Jeg ser poenget med det om det handler om å la være såre et medmenneske.
Nådeløst ærlig kan man bare være overfor seg selv.
Samtidig er akkurat de helt poengløse som munnkurv, -eller i betydningen at alt er så greit ...
Det er jo ikke det.
Den som ikke er robot vet det ikke er mulig å feie alt utfordrende og vondt for å lulle seg inn i "det greie"... Likeledes vet den som ikke er maskin at man kommer til å trampe i salaten så lenge en lever .
Jeg er både troende og tvilende, opplever lys, mørke, glede, sorg, tro og tvil. Takk for det ! Sorgen og gleden
Ved frokostbordet i går sa min far: "Da gikk britene ut av EU".
Jeg svarte: "Ja, det vet vi jo alle hva handler om". Vi så på hverandre pappa, mamma og jeg.
Det var ikke nødvendig å utdype det mer.
Alle vet vi at det for tiden er urolig i Europa. Skremmende politiske strømninger vokser.
Er de i ferd med å vokse oss over hodene? Jeg undrer og jeg lurer?
Nasjonalismen er i vekst sammen med rasismen.
Når jeg tar det litt inn over meg blir jeg urolig for det som kan komme til å komme, om ikke massene våkner og får snudd dette før det igjen er for sent.
Det er skremmende at menneskesyn som favoriserer enkelte, og nedvurderer andre blir mer og mer gangbart. På høyresiden i politikken flagges det for egenskaper jeg oppfatter som farlige for verdensfreden. Jeg tenker på Marine Le Pen, Sverigedemokratene, Sylvi Listhaug, Nigel Farage og Gert Wilders. Bare for å nevne noen. De knesetter alle ideen om at noen er bedre enn andre fordi de tilfeldigvis er født innenfor et landområde.
Det er skummelt, og jeg forundres over at ikke flere er urolige.
For meg, lille meg, som i mange spørsmål sogner til venstre i politikken er ikke Brexit noe jeg automatisk jubler over. Ikke fordi jeg er for EU, jeg stemte i mot fordi jeg oppfatter organisasjonen som udemokratisk og mørkt mørkt blått kapitalistisk. Jeg liker ikke den typen organisasjon, siden den kun er til for kapitalen...
Hadde man derimot hatt en internasjonal organisering som handlet om demokrati styrt fra grasrota sammen med utbredte sosiale goder for vanlige mennesker hadde jeg kunnet stemt for. Utopia, sier noen straks. Mulig det, men for meg vil det alltid være en drøm å strekke seg etter.
Kall meg gjerne naiv og alt mulig, det preller av. Femtifire år har jeg levd, og akkurat den ideen kan jeg ikke kaste. Kanskje kan det aldri oppnåes, men det er mye man har sagt umulig gjennom historien som i dag er realiteter. Menneskene flyr fra det ene stedet til det andre ved hjelp av alle jernfuglene. For ikke å glemme alt som er ute i rommet. Det er lenge siden mennesket satte beina på månen. En overnasjonalitet som samler menneskene og stopper en hver form for krig hadde vært noe. FN ligner en sånn organisasjon, men helt uten makt.
Du som bare for ei uke siden ikke ønsket deg noe annet i livet enn der du var rykkes ut av det enkle.
Livets vegkryss har en tendens til å dukke opp akkurat når du tror det meste går lett og det bare er straka vegen rett fram. Ja, for du ønsker minst mulig sorg, mest mulig glede, eller i det minste fravær av smerte. Jo da, og så skal man vokse på smerten og alt det der! Bli klok av skade og sånn!
Bullshit: Av skade blir man skadd! Av for mye smerte får man kronisk vondt både i sjel og kropp.
Ribbet til skinnet tenker du på valget du må ta.
Det er ikke til å komme forbi og du vet ikke hvor du skal gå, hva du skal si, eller hvem du skal be om hjelp til flokene? Tipsene er fjerne i deg... Alt rundt deg synes så overfladisk og i slikt rom er det vanskelig å slepe sårbar- og menneskelighet til torgs.
Gi nederlaget et ansikt og gjøre det synlig for spe og spott.
Modig er den som viser svakhet og møter styrkende ord.
Hvor finnes det gode rådet, hvor finner det øret som ikke vil dømme deg nord og ned om du tar smerten ut av kroppen og legger alt på bordet?
Kan en få et godt råd når virkeligheten er hjerteløs?
Hva skjer dersom ingen tar i mot når du deler indre redsler og bange anelser?
Kanskje orker du ikke mer, kanskje greier du ikke hente deg inn igjen, og hva da?
Et skrik trenger seg ut og frem.
Du setter deg ned i krysset og vet ikke ut eller inn.
Alt verker og verker...
Umulige valg er umulige valg . Stille gråter du en skvett igjen.
