I forrige uke var jeg på Teide. Ok, ikke på selveste toppen, for den må man ha spesialtillatelse for å bestige, men jeg og kjæresten fikk oppleve "base-camp" som ligger på 3555 moh. Sola var skarp, og været klart. Lufta tynn, så vi gikk ikke så hastig rundt, men nøt utsikten. Vi var langt over skyene, og fikk en formidabel opplevelse. Selvsagt var mi avdøde venninne Lisbeth med meg i tankene. Jeg har et brev fra henne hvor hun beskriver utsikten fra toppen. Ei heller glemmer jeg entusiasmen hennes når det var snakk om det høyeste fjellet i Spania. "Du må komme deg opp på Teide", sa hun alltid. "Du må se La Gomera", sa hun også. På den tiden forsøkte hun overtale meg til å tilbringe vintrene på Kanariøyene. En ting var lysten, noe helt annet var at jeg var yrkesaktiv lærer og uten tid.
I tillegg så skepsisen min for seg turistmaskiner som Puerto Rico eller Playa del Ingles....
I tillegg så skepsisen min for seg turistmaskiner som Puerto Rico eller Playa del Ingles....
De siste tre årene har jeg hatt bratt læringskurve hva øyene angår. Har besøkt både Lanzarote, Graciosa, Fuerteventura, Gran Canaria, Tenerife og La Gomera.
Tenerife håper jeg å komme tilbake til mange ganger. Lanzarote er fantastisk, og i det hele tatt trekker øyene i Atlanteren i meg. Det har dessuten gått opp for meg at jeg er europeer i blodet.
I Europa er jeg nært meg selv, i Asia en totalt fremmed.
Er oppriktig glad i verdensdelen jeg lever i.
Selv om det er vanskelige tider her, så er det nå en gang her jeg bor og kjenner meg hjemme.
Selv om det er vanskelige tider her, så er det nå en gang her jeg bor og kjenner meg hjemme.
Lisbeth pleide si at man ikke hadde sett verden på ordentlig uten å ha vært i Asia.
Jeg har vært der så mange måneder at jeg forstår hva hun mente.
Det jeg erfarte på min siste tur dit var at det er at det er langt til Asia. Både geografisk og mentalt.
Den siste reisa hadde jeg i november/desember. Hua Hin forekom meg denne gangen som mer enn jeg kunne klare. Støyen var for intens, varmen for varm og avstanden til mitt liv for stor. I det hele tatt var det feil reisemål på dette stedet i livet mitt. Etter flyreisen ned trodde jeg jeg var på plass, at det hadde gått lett. Men, det var en illusjon. I ettertid vet jeg at det slett ikke var sånn, jeg var helt på siden av meg selv i sånn ti dagers tid. Jetlag heter det. Returen ble fjorten timer på grunn av vind, og selv om jeg fløy mot vest (noe som skal være lettere) framstår hele første uka hjemme som noe i tåka. Men pytt: -Jeg er et menneske, kun det, ergo feiler jeg.
En feil kan i ettertid framstå som grunnlaget for riktig beslutning og handling.
Akkurat som det å gjøre de gode og riktige ting for andre mennesker, noen ganger blir helt feil.
Man handler ut fra de beste intensjoner, men får seg likevel en på trynet som takk for det.
En feil kan i ettertid framstå som grunnlaget for riktig beslutning og handling.
Akkurat som det å gjøre de gode og riktige ting for andre mennesker, noen ganger blir helt feil.
Man handler ut fra de beste intensjoner, men får seg likevel en på trynet som takk for det.
Noen ganger gir livet overraskelser en kunne vært foruten, men summa sumari drar man nytte av slike i neste vegkryss. Etter en liten måned reiste jeg hjem fra Thailand. Hjem til Norge, kjæresten, venner og familien min som lever her i denne fredelige utkanten av Europa.
Det har vist seg å være beslutningen jeg ikke har angret et sekund på.
Vinteren hjemme har vært fredelig, reflekterende og god.
Heldigvis ikke så kald og snøfylt som den kunne blitt, men jeg tror jeg hadde trivdes likevel.
Noen ganger er tanker i stillhet det viktigste.
Mye stillhet ispedd konstruktiv ensomhet.
Snart er våren her også !
Synnøve Sætrum
