DOBBELHETEN

Foto: Synnøve Sætrum

Jeg elsker sommeren og sommerklima, og har levd lenge nok til å skjønne at i alle gleder finnes spirer til savn.  Høsten kommer uten å spørre om lov. Den er i ferd med å klatre over de grønneste trær, de høgeste fjell eller dypeste daler. Ubønnhørlig fester den grepet og forbereder naturen på den store kalde søvnen.  Den dødelige elsker eller hater fenomenet vel vitende om at krefter i kvantesprang hinsides en selv aldri tar menneskelige hensyn. Livet lever på livets premisser all vemod og sorg på tross.

Når høsten viser sine første sider blir jeg alltid nedstemt.  Ikke at jeg lar være nyte skjønnheten når flammefargene setter inn, men det er denne fasen før jeg snakker om. Denne tiden hvor man oppdager mørket tidlig om kveldene. En ser fuglene samle seg for å trekke, og det stilner i skogen.  Sørgelig er det, og på et usigelig vis vemodig vakkert.  Jeg tenner mine mange stearinlys og ser flammene lyse mot mørket. Hver eneste høst forsøker jeg å se lyst på tilstanden, jeg søker stålsette meg, og jeg søker ro i situasjonen som den er. Det klokeste er å leve med dagen i dag akkurat som den er, og stille godta det jeg ikke kan forandre. Men nei, lett er det ikke. Smil!

Min femtiende høst på jorda. Det finnes alt for mange som aldri kommer så langt. Noen har jeg fulgt til det siste stedet.  Kanskje er det nettopp denne dobbeltheten som kjennes så sterkt. På den ene siden er livet en gave hver eneste dag. En skritter ut av senga og tenker på hvor godt livet er, bøyer seg og takker. Der jeg lå kjente  jeg murrende verk i venstre skulder. Grunna over diffuse kvinnesymptomer på kar- og hjertetildragelser. Kanskje. Mulighetene er mange. Helst har man vel lagt som slangemennesket man slett ikke er. Hun dukker opp i bevisstheten mormoren jeg aldri kjente. Hun døde så tidlig, og lidelsene ja… De var de samme.  Seg selv av minnet er det lett å gå. Jeg står opp! Min sølvfargede Moccamaster ordner sort vitaliserende veske uten å kny. Ingenting er som vektløse øyeblikk, mens søvnen slipper taket. Smil!

 Sukk! Nederlagsfølelsen kjennes i de iskalde tærne og jeg slår på strømmen. Sommeren er ugjenkallelig over for i år. Øyeblikket etter hutrer jeg under pleddet og forbanner tilværelsen her oppe i nord. Enser ikke stålkonstruksjonen i mitt eget øye… Lengter etter kulinariske under ved Egeerhavets strender, kjenner suget etter tropelyder og varme asiatiske smil. Lukten av tropiske myggmidler. Kokosnøtter og mango. Massasje og spa. Spa og massasje. Kan noen røre meg snart, før den udefinerte følelsen blir for påtrengende? I samme nu fryden over all den kjærlighet som er blitt meg til del, blandet med øyeblikkets bunnløse sorg over den jeg tapte eller ikke fikk.

Smil! Menneskehjernen kan reise over ufattelige avstander på et blunk. Mine Ipomoea Tricolor blomstrer fortsatt tappert, mens jeg beskuer tusen år gamle trær i Wat Chediluang Chiang Mai. Stedet foran alle steder, byen over alle byer. Der har jeg vært, gått, levd smil. Minnes tumlingen min utenfor "House of Sucess" i samme by... I Vågsbygd finnes et kjøkkenvindu med utsikt til typisk norsk kratt og skog. Innsikten i samme hjem gir alltid sinnsro og sjelefred. Noen steder er alltid med, noen steder er jeg gjest men likevel hjemme.

Knips og jeg sitter i min greske venns kjøkken. Sitrontreet i bakgården kaster skygge på vinduet. Bakken er tørr av støv. Kikker på den underlige ukjente elektriske anretningen på veggen mens jeg nysgjerrig betrakter vaskemaskinens aparte slangesystem. Han synger, Che henger i kroken. En gammel indianerhøvding plirer fra entreen.  Vi spiser « salat og salat»; tomater med salt og olivenolje. Jeg dynker brødet. Nyter det ene øyeblikket etter det andre. Perfekt frappe. Det kan ingen ta. Visste ikke da at jeg skulle ta det med meg inn i en tekst en formiddagstime i randsonen til den nordiske høsten.  Slik er det skrudd i hop, og jeg takker!

Jeg lytter til høstsolas lokking gjennom persiennene. Krystallklart synger den: Ut, ut og nyt. Kom deg ut i verden, ut til menneskene. Sola bryr seg ikke med fragmenter av skygge, kommende regnbyger eller mine hav tanketumlerier. Jeg følte meg fysisk syk da jeg stod opp, men solskinn trekker ulikt noe som helst annet. Skrur humøret opp, og puffer meg ut i høstsommerdagen! Smil!

 

Synnøve Sætrum



Tusen millioner smils takk...

 

 

Jeg er kommet hjem igjen og har landet. Reisen mot vest var fysisk sett mye enklere enn reisen mot øst. Jet-leg, ja vel, men det var helt over i løpet av ei lita uke. Raskt har jeg glidd inn i tilværelsen min her, og erkjenner at jeg har et liv også hjemme. Våren er treig, men den er i kjømda om dagen. Fellesskapene er der fortsatt, og i det hele tatt bryr noen seg om at jeg finnes. Det står til liv. Ok, vårens vær har vært traurig, men jeg lengter ikke til Asia akkurat nå. Monsunen med nesten 100 % luftfuktighet tror jeg ikke jeg takler over måte godt, så jeg blir her til reisefoten rykker igjen. 
Dessuten: Jeg har et liv. Er så frimodig at jeg våger sette det på trykk i cyberspace til og med. Stikke nesa frem og tro jeg vet noe, at jeg er, at jeg til tider er ganske klok også. Vel vitende om at endel vil mene det motsatte. Ikke kan man lese om mine eiendeler hos ligningsetaten, ei heller i statistikken for sysselsatte. For noen er jeg kun en byrde på samfunnets bak.