Alle valg får konsekvenser , men ikke alle konsekvenser er overskuelige.
I livet med menneskene finnes så mye hver og en ikke har fantasi til å tenke ut.
Et er sikkert: Her er ingen solgangsbris og lune kvelder lenger . Nei da, slikt er bare til låns.
Hard virkelighet, bitre realiteter og brutte løfter mulige svar . Svar som ikke blir til å bære .
Det regner enda mer utenfor og i livet .
Store våte dråper er alt som finnes, og de blander seg med store tårer.
Og så akkurat nå, når du var i balanse, kjente zen-vibrasjonene i ditt indre.
Elsket øyeblikket og tenkte alt var vel og bra. Til og med du sjøl kjentes god nok.
Det vet alle guder og mange mennesker at ikke er en selvfølgelighet.
Følelser blir borte i verden av materialisme, fasader som skal holdes og ting som skal samles til ens dødende dag. En gang, og du vet du ikke kan ta noe av det med deg dit du går.
Forrige helg var jeg på hyttetur sammen med venninner jeg har kjent hele mitt voksne liv og vel så det. Vi er ikke så ofte sammen, men de timene vi er er det stas. For meg er det noe helt spesielt med de gamle venninnene. De jeg har vært tenåring sammen med, ung voksen også. Menneskene som var der da jeg utviklet meg til den jeg er i dag. Godt voksen altså.Snart 55 jeg, ikke at jeg fatter hvor tida er blitt av. Ikke at det er noe spesielt for meg. Hører mange andre synge den visa mens vi andre nikker gjenkjennende. Femtifem ja.
Det betyr at kroppen min og meg fødtes nært opptil Cuba-krisen, og i oppveksten visste jeg både hva jernteppe og terrorbalanse innebar. Jeg vet at trusselen om atomkrig var noe jeg tenkte på. Den fantes der som bakteppe for alle menneskers liv. I disse dager er det tretti år siden Tsjernobyl. Da ulykken var et faktum bodde jeg i nord. Jeg hadde et lite barn, og på radioen sa de at man ikke burde være ute i regn. Jeg vet ikke om det fantes noen sammenheng mellom ulykken og at noen helt unge mennesker fikk dødelig kreft i tiåret som fulgte. Det jeg vet er at vi var noen som undret oss litt! Jeg husker fjellene av ned- og bortfrosset slakt, og at diverse ble testet for radioaktivitet. Ja, sånn var det da. I dag er det trusselen om ekstremistisk terror som i liten eller større grad opptar tankene. Undertegnede er ikke så modig øye til øye, og hun vet hun ville blitt redd stilt overfor skruppelløse massemordere eller bombeeksplosjoner. Samtidig fortsetter jeg som andre å leve mitt liv, reise mine reiser og tenker at de faen meg ikke skal få bestemme. Da vinner de jo. Det vil jeg jo ikke, og jeg vet vi er mange som tenker på den måten. Jeg tenker også at det er vanskelig terreng vi vandrer i her og nå, men jeg er nå sånn skrudd i hop at jeg fortsatt tror på dialogen og freden som eneste mulige vei.
---
Bygdeoriginalen fantes i mitt barndoms rike. Fra den lille halvøya utenfor byen midt i Norge husker jeg, blant andre, Eval, som gikk sine lange turer, og kun sa to setninger til oss ungene: "Ke dæ høve" og "Dæ bi no vel rægn"! I grunnen så sa han det meste med det. For jeg tenker på oppveksten som undringens tid, og tiden det var lov å spørre hvorfor, enten det dreide seg om det store eller små. Dessuten; -regn ble det alltid i Vefsn. Der jeg vokste opp regnet det mer enn i Bergen og det sier vel ikke så lite. Likevel var min barndoms himmel lett, og jeg er takknemlig for oppvekststedet.
Det finnes andre originaler jeg husker godt, uten at jeg skal komme inn på dem her. Noen var antakelig bare eremitter og litt sære, mens andre sikkert hadde en eller annen diagnose. Hva vet jeg?
Annet enn at vi slett ikke var redd for at disse fargeklattene av noen mennesker skulle gjøre oss noe fortred. Vi hørte aldri noe om det da eller seinere. Hvor er originalene blitt av ?
Jeg har bodd så lenge i Kristiansand at jeg har opplevd noe i nærheten her også, men nå er alle borte.
Finnes det ikke bygdeoriginaler lenger?
Ellers har jeg det slik at jeg tenker på dagen i dag.
Den blir innholdsrik. Skal både på til middag hos familien, og på kino etter det.
"Pyromanen" etter Gaute Heivoll sin: "Før jeg brenner ned".
Jeg er spent på den, fordi historien er sterk, og boka var noe som satte seg i meg.
Når det er sagt tenker jeg på at jeg er alt for lite på kino, men bedre litt enn aldri.
