13 august 2016

Enslige under stjernene...




Jeg ligger alene under stjernene. Himmelblå evighet med blinkende lys. 
Deilig å hvile blikket i. Godt å kjenne fred der jeg ligger på rygg og samler tankene. 
Livet slår meg ut og ned noen ganger, og så må jeg bare ligge der til jeg finner det for godt å reise meg igjen. Samle styrke og mot til å gå videre. 
Når alt kommer til alt er det jeg sjøl som må justere blikket mot himmelen. 
Kreftene blir ikke gitt ved dørene.
Enslige under stjernene opplever sjeldent slikt.

Det hender jeg undrer meg på om livet ville vært annerledes dersom det hele vegen hadde vært en del av ei tosomhet.  Hatt den riktige fasaden. Har for lengst forstått at jeg ikke har fasaden i orden. Jeg mener, jeg ser jo at bekjente ( de er jo bare det de som aldri inviterer enslige med i laget) som er to har riktig så sosiale liv. I alle fall om en skal tro fjesboka eller andre redigerte medier. Frekvensen av sommerfester har vært sterk, masse nedbør til tross.
Her i huset har frekvensen av tidlige kvelder florert denne sommeren. 
Sånn er det bare når en får seg en trøkk seksten. 
Kjedelige greier men nødvendig...

Heldigvis for stjernehimmelen. 
Den krever ingen tosomhet for å gi meg all rekreasjonen den har.
Hva skulle vi enslige gjort uten lyset over oss? 
Jeg bare spør !


Synnøve Sætrum