16 november 2014

S U N R I S E . . .JULY MORNING...




DEI VIL ALLTID KLAGA OG KYTA...

Dei vil alltid klaga og kyta,
at me ganga so seint og so smaatt;
men eg tenkjer, dei tarv ikkje syta:
me skal koma, um ikkje so braatt.

Ja, det skyt ikkje fram, so det dunar
(som no ingen kan undrast uppaa);
men det munar daa jamt, ja det munar,
so det stundom er hugnad aa sjaa.

Lat det ganga fram, lat det siga,
berre eitt eg ynskjer og bed:
at me ikkje so høgt maatte stiga,
at me gløyma vaar fedranesed.

Lat oss ikkje forfedrarne gløyma
under alt, som me venda og snu,
for dei gav oss ein arv til aa gøyma,
han er større, enn mange vil tru.

Lat det merkast i meir enn i ordi,
at me halda den arven istand,
at, naar fedrarne sjaa att paa jordi,
dei kan kjenna sitt folk og sitt land.
(Ivar Aasen)

15 november 2014

BROTHERS IN ARMS..

Del av krusifiks i Santa Maria del Pi, Barcelona.
Foto: Synnøve Sætrum

Det er på sin plass å spørre seg hva Jesus ville ment med tanke på bombingen av uskyldige barn i Gaza? Hvordan ville han betraktet den endeløse krigingen mellom søsknene på den samme kloden?
 Hvilket standpunkt ville han valgt når dyktige leger og kirurger utestenges fra å utføre livreddende  humanitært arbeid... ? Eller hva ville han følt for tusener av flykninger som drukner i havet ? Deres eneste "forbrytelse" er å være fattige, og vandre etter "drømmen om Europa"... Jesus bar kjærlighetsbudskapet. Størst av alt er kjærligheten, ikke sant?



Du skal gjøre mot din neste, som du vil din neste skal gjøre mot deg...
Nestekjærligheten rommer alle mennesker. 
Ja da, også de som kommanderes til å bombe uskyldige sivile.
Hva ville Jesus sagt?
Hva ville han ment?
Hva ville han gjort?
Jeg bare tenker høyt...
Jeg bare lufter noen tanker...
Jeg bare spør meg selv og andre; -Hva ville Jesus ha gjort?

Synnøve Sætru

SPANISH GUITAR...


14 november 2014

Husøy i Senja og sånn....


Husøy i Senja. Foto: Synnøve Sætrum


Foto: Synnøve Sætrum

Mediene kommer med bud om at vi  lever gjennom det varmeste året på jordkloden. 
Jeg kjente det godt i Hue (Vietnam) i april. 43 grader den dagen jeg vendte nesa mot nord. Akklimatisering på solens øy i Egeerhavet gjorde godt. Gresk påske var en opplevelse jeg tenker tilbake på med takknemlighet. Det kjentes som et privilegium å kunne nyte gjestfriheten i mitt "andre hjemland". Dårlige minner er unntaket som bekrefter regelen. 


Husøy i Senja. Foto: Synnøve Sætrum

Så kom jeg til nordsiden av jorda 1. mai. 
Siden har det stort sett vært sommer. 
Den som oppholder seg sør i landet har opplevd tropiske tilstander uke inn og ut.
 Sommeren i Norge har vært fantastisk varm.
Disse månedene har jeg fått være turist i eget land. 
Slett ikke alle steder, men litt vestover, østover og nordover.


Foto: Synnøve Sætrum

Foto: Turfølget....

Tromsø tok i mot med 24 grader 4. august. Byen var pyntet med blomster jeg ikke kunne huske å ha sett på de breddegrader tidligere. Før i tiden var det lite med hageflekker og slikt. 
Det synes at folk har reist mer, og kanskje også at det er blitt litt varmere.
 Akkurat det er vel like lite en hverdagslig sak som at jeg setter beina her. 


Foto: Synnøve Sætrum


Snaue to tiår siden sist, og i skrivende øyeblikk kjenner jeg det som jeg har beveget meg i et maleri siden jeg kom. I fordums dager brukte jeg Tromsø som avslapning- og rekreasjonssted når bygdelivet syntes for smått og trangt. Yttersida av Senja er fantastisk dramatisk, og årene med avstand har gjort gjensynet sterkt. En time for seint til midnattssola gjør ikke noe. Lyset er her fremdeles.
Husøy, perla i Senja er den samme som da jeg bodde her som ung voksen. 
Fem år av de viktigste årene i livet. De årene en formes som person, blir skarpere i konturene og "finner seg selv". Hva nå enn det er? Jeg kan ikke uttrykke det helt, men jeg kjenner at dette stedet er et av de viktigste for meg. Helt personlig, og helt mi greie. Så deilig det er å ha slikt! 