Jo, her er en hjemvendt 'globetrotter' så til de grader plassert på landjorda i Norge. Her går dagene sin gode gang. I går lå jeg strekk ut på et berg det meste av dagen, hørte havet, kjente den samme sola varme panna og ønsket meg ingen andre steder på jorda. Likevel: Smilene fra salige Siam sitter i sinnet, og jeg kan se i furene rundt øynene at de smiler. Jeg kjenner meg mer fornøyd enn jeg kan huske å ha vært på år. Det skyldes all varmen og vennligheten jeg har vært så heldig å få motta fra alle menneskene jeg har levd blant på den andre siden av jorda. For ikke å glemme at jeg var så heldig og dele mange av opplevelsene og inntrykkene med reisefølge. Vi gjorde det sammen, og fikk det til. Endel spådde oss nord og ned, at vi kom til å bli uvenner og måtte skille lag. Sjøl var jeg temmelig sikker på at så ikke ville skje. Jeg sitter her og er takknemlig for at jeg har et flott vennskap. Så sterkt at det holder et halvårs ekspedisjon. Det er de mellommenneskelige relasjonene som betyr noe her uti tilværelsen. Ikke sant?

I mitt indre svirrer ti tusener av bilder, stemninger, situasjoner, minner. Jeg erindrer et smil i Ao Nang, lukten av grillet fisk på Koh Lanta, trafikkstøyen i Karon, svensk frokost på Kamala, massasjen i Hua Hin, templene i Chiang Mai, bazarene i Georgetown Malaysia osv. osv. En vakker dag skal jeg pakke sekken igjen, sette meg på flyet og returnere. Thailand blir jeg ikke ferdig med, og Asia som sådan har jeg så vidt begynt snuse på. Det er utrolig deilig å vite at det finnes der, en flyreise unna bare. Ukomplisert, gjestfritt, lykkelig og generøst velkomment for den som måtte ønske opplevelsen. Landet er ei perle, et paradis og et gedigent smil.

Takk, sier jeg. Tusen millioner smils takk!

Synnøve Sætrum

Om skrik og sånn...

Foto: Synnøve Sætrum

Noe står og noe forgår. "Skrik" ble solgt for 107 milloner hører man på morgennyhetene. Gammel kunst står. Menneskers skrik er det noe annet med. De forgår, også angstskrikene fra øya da de reddet seg ut fra busk og kratt og på land. Hørte en hjelper snakke om dem her på morgensida over kaffekoppen. Dødsangstskrik er noe av det mest rystene man kan høre. De ble kringkastet de forferdelige dagene i juli. Det gjorde et uutslettelig inntrykk som står, om enn elendigheta er over. Skrikene fra damene som blir slått halvt ihjel i heimen slutter ikke heller. Ei heller fra dem som kjønnslemlestes, spørsmålet er bare om verden fortsatt hører dem?

Noe står og noe forgår. Gamle imperier for eksempel. Fordums storhet og fantastisk historie hjelper ikke når man tenker kortsiktig profitt. Den tjener kun her og nå for de få, og bygger i beste fall luftslott for de mange. Bare å se til det greske samfunnet. Troikaen regjerer mensde vanlige menneskene sliter nå om dagen. Noen sitter på sin store vom vel plassert over sin brede bak, mens andre... Det er millioner av sultne. De går under.
Om ikke hungersnøden slår til akkurat ved Egeerhavets strender er det nok av andre steder hvor levende 'knokkelhauger' vandrer etter mat og vann.

Da jeg reiste til Hellas de første gangenen for over 20 år siden møtte jeg et helt annet land enn det jeg har sett det siste lille tiåret. Moderne har det blitt, og hadde det ikke vært for varmen  og de hjelmløse motorsyklistene kunne man like godt blitt forledet til å tro man befant seg betydelig lenger nordover i lendet. Økonomisk vekst og framskritt kalte de det i EU. Vel, det varte ikke så lenge. Det kan se ut som de kan bli satt mer enn som så bakover om ikke noe uventet skjer. Hundre år tilbakeskritt sier de vanlige medmenneskene.
 Å påkalle undere er nok å forvente for mye den kapitalismen rår.

Jeg har latt meg fortelle at noe går meg hus forbi siden jeg ikke frekventerer den kongelig norske statskirka i utide. Kirkebyggene står tomme og låste heromkring. Alle andre steder i verden får den som vil gå inn i gudshusene om behovet måtte melde seg. Jeg tenker endel på Hellas for jeg har uendelig mange gode minner fra landet. Det handler om solidaritet, og litt om at man for første gang på årevis ikke har banka ei reise i mai du skjønne milde. Vel, jeg regner med turistnæringen i det fantastiske landet får sitt påfyll helt uavhengig av meg. Midt oppi alt vil de greske hanene fortsette å gale dag og natt, og Egeerhavet vil være like tiltrekkende. De sølvgrønne olivenlundene vil fortsatt forskjønne landskapene, og havet forbli asurblågrønt og vakkert. Jo, noe består. Det hjelper ikke om jeg ber.Kapitalismen rår der nede også.Men,kanskje den fogår (under) om ikke så lenge. Neeeeeiiii vil de som sikrer pengebingene protestere. Den slags skriking har en tendens til å bli hørt.
Her er så underlig i verden. Pengemakta rår fortsatt.
Likevel kan man vel få lov til å drømme om en litt annen verden?
Var det noen som sa vi ikke trenger en internasjonal solidaritets- og kampdag?
Gratulerer med overstått solidaritets- og kampdag !!!

