Lesbos

(Torget Scala Eressos, Lesbos, mai 2009, 05:45. Foto: Synnøve Sætrum)

And onward viewed the mount, not yet forgot,

The lover's refuge and the Lesbian's grave.

Dark Sappho! could not verse immortal save

That breast imbued with such immortal fire?

(Lord Byron)

Jeg kom fra intermessoer på Tinos og Mykonos, før jeg landet i Lesbos hovedstad, Mytilini, midt på natta siste uka i mai. Jeg hadde etter hvert blitt ganske dreven i å finne ledige sofaer i kafeer og sånn på båtene. Når man reiser utenom, eller tidlig i sesong finnes det alltid en plass å slenge seg ned på. Selv om jeg betalte for plass på dekk. Har man øyne til å se hvordan grekerne ordner seg, så går det bra. På den tiden av året er det Hellas man reiser i heldigvis. Ikke en intens turiststrøm… Noen ganger blir man dultet i av vakter om bord, men det er oftest bare i forbindelse med at nye passasjerer ankommer. Kanskje det er for at skipet skal se mer inntagende ut. Hva vet jeg. Sove sittende gjør jeg også om det kreves. Jeg la meg alltid ned igjen etter på. På båten til Lesbos traff jeg et ektepar som skulle dit. Sommersted fortalte de, og de syntes jeg var modig som ikke visste hvor jeg skulle på øya. Kanskje de syntes jeg så noe forpjusket ut. Jeg hadde en smule magetrøbbel etter et tre døgns bevegelse, og hadde hatt noen vandringer fram og tilbake fra et visst sted. Maten om bord på de greske fergene er av det slaget det ikke er noe særlig å skrive reisebrev hjem om. Kaffen er brukbar, og de har vann og Mythos, men det er også alt som er noe å ha. For meg er det likevel begrenset hvor mye kaffe jeg drikker på nattestid. Jeg prøver jo å få sove om enn det er noe ukomfortabelt.

Grekerne ga meg i alle fall hjemmebakt kjeks, og jeg tror syltetøyet kom fra damens komfyr også. Det var nydelig som teen jeg fikk. Under vegs fra Mykonos hadde vi blant annet stopp ved Chios, og jeg kjente det i magen der også. Et sted jeg har vært før. En av de aller nydeligste greske opplevelsene mine. Selvsagt fristet det, men sjøl jeg skjønner jeg ikke kan rekke alt på snaue syv uker, og på dette tidspunktet var jeg begynt å få det litt travelt. Selv om det var nesten tre uker igjen. Det hadde for lengst gått opp for meg at jeg ikke kom til å få oppfylt drømmen om å bli lei av Hellas i betydningen så lei at jeg bare ville reise hjem og aldri returnere. Bli ferdig med grekofilien på en måte. Vel, vel. Ingen skal fortelle meg at jeg ikke kan fantasere og drømme.

Faktisk kjente jeg meg litt alene der jeg satt, og ikke ante om det kom noen leilighetspushere til på kaia midt på natta utenom sesong. Og, jeg sendte en tanke ut i universet, eller hvor det var: ”Jeg greier ikke ordne opp i dette selv, tenkte jeg. Fiks det på en eller annen måte, en eller annen!”

Plan B fikk være, tenkte jeg( om ikke henstillingen til et eller annet ble hørt), å ta en taxi til et hotell, og ta det hele derfra når det ble lyst.

Klokka fire klappa vi til kai i Mytilini(Hovedstaden på øya som ellers har 100 000 innbyggere og er den nest største i øya i Egeerhavet).

Vi gikk i land ryggsekken og jeg. Ikke et rop om rom til leie å høre. Bortsett fra bilene som kjørte av ferga var natten helt tyst og stjerneklar.

 Taxi-køen var derimot lett gjenkjennelig også i mørket. Jeg hadde ikke stått der lenge før noen tappa meg på skuldra. Utrolig egentlig. Ei voksen singel dame, med ryggsekk.Nesten akkurat som meg. 

Den første dama av det slaget jeg så den turen.

Universet hadde svart  meg på anmodningen om hjelp utenfor min fantasi!!!

I motsetning til meg visste kanadiske Bo meget godt hvor hun skulle. Hun var bare ute etter å finne noen å spleise på taxi med. To timer kjøretur er rimelig dyrt også i Hellas. Det er slutt på veldedighet i den næringa. Ikke kommer det en vennligsinnet sjel på esel lenger heller. Verden har gått videre i Hellas også.

Jeg visste at jeg ville ha ro og fred i minst ei uke, og at jeg ikke orket noe sted med partytelt og hoiende unge voksne mennesker. Turistfeller nei takk var blitt mottoet etter tilbudet om opphold på Paradise Beach på Mykonos. Så jeg snarintervjuet om hvordan det var der hun hadde tenkt seg, og om det var enkelt å finne bopel. De viktige ting klokka rundt kvart på fire om natta. Svarene var så gode at jeg ble med. Scala et eller annet fikk jeg med meg.Sluttsummen skulle bli 80 og ikke noe annet. Grekerne kan være utrolig omstendelige når det gjelder avtaler.

