Tror det er første gangen jeg ikke har skrevet noe om den internasjonale kvinnedagen 8.mars.
Gratulerer med overstått. Selv om den gikk over uten å bli nevnt den dagen, er den på ingen måte glemt. Og jeg er fortsatt ikke enig med dem som sier dagen er overflødig. Det er lenge lenge lenge til kvinner har samme rettigheter og muligheter som mennene på kloden. Bare å fortsette løfte fanene.
Men, altså, jeg lå ganske mye av de timene i år.
Dagen var en av dem for meg i relativ utmattelse, så jeg var ikke ute og satte preg på feiringene. Hvilket ikke betyr at jeg er sluttet brenne for verdens kvinner.
Av og til er ånden mer villig enn kjøttet......
Om disse vinterdagenedagene kunne jeg egentlig nynne:
"Bjørnen sover bjørnen sover i sitt lune hi..."
Er inne i en lang periode utmattelse av den sorten jeg ikke har opplevd på noen år.
Ikke farlig, bare sånn det er inni mellom.
Sovner tidlig og våkner seint, mer søvnig og sliten når jeg omsider våkner.
Nei, jeg er ikke lat.
Jeg gleder meg bare til det går over, for det gjør det.
Jeg kan ikke la være å nevne at jeg sitter på kjøkkenet, nyter min trygge tilværelse og kaffen.
Det er enkelt nok å være meg alt tatt i betraktning.
Eneste er at jeg synes det er synd jeg ikke har krefter til å stå i første linje i hjelpeaksjoner og annet.
Tenker på alle de som er ute og flykter for sine liv.
Jeg har signert Amnesty-aksjon. Gjør det du også da (trykk på signert så kommer muligheten opp). Disse medmenneskene trenger verdens oppmerksomhet.
Det er så mange menneskerettigheter som brytes hver eneste dag og time.
Fortsatt god torsdag.
Synnøve Sætrum