Var flinkere til det før, og nei, det er ikke fordi jeg ikke kan gå alene.
Har gjort det mye. Er bare litt mer plantet i sofaen eller stolen når det blir kveld.
Kanskje henger det sammen med alderen og at når dagen er gått er jeg oftest helt fornøyd og uten lyst på flere "tiltak"... Når jeg mimrer som best denne formiddagen tenker jeg på hvor mye jeg orket og rakk på en dag eller ei uke for tretti år siden. Så skjønner jeg at tiden er gått, og at aktivitetene ikke er så intense. Det er jeg forresten også glad for å få oppleve.
Kunne kikke på mitt liv med ulike briller av tid.
Tida som går ja. Og nå er det nesten helt vår, det blomstrer men er fortsatt for kaldt utenfor til bare å kunne åpne døra og spasere rett ut på plattingen. April er ikke den måneden jeg velger meg, mer mai.
Mai som er skjønn både i landet og ellers i verdensdelen vår. Mest nedover da, og jeg lengter til Egeerhavet, Middelhavet og så videre når yr forteller meg at der er mange og tyve grader i sola disse dagene. Den som kunne sittet ved havet med faktor femti på nesa og kjent smaken av feta, søt rødløk samt tomater med solskinn. Chania, Rhodos by, Mykonos eller Athen for eksempel. Eia var jeg der akkurat i skrivende nu. Entusiasmen for sommeren blir bare sterkere og sterkere. Skulle hatt mulighet og mot til å finne sommeren for godt og resten av livet.. Men....
Stavangerensemblet på radioen.
Historien om gruppa, og dypdykk i sanger jeg hadde glemt men husker både tekst og melodien på når de blir spilt. Jeg synger med på sang etter sang. Du verden.
Formiddagen på mitt lille kjøkken blander seg med indre bilder og personlige opplevelser i lys av den musikken, deriblant tre-fire konsertopplevelser...
Alle platene fantes en gang i samlinga av vinyl.
Jo de var store for oss som var unge den gang da.Må få tak i en samle-cd.
Kaffen sist og først som de aller fleste morgener.
Forbereder meg på dagen og opplevelser som kommer om noen dager.
En dag av gangen ja, men livet består også av glede for det som skal komme.
Spesielle hendinger og planer består jo av planlegging og å glede seg.
Så gjennomfører en , det er det viktigste, før evalueringen kommer.
Jeg ser det er vår utenfor, men er fortsatt såpass tett i pusten at jeg blir sittende innenfor.
Det blåser og jeg kan tenke meg det er temmelig tett med pollen.
Fikk en sånn innhalator for første gang i mitt liv her om dagen.
Jeg får være takknemlig for at det virker, og at jeg tror bruken av den er et forbigående fenomen hørende våren til.Da legen lyttet på lungene mine spurte han om jeg røkte.
Det er like deilig å kunne svare nei hver gang det spørsmålet kommer.
Enda deiligere å tenke på at det er godt over ti år siden jeg sluttet.
Tenker jeg er veldig heldig som fikk det til...
Noen av vennene mine strever fortsatt med den avhengigheten, og noen betrakter seg selv som evige røykere enda de egentlig ønsker seg motsatt status.
Jo, det blomstrer og gror.
Jeg synes våren er kald og lang dette året synes jeg som er helt klar for sommer og varme.
Som jeg alltid lengter etter. Egentlig skulle jeg nok bodd helt andre steder om vinteren.
Men, det går altså ikke gjennomføre. Ting koster nemlig mer penger enn jeg kan oppdrive...
Mandag 25. april 2016 "Pyromanen" ble en skuffelse. Egentlig ikke så uventet siden romanen var så god. Syltynn film rett og slett. Ikke skjønner jeg at den mottar femmere når den kritiseres. Da spør jeg for hva? Lyden kanskje, eller effektene i brannscenene. Skuespilleriet var ok, men manus var slunkent.
Nei, jeg ble ikke imponert i det hele tatt. Det var faktisk så lite engasjerende at jeg kunne vært opplevelsen foruten tenkte jeg mens jeg satt der og ventet på at greia skulle ta slutt.
Fordi det ligger et arktisk vær over landet kom noen på den ideen at ol-floka fra Lillehammer kunne være noe å ta opp der det er snøkaos på veiene, og ellers for å holde varmen. Vel, et sted går grensen for meg. Jeg slo radioen av og tippa inn i drømmen om greske dager og netter. Kan leve ei stund på minner, og håpe det blir muligheter for å skape noen nye... Kommer ikke utenom "Stose to stroma sou gia dio" når drømmene tar meg, og jeg er neppe alene. Er det ikke til det greske vi reiser i flokk og følge vi som bor mot iskanten av Europa? I år er det antakelig viktigere enn noensinne å ta en tur. Ikke svikte grekerne i alt det de står i. Ikke sant?