Synnøve Sætrum

Happy kaos no problem Thailand...

Tsunamimonumentet i Kamala. Foto: Synnøve Sætrum

Bye bye happy kaos no problem Thailand!

Velkommen hjem er gode ord, og dem har jeg hørt mye de siste dagene.

Det er koselig å se meg, sier de også.

Dessuten ser jeg godt ut, frisk ut og som jeg har tålt turen veldig godt.
 Det har jeg, og nå gjelder det holde tunga i rett munn og fortsette den gode stimen.
Formen føles betydelig bedre, vekta er litt redusert og min sjel beriket.
Helsebringende ringer i vannet er gevinsten, mange fluer i en smekk.
Jetleget er over, jeg står med konsentrasjonen, hukommelsen og begge beina godt planta på min side av jorda. Nordsida. 'Se oftere mot nord', skriver Rolf Jacobsen.

Takker for fine tilbakemeldinger blitt meg tildel siste halvannen uke og tar dem med meg.

 Skulle ikke forundre meg om slikt 'i banken' kan komme til nytte på en 'regnværsdag'. 

Borte bra, men hjemme best.

Sånn er det for meg.

Jeg har hatt en fantastisk tur, og gledet meg nesten alle dagene i happy kaos no problem Thailand. Fantastisk godt land å overvintre i, og jeg er heldig som har fått levd drømmen.

Jeg har til og med vært så heldig at jeg har hatt følge på veien.

Mangt er delt, og mange hendelser blir gode minner å 'ta fram' seinere.

Jeg vet det er mulig å leve godt på slikt når det stormer som værst utenfor veggene.

Ellers ingen forringelse for turen at man kommer hjem til norsk vår i mars.

Jeg har allerede ordnet bedene utenfor og plantet jordskokken. 

Vel tidlig, men man kan jo ikke styre været. Eller kanskje vi kan det? 

Nei, jeg lar miljødebatten være(om enn ikke for alltid). Her er mye annet å mulle om etter hvert, men ikke akkurat nå. Våren er nemlig det som gjelder i skrivende øyeblikket.

Snører skoene og kommer meg ut på tur i stedet.
Jammen har jeg mye å fordøye.

Mangt å tenke på mens jeg vandrer.
I landet som spirer og gror selv om det til tider mangler både smil og lykkelig kaos.
Norge er ikke Thailand. Kontrastene er mange og åpenbare, men du vet...
Røtter og identitet stikker dypere enn man aner.

Dessuten er jeg norsk, og liker være det i Norge.

Synnøve Sætrum

Jo, det er godt å være gjest i 'smilets land'...

Solnedgang over Ao Nang. Foto: Synnøve Sætrum

Morgenen begynte solrik, tidlig og fin. Nattesøvnen nesten like så.

Rolig rolig og jeg våknet med sinnsro.
Nyter det og håper kavet var over for denne gangen.
Denne dagen har vi vært på Railay Beach for siste gang denne turen, sagt 'adjø.
Kanskje sees man igjen en annen gang, kanskje ikke.
Det er vakkert der ute, og jeg er takknemlig for å ha fått være gjest i sydhavslandskapet mange dager og timer. Loangboat-turene er nesten som å være i skjærgården med snekke.
Det går litt fortere, og litt mer vind i håret får jeg. Likevel er det noe kjent ved den typen båtliv.

 For nå teller jeg virkelig ned.
 Fire dager, og så begynner den lange reisen hjem.
 Funnet ut vi skal være på farten i godt over et døgn.
 Lenge for det moderne mennesket det, men det hadde vel tatt måneder om man ikke brukte en jumbojet. Som før sagt over 800 kilometer i timen, 13 timer.
 Det er ufattelig langt. Ikke til å begripe.
 Jeg kjenner på at det kunne vært artig å reist hit langs land og hav en gang.
 Men, her skal ikke legges noen nye reiseplaner.
 Jeg skal hjem, være hjemme lenge og gleder meg veldig til det.

Den gode dagen er og blir den gode dagen.
 Når den er delt blir den dobbelt bra.
Utrolig flaks at jeg har ei venninne som 'var på samme sted' som meg, og ville reise hit denne vinteren. Det skal noe til for at man skal være på samme sted, samme året i en ellers så travel verden.
 Jeg har tenkt en del rundt det mens jeg holder på gjøre opp status. Jo, jeg har reist alene før endel ganger, men akkurat dette store overvintringsprosjektet har det vært godt å kunne dele med et voksent medmenneske. Tusenvis av små og store opplevelser.Sanne venner er en gave.

Flere av 'menneskene mine' har fortalt meg at de er glad i meg og gleder seg til å få meg hjem. Epostkassen har ikke vært tom de siste ukene.
Så jeg kjenner meg veldig rik akkurat her jeg sitter denne mandagen.
Ettermiddagssiesat.
Avkjøling, men i dag har jeg også vært ganske mye i havet.
Springflo fortsatt og det 'kaldeste' vannet på lenge.
Jo, det er godt å være gjest i 'smilets land'.

Synnøve Sætrum

WOOHOO.............

Yuhuuuu bustenskjold sitter ved skrivebordet, og slurper i seg kaffen. Jeg høre de søte jentene på bruket åpne kafeen for alle oss som snart skal spise frokost. Men, først må det fikses bittelitt på fasaden.Speilet på veggen her er talende. Hårmanken ligner ei som har bedrevet helt skru med hodet i puta. Helt greit så lenge jeg har sovet som en stein og ikke merket noe som helst til det.

