VALG

H

Det regner utenfor og i livet akkurat nå.

Nakken verker verker om kapp med nervene .

Du som bare for ei uke siden ikke ønsket deg noe annet i livet enn der du var rykkes ut av det enkle.

Livets vegkryss har en tendens til å dukke opp akkurat når du tror det meste går lett og det bare er straka vegen rett fram. Ja, for du ønsker minst mulig sorg, mest mulig glede, eller i det minste fravær av smerte. Jo da, og så skal man vokse på smerten og alt det der! Bli klok av skade og sånn! 

Bullshit: Av skade blir man skadd! Av for mye smerte får man kronisk vondt både i sjel og kropp.

 Ribbet til skinnet tenker du på valget du må ta. 

Det er ikke til å komme forbi og du vet ikke hvor du skal gå, hva du skal si, eller hvem du skal be om hjelp til flokene? Tipsene er fjerne i deg... Alt rundt deg synes så overfladisk og i slikt rom er det vanskelig å slepe sårbar- og menneskelighet til torgs. 

Gi nederlaget et ansikt og gjøre det synlig for spe og spott. 

Modig er den som viser svakhet og møter styrkende ord.

Hvor finnes det gode rådet, hvor finner det øret som ikke vil dømme deg nord og ned om du tar smerten ut av kroppen og legger alt på bordet? 

Kan en få et godt råd når virkeligheten er hjerteløs? 

Hva skjer dersom ingen tar i mot når du deler indre redsler og bange anelser?

Kanskje orker du ikke mer, kanskje greier du ikke hente deg inn igjen, og hva da?

Et skrik trenger seg ut og frem.

Du setter deg ned i krysset og vet ikke ut eller inn.

Alt verker og verker...

Umulige valg er umulige valg . Stille gråter du en skvett igjen.

 Alle valg får konsekvenser , men ikke alle konsekvenser er overskuelige. 

I livet med menneskene finnes så mye hver og en ikke har fantasi til å tenke ut.

Et er sikkert: Her er ingen solgangsbris og lune kvelder lenger . Nei da, slikt er bare til låns. 

Hard virkelighet, bitre realiteter og brutte løfter mulige svar . Svar som ikke blir til å bære .

Det regner enda mer utenfor og i livet .

Store våte dråper er alt som finnes, og de blander seg med store tårer.

Og så akkurat nå, når du var i balanse, kjente zen-vibrasjonene i ditt indre. 

Elsket øyeblikket og tenkte alt var vel og bra. Til og med du sjøl kjentes god nok. 

Det vet alle guder og mange mennesker at ikke er en selvfølgelighet. 

Følelser blir borte i verden av materialisme, fasader som skal holdes og ting som skal samles til ens dødende dag. En gang, og du vet du ikke kan ta noe av det med deg dit du går. 

-Likevel er det vanskelig å gå fri dragsuget.

Så du gråter så store tårer.- Hva annet kan du gjøre? 

Dine ferdigheter og prestasjoner blir så fjerne når det regner på selvfølelsen og egenverdien. 

Jo det er der, du vet du er god nok. Du vet du er snill, raus og verdt å elske. 

Men, akkurat nå som vissheten var der dukket det forbannade krysset opp. 

Loven om tingenes iboende faenskap heter det visst.

Synnøve Sætrum