(Noen som vet hvem som har laget dette, så fortell meg det gjerne. Har lastet ned fra nettet.)
Befinner meg i sofakroken, under lyset og vendt mot den åpne døra. Tenker på livet, døden og kjærligheten som alt fortoner seg i min verden denne dagen.
"If you go away" lyder like mektig som alle ganger fra radioen min.
Noen kunstneriske uttrykk følger med hele livet, og blir en del av det.
Rik jeg som har noen jeg er redd for å miste,
Den ungarske forfatteren Imre Kertesz døde i uka som gikk. Så har jeg lyttet til et gammelt radioprogram fra da han fikk nobelprisen i litteratur, og blitt inspirert til å ta en av bøkene hans ut av hylla igjen. Ikke "Uten skjebne", men "Fisasko". Jeg er halvvegs i historien om den gamle mannen. Anbefaler veldig !
Det tikker inn noen sms på min Iphone s6 plus.
Litt av en maskin, jeg drømmer om et nettbrett med tastatur.
Til dess går det fint med min heller hanglende Toshiba. Vet det er et tidsspørsmål før det endelige sammenbrudd er et faktum, men ordene setter seg fortsatt på denne bloggveggen.
Når jeg er ferdig med skrivingen skal jeg gå den lille runden langs havet.
Kose meg og kikke på regnet som strømmer. Så tar jeg en buss og rekker et møte.
Regnsøndager er til for radio og lesning. Det har jeg bedrevet hele denne dagen.
Nyhetene er ikke særlig lystige, så jeg er glad for å slippe bildene.
Synet er en mektig sans.
Hagearbeid er ikke mulig når marka er så våt.
Vinteren gjør det den kan for å holde på sitt disse dagene, men jeg både ser og vet den kommer til å tape. Snøklokker og påskeliljer gror utenfor vinduet. Jeg har sett hestehov i veikanten.
Krokus like så. På fjesboka kappes amatørfotografene om blomsterbilder.
Det blir ikke storstreik i industrien. Sikkert bra på sitt vis, for alle involverte parter. Likevel skjønner jeg at lønnsveksten dette året ble svært lav. Som jeg oppfatter det er det kun de aller rikeste som blir rikere dette året. Alle andre må stramme livreima, og særlig de som har minst.
Så er det er vel fåfengt med håp om at politikken som føres kan skiftes til noe varmere og mindre menneskefiendtlig. Finansministeren er igjen ute og sier at alle andre enn hun lyver og i kjent stil framstiller hun seg selv som et offer for politikere på venstresida. Vel, jeg tror ikke på henne.
Det er mer og mindre hakk i den der plata. Hun høster slik hun stadig sår...
Noe annet opptar tanken akkurat nå:
En gang stopper kanskje terrorismen også, og for å legge til en drøm ser jeg for meg at fattigdommen på jorda er borte. Jeg ser for meg tider hvor vanlige mennesker våkner, reiser seg og sier nok er mer enn nok! Vanlige mennesker har endret verden før. Visste du det ikke? Les historie!
Når vinteren er på hell våkner drømmene, ikke sant?
Fotografiet overfor sorterer under dem jeg har i minnenes koffert. For meg finnes det en historie der som leseren ikke ser. Jeg kan kjenne temperaturen, det lette regnet i håret, og gjenskape følelsen i kroppen. Rimelig lykkelig tror jeg jeg var, og det var enda noen dager igjen av den lille avstikkeren til Sverige. Ikke vært så mange ganger på den kysten, så for meg var det en begiventet. Fotoet fungerer som et lite privat reisebrev jeg drar på smilebåndet av hver gang jeg ser. Jeg vet akkurat hvor det var, hvem fotografen var og hvorfor vi var på det stedet sammen. Jeg mener, vi kunne jo vært et helt annet sted. Vi behøvde ikke vært sammen en gang, men sånn var det ikke. Vi var der, og nå er jeg her og tenker litt på det. Opplevelser som ikke kommer igjen, men som er bagasjen i min tilværelse siste året. Som vanlig håper jeg det skal bli flere gode erfaringer rundt neste sving, men jeg har ikke annen garanti enn øyeblikket og dagen i dag. Den har jeg levd helt alene. Forsøkt å gi mening til mine timer, ikke mangeltilstander. Et sted på veien bestemte jeg meg for akkurat det. Noen ganger mister jeg fotfestet litt, men så henter jeg meg inn igjen.
Takknemligheten for bare å være kjennes nær, selv om det snør utenfor. Jeg er åpen for besøk, for samtaler og for å tilbringe tid sammen. Har kaffe også, og det er lenge siden du besøkte meg! Så det er bare å komme, ikke sant?