Gryllefjord. Foto: Synnøve Sætrum

En er heldig når værgudene viser nåde, og en del av dagene blir gode.
 Ikke at fjell, fjord og daler er stygge i regn og tåke, men det ble en annen opplevelse å se deler av Senja i solskinn og sommervind. 


Foto: Synnøve Sætrum

Husøy i Senja, August 2014
Synnøve Sætrum




 Foto: Synnøve Sætrum


I ettertid, det vil si 14. november et helt annet sted i Europa kan jeg tilføye:
Gudene var gode og jeg fikk oppleve mye sommer og skjønnhet... Tåka og regnet skapte balanse i regnskapet. Jo, Nord-Norge betyr fortsatt veldig mye for meg. Menneskene på Husøy i særdeleshet.
Takknemligheten for tiden før og nå sitter helt fast og kjennes god.



Takk for i sommer !




DYPEST SETT...

Dypest sett vet jeg lite om å eie og ha, grafse til seg mer og bli drevet av sult etter eiendeler og statussymboler. Det motiverer meg ikke for det handler om å være realistisk.
 Om jeg var frisk og arbeidet hundre prosent ville det ikke være for å karre til meg, men kanskje for å gjøre en liten forskjell for noen få mennesker. 
Den gangen jeg tok min lange utdanning håpte jeg også på at yrkeslivet skulle bli interessant. 
Hvilket det også ble på mange vis, så lenge det varte. 
Nå lever jeg uførepensjonistens liv fram til 20.januar 2015. 
Fra den utbetalingen er jeg uføretrygdet, og betaler mer skatt, hvor mye mer vet jeg ikke siden jeg ikke vet hvor mye inntekt jeg kommer til å ha, bare at det blir mer enn jeg har gjort til nå. 
Skatten har jeg betalt med glede. Derimot gleder det meg ikke at de som er rikest forholdsvis skal betale mindre skatt enn de som er fattige... Uansett så blir det, dypest sett, helt i mitt hode. 
Ulogisk for meg rett og slett. 

Dypest sett skjønner jeg at man som samfunn må skaffe inntekter for i det hele tatt å ha velferd. Ja da, men jeg begriper ikke at de som er sykest og svakest skal ut og styrke statsinntektene på den måten. Å være ufør betyr jo dypest sett at du ikke kan arbeide. De aller fleste av oss er kronikere også, og kan ikke trylle oss friske om vi aldri så mye ville. Ikke en lege i verden kan endre tilstanden. Vi lever med den, og i Norge er vi enda heldige og slipper ut i skogen for å dø, eller sitte med tiggerkoppen på hjørnene. I Norge har vi enda et humant samfunn, dypest sett. Det er jeg glad for.

Ja da, så er det helt sikkert noen som snyter og lurer også på uføretrygd, men man skal vel ikke mistenkeliggjøre hele gruppen mennesker av den grunn?
 Det blir jo som å banke ungene til frokost i tilfelle de gjør noe galt. Sånn dypest sett.

Sånn dypest sett skal jeg ikke si mer om dette akkurat nå.
Budsjettforhandlingene pågår enda, og selv om pressen melder ditt og datt er ikke noe ferdig.
Dypest sett...

Ha god helg...

Synnøve Sætrum

13 november 2014

L I V E



“I would like to beg you, dear sir, as well as I can, to have patience with everything unresolved in your heart and to try to love the questions themselves as if they were locked rooms or books written in a very foreign language. Don’t search for the answers, which could not be given to you now, because you would not be able to live them. And the point is to live everything. Live the questions now. Perhaps then, someday far in the future, you will gradually, without even noticing it, live your way into the answer.” 



(Rainer Maria Rilke, 1903, from "Letters to a Young Poet")

L O V E



"Love is measles. 
The older you get it the worse the attack."

(Rainer Maria Rilke)

NORD-NORGE'S NATT...



Nord-Norges natt
i lys uten nåde
Ser du alt nakent til dom
Himmel og sjø slår lys
mot ditt fartøy

Vi kan ikke følge
du seiler alene
Ensomt lyttende mot vingeslag
Som viser vei
Til en høyere morgen
borte fra all angst

(Liv Nordhaug)

01 november 2014

DRØMMER...



