30 desember 2011

ROMJUL I HUA HIN

Vandring i Hua Hin. Foto: Synnøve Sætrum
Jo da:
Hua Hin i provinsen Prachuap Khiri Khan har utsikt mot Siambukta så det er sant det som står i diverse reiselektyre og oppslagsverk på det store internettet. Når det blir kveld så ser man lysene i de tre forgylte båtene som passer på monarkens palass. Det den slags bøker ikke sier noe om er sangen fra tempelet man kan høre i det fjerne en fredag kveld når mørket faller på. Jeg forstår ikke et kvidder av ordene, men hører stemmen er klokkeklar og vakker.
For sikkerhets skyld er her såpass at jeg også hører innsekter spille og forstår jeg fortsatt befinner meg i tropene.
 Det hører likevel til dette lille reisebrevet, at da jeg kom hit klokka kvart over to natt til mandag så jeg ikke noe som helst. Sjøen stod meget hardt på bryggerhuset vi skulle overnatte i. Det forespeilte 'kongelig rene vannet' var og har siden sett heller brungjørmete ut. Har gått langs stranda, men der er det røde flagget oppe, så da blir det ingen dukkert. Vel, det gjør ikke så mye her er tid nok til mer sol og bad etter hvert.
Jeg er ikke bekymret.
Den evig varmende sola lyser stadig rett opp på himmelen.
Panikktilstander på grunn av temperaturer synes som ren fiksjon, til dess har jeg vært så mye på strender og slipt føttene mot melissand.
Natt til mandag var det derimot stiv kuling og ti grader kaldere enn Phuket som vi forlot ni timer før. Havet buldret, og vi ankom et halvt døgn for tidlig. Ting skjer noen ganger fortere enn det man blir forespeilt. Så vi ble lagt på et rom der det blåste tvers gjennom veggene. Som vi frøys og hutra... 22 grader virker som 2 for den som er vant til 30-33... En del av akklimatiseringa slikt. Akkurat som man blir helt vant til lyden av et språk man ikke forstår et kvidder av. Smil forstår jeg likevel, og thai-engelsk. Det er så man må skjerpe seg skikkelig når det dukker opp noen man kan ha en ordentlig passiar med. Vokte seg vel for 'same same', og andre forenklinger. Den som har opplevd eller kommer til å oppleve det skjønner hva jeg mener...
Å reise med buss er i grunnen en opplevelse i seg selv. Slik jeg opplever det er det ikke nødvendig å humpe avgårde med ei høne på skulderen og en kobra i taket for at noe skal skje. Lange nordiske damer trenger plass til rygg og bein. Da kjører man VIP-buss og får den beste sørvis, som det heter i reisereklamen, og da må det jo være sant. Ikke sant?
 VIP og VIP. Ruta heter Phuket - Bangkok. Hua Hin er eneste stopp langs vegen.To svenske par først ut med og reisefølget i fin stim etter. Jeg skulle tråkke ut da det sa pang. Døra igjen og bussen for videre gjennom nattemørket. Ingen stoppknapp, ingen mulighet til å få kontakt med føreren. Tre timer til Bangkok, òg hvor i h...... var den uniformerte bussvertinna som ikke kunne et ord engelsk?
Jo, sovende på gulvet bak de bakerste setene. Vi kunne selvsagt tatt en tur ekstra til Bangkok, men det var jo ikke planen. Etter et par mil nordover og mye tumulter for å få kontakt med «cockpiten» ble vi satt av ved 7-eleven. Der jobber det kun «barn» nattetider, men de er sjelden alene, og de har mobil her som andre steder. Snille jenter og gutter ringte og styrte, og etter ei stund kom det en mann i pickup og kjørte oss milene tilbake til Hua Hin og Mod Guesthouse. Vi var trøtte og kalde, og så ikke land. Sov gjennom vindkastene gjorde jeg, for jeg liker havlyd. Egentlig trodde jeg det ville bli bedre når vi bare fikk de rommene vi hadde betalt ganske bra for. Vel, Agoda’s glansbilder er jeg for lengst sluttet å tro på. Derfor er saken å legge seg inn for to netter og bruke dagene til å finne billigere og bedre herberge. 