Medmenneskene har veldig travle liv later det til, og så blir en sittende mye alene på tua. Ikke at jeg ikke trives i mitt eget selskap, men jeg trives i andres også. Det er derfor det heter vennskap, ikke sant? Misforstå meg rett, jeg skjønner travelheten jeg gjør det, men år ut og år inn?
- - -
Å leve alene betyr å leve utenfor en del sosiale greier. En blir ikke inkludert, og jeg tror det handler om at en er singel. Det minsker selvaktelsen og tilliten. Når en så en sjelden gang blir inkludert kjennes terskelen høy for å komme seg av sted. Dørstokkmila blir veldig lang sammen med de plagsomme tankene som forteller at en en har minimalt å si eller bidra med. Det er en vondt tankesirkel, som kan være vanskelig å stoppe og komme seg ut av. Etter som en eldes kjennes det enda mer slitsomt.
- - - Facebook og annet ja... For meg handler oppslagene der om å holde kontakten med de som finnes i tilværelsen, samt folk som har vært der i forskjellige epoker. Den biten er det hyggelige. Det er mange jeg ikke ville vist noe som helst om livene til om jeg ikke hadde hatt fjesboka. Men, jeg er samtidig veldig klar over at det hele er litt kunstig. Man legger bare ut det en ønsker sett. Ikke mer. Greit nok, men jeg minner meg på egensensuren innimellom. Skjønner? Hvis en bare har sosial kontakt på medier, så blir det kunstig. Det sier jeg ikke at jeg kun har, men minner meg selv om det av og til. Det andre jeg liker med fjesboka er samfunnsengasjementet, politikken og nyhetene. Dessuten invitasjonene til ulike arrangementer, som jeg ellers ikke hadde visst noe om. Kort sagt innblikket jeg får i hva som rører seg i folk, politikken, kulturen og til og med litteraturen. For meg er det en god kilde til engasjement. Som jeg har skrevet før så vet jeg at noen sier de aldri kommenterer noe politisk eller lignende, ikke synes det er stedet. De om det, jeg kunne ikke vært mer uenig. Brenner for ytringsfriheten, og det er et ypperlig sted for det. Derimot brenner jeg ikke for mobbing og hetsing. Har forstått at noen opplever det, men heldigvis så er de vennene jeg har på lista ingen "troll" og slikt hender ikke.
Søndag formiddag sitter jeg her med kaffen og skriver en blogg, eller flikker på en jeg allerede har publisert. Tar den tilbake, trekker fra og legger til. Det er fordelen med å være sin egen "redaktør". Hopper litt fram og tilbake, leser aviser og andre nyheter. For meg er det heller ikke i dag mulig å overse denne skremselspropagandaen som massivt sprees fra høyresiden i politikken. Om flere flyktninger kommer, så tar de velferden fra oss som er avhengige av den. Sånn lyder "allsangen" fra den siden. Jeg gremmes, og jeg blir bekymret. Er fortsatt kronisk syk, kommer aldri til å bli frisk og kommer til å være avhengig av trygd så lenge jeg lever. Nei, jeg kan ikke bare "ta meg sammen og bli frisk". Vet at jeg noen ganger føler meg svært ensom i den situasjonen, selv om jeg ikke er den eneste.
Så leser jeg litt om det kommende lønnsoppgjøret. Veldig spesielt er det at politikerne fortsetter snakke om skattelette for de rikeste samtidig som de sier vanlige folk skal stramme inn. Nå er ikke dette noe spesielt for et mørkeblått høyre, det er ikke det. Helt etter boka akkurat det, men det som er så rart er at folk ser ut til å kjøpe det. Ser ut til å være plantet en sånn maktesløshet hos vanlige mennesker, som betaler sin økte skatt, mens de rike blir stadig rikere. Gapet mellom dem som har og ikke har øker. Hvorfor snakkes det så lite om dette sånn rundt kafebordene eller andre steder hvor vi møtes ansikt til ansikt?
Det har vært ei lang helg. Lørdagen våknet jeg tidlig, og morgenkaffen tok jeg alene. Det er det vanligste for meg. Ikke mange morgener i et år jeg har besøk til frokost. Men, det hender at ei venninne kommer innom for noen dager, og det setter jeg stor pris på. Ikke at jeg reiser så mye rundt i landet sjøl heller. Når jeg bruker mine oppsparte grunker på reiser handler det oftest om å få seg noe sol og varme for ei stund. Helse går først, og kanskje er det sånn for de andre også. Jeg ser ikke bort fra det.