Børster og balsam har jeg noen av. Slikt har vist seg å funke gjennom et helt liv.

Tropesola skinner allerede utenfor. Det må den bare holde på med så godt den kan. Regnet er meldt å komme rundt klokka ti. Yr.no har ikke tatt feil i det hele tatt siste uka. Jeg stoler på det samme gjelder denne dagen og tenker den skal jeg oppholde meg på diverse benker. Er ei god uke siden siste runde med skikkelig thaimassasje. Dessuten finnes alltid forefallen skjønnhetspleie man kan gi seg i vold.

Romanen har over hundre lesbare sider tilbake. En lokal buddha venter på nærmere ettersyn...

Kilometrene ligger der også helt klare for mine sandaler som 'are made for walking'...

Føler meg lykkelig og tilfreds.

Denne fredagen kommer til å lage seg helt selv!

Synnøve Sætrum

DET STÅR TIL LIV...

Ao Nang. Foto: Synnøve Sætrum

Bilder fra Barcelona som jeg har vært så heldig å fått besøke endel ganger skifter i mitt indre. De jeg har i egen hukommelse mikset med de som blir til grunnet romanen jeg koser meg med.

Carlos Ruiz Zafon's "Engelens lek" ligger på den ene siden av maskinen og på den andre står dagens andre Soda-Water. Styrkedrikken min heromkring. Uret her viser 11 05, og det er jo ingen tid for ei klokke. Torsdag er det også, og den ene dagen er like bra som den andre. Frokosten er fortært. Tok bare ei pannekake med annanas og yoghurt for variasjonens skyld. Gode morgentimer det der.
Deilig å sitte i skyggen.

 Jeg har tenkt å vandre langs bebygde veger denne formiddagen, og der er det ingen fare for at matmangelen/følingen skal ta meg. Her finnes så det holder av alle sorter, om en det typiske turistslurvet henger over kjøkknene. Uansett så sulter jeg ikke ihjel. I sultende millione's perspektiv lever mildt sagt i den største luksus. Jeg må holde den slags høyt ad notam når jeg holder på å tråkke ned i bortskjemtgrøfta. Der har jeg ikke noe å gjøre. Mer er det vel egentlig ikke å melde fra Ao Nang akkurat her og nå. Annet enn at det står til liv, og langtidsturisten er på veg ut i Thailand også i dag.

Ha fortsatt god torsdag!

Synnøve Sætrum

VAREOPPTELLINGER...

Tsunamiminnesmerket i Kamala. Foto: Synnøve Sætrum

Her forsøker jeg virkelig å leve med varmen, ikke gjøre resten av oppholdet så tungt for meg selv.

Det er det heller ikke for så mye jeg blir sittende på rommet får jeg god tid til å tenke og oppsummere mitt livs feriereise. Vareopptellinger er fine greier. Jeg har mye til summering. Av og til får jeg myrdet en minikakerlakk som kommer krypende ut av maskinen. Så her er flere gode ting på gang.

Gjett om denne maskinen øyeblikkelig skal leveres til rens?
Helt klart. Men, det er da og ikke nå.
Her surrer tankene fra det ene til det andre.
Varme, tropetordenvær, gekkoer, slanger, høner og haner i fri dressur, skorpioner, slanger, mygg, myggstikk, myggspray. Stekt ris jeg ikke kan få ned en eneste bit til av. Det samme går for nudlene. Grove tjukke pannekaker spekket med gulrot, kanel og cashewnøtter toppet med hjemmelaget fantastisk yoghurt derimot... De har det bare i Chiang Mai.
Praktiserende munker, templer i alle stilarter.
Veggmalerier. Lydene av det myke kompliserte språket menneskene snakker her. Smilene. Vennligheten. Hjelpsomheten. Lokale busser. Lurendreiende reiseagenter. Gateselgere. Markeder. Matmarkeder. Krydder. Smaker. Storslagen natur. Jungel. Mangrove. Krystallklart hav. Ukjente fisk. Farlige maneter. Hvite svømmende småormer. Guaner. Kameloner. Andre 'smådrager' jeg ikke kjenner navnet på. Ufattelig atletiske unge kjekke loangboat- eller speedboatførere. Thailandske menn i klynger rundt whiskey-flaska på fridagene. Muslimske kvinners vakre hodeplagg. Praktiserende budhistmunker med almissebollene. Aftensang fra templene. Smell fra samme stedene. Stjernehimmel. Bølgenes slag mot strendene. De hvite melisstrendene. Gjestehus. Kafeer. Elefanter, for ikke å glemme de helt utrolig fantastiske elefantene. For noen dyr! Fanden eller hva det måtte være ta dem som både skyter slakter dem på grunn av elfenbeinet. Skulle vært...grrrrrr. Kjenner jeg blir hvitglødende forbanna gitt..! Like så med kjøperne. Fy seg og måtte de... ja og det så det svir..

Dette er meg i møtet med elefanten. Foto: Synnøve Sætrum

 Pannekakevogner. Gamle mennesker. Unge mennesker. Skitne og rene mennesker. Noen få fattige, men veldig veldig mange rike. I det hele tatt, minnene mine er ufattelig mange.
Stemninger jeg har kjent. Musikk jeg har hørt. Det surrer og surrer.
Jeg fordøyer og koser meg, mens jeg teller ned.
 Om ni dager er jeg hjemme igjen.
Helt sikker på at jeg skal takle det som måtte være igjen av vinter og blest med stoisk ro.

