Lesbos:Scala Eressos... et sted for lyrikk og drømmer...

(Måne over Scala Eressos. Foto: Synnøve Sætrum)

(I Scala Eressos. Foto: Synnøve Sætrum)

(Scala Eressos. Foto: Synnøve Sætrum)

Scala Eressos på Lesbos. Øya som har gitt navn til den lesbiske kjærligheten gjennom Sapfo( Σαπφώ Sapphô)og hennes diktning. Eressos sies å være hennes fødested, en gang mellom 630 og 612 f. Kr. Det meste av poesien hennes var godt kjent, og dypt beundret i antikkens Hellas. Platon nevner henne for eksempel 300 år etterpå. Forskning viser at hun skrev ni store verk. Dessverre er det meste av skriftene gått tapt, men omdømmet hennes er det ikke. Hun er fortsatt en aktet gresk skatt.

(Panorama mot Scala Eressos. Foto: Synnøve Sætrum)

(Skulptur. Sapfo. Scala Eressos. Foto: Synnøve Sætrum)

Jo Scala Eressos er til å bli lyrisk av og et helt spesielt lite sted på mer enn en måte. Ingen tradisjonell charterturisme går dit. Takk og lov. La aldri noen komme på ideen, og om de gjør det måtte de for i herrens navn aldri få lov til å sette den ideen ut i livet... Det holder med det som er der. Ingen problem å finne sted å bo. Mye til leie for den som vil. Bygningene der er bevart, bare modernisert innvendig for å ta i mot moderne turister som finner vegen dit av seg selv, eller på grunn av det gode ryktet stedet har. Eller heldige tilfeldigheter som førte undertegnede dit. Eller kanskje det ikke var det... Noen ganger kan man jo begynne og lure...

(I Scala Eressos. Foto: Synnøve Sætrum)

Der var i alle fall mange andre kvinner fra rundt omkring, noen gamle hippier, og noen andre enslige som søker ro og ro og atter ro. På min første spasertur traff jeg ei nederlandsk dame som ønsket meg velkommen. ”Første gang!”, konstaterte hun. ”Du kommer igjen, det gjør alle”. Grekeren som hadde hjulpet meg med å finne leilighet hadde sagt akkurat det samme. Jeg snakket med en engelskmann som fortalte meg at han hadde strandet for cirka 20 år siden. Håndverker av et eller annet slag. Nok å gjøre sa han, men ikke så mye at man ikke hadde tid til å være god mot livet sitt. Derfor hadde han blitt. Og, jo jeg ser den. I Scala Eressos er det tid og rom for bare å være til. Flyte med i tilværelsen. Det var forbudt å kjøre bil mellom 8 om kvelden og 7 om morgenen, så det var virkelig helt stille der.Jeg sov som et barn for åpne dører, og hørte bare havet i det fjerne og orkesteret av innsekter. Jeg ble ikke myggspist. På det tidspunktet virket medisinene mine godt, eller jeg var blitt immun. Det fantes kun en eneste flatskjerm hengende ute på hele stedet. Ellers i Hellas er de jo ofte hengt opp over alt helt uavhengig av hva slags sted det er. Man kan godt risikere å nyte gourmetmåltidet til støyen av en amerikansk fotballkamp… Selv om det der greske kaoset fasinerer meg var jeg veldig glad for at Scala var annerledes på den måten.

Det han også fortalte var at stedet på de fleste måter var det samme. Stille og fredelig. Så å si ingen kriminalitet. Jeg har mange ganger siden tenkt at sheriffens mottakelse av oss, og samtidig irritasjon over taxisjåføren stemte helt med det bildet. Selv hadde jeg fort lagt merke til at det kun fantes 8 solsenger til leie på den mange kilometer lange stranda. At det bare fantes en bank, et sted for eie av internett, et par tre butikker. En grønnsakhandler. Ikke noe apotek. Nedlagt sa de. Så var det noen kiosker med postkort og sånt rett nede ved torget. En eiendomsmegler. Langs en bit av stranda ligger det noen tavernaer av ulike slag. Men kun en i bredden. Alt som kan spises er å få tak i. Grekerne bruker også tavernaene. Godt tegn, alltid et godt tegn! Deilig å ikke bli kvalt av turister ved første øyekast. Jeg oppdaget også et lite teater drevet av idealistiske engelske kvinner. Jo, det var nok et sted å bare bli litt. Var litt bekymret for at jeg skulle kjede meg. Ikke så mye annet å gjøre enn å sole seg, gå, spise og treffe folk. Stedet er så lite at du blir sett også.

