23 januar 2016

Lykkejegere meg i rattata... !



Jeg har alt, ingen tvil om det. Så lenge jeg kan sitte her og skrive det er det udiskutabelt.
Fra noens perspektiv, jeg mener for eksempel de grådige og redde, har jeg nok ikke det.
Når tilværelsen handler om perfekte fasader og utømmelige materielle kilder kommer jeg til kort i dette rike kalde landet. Men, det gjør ingenting for meg. Når jeg koker livet mitt ned til dagen i dag, som er det eneste jeg har, så har jeg faktisk alt jeg trenger og vel så det. Ingenting kan jeg ta med meg i grava heller.Det jeg undrer meg over er hvorfor så mange er så redde for fattigdommen og dem som ikke har noe. Hvorfor snur man seg vekk fra mennesker i den dypeste nød? Hvorfor vil man ikke ha noe med det å gjøre? Av redsel for å miste sitt? Jeg gremmes over milliardæren som nettopp satt å snakket om "sutring" med armer og bein og bak godt plassert i sitt trygge liv.
 Det er under lavmål etter mine begreper. Hvorfor ikke flere gremmes over det er meg komplett ubegripelig. Eller hvorfor går ei regjering som muligens setter menneskerettigheter til side fram på meningsmålingene? Hva er det dette handler om? Hvorfor er vi snudd fra å bry oss om menneskene til å skyve dem vekk? Jeg vet det ikke, men det synes som rettssikkerheten smuldrer opp for noen grupper av medmennesker. Det har skjedd før i historien og det endte med at de ble utryddet.
Vanlige mennesker toet sine hender, sa "stakkars dem", men snudde seg vekk fra togene som gikk til "den endelige løsningen". Vel, det er nå kanskje å ta hardt i, men det er noe med mekanismene og måten flyktninger behandles på som skremmer meg.

 Det er krise på jorda, og denne gangen opplever vi at de banker på døra vår og ber om beskyttelse, og så deporterer vi mennesker som ikke har fått prøvd sakene sine ordentlig. Og nei, jeg mener ikke at alle kan komme hit. Jeg mener heller ikke at alle, absolutt alle har rett på asyl. Men, jeg mener at vi får, som samfunn, ta i et tak for at medmenneskene skal bli behandlet som nettopp det de er: Mennesker ! De aller fleste har ikke gjort noe annet enn å flykte fra for eksempel Syria hvor mange av byene er bombet tilbake til steinalderen. Det er ikke noe igjen der. Jeg forstår ikke at det er så vanskelig å se og akseptere. Kall meg gjerne godhetstyrann, jeg ser det som en hedersbetegnelse. Jeg er blitt kalt adskillig verre ting enn det. Helt greit at jeg blir kalt naiv også.


Jeg nevner mitt ståsted ennå en gang. Igjen kjenner jeg på takknemligheten for at jeg sitter trygt i varm stue, har inntekt fra samfunnet fordi jeg er kronisk syk. Det var ikke min plan da jeg slet buksebaken på lesesalene i over åtte år , men jeg kunne ikke, eller kan ikke, gjøre noe annet enn å leve med konsekvensene av at helsa streiket på noen punkt og det relativt tidlig i livet. At jeg er et barn av en velferdsstat er jo som lottogevinst når resten av verden tas med i betraktningen. Ikke sant? Jeg har vært veldig veldig veldig stolt av å komme fra et land hvor myndighetene har brydd seg om det lille menneske, og ikke bare det med tykk lommebok. Nei, jeg planla et aktivt normalt yrkesliv hvor jeg skulle forsørge meg selv og gjøre en innsats for samfunnet Norge.
Jeg har til og med mange papirer på det.

 Jeg er hundre prosent sikker på at de som drukner i Middelhavet ikke planla det for et godt liv. 
Ingen vil vel begrave barna sine for å dekke egne behov. Det er og blir min overbevisning at det vanlig dødelige mennesket er godt på bunnen. Jeg er ikke med på at alle flyktninger er terrorister eller annet fælt. Men, jeg skjønner at skremselspropagandaen som spys ut virker. Man avskrekker nå mennesker fra å komme hit. Staten Norge arresterer mennesker som forsøker hjelpe dem som er i nød. For meg er det et lavmål jeg ikke trodde var mulig selv for ei blå-blå regjering.
 Uheldigvis tok jeg feil.


 Tankene mine drar det videre et stykke:
Hva blir det neste? Innskrenkning av ytringsfriheten for politiske motstandere?
 Nedbygging av demokratiet, eller det som verre er? Jeg grubler litt, og vet ikke svaret. Velger håpe på det beste, men er ikke så naiv som jeg en gang var...
Men:  Jeg er ingen spåkone, men jeg bare undrer meg.,,


Synnøve er født i dette landet, har papirene i orden og ikke er drevet på flukt fra krig, terror, sult eller annet. Jeg vandrer ikke hjemløs ute på vegene etter overlevelse og kanskje, men bare kanskje, en bedre tilværelse. Ikke er jeg tvunget til å forsere statsgrenser uten visum eller annet. I det hele tatt har jeg ikke måttet ta beina fatt og løpt uten å ha noe som helst i orden. Noe jeg tenker nok kan være årsaken til at nødstedte ikke har alt i orden når de ber om hjelp. Skal jo ikke mye fantasi til å skjønne at man ikke får tatt noe med seg når det gjelder å komme unna bomber eller skudd.
Til en viss grad, men bare det, kan jeg forestille meg at når det koker ned til være eller ikke være så ville jeg stukket som alle andre. Jeg kunne ikke sagt: "Hei dere som skyter, nå må dere stoppe slik at jeg kan få tatt med meg papirene mine !" Akkurat det der blir for søkt.

Selvsagt ser jeg alt dette ut fra min verdens- og menneskeoppfatning.  Som femtifireårig, uføretrygdet kvinne i Norge. En utgiftspost på statens store bak, for de som sitter og regner på det. I det perspektivet er jeg ikke annet, ikke sant? En utgift, som mennesker i nød er det. Og, utgifter kan vi ikke ha. Jo da, du protesterer sikkert og synes jeg drar det for langt og at ingen vil ta fra de uføre inntektene og så videre? Ingen? Ingen? 

Men, det er egentlig ikke det dette handler om. Det handler om disse menneskene som kommer til Norge i sin nød, og hvordan de blir behandlet. På Storskog eller i Oslo eller i Kristiansand. Om vi ikke kan ta i mot alle kan vi vel i anstendighetens navn behandle mennesker med verdighet og tillitt i stedet for det som skjer i disse dager. Når alt kommer til alt er vi som mennesker i samme båten. Vi er mennesker og ikke noe annet. Kanskje vi selv blir drevet på flukt en dag, og hva da? 

 Vi kan være flytninger eller syke og mye annet, men klamrer oss likevel til dagen i dag, takknemligheten for i går og håpet om morgendagen. Overlevelsesdrift heter det visst. Har vi barn, så forsøker vi så godt vi kan å beskytte dem. Som den kvinnen som løp i kirkeasyl. Jeg tror ikke noen gjør det i jakt på lykken, men fordi de er redd for sitt eget og sine barns liv. Ei heller tror jeg noen setter seg i en elendig båt for å komme seg til Hellas for adrenalinkickets skyld.
Helt greit å være "naiv" eller "godhetstyrann" eller hva som helst.
Jeg så bildene av de druknende barna, og hørte de jamrende skrikende til den sønderknuste moren.
Lykkejegere meg i rattata !



Synnøve Sætrum