Dog var jeg veldig glad for å sitte oppreist på stolen i går som i dag. Som før skrevet siste uke har det vært mange dager i liggende og sovende. Er blitt møtt med uttalelser som "det hadde jeg ikke greid" når jeg forteller om døgn i ørska. For meg handler det jo om at jeg ikke greier være våken. Enkelte deler av kroppen verker, og så blir jeg helt utslitt av det. Søvn tenker jeg, søvn ! Hvile. Våkner enda mer utslitt enn da jeg la meg tolv timer før, vaker noen timer og så er det tilbake til søvnen igjen. Sånn kan det holde på i ganske mange dager, før jeg plutselig våkner på ordentlig igjen og er rimelig uthvilt.
--- ---
Jeg fant denne lille tekstsnutten overfor og tenkte på mitt eget liv. På sårbarhet, og mennesker som kanskje ikke ser det hender. Ikke i tvil om at jeg kan ha ei blindsone selv og være utilsiktet lei mot noen. Det beklager jeg og håper jeg får vite om det så jeg kan handle annerledes.
Det er antakelig bedre å ha sterke følelser, sitte ønsket ved noens side, og ha hele livet sammen som arena enn å leve livet enkeltstående. Særlig om du sliter økonomisk. Men, det er ikke for alle å få til en tosomhet, selv om det ligger en aldri så sterk lengsel der.
---
I dag som i går har det vært radiolytting foran alt. Sammen med litt matlaging, ganske mye husarbeid samt endel tenkning er det blitt filosofi, musikkhistorie, lokalhistorie, interessante utgreiinger om jazz. Kort sagt P2. Jeg kjente på savnet etter en god venn som også hørte på den kanalen med glede. Han er borte fra livet mitt. Det måtte være sånn, men det hender jeg tenker den vegen, og håper livet hans er godt. Siden har jeg fått, til min store overraskelse, en ganske lang epost og det ventet jeg meg ikke fra den kanten. Blitt litt mye et par setninger eller to de siste månedene, så jeg ble glad. Mer skal det ikke til, egentlig er jeg i denne forbindelsen for lite kravstor. Såpass vet jeg. Men, det er vel opp til meg når jeg tenker meg om. Noe for noe heter det jo, og da så.
Jeg har golvene mine under føttene igjen. Det gynger litt i meg, for man kommer et stykke på tolv timer i lufta. Siden tidssonene ikke er plagsomme finnes ingen jet-leg, men kroppen kjenner på å ha flyttet seg langt på et døgn. I går på denne tiden var jeg i lufta, og jammen har jeg hatt en tur på trettifem minutter i dag også. Har vært ute på reise ei stund, fått fregner på nesa og er tilbake til vinteren her i Norge. Lyset varer betydelig lenger enn da jeg dro, og det er jeg takknemlig for. Mørketid er oppskrytt. Ski og skøyter er oppskrytt, og i det hele tatt alt som handler om iskalde vinder og annen moro.
Jeg føler meg plantet på stolen og tenker at nå er jeg ikke ute på loffen lenger eller er noens reisefølge og så videre. Alene-livet mitt vil snart være tilbake i vante former. Nå er det bare meg, og det er ganske godt i grunnen. Jeg føler meg ikke helt pigg skal jeg være ærlig. Håper det ikke varsler noe her. Ikke ute på loffen eller noens "reisefølge". Jeg har flydd lange strekninger siste døgnet, og ved starten av turen var panikken påtakelig. Noen ganger er den det når jeg skal hjem. I det hele tatt så hater jeg hjemreisene intenst. Kanskje mer nå enn noen ganger før. Alle følelser speiler de faktiske forhold i livet. Sånn er det. Jeg er stolt over å være et menneske med sterke følelser i kroppen. Tror verden har bruk for følelser, ikke bare kalkyler og økonomiske beregninger som den eneste bærekraften. Hvor skulle vi vært uten solidariteten, vennskapet, familie og kjærligheten? Alle disse gode menneskelige egenskapene som ingen, absolutt ingen penger kan kjøpe? Jeg er overbevist om at verden trenger såkalte naive idioter som tror mer på det gode i medmenneskene enn løgnene som spres om ondskap i alle som ikke har papirene i orden.
Hvordan skulle verden sett ut om vi ikke kunne leve oss inn i andres situasjoner? Jeg har vanskelig for å forstå at mennesker bare snur ryggen til nød og elendighet uten å ofre det en eneste tanke. Avstumpet er vel det beste en kan kalle det, eller likegyldig.
Men, det var ikke det jeg skulle skrive om.