Det ble en fantastisk tur tvers over det meste av øya... Fra det grønne frodige, til det mer karrige. Fra mørke, til en helt fantastisk soloppgang over olivenlunder og Egeerhavet.Opp og ned. Lesbos har kuppert terreng. Smellvakker natur.  Vi kjørte gjennom mange mindre og større landsbyer. Hav og stender. Blomster. Varm vind. Hellas på sitt beste. Endelig ei øy jeg ikke blir ferdig med ved første besøket tenkte jeg.

I en sving rett før Scala Eressos holdt det på å smelle. Mulig sjåføren var vel trøtt, og han hadde alt for stor fart inn i svingen.
 ”Akkurat ja”, fikk jeg tid til å si. Bo tok meg i hånda.
Jeg sitter her og skriver om det, så det gikk bra.

Ikke så lenge etter kjørte vi inn på det bitte lille torget i Scala Eressos. Sapfo’s fødested. Jeg forstod det da jeg tok to skritt lenger ut og så torget og statuen av dikteren. Dessuten kjente jeg igjen en fjellformasjon jeg har sett på fotografier.

Varmen slo mot oss, og det var stille. Ingen våkne mennesker å se. Et kort sekund betvilte jeg det ville være så enkelt å finne bosted, men jeg fikk annet å tenke på. Taxisjåføren satte i gang. Han doblet like godt prisen, og da vi strengt nektet truet han med politiet.Jeg ble litt betenkt, men Bo mente det kunne bli interessant. Hun trodde ikke et sekund på at han ville tilkalle politiet over noe slikt. Undertegnede var helt sikker på at akkurat det kom til å skje.
Jeg har latt meg fortelle noen mindre hyggelige epistler om visse av arten, så jeg ble betenkt.

For å gjøre en fram og tilbake historie kort, så stod vi på vårt, og han ringte politiet. Eller, den lokale sheriffen for å være presis, men det visste vi ikke på det tidspunktet.Etter en halv times venting dukket han opp. I en pickup som hadde sett sine beste dager, men den var merket landsbypoliti.Stjerna var slitt, men vi så den. T-skjorta han hadde på seg var også tilårskommen, men vi ante konturene av sheriff-stjerna og han hadde med seg håndjern som eneste ”våpen”. Håret stod rett til vers, og han så trøtt ut. Jeg kan ikke så mye gresk men et og annet ord forstår jeg. Skjellsord som gærning og annet "snadder"... Ikke skal jeg gjengi utskjellingen heller. Men, sjåføren fikk i alle fall det glatte lag. Både for å ha vekket politiet, og for å forsøke seg på å gå fra avtalen med oss. Han ble behørig opplyst om at folk nå til dags har tilgang til internett og dermed har greie på priser. Dessuten ville det være dårlig reklame for stedet. Så etter litt mer plunder og enda et forsøk på dobbel pris ga han seg, med en lett håndspåleggelse fra det stedlige politiet.

Vi betalte og jeg dro sikkert et lettelsens sukk eller to. Action på morgenkvisten er jeg ikke vant til. Jeg lever et meget rolig liv i så måte.

Bo kom fra Athen hvor hun hadde vært med å lage film, og var bare lykkelig, for at intet nazipoliti hadde vist seg. Jeg innrømmer jeg var noe betenkt ei stund. Såpass at mi nye venninne fra millionbyen i Canada ble litt betuttet også(de som kjenner meg vet jeg kan ha ei overbevisende mine i gitte situasjoner), og gikk med på at vi straks betalte om en sådan dukket opp.Noen ganger kan det være lurt å ta sorgene litt på forskudd... I alle fall tenke gjennom plan b.Begge dro, og det ble stille. Noe det også er klokka seks om morgenen i Scala Eressos. Bakeriet var åpnet.Damen bak disken der er av det kjempehyggelige slaget. Vi satte sekkene fra oss og gikk etter lukta. .Det er ikke lange biten før man finner stedet.... 

(Statue av Sapfo. Scala Eressos. Lesbos. Foto: Synnøve Sætrum)

Ferskt middelhavsbakverk til frokost på torget i Scala Eressos anbefaler jeg på det sterkeste.Panoramaet må man bare se og kjenne på... Særlig litt tidlig om morgenen når sola akkurat har stått opp. Før heten setter inn. Det er varmt der på den sida av øya, også i mai. Jeg var kommet til et aldri så lite paradis på jord. En fredens plett i verden, men visste det ikke riktig enda, selv om jeg så det var et lite sted.

Så dukket han opp den lokale taxisjåføren jeg kunne spørre om vegen til et bra og billig sted å bo. Klokka halv åtte satte jeg nøkkelen i døra, og stupte i seng.For åpen dør, og uten myggnett. Jeg var kommet så langt ut i ferien at jeg var blitt immun mot myggen. Det har jeg aldri opplevd på en tidligere reise i Grekenland.

Første kapittel på Lesbos var over.

(Synnøve Sætrum)

...more to come...