En av Phuket's buddhaer. Foto: Synnøve Sætrum

Har tenkt endel på hvor forvirret og hudløs jeg følte meg da vi kom ned her første gangen for eksempel. Jet-leg hjalp nok godt på, men alt kan neppe skyldes det alene. For eksempel syntes jeg det var nesten uoverkommelig å få krysset hovedvegene her. Følte det som jeg stod i fare for å sette livet til hver eneste gang. Venstrekjøring er overveldende til å begynne med, og trafikkbildet her var nok litt villere i november. Flere thaier på vegene rett og slett. Nå er de aller fleste på jobb hele tiden, og alt synes enklere. Jeg har ikke hjertet i halsen på samme viset, og det er deilig. Dessuten syntes jeg at avstandene jeg gikk var uhorvelig lange, og at stedet var stort og uoversiktelig. Perspektivet er helt forandret. Gatene her er stort sett turistsirkus av det typiske slaget. Å finne fram til de lokale marked og det ekte Thailand ble et must ganske så fort. Om enn jeg føler meg ganske så blasert og borskjemt når jeg går der og synes det er litt stusselig. Det er jo flott for dem som hører til her.
Bare det at etter Chiang Mai og Hua Hin er jeg forandret.
Det skal mer til for å overraske meg.

Sånn er det med erfaringer.

Solnedgang  ved Koh Lanta. Foto: Synnøve Sætrum

Kontrastenes Koh Lanta sitter som et intermesso i sinnet. Skitten og støvet og forfallet godt mikset med minnet om fargesprakende fisk i tusentall. Det klareste vannet jeg har sett noe sted. Ko Rhok med sine guaner og andre eksotiske tildragelser. For ei strand, for en opplevelse.
Snorkling fikk helt ny betydning for meg, og ordet sydhavsparadis også. Det topper noe så til de grader. Men, jeg fikk også et innblikk i dårlige veger med søppel slengt uhemmet omkring. Blue Andaman Resort var skrekkboligen over alle. Kontrasten ble oppholdet på Moonwalk uka etter. Nærmest paradiset det. Jo, der var det første møtet med kontrastenes Thailand viste seg.

Fra opptog i Kamala. Foto: Synnøve Sætrum

Hua Hin ja.
Jeg har hatt mang en god latter for meg selv og tenkt på da vi nesten ikke kom av bussen midt på natta. Den uniformerte bussvertinne utgaven av Helga i 'Alo Alo' som lå på alle fire og morset i stopp i gulvet til førerhuset. Vantett lukket for kontakt mellom passasjer- og førerdelen. Godt man ikke kom til å trenge livreddende førstehjelp under slike omstendigheter. Stakkar den som måtte oppleve slikt.

Slett ikke som i en jumbo-jet nei. Kan vel neppe handle om alle kapringene etter vegene det der. Det var en underlig tildragelse. Enda underligere var det å komme fram til skrekk-kabinettet av et bryggehotell midt på natta. Siden da har småkakerlakkene fulgt meg (oss). Riktignok skal jeg ta med meg bagasje hjem. Men, alt skal tømmes på utsida og selve kofferten skal aldri andre steder enn rett i søppeldunken. Småkryp av det ufyselige slaget tåler ikke kuldegrader, så jeg håper det blir noen.

Ellers viste Hua Hin seg å være en helt brukbar liten thailandsk by. Jeg kan godt skjønne kongen og Bangkok-folket har sine 'chill out' der. Det er det rom for. Nattmarkedet er passe stort. Dagmarkedene også. Like så 'red-light' gata. Man må ikke forholde seg til noe som helst hvis man ikke vil. Jeg har også tenkt på at vi fant en av reisens desiderte gourmet-restauranter på et fortau i den byen. Massasjen hos de blinde er også et brukbart minne. Kingshome er et sært minne, og en opplevelse i seg selv. Jo mer jeg tenker på det mer originalt blir det. Litt av en karakter den eieren der. Reis og se og bo den som har lyst, men ikke forberd deg på luksus og overfladiskhet... Slikt finnes ikke i vokabularet der. Ei heller noen finesmeckernykker. Mye annet ubetalelig har stedet likevel å by på.

For ikke å snakke om å bli jaget av flokker med halvville hunder.

I nattemørket og feil bakgater. Selvsagt så jeg den fantastiske jernbanebygningen med glede opp til flere ganger. Byen har sjel og en viss stil, samtidig som det ikke var overveldende stort.

 Jo, Hua Hin har fått et godt rom i hjertet.

Foto: Synnøve Sætru

Hua Hin . Foto: Synnøve Sætrum

Chiang Mai er og blir høydepunktet. Det er en nydelig fredelig by på jorda.

 Om enn den er landets nest største er det så mye ved den som ikke minner om gigantby. Den er bare sånn akkurat passe. Alle de flotte templene, alt det grønne. Kanalen. Elvene. Chinatown. Nattbazaren. Blomstermarkedene. Båtturene. Templene, over 300. Maten var et klart uttrykk for at det er en verdensby. Nam nam nam tenker jeg, og vet det ikke har vært lignende noe annet sted jeg har sett. Bydeler og avenyer. Kunst, kultur og fantastiske markeder flere ganger i uka. Blomsterfestivalen. Den offentlige parken. Men aller først og fremst de åpne og herlige menneskene. Ikke som noe annet sted det heller. De skiller seg ut folket fra nord. At man forlot byen med tårevått blikk og klump i halsen var helt naturlig. Gjerne komme dit en gang til i livet, og gjør jeg det ikke tenker jeg at jeg hadde gått glipp av noe stort om jeg ikke hadde vært der. Chiang Mai blir stående høyt oppe på takknemlighetslista mi.