Tilbake til: Posttraumatisk stress. På en tur opp fra Egypt for noen år siden måtte vi nødlande. Som oftest tenker jeg ikke på det lenger, men noen ganger skjer det og da er jeg ubeskrivelig redd. Denne gangen var det over meg igjen. Ingen synlig eller rasjonell grunn til å falle sammen. Men angst er alt annet enn det. Selvsagt vet jeg såpass om psykologi at jeg forstår sammenhengene for hvorfor jeg er som jeg er noen ganger. Det er bare det, og det vet alle som har hatt angst, at når toget går så går det. Da er du fanget i deg selv. Noe som ikke er behagelig i det hele tatt. Jeg blir sittende der, langt foran i flyet, for jeg hater å sitte i bråket bak. Noe som får meg til å analysere hver en lyd og ha svært lite sinnsro. Jeg så trappen bli trillet vekk, dørene bli lukket, hørte på sikkerhetsforanstaltningene og så var jeg i den gamle hendelsen igjen. Jeg hyperventilerer, skjelver og er bare redsel. Skrekken. Dødsangsten. Kjærligheten til livet og alle menneskene jeg er glad i og som er glad i meg.
Inni angsten og panikken kjennes som jeg skal eksplodere og aldri komme fra det med vettet i behold. Tårene står i øynene og den første timen av turen er helvete på jord. Splitter pine gal i grunnen, men ikke utagerende bare helt rolig lammet av skrekk. Et ubehag og en redsel jeg egentlig har lite vokabular for å få forklart.
Men, jeg er som jeg er og kan ikke la panikkangst begrense radiusen. Ser den i øynene og vet etter hvert hva det handler om. Heldigvis er det mer et unntak enn en regel. Timene i jernfuglen ble etter hvert fine. Jeg sovnet sogar ei stund, eller kanskje mer besvimte av utmattelse. Det tar på å være veldig redd. Det var en glede å slå opp øynene over hjemtraktene natt til i dag. Jeg kikket ned på lysene fra Kristiansand og konstaterte jeg hadde sovet meg over hele Europa.
For et menneske med flyskrekk er det en gave rett og slett.
Nå har jeg spist stekte grønnsaker, et par tre kjøttboller med saus, og så sitter jeg her og leker blogger.Jeg kan se i speilet at jeg har hatt sommer noen uker, og inntrykkene er enda ikke fordøyet og fordelt. For første gang har jeg ikke badet i havet på grunn av bølgene. De røde flaggene har vaiet over det hele og jeg respekterte dem. Tar ingen sjanser enda jeg er en rimelig god svømmer. På flyet hjem hørte jeg om en medborger som druknet akkurat den første dagen, nettopp på grunn av det. Jeg har sett døde mennesker bli plukket opp på strendene i Thailand, så jeg har all respekt.
Vel, badet fikk jeg for det var jo basseng der jeg var må vite.
For det meste har det vært solferie, men jeg har også sett nød og fattigdom. Noe jeg ikke har vondt av på grunn av perspektivene det gir. Det er et utrolig lykketreff å være født i Norge. Kan fint forestille meg at jeg hadde fått en tidlig død andre steder. Uten medisiner og annen behandling blir man ikke gammel med kroniske sykdommer i kroppen...
Ja så er jeg hjemme da. Leser og ser nyheter, og lurer på hva det er som skjer her i landet mitt.
Hva er det denne redselen er så massiv for? Et nesten samlet pressekorps siterer regjeringen med partifeller, og det er ikke måte på hvilken elendighet som kommer til å vederfare oss ALLE hvis det kommer så mye som en eneste flyktning til hit. Når jeg nå har lest all denne fryktpropagandaen fra regjeringshold denne ettermiddagen kan jeg ikke fri meg fra å synes det hele er en smule underlig. For et snaut år siden gråt vi store tårer og ønsket menneskene som krysset Egeerhavet velkommen til oss. Nå er de samme menneskene gjenstand for dyp frykt. Hva er det som skjer, hva er det vi gjør? Hvordan snakker vi om våre medmennesker rundt om på arbeidsplassene eller ved kafebordene?
Hva handler all denne redselen om dypest sett?
Hva om vi så på menneskene som banker på dørene våre som ressurser som kunne hjelpe oss å fortsette med det? Jeg mener, vi lever jo i ei befolkning som er på veg inn i en gigantisk eldrebølge. Noen må hjelpe oss når vi blir gamle og syke. Er det så vanskelig å se at unge mennesker kan være en ressurs for tider som kommer. Oljekrise, hyles det da. Jo da, og det er leit og tøft, men har vi ikke hatt krise i oljebransjen før, og har det ikke ordnet seg igjen ?
Hva om man flyttet mennesker inn i de tomme husene som står over alt. Tenk om det gas subsidier til gode tiltak som for eksempel sykepleie, omsorg, undervisning, kultur og så videre. Jeg bare nevner det og vet at noen straks hyler at jeg er en idiotisk venstrevridd dame som ikke skjønner noe som helst. Nærmest imbesill eller i beste fall en smule tungnem..
Er jeg ikke fra meg av skrekk og fylt til randen av skremselspropaganda må noe feile meg, ikke sant?
Siden jeg har vært rimelig uten norske nyheter siste ukene leser jeg både det gamle og dagens...
Odins soldater... sukk!