Alle tre fotografiene fra bakgården her.
Foto: Synnøve Sætrum

Jo jeg er også laget av det stoffet som vever drømmer. 
Bakgårdsmennesker blir gode på denslags.
Livets drømmer pleier jeg med omhu, og håper høste minner når jeg en gang sitter gammel og tilfreds på eller i et hjem. Et godt hjem for sånne som meg når jeg eldes. 
Dersom medisinene virker som de skal, og flaksen står meg litt bi får jeg et par tiår til i tiden.
 Så håper jeg at regjeringer ikke gjør det slik at sånne som meg bare blir stuet vekk sammen med andre samfunnet ikke vil ha....Her jeg sitter nå har jeg i alle fall enda håpet om at Norge skal fortsette å være det humane landet jeg ble født i. At vi ikke går mot tider med sortering avhengig kun av å være frisk, ha riktig hudfarge, religion, livssyn, legning, sivilstatus og ikke minst størrelsen på lommeboka. 

Jeg vever stadig mine små drømmer.
 Det har jeg vært meg bevisst det meste av livet. 
Jeg går som sagt framover mot alt jeg ikke vet, og kan ikke annet. 

For tyve år siden var jeg her i nabolaget sammen med en avdød samboer.
Jeg husker at vi betalte dyrt for reisa og drømte om den lenge.
Gledet oss til gode dager under sola.
I går gikk jeg tilfeldig (tror i alle fall det) rett inn på en plass hvor vi var. 
 Beina bare gikk dit og jeg fikk ei reise tilbake.
Vi var syke av salmonella, veldig syke, store deler av den 21 dager lange ferien.
Området var rammet av hetebølge, og vi hadde presset oss hit med tog. 
Jeg hadde for sikkerhets skyld gjort i buksa, og på den tiden var det ikke bare bare å finne nye klesplagg en tidlig søndag formiddag. Jo da, det høres vanvittig ut og du som ikke kjenner historien kan gjerne si at vi skulle holdt oss i senga enda litt til. Men det var bare det med tyrefekting da. Slikt foregikk på søndager, og dette var den siste vi hadde til rådighet.
Etter mye komers fant vi arenaen for å få vite at det hele var avlyst.
Grunnen: Tyrene var syke i magen på grunn av heten !

Foto: Synnøve Sætrum

 Drømmen om tyrefektning er forsvunnet med årene.
Derimot er tankene om å tilbringe noe tid i denne byen blitt værende hos meg i alle år. 
 Realiteter er noe annet enn drømmer.
Akkurat  nå sitter jeg i ei seng, på et pensjonat i Barcelona. 
Slikt har jeg å gjøre på disse kveldene.
Jeg er femti-to blitt og ikke i slaget til å farte ute i millionbyer alene etter mørkets frambrudd. Dessuten er jeg sliten både fysisk og mentalt. Mange inntrykk gjør meg slik.
 Mørket har forøvrig trukket kappen over skrikene fra karaoke her i nabolaget. 
Sort kveld virker dessverre ikke dempende på det som foregår... Jo, da jeg vet at det også kan kalles livsglede, eventuelt lede... Skal ikke være for snerpete, men kommer noen trekkende med en sånn sak når jeg er lagt inn på sykehjemmet må man vel kunne betegne det som innføring av aktiv dødshjelp...

 Altså: Noen har anskaffet seg en slik maskin og etter mange timer jammer og gru flyr vinduer opp og det skrikes på spansk og engelsk. "Nok nå" er ordene, men så langt fånyttes. Hundene bjeffer det de klarer mot nattehimmelen. Kattene som har seg her i bakgården er sjanseløse hvor mye de enn koser seg. Alvorlig talt: Skjønner du tegninga eller?
Volum fra maskinen bare øker og øker i takt med protestropene. Undertegnede er pent sagt sliten i hodet, men skal spare verden for å gaule : "Hoill no kjæft" ,på kav væfsning. 
Kan enda levende høre klassestyreren vi hadde på ungdomsskolen når han hevet stemmen og ropte så. Da ble det stille nok til å høre drømmer veves. Å lytte til stillheten kan være den vakreste musikk.

 To be continued...

Synnøve Sætrum

Barcelona 1.november 2014...


