(Foto: Synnøve Sætrum)
Jeg er sånn skrudd sammen at jeg ikke liker skuespill og teater i nære relasjoner. Så jeg øver meg på å være så ærlig jeg kan, og så modig jeg kan. For det er to sider av samme sak. Det kan være skummelt å si ting som det er. Kan koste. Jeg mener ikke at man skal høvle over andre mennesker for enhver pris. Buse i vei med det som kan såre og ødelegge mer enn det gavner. Men, reglerett løgn som svar på direkte spørsmål som blir stilt meg, forsøker jeg å holde meg fra. Selv om jeg kan komme i den situasjonen at jeg blir nødt til å forsvare meg. Eller si noe som jeg synes er ubehagelig eller flaut. Det er fordi jeg synes det er noe i munnhellet om at vennskap som ikke tåler at alt blir sagt holder ikke i avgjørende øyeblikk.
Gode venner er det verdt å ta på alvor og være ærlige mot. De vokser ikke på trær. De er en gave jeg har stor respekt for.
Selv om det kan være skummelt, eller til og med gjøre litt vondt. Ikke minst for meg selv, så får jeg gjøre så godt jeg kan og stå i det.
Det er så mye her uti tilværelsen som er utfordrende i nærkontakt med andre mennesker. Alt er jo ikke en dans på roser, og heller ikke det motsatte. En dans på nevroser mener jeg da.
Tabbekvoter har vi heldigvis, og det er menneskelig å feile.
Enda mer menneskelig er det når man øver seg på å gjøre det enda bedre neste gang.
Synnøve Sætrum