Frokost i Chiang Mai. Foto: Synnøve Sætrum

Langt nede på lista finnes Jomtien, Pattaya og Karon. Turistmaskiner på sitt vis alt sammen.
 Men, Karon hadde i det minste rein strand som man kunne gå fram og tilbake.
Vi fant en ende der med fred og paradisfølelse, samt et alldeles utmerket nederlandsk spisested.
 Helt i nordenden.

Det kan jeg anbefale.
Om jeg enn ikke anbefaler å bo langs hovedveien der.
 Et anstrengende intenst bråk var det. Det ble aldri roligere.

Men, der var fine Wat Karon og prostitusjonsstrøket var relativt tilbaketrukket.

Dessuten var man heldig og fant en restaurant som virkelig kunne sine saker på sjømat for meget anstendige priser. Krabbene der har jeg ikke smakt maken til noe annet sted, ei heller skjell og muslinger. Vi var innom der på reisen videre til Hua Hin, og spiste akkurat det overfor nevnte.

'Where have you been', smilte reisens desidert vakreste katoy.
Det medmennesket var en høydare i seg selv hver eneste gang jeg satte meg til bords på stedet!

Jo, "Elephant restaurant" vis av vis Karon Guesthouse har jeg ingen problemer med å anbefale.

Sitt i øverste etasje og kom litt unna gatetrafikken så er det nesten perfekt.

Sånt kan man vel neppe si om Pattaya eller nabostedet.

Jeg har besett området ei ukes tid, og det holder for resten av min. Dit skal jeg ikke tilbake.
Russere, russere, russere...
Søppel...
Fyll...
Skitt..
Uvennlighet...
Alt annet enn det jeg forbinder med Thailand.

Her sitter jeg altså i senga, det er kvelden blitt igjen. Luftkondisjoneringen surrer og går. Av og til forsøker jeg slå den av for å hvile hodet for suset. Fåfengt håper jeg det er blitt så kaldt ute at jeg kan slippe unna for ei stund. Men, her er veggene som i en bakerovn. Her snakker vi minutter før svetten siler. Det skal bli deilig med den kjørlige luften hjemme.
Jeg gleder meg enormt til å gå med joggesko og få motstand med bakker.
Være med å lufte Castor, og dra på fisketur både i hav og skogsvann.

Hjem til livet mitt og alle menneskene som betyr så uendelig mye for meg.

Hvordan jeg da vil se på denne reisen er det ikke helt mulig å forstå.

Perspektivet er et annet der oppe på den andre siden.

Paradigmet hjemme er noe helt annet.

Hjem kjære hjem...

I vannet ved Koh Rok... Foto: Synnøve Sætrum

Synnøve Sætrum

Den som kan velge det store i det små...

Morgen Ao Nang. Foto: Synnøve Sætrum

Har ikke annet 'problem' enn den høye temperaturen og luftfuktigheten som eker seg opp til ettermiddags tordenvær og øsregn. Tropevær av det vanlig slanget når man befinner seg i Krabi-området på den tida gjennomsnittstemperaturen er den høyeste i året. Akkurat det ble meg ikke til del før i dag, men nå vet jeg det og forstår bedre hvorfor jeg er så veldig veldig veldig veldig heit bare jeg stikker nesa utenfor døra. Men, problem er det jo ikke. Jeg må jo ikke oppholde meg i det. Betaler jo for A/C og gjett om jeg benytter meg av den? Skulle jeg heller vært i mildere omgivelser? For eksempel i Istanbul røykende på epletobakk i lett meditativ stilling på ei pute? Kikket på mosaikk i verdens vakreste moskeer, og lytet til ettermiddagssangen fra minaretene? Eller kanskje jeg bare burde leie en tuk-tuk for resten av dagen og fått beskuet de buddhaer og annet jeg ikke har sett her i området. Nei, jeg sitter her. Har hengt ut 'Not disturb' skiltet. Klar melding ut om at jeg vil være i fred her inne mellom laknene. Og, det i helt singel majestet. Ingen elsker å rulle seg rundt med.

 Bare meg som fintenker fritt på både hint og dette.

Deilig å kunne velge alenetid. Kvalitetstid med seg selv.

Uten en gang nødvendig stirring i femte veggen.

Foto: Synnøve Sætrum

 Siden jeg sitter her med pc-en på fanget, to puter bak nakken. Maarud gå heim tenker jeg, og spiser salte peanøtter produsert heromkring et eller annet sted. Peanøtter er det vanskelig å bli lei av akkurat som Soda. Hva skal jeg gjøre uten den drikken når jeg kommer heim igjen? Kan man ha et fullverdig liv uten denslags herlig forfriskende drikk? Må jeg gå tilbake til 'bare' rent vann?

Jo, jeg nevner enda et 'verdensproblem'. Tenker det ordner seg, som det meste annet.

Offer for noen veldig vanskelig problematikk er jeg slett ikke nå om dagene.

Utmerket utganskpunkt for romaner, reisemagasiner og Bangkok Post.
Samt en aldri så liten dupp.

Siden blir det sitronmilkshake borti vegen som belønning når ettermiddagskilometrene er tilbakelagt.

Den som kan velge det store i det små er i sannhet priviligert.

Ao Nang. Foto: Synnøve Sætrum

Synnøve Sætrum

DET GODE LIV I THAILAND

Foto: Synnøve Sætrum

Morgentanker om sårbarhet og det gode liv...

Morgenstemningen her jeg sitter. Foto: Synnøve Sætrum

Jeg elsker den gode morgenen. En sånn jeg har akkurat nå.

Ble dratt ut av søvnen med soloppgangen midt på nesa.

 Ganske varmt det, selv om man har laveste grad på klimaanlegget(det er så varmt i veggene her at den maskinen ikke under noen omstendighet får rommet ned i toppen 20 på det absolutt kaldeste).

I natt har jeg ikke hørt så mye til duren. Småtakknemlig for det!