Foto: Synnøve Sætrum

En svipptur fra Kroatia til nord i Italia, og så tok flyet meg til Spania.
Jeg frøs i Trieste, solen varmet meg litt i Venezia og jeg har med meg gode minner i sekken.
Italia vil jeg gjerne, veldig gjerne, utforske en annen gang. Når det er varmere. Kvelder med temperatur helt nede i to grader blir for heftig for denne kroppen.Lue, votter og boblejakke er oppskrytt.Kaldere enn i Kristiansand har jeg hørt, hvor det etter sigende regner uavbrutt.
 Hadde jeg vært der ville jeg stort sett bare sovet. Sånn fungerer det for sjel og kropp. Faktisk kan jeg ikke styre det. Har fått slengt til meg at det er latskap og at jeg må ta meg sammen. Ja, hadde det bare vært så enkelt. I disse tider er vi særlig mistenkeliggjort vi uføre, og slikt spres i mediene. 
Hvem er det som tjener på det? Egentlig?

Bakgård-skyline. Foto: Synnøve Sætrum

 
En bit takutsikt over Barcelona. Foto: Synnøve Sætrum


Takker for at jeg hører småfuglene synge, måkene skrike og kattene jamre.
Stedet heter Solarium og er et billig pensjonat nært hovedgaten i Barcelona.
Det er første november og sommervarme. Hurra! 
Utsikten fra luftebalkongen er en heller forsoffen bakgård. 
Intet å klage over for når jeg åpner dørene får jeg følelsen av stort rom. 
Her er en takterasse med panorama over alle takene i byen.
Dessuten har solsengene gode madrasser.
Rommet er stort, nymalt og luftig. 
Jeg kunne bodd her mye lenger hadde jeg funnet dette stedet først.
I morgen sjekker jeg inn i et rom i en leilighet jeg har tinget for resten av dagene jeg skal være i byen. Jeg vet ikke helt hvor det er, men ikke så nært her. Dette gjør godt for helsa. Mange ganger har jeg ønsket meg en periode i denne byen. Her er så utrolig mye å kikke på, så mange skatter og så videre. Nå er jeg her, og har fått det til. Kjenner meg opprømt og takknemlig. 

Gata mi akkurat nå. Foto: Synnøve Sætrum

Jeg kan lukte at noen griller seg en toast et sted, og jeg kjenner også at dagen blir varm. 
Ikke blir det veldig lenge til jeg rusler ut og finner noe godt å spise. 
Sandalene har luftet seg hele natta, og jeg har funnet fram sommerklær igjen
.Utrolig deilig å vite for ei dame som har giktiske tendenser i alle ledd. Mye verk i knærne for tiden, det venstre spesielt. To skikkelige fall i løpet av siste tiden har bare piska opp stemninga.
 Så her gjelder det konsentrere seg om å stå. 
Gjøre det jeg kan med det jeg har kontrollen over i øyeblikket. 

"Selfie" fra havna i går. 
Ja, jeg har også lært et nytt ord du som fortalte meg det samme nylig...
 Foto: Synnøve Sætrum

Hodet har jeg derimot ikke verk i, hvilket er et godt tegn siden blodtrykket reguleres med medisiner. Møtte en  selvutnevnt "guru" i Zadar som utbasunerte at man kunne ordne det med livsstil.
 Det er utrolig hvordan massemediene planter ideer i hodene på folk og gjør dem til selvgestaltede leger. Sukk! Jeg orket ikke ta debatten, og tenkte jeg stoler på medisineren min, som faktisk er utdannet spesialist innenfor allmenn-medisin, og det han råder meg til. Medisiner mot løpsk kretsløt har jeg trofast tatt de siste ti årene. Poenget er at dette ikke er en sykdom, men er fysisk risiko-tilstand for slikt som hjerte- og karsykdommer. Forhøyet sjanse for hjerneslag følger også med, samt diverse annen "moro"... Så det eneste en kan gjøre er å svelge sin pille og håpe den holder denslags vekk fra trammen.Dagen i dag er jeg fortsatt meg selv, og håper det fortsetter på den måten.
Å gå framover mot alt en ikke vet er som kjent ethvert menneskes skjebne. 

Ei due kurrer og blander seg med bacon-duften som fyller morgenlufta.
Dette pensjonatet er et greit sted. Litt lite med bare et bad i gangen om det hadde vært høysesong.
Det er på tide å finne dusjen, og komme seg vekk fra datamaskinen. Alt vel så langt.

To be continued....

Synnøve Sætrum