(Solnedgang og askehimmel... Foto: Synnøve Sætrum)

God morgen...

Her i grenda lukter det ikke svovel, bare en liten odør fra noen nygjødsla jorder ikke så langt unna... Det grønnes på treet og sola skinner...

Det er nesten magi å lese avisene om dagen. Den store dragen sover. Hvor er hun?Hun som alltid er frampå? Tyst er hun, som Katla der hun ligger ved siden av den lille fjerten som nå spruter ild og aske. Typisk den som er stor i ord og liten på jord i grunnen. Når hun virkelig har sjansen til å vise hva hun er god for er hun ikke å se eller høre! Målbæreren av det STORE ansvaret, Siv J., er tyst. Jeg mener, her har jeg tenkt meg til Egeerhavets strender innen overskuelig framtid, og så blir jeg kanskje sittende her i Gnore og pusse vulkanstøv av bilen i stedet(For tiden ser den i grunnen ut som den har stått i askeføyka ei stund,og det av bare helt ordinær kjøring etter veiene).

Hvis ikke hun greier det, hvem skal da ta ansvar og ordne opp?

Egentlig er dette en dag for solkroker og sykkelturer... Likevel er tankene mine på Island. Askeskyen fra Eyjafjallajökull påminner meg om hva jeg kan gjøre noe med… Nada i grunnen, og det er like greit. Jeg har tatt stolputa opp av kassen, og faktor ti fram for å beskytte meg midt på nesa. Så kan jeg fintenke mer på småplukk og verdensfreden…

Tilfellet Eyjafjallajökull er til og med luftfartsverket maktesløse overfor. De lærde strides om varighet og skyer og lava og magm… eller hva det nå heter alt. Når det stopper og når det begynner. Når flyene kan fly og hvor, og når ikke, og om det store uhyret av en nabovulkan våkner?

Jeg som er vanlig dødelig tenker si det, først som sist; - Vi vet ikke!

På den andre siden så blir det jo ikke noe pressejippo av taushet. Forståsegpåerne går glipp av sine egne stemmer og teorier.

Noe som igjen ville bli leit for… Ja for hvem egentlig?

Nei, over og ut dere. Jeg får komme meg ut og nyte sola før askeskyen kommer og skygger helt for den. Hvem vet hva vindene bringer...?

Synnøve Sætrum