Godt nyttår i 2012 fra Hua Hin.
Vi er kommet til året hvor de som tror på Maya-profetier venter på verdens undergang.
Jeg tar det der med knusende ro. Man kan så likevel ikke ha noen kontroll eller makt over noe som helst av de store ting. Store sivilisasjoner har gått under før uten at vitenskapen kan si noe helt eksakt om årsakene til det, men det skjedde neppe på grunnlag av profeter. Så kan man diskutre 'syner' og 'seere', men det blir ikke akkurat her. Kjenner på meg at det vil jeg overlate til andre.
Hver må få lov til å ha sitt, og jeg mitt...
Jeg er fortsatt i Thailand som smiler, også i provinsen Prachuap Khiri Khan.
Jeg finner ut at byen har noe over 70 000 innbyggere, og det ligner jo litt på heime.
Men, her må være mange flere turister. Selv en riktig smeigedag i Markens.
Likevel føler jeg at jeg befinner meg i Asia her.
Vi som er gjester er ikke i flertall som for eksempel Karon eller Kamala.
Man kan faktisk se at folk driver med annet enn turisme.
Her er lekende barn, og her er tradisjonelt folkeliv.
Denne provinsen lang grense mot Myanmar, så man skulle kanskje tatt seg en tur dit.
Eller vente til Chiang Mai.
Når oppholdet her er over om ei drøy uke går vegen videre dit via Bangkok.
Meningen er å reise med tog. Sovevogn virker som en god løsning.
Først skal jeg likevel bese noen temlpler, møte litt regnskog.
Finne en tiger, og i det hele tatt fortsette å rusle rundt i denne trivelige byen.
Litt sol og bad blir det nok også.
Kjennes ut som jeg kunne ha godt av et par-tre timer med nesa vendt mot sola igjen.
Det føles som om kroppen min er på helsereise de luxe.
En kur jeg ikke under noen omstendighet kunne hatt råd til hjemme.
Her er sunn mat, ubegrensede mosjonsmuligheter som jeg benytter meg av,
massasjen har jeg nevnt før. Den er helsebringende uten tvil.
Samt alt det andre av egenpleie en får gjort.
Det er utrolig deilig at varmen og sola er der.
Nesten ikke et skybrudd siden monsunen var over.
Likevel er det fint med regn av og til. Det gjør landet så frodig.
De siste dagene har jeg sett orkideer som aldri har vært i handel på Rema 1000, Mosby.
Helt fantastiske klaser og for meg helt ukjente typer.
Akkurat i dag har det regnet ganske sammenhengende hele formiddagen.
En skikkelig gråværssommerdag, og sånt legger til rette for internett.
Jeg har sett statsministerens tale, og kongens også.
Dette året syntes jeg de hadde bra tanker å melde begge to.
Mye mer substans enn i 2010. Jeg tror det må handle om at ordene er har farger av 22. juli.
Både for det offesielle Norge, og den helt vanlige innbyggeren meg.
Jeg er av dem som vet at hendelsen gjorde noe med meg om enn jeg ikke er direkte berørt.
Noe forandret seg i tankene om åpenhet, om å alltid tørre stå for det en mener med fredelige ytringer. Om å tørre si det man mener. Protestere med åpen identitet.
Motsi dem som lusker i krokene med ubehagelig tankegods.
Si nei, ved hjelp av kunnskap.
Demokrati og ytringsfrihet er først og fremst for oss vanlige mennesker.
Var det ikke slik ville statsformen bare ha sin funksjon i skinnet.
Jo, jeg starter dette året som gjest i 'smilets land', men likevel:
Jeg er norsk og veldig veldig glad i landet mitt, og de unge bærer framtiden.
Husker jeg mange ganger tenkte med en følelse jeg ikke finner ordene for:
"Herre Gud, det er noen som har myrdet ungene våre".
Landet's engasjerte unge. Grusomt. Fortsatt ubegripelig.
Selvsagt var jeg med i gatene og demonstrerte hva vi samla sett står for.
Aldri har jeg sett så mange fakler og mennesker i noe tog i Kristiansand.
Et utrolig verdig motmæle etter bomben og alle skuddene.
Det handler selvsagt om mye mer enn det, men ordene er allerede sagt av blant andre statsministeren.
Her i Hua Hin har den thailandske kongefamilien sommerstedet sitt, og det bærer byen preg av.
Bilder av monarken hvor en enn snur seg. Ingen tvil om at monarkiet står sterkt her i byen, eller hele landet som sådan. Jeg synes likevl frekvensen bilder er mer enn intens akkurat her i Hua Hin.
Det er enkelt å få noen tanker om gudedyrkelse eller noe tilnærmet, selv om jeg ikke vet om det er sannheten. Uansett så må populariteten være helt udiskutabel.
Greit nok. Diskutere thaienes skikker og seder skal jeg ikke.
Bare oppleve det jeg ser og møter her.
Jeg er gjest og besøker landet som det er på dets egne premisser.
Dessuten er det noe som heter å reflektere i sitt stille sinn.
Tanken er fri, og takk for det.
Nå er også himmelen i ferd med å få sol på seg igjen, så nå skal jeg ut på vandring.
Synnøve Sætrum