Mod Guesthouse viste seg å være noe i retning 'skrekk-kabinettet' på Koh Lanta. Bare verre. Småkakerlakkene kravla og krøyp absolutt over alt. Til og med i datamaskinen. Helt vanvittig. Utrolig at jeg fikk sove et sekund, men jeg gjorde altså det i de påfølgende nettene. Er det kakerlakker i boligen er løsningen å trave rundt til man segner om og lar skadedyr være skadedyr. Kan det være et symptom på akklimatisering?
Den som vandrer blir kjent, og dessuten får en mosjonert kraftig på kjøpet. En del av akklimatiseringa det også. Akkurat de to dagene før vi skulle ut var det ikke så varmt heller. Litt 'tima og tilrettelagt' kan man vel si siden torsdag og fredag er blitt varme nok. Ser her er 28 i skyggen, og det holder for meg. Særlig siden vi ikke har svømmebasseng så lenge vi bor på Soontree Guesthouse. Himmelen her, om enn rommene er litt små og uten veggdekorasjoner pluss. Men, her er så reint man kan spise av golvet, og senga har ordentlig dyne. Det som eventuelt kryper sparyer jeg, for det er det jeg som har dratt i hus. Kofferten står som et giftkabinett og koser seg i sola etter tredje gangs behandling. More to come...
 At dette gjestehuset ligger i ei rolig sidegate bort fra byens støy er bare et pluss, og her er varmt godt vann, rent bad og verdens beste luftkondisjonering. Til alt overmål er det også WiFi inkludert.  I Hua Hin går prisene opp i helgene når alle turistene fra Bangkok kommer for å ha sitt «chill out». Jeg har dog en mistanke om at akkurat denne helga blir det fest. Biler med roperter kappes om å lokke til utallige evenementer disse dagene. Dessuten er rakettene på plass i salgsbodene, for her er det intet forbud mot fyrverkeri. Jeg har kjøpt stjerneskudd med fire farger med tanke på morgendagen. Gigantsmellene får den som lyster ta seg av. Jeg kan høre at noen 'øver' seg i det fjerne. På den måten er det nesten som å være hjemme. Men, dette er slett ikke hjemme. Det er midt i Siam-bukta, og ganske så annerledes. Undertegnede kommer til å ha mer enn nok med å beskue himmel, og suge atmosfære som sådan når morgendagen blir midnatt...
Jo, her kommer Bangkok’s innbyggere for å roe ned og slappe av. Hos kaffedama vår fikk vi vite at grunnen er at her er så rolig og kjedelig og lite å gjøre. Vel vel: En tur på Markens er ikke en tur i Hua Hin. Opplevelsene er endeløse for den som ikke er så bereist i Asia.
Markeder, trafikk, bygninger, lyder, lukter, mennesker, hunder og katter i skjønn forening. Her er vakre orkideer, og palmer som for meg bærer ukjent frukt. Jeg kikker på mango og kokos. I tillegg finnes alle de moderne hotellene med Hilton i spissen. Her kan man ete junk på både Burger King og McDonalds for en «blodpenge» om man ikke liker den utmerkede maten på det lokale markedet. I går hadde vi for eksempel en treretters middag og betalte 12 kroner pr. person med vann.
Maten er helt utmerket.
 I de dagene jeg har vært her er det blitt mil i beina, og oppdagelser rundt hvert gatehjørne. Begynner nok å ha ringet inn det som er gangavstand til, men her er mye mer. Mange templer og elefanter og jungel og snorklemuligheter bare for å ha nevnt noe. I morgen skal jeg ikke slite meg ut allerede formiddagstid så da blir det å sette seg på noen lokalbusser og se hvor det bærer hen før man får dagens massasje hos det blinde folket. Den ypperste i sitt slag så langt. Nei, jeg er ikke lei av Thailand. Her har jeg det som en unge med den store godteposen.  Åpenbaringer på rad og rekke, og appetitten er upåklagelig.
Her er romjula forsvunnet i spennende dus og sus. Jeg anbefaler igjen, og i morgen er det nyttårsfeiring!