Da jeg skritta ut av senga, dro for gardinene, tusla videre til morgentoalettet hadde jeg en eneste tanke i hodet: Så godt jeg har det!

Jeg har ro og fred, kun noe varme jeg må forholde meg til.

Skyggefulle trær og avkjøling finnes det heromkring. Jo, det står til liv i avslutningsdagene.

NRK-nyhetssiden forteller meg at jeg ikke får sett 'Tristan og Isolde' på den Norske Operaen i løpet av neste uke. Sammen med 10 000 andre. Det minner meg på at jeg har verket stående i bokhylla og godt kan tenke meg nylesing når jeg kommer hjem. I det helt tatt finnes noen klassikere der som ikke kan leses for mange ganger. Ibsen's 'Gjengangere' er slett ikke er gått ut på dato. Tvert imot!

Jo: Deilig å ha sovet rolig uten for mye kav og spinn.

Håret henger rett ned, og senga er sånn noenlunde i orden.

Ingen som har stått på hodet og spunnet rundt.

Hvorfor kave så mye når man er i tropene og slipper se sin verden tvinges i kne under metervis 'himmelsk korrekturlakk'?

Betimelig spørsmål fra den som måtte undre seg over at jeg kommer trekkende med akkurat det(igjen).

'Globetrotteren' Sætrum er sårbar for store forandringer, paradoksalt nok.

 Når man skal hjem igjen etter nesten fem måneder i Asia er det å regne som en sådan.

Hvilket jeg merker både med sjel og kropp. En fot her, og en fot hjemme.

Noen netter er drømmene forvirret og handler om hvor jeg egentlig er hen på jorda.

Både i overført og i helt konkret betydning. Jeg gleder meg til å komme hjem, samtidig som jeg faktisk gruer meg til den lange flyreisa. Den nærmer seg nå, og er blitt konkret på sitt vis. Når sant skal sies så kan jeg ikke fordra den biten av turer. Jeg liker meg slett ikke i fly. Tvert i mot.

Heldigvis er avreisetidspunktet spikret. Det finnes ingen usikkerhet rundt det lenger.

Flybilletten fra Krabi til Bangkok i boks. God margin med tanke på når SAS-maskinen til Skandinavia letter. Antakelig så god at vi får kjedet oss skikkelig mens vi venter. Men, jeg må heller ha det sånn enn å komme slentrende i siste minutt. Mange mennesker jeg kjenner greier det, mens jeg får høyt blodtrykk og en utrivelig tur på de premissene. Så her går det en del tid og krefter på å holde seg i dagen i dag, nyte Ao Nang og ta morgendagen når den kommer.

Enkelt er det ikke, men det er sånn det er her i gården.

Utsikt over båtripa. Foto: Synnøve Sætrum

Vel, kaffekopp nummer to er tom. Like så er status for dagens første flaske Soda.

Ingen grunn til å la en god morgen gå over i grublingens dag. Jeg får 'forandre det jeg kan' og ta meg ut i sola, men ikke opp i palmene.

Kikke på krystallklart hav og de fantastiske klippene der ute i havet et sted.

Nydelig sted på jorda det.

Sinnsro.

 Det ligger an til en fortsatt deilig dag her i Ao Nang.

Ha nydelig mandag i Danmark og Norge, og alle andre steder.

Synnøve Sætrum

ENDA EN DAG I TROPENE ER TIL ENDE

Jeg har hatt en varm dag med vandring langs strendene, litt mellom boder og butikker i turistsirkusedelen av Ao Nang. I tillegg har jeg hatt flere timer kaffepassiar på verandaen til reisevennina før vi i det hele tatt kom så langt som til frokost.

Jeg plukker konkylier og skjell på stranda nå.

Snart skal jeg vaske og pusse og se hvilke av de små sydhavsskattene som blir med hjem. Er det forresten noen som vet hvor lang tid det tar for et skjell eller en konkylie å bli til?

Slikt tenker jeg på innimellom Av og til finner jeg fossiler også på stranda, og undrer meg over hvor gamle de kan være. Avtrykkene av små sjøstjerner lyser mot meg. De er fine. Med andre ord gjør jeg som best jeg kan med den tiden som finnes tilbake her. Oppdagelsesferdene er stort sett over tenker jeg. Plutselig så blir det nok. Man har reist og sett og gått og spist og snakket nytt nytt nytt så mange ganger at det holder for denne turen. Ingenlunde er det sånn i mitt liv at jeg ragger gatelangs absolutt hele tiden. Man kan ikke gjøre noe hele tiden, en må faktisk bare sitte der litt også. Fordøye. Tenke.

 I dag var det veldig fjære og gjørmete vann, så bading ble det dårlig med. Havet er til tider varmere enn lufta inne på grunnene. Kjennes ut som et badekar. Blir ingen avkjøling andre steder enn på rommet med klimaanlegget. Dette er helt nye problemstillinger for meg i syden. Jeg har aldri noen gang opplevd sånn varme, heller ikke i de hetebølgene jeg har stått midt i i Hellas. Jeg har et par tre venninner jeg har vært sammen med på Rhodos som sikkert hadde taklet den intense heten mye bedre enn meg. For jeg har virkelig fått erfare at det er en grense for meg hvor varmen blir ubehagelig.

 Akkurat nå kjennes det som et paradoks å tenke på at jeg kryper i ly for kulda heime på denne tiden, og her kryper jeg i ly for varmen. Jeg greier være ute sånn i gjennomsnitt fire timer om dagen,og absolutt mest i skyggen. Temperaturen har vist mellom 33 og 35 de siste døgnene. Luftfuktigheten har vært høy, og det ene spetakulære tordenværet har avløst det andre. Blir ikke mye nett og skriving av denslags. Mulig det er overtro, men jeg er litt redd for å sitte tilkoblet maskinen når det er sånn.