(Eiendomsmegleren. Scala Eressos. Foto: Synnøve Sætrum)

Jeg oppdaget rimelig fort at vi var flere norske kvinner der. Men, jeg snakket ikke med noen før det var gått et par dager. Der jeg hadde leid leilighet bodde det bare engelske kvinner. Jeg snakket med noen ved bassengkanten og fikk vite at de aller fleste var der for 10. til 20.ende gang, og ikke hadde noen planer om å slutte med det første. De kom alltid tilbake sa de. Et fristed for kvinner.Andre også, for all del, men kvinnene var majoriteten der. Helt vanlige kvinner. For en velsignelse. Ikke noe stress eller pes.Deilige små tavernaer med fisk og alsken annet. Hyggelige grekere som hadde tid til å snakke om Shakespeare og annet småplukk med ei singel norsk dame.Bitte små butikker med spennende kunsthåndverk. Et sted for seriøs massasje.Verd hver eneste euro. Et utmerket vaskeri, som hentet sekken på døra, og leverte morgenen etter. 8 euro. Jo, det er luksus for et menneske som meg. I løpet av et par tre dager var skuldrene helt nede, og jeg snakket med utleier om ei uke til.Husker jeg var bekymret for at han skulle si nei. Stedet jeg hadde funnet var perfekt.Jeg bodde i 2. etasje, og jeg så strand og hav. Det lå inne i en liten vei med null trafikk. Ikke noe støyende disco eller annen forurensning.Nydelig terasse til bruk både om morgenen og kvelden. Til og med fruktpresse. Så hver eneste morgen ble det presset friske appelsiner i glasset, og bakverket var lunkent. Kjøpt for kilopris etter hvert...Kaffe og dagbok i skyggen. Kan man ha det bedre?

(Scala Eressos. Foto: Synnøve Sætrum)

(Strandkafe i Scala Eressos. Foto: Synnøve Sætrum)

Stranda i Scala Eressos har alle muligheter. Man kan sole seg med klær eller uten. Gå lange turer eller ligge. Vannet er klart og varmt. Undertegnede tenkte at det eneste hun skulle bekymre seg om resten av tiden ved Egeerhavet var å ikke bli svidd. Lett å la seg lure når man har vært noen uker under sola. Strandliv gjennomsyret av fred. Ingen støyende taveraer tett i tett heller. Fantes en liten strandkafe av enkleste sort, men man måtte faktisk gå litt til den også.

Da jeg etter femten dager på stedet dro var jeg gjennom uthvilt og avslappet og fornøyd.Bestevenn med meg selv og verden var jeg blitt. Jeg storkoste meg hvert eneste minutt.Utrolig deilig å bare være, bare nyte.Noe av det fineste med å være på reise er følelsen av å bli skrudd vekk fra tiden i hverdagen. Eksistensen oppleves annerledes. Den er det jo også, fordi det er annerledes. Jeg føler det som jeg befinner meg på en helt annen frekvens, og jeg elsker det inderlig.