Allahs soldater...sukk!
Idioti avler mer idioti, mener nå jeg da, og lurer på om jeg kan skrive det uten at noen tar helt av.
Denne morgenen er jeg litt sliten. Ikke sånn utkjørt som etter ei natts dansing og festing, for slikt finnes ikke i mitt liv lenger. Den tiden er over. Jeg har vært ung og sprek og vakker, det er ikke det det står på, men ingenting varer evig. Livsbetingelsene er de samme for alle, også de som i disse dager kan kippe på seg danseskoene og holde det gående til langt uti de små timer. Sjøl er jeg glad for å ha hatt opplevelsene, men jeg savner ikke den tiden. Ikke nå.
Ergo: Ingen dansetrinn rundt på kjøkkengulvet. Jeg sitter derimot ved bordet, holder på med kaffen og kikker på skjermen. Flikker på denne teksten jeg ikke vet hvor skal, og har det ganske bra om enn energiløs og slappere enn jeg ønsker.I går derimot tok jeg meg selv i både å gjøre dansebevegelser og å synge en trall av ulikt slag. Ingen dager er helt like.
For sånn tjuefem -tretti år tilbake i tid derimot, hadde jeg både røde dansesko og piggsveis, sminke og overskudd til å danse time ut og inn. Vill av begeistring for musikk og den delen i livet. Det var ikke energien det stod på. Nei. Siden har jeg erfart at livet og energien går opp og ned, og det er vel sånn det må være. Akkurat i dag kjenner jeg sånn kroppslig på ned og tenker det henger sammen med at jeg er diabetiker og har vært det et godt stykke tid(les: et tiår og vel så det).
For tiden står jeg overfor endringer i kroppen, og jobber med hjelp av lege og medisiner for å "komme på plass" igjen. Jeg kjenner ikke til insulinbruk enda jeg er diabetiker. Foreløpig regulerer jeg med tabletter, kost og mosjon og det går sånn noenlunde bra. Legen forespeiler meg at blir jeg gammel nok så blir det det stoffet på meg også. Paradoksalt nok når jeg produserer insulin selv, det er bare at når man har toeren, så blir en etter hvert mer og mer resistent mot egen insulin. Ja, det var den enkle forklaringen på forskjellen mellom type 1 og 2. Jeg håper jeg får leve lenge og godt og finne ut hvordan det aller meste fungerer med medisiner. Ja, det ønsker jeg virkelig.
Sjøl om jeg er trøtt, er jeg ikke så trøtt at den evige hvile frister.
Om jeg klager?
Høres kanskje sånn ut for noen, noen som ikke tåler at man nevner sykdommer, men de om det.
Nei, jeg klager ikke. Jeg deler erfaringer, og jeg konstaterer.
Det er så mye man kan skrive om når man vil(den som leser leser frivillig...).
Sånn er ytringsfriheten jeg er så glad for.
------
Dagen i dag starter med kaffe, som skrevet, og litt lesing om verdens viderverdigheter.
Akkurat denne morgenen/formiddagen tar det si tid før det virker. Hodet er litt bomull, og kroppen treg... Selv om jeg har sovet mange timer føles behovet for enda mer søvn. En av de dagene jeg bare ønsker legge meg rett ned og sove videre, men jeg tar meg på tak, blir sittende.
Skjenker enda et krus kaffe.
Hva skulle vel livet vært uten den drikken?
Jeg skal ikke legge ut om hva alt dette innebærer sånn rent medisinsk.
Legger med et par koblinger bare, så kan den som vil lese om diabetisk slitenhet og insulinets dag. For meg ga det mening, en gang diabetiker alltid diabetiker, og kanskje noen andre vil synes det samme med eller uten diagnose...
Det har snødd himmelsk korrekturlakk over feilstavet sommer noen dager.
Denne mandag morgen takker jeg for at det har sluttet her i ytre strøk.
Noen mener det er dumt å klage over vinteren, og jeg kan fint skjønne det sett fra et skiløper/skøyteløper perspektiv. Andre benytter ikke de mulighetene så mye, og sliter mer med å ikke være stiv som en planke alle snøfylte dager. Sånn er det, vi er ulike skapt her på jorda. Antakelig er det greit å være takknemlig for den kjensgjerningen. Og, jo da... "Det blir atter sol og sommer". Bare så forbaska mange måneder inn i framtida. Dagen i dag er faktisk den som gjelder.
Så sender jeg mange tanker til David Bowie som er gått ut av tiden. Jeg takker og neier og klapper. Så mange minner finnes knyttet til musikken han skapte. Jeg har tidvis i livet hørt mye på den, og særlig det eldre materialet griper meg. Tenker det vil fortsette sånn.
Ny utgivelse to dager før han gikk bort, så får jeg høre på den også da post mortem.
