I hope I don't fall in love with you

http://www.youtube.com/watch?v=sdy4ell_dtM&feature=related

JORDA ER HER FOR ALLE

Søndag morgen av det rolige slaget for den som sitter på randsonen i et lite land nesten ved verdens ende. Kikker ut gjennom massemedier, og lurer på hva i all verden det er som går for seg der ute.

Jordskjelv, tsunamier, smeltende kjernereaktorer eller hva det nå er, blodige opprør i et land der det så absolutt skulle vært skiftet regime, krig i utallige andre, hungersnød , tørke, AIDS,kreft, diktaturer, finanskriser(om det finnes penger) hvor en enn snur seg osv.. osv...

Alt det som rommer menneskenes frykt befinner seg i synsranden for den som vil se.

Man kan se, men begriper ikke helt hvordan menneskene i situasjonene har det innerst inne.

Det går ikke for den som ikke har skoene på, smerten for disse menneskene må være formidabel.

Når egen frykt berører en annens smerte blir den til medlidenhet, sier de store tenkerne.

Ikke noe stort kompliment for oss som sitter og "kikker ut" fra randsona.

Det er det med medlidenheten rotfestet i frykt,

at den kan mistenkes for å bunne i arroganse og nedlatenhet i betydningen toe sine hender;

"-Det er godt det ikke er meg".

Man ser, men man er ikke til stede.

Det er jo så langt unna.

I geografiske avstander stemmer det ofte,

 men samtidig har man da vitterlig de digitale sporene rett i fleisen på tv eller pc-er.

Det er ei utfordring for den velfødde, slappe og trydde å kjenne medfølelse som er noe langt større enn medlidenhet. Menneskers liv og tilværelse går tapt eller legges i ruiner. 

Det er ikke fiksjon, det er dokumetert virkelighet.

Ufattelige mengder mennesker opplever de værst tenkelige traumer av alle.
De menneskelige lidelsene er ufattelige, og her sitter vi og jamrer problemene ved så mange muligheter å velge mellom.

Så alt for mange varer. Så alt for mye mat, og vann. Hive det som ikke blir kjøpt sånn at man ikke lager kluss i "markedet's usynlige hånd"...

Hvor mange butikker for interiør skal man, "stakkars", måtte oppsøke?

Hvor mange ganger må man pusse opp badet eller skifte ut komfyren i løpet av et liv?

Eller skal den 200 km store "hytta" kles i plank eller tømmer?

Skal man ha dusj og jaccusi eller begge deler?

Kan man være uten badstu de 14 dagene i året man benytter seg av facilitetene?

Går det bilveg helt fram til døra?

Og, hvorfor har naboen edlere takstein enn oss?

Arrogansen er grenseløs.

Bare fantasien som setter stoppere for den ser det ut til.

Hvordan kan vi innbille oss, vi menneskene her i randsonen at vi er noe over andre?

At vi bare skal kunne fortsette med dette?

Denne livsstilen som vi såvisst ikke har særlig lyst til å dele . . .

Sette i verk ubehagelige tiltak, som fører den store delen av befolkningen litt bakover materielt.

Men, som ville ordne fordelingen slik at det ble nok til alle.

Vi vet det er ressurser nok til alle på jorda,

samtidig som vi også vet at det derimot ikke er nok til alles grådighet.

Det er der det ligger.

For undertegnedes vedkommende tenker jeg at det er menneskelig å lide av og til, men at livet ikke skal være en eneste lang lidelse for noen, og noen få priviligerte andre skal bare ha det godt.

Det er en rett for alle å være lykkelige og kjenne trygghet.

Jeg har opplevd noen vonde perioder i livet, ikke på grunn av store naturkatastrofer eller krig. 

Mer det jeg kaller det priviligerte menneskets tap; kjærlighetssorg, død, sykdom...

Erfaringer som har gitt meg smaken av lidelse, og som får meg il å tenke at alle mennesker lider.

Noen mer og mye værre enn andre.

Dessverre.

På det grunnlaget trenger jeg øve meg på å kjenne ekte medfølelse, ikke mulig arrogant medlidenhet.

Flytte fokus fra "godt det ikke er meg", til "det kunne vært meg".

Som for meg betyr å stadig øve meg i en slags universell ansvarlighet.

Ikke fordi jeg tror jeg kan styre universet, misforstå meg rett,

 men fordi jeg trenger å løfte blikket fra min egen navle.

Alltid.

Jorda er her for alle,

ikke bare meg som barn av den trygge og priviligerete delen av Europa.

Synnøve Sætrum