 Snakke med mennesker, norske og greske, tyske og danske. Fastboende og dem på reise.Inspirerende der og da feriesamtaler. Sånne man bare kan finne i skyggen mellom kaipilarene mens man betrakter soloppgangen og ellers nyter Zen-tiden. Jeg traff en som forsøkte aklimatisere seg etter to år i india. Han hadde reist rett hjem til Tyskland først, men sjokket hadde vært så stort at han mellomlandet i Scala Eressos på ubestemt tid., jeg tror jeg forstod litt av det i alle fall. Jeg var begynt å like meg virkelig godt på reise, og drømte om mulighetene til den virkelig store reisen. Den jeg ikke har vært på enda, men drømmer om. Det begynte å slå meg at det ville bli et sjokk å komme tilbake til Norge.Jeg kunne godt ha vært i Hellas enda flere uker. Er helt sikker på jeg skulle taklet det rimelig bra. Jeg håper jeg kan være der en hel vinter en gang... men det er en annen historie. Inspirasjon finnes det nok av på steder som dette. Det er så vakkert at man mister pusten innimellom. Munn og mæle og bare er. Jeg satt timer og bare hørte på havet eller så på månen. Skiftningene i landskapet var fasinerende. Regn og vind forandret det helt. Bare grekske gamle menn og meg ute i de stille morgentimene. Noen klagde fordi det regnet et par dager i den korte ferien, og jeg forstår den godt. Men, for meg spilte det ingen rolle. Sånn sett er syv små uker nok. Hysteriet setter ikke inn om temperaturen faller til bare 25 grader en dag eller to.Egentlig er det bare ei lise. Vi er jo vant til mye vær her oppe i de polare strøkene.

(Skilpadder i Scala Eressos. Foto: Synnøve Sætrum)

I Scala Eressos matet jeg skilpaddene med tørt brød hver eneste morgen. En facinerende kamp nesten på liv og død. I alle fall så fantaserte jeg meg til at det var sånn. Jeg lå på magen i sanda, og savnet et ordentlig fotopparat. Kanskje jeg får det en gang.

Ikke at jeg var ulykkelig for mangelen, det går det ikke an å være, men med mitt enkle apparat ser jeg at jeg ikke klarte fange fargene helt.

(Kattunge i Scala Eressos. Foto: Synnøve Sætrum)

Det er en lykke i livet å sitte på en stein helt alene, skue mot havet, og så plutselig få følelsen av at noen stirrer på en. Så oppdaget jeg et lite fjes, og etter hvert flere. Jeg ble sittende der lenge og bare fintenke over livsunderet mitt. Scala Eressos er et sted for lyrikk, drømmer og fine tanker.

Denne sommeren skal jeg tilbake til Lesbos, og jeg håper inderlig jeg får til et lite gjensyn med Scala Eressos.

(Solnedgang over stranda. Scala Eressos. Foto: Synnøve Sætrum)

Farewell to the Muse


Thou Power! who hast ruled me through Infancy's days,
Young offspring of Fancy, 'tis time we should part;
Then rise on the gale this the last of my lays,
The coldest effusion which springs from my heart.


This bosom, responsive to rapture no more,
Shall hush thy wild notes, nor implore thee to sing;
The feelings of childhood, which taught thee to soar,
Are wafted far distant on Apathy's wing.


Though simple the themes of my rude flowing Lyre,
Yet even these themes are departed for ever;
No more beam the eyes which my dream could inspire,
My visions are flown, to return,--alas, never!


When drain'd is the nectar which gladdens the bowl,
How vain is the effort delight to prolong!
When cold is the beauty which dwelt in my soul,
What magic of Fancy can lengthen my song?


Can the lips sing of Love in the desert alone,
Of kisses and smiles which they now must resign ?
Or dwell with delight on the hours that are flown ?
Ah, no! for those hours can no longer be mine.


Can they speak of the friends that I lived but to love?
Ah, surely Affection ennobles the strain!
But how can my numbers in sympathy move,
When I scarcely can hope to behold them again?


Can I sing of the deeds which my Fathers have done,
And raise my loud harp to the fame of my Sires?
For glories like theirs, oh, how faint is my tone!
For Heroes' exploits how unequal my fires!


Untouch'd, then, my Lyre shall reply to the blast--
'Tis hush'd; and my feeble endeavors are o'er;
And those who have heard it will pardon the past,
When they know that its murmurs shall vibrate no more.


And soon shall its wild erring notes be forgot,
Since early affection and love is o'ercast:
Oh! blest had my Fate been, and happy my lot,
Had the first strain of love been the dearest, the last.


Farewell, my young Muse! since we now can ne'er meet;
If our songs have been languid, they surely are few:
Let us hope that the present at least will be sweet--
The present--which seals our eternal Adieu.
(Lord Byron)

Synnøve Sætrum