Fantastisk skue er det likevel. Denne kvelden skuet man 'diskoteket' fra verandaen. I går kveld var vi på brygga og spiste med lynene som underholdning langt ute i havet. Fantastisk å se på nedslagene. Strekene som lyser opp himmelen i brøkdelen av sekundene. Langt langt der ute. Det er så vidt man hører buldringen. I går kom det heller ikke noe regn, men i dag derimot....

Så her sitter jeg i senga. Avkjølingen står på.

Straks vender jeg meg inn i romanen en liten time før jeg sovner igjen.

Enda en dag i tropene er til ende.

Ha fortsatt fin søndag der hjemme.

Synnøve Sætrum

SÅNN RENT FØLELSESMESSIG...

Regnvær over Ao Nang. Foto: Synnøve Sætrum

Skulle jeg plassere tidsrommet jeg har vært i Thailand sånn rent følelsesmessig ville jeg fått problemer. Alt mellom et par måneder og et år kunne blitt fasiten.

 Det handler om at man på reise 'setter seg ut av tiden'.

Jeg har kjent på det nå, og også på tidligere lange reiser.

Følelsen av å være i et slags vakum er helt reell.

Selv om jeg denne gangen har administrert bankkonto og sånne trivialiteter over nettet gir ikke det noen rot i den norske virkeligheten.

Nyhetene jeg leser hjemmefra gir en viss kontakt, men de synes litt 'rare' de også.

Ikke at nyhetsbildet er noe mindre aparte på disse kanter for den saks skyld.

Saken er mer at jeg lever med føttene plantet i flere tilværelser på en gang.

Immigrant er jeg ikke, men ei heller vanlig pakketurist.

Har faktisk 'bodd her' i landet siste månedene, uten at det har vært på den måten jeg forbinder med boing. Omflakkende tilværelse er den riktige beskrivelsen.

Så vet jeg hvordan det virker på meg.

Her jeg sitter nå vet jeg også at om jeg skal gjenta noe lignende en annen vinter blir det for kortere tid, og mye lengre periode på et sted.

Kanskje hele tiden. Denne vinteren er blitt som tenkt.

Prøving, feiling og læring.

Man kan lese om langtidsopphold rundtomkring men slett ikke vite hva det er før man virkelig lever drømmene sine. Undervegs får man erfare hva som bare forblir drømmer,

og hva som i ettertid framstår som innfridde forventninger.

 Synes som balansert mix i skrivende øyeblikk.

Gråværslys. Ao Nang. Foto: Synnøve Sætrum

Det er lørdag morgen i Ao Nang, og ved frokostbordet snakket vi om at nå er nedtellingen under to uker. Det var der tanken om det rent følelsesmessige kom inn. . .

Sola skinner gjennom lett skydekke.

Yr.no lover regn i dag også, men jeg har mitt plastdekke i veska.

No problem Happy Thailand !

Erfaringsmessig er det ikke helt smart med planlegging av hele livet i tropene på det grunnlaget.

 Skal ut og gå, men ikke på stranda. Alt ligger an til nok en god lørdag i tropeskyggen.

Synnøve Sætrum

Så utrolig heldig jeg er (morgentanker i Ao Nang)...

Før seks var sodaen og dataen på plass ved min side i går morrest. Det er mye glede i godt selskap på morgensida. Hva gjorde jeg egentlig uten min bærbare eller stasjonære for den sakens skyld? 

Gårsdagen var lang dag jeg nå ser tilbake på den. Jeg fikk mange kilometer spasertur i beina sammenmed lange bad og gode måltider. Det gode liv hen hel torsdag til!

 God morgen fredag, tenker jeg nå dagen etter! Klokka er faktisk nesten halv ti. Jeg har sovet over ni timer. Rekord rekord! Deilig uthvilt, og drikkene mine smaker nydelig nå også. Nyter øyeblikket, og kjenner det er sant det er det eneste jeg har. Ikke har jeg vondt noen steder, smertehelvete er jegheldigvis spart for så langt. Tankene mine flyter lett og den mest framtredende er:

Så utrolig heldig jeg er!

Morgenstille hos meg. Foto: Synnøve Sætrum

Jeg har sett morgenrøden bli til lys østen. For meg er det ikke lenger 'bare' noe jeg har lest om.

 Jeg har våknet til haner som galer, til bønnene og smellene fra templene. Bare fuglesang og stillhet noen få steder. Men mest til sirriser, gresshopper og ubegripelig intense jungelmelodier. Froskekvekking blandet med lyder fra levende vesener jeg ikke kjenner, men hører.

Da jeg lå i skyggen på den lille stranda i går formiddag var luften tett av tropelyden. Som den alltid er. Poenget er at nå kjenner jeg betydningen av ordet, Jeg vet hva det innebærer når noe snakker eller skriver om tropelyd. For den har krøpet inn under huden på meg, blitt en del av hverdagstilværelsen her. En melodi jeg alltid vil kunne erindre for mitt indre øre. Jo, jeg føler meg rik som har fått oppleve også lyden av 'smilets land'. Akkurat her på Swiss Chalet er gekkoene tilbake i gangen og i taket. Jeg så på dem noe skeptisk for noen måneder siden. Nå er også de en del av min verden. Tror nesten jeg ville savnet dem om de var borte. Jeg har sett slanger og hoppet litt til, jeg har sett utallige små orm svømme i vannet.Heldigvis har det vært lite maneter. Bare noen ytterst få på hele turen. Jeg leste så øyet ble stort og vått om livsfarlige sådan før jeg dro. Heldigvis er det ikke blitt noe problem.

Ikke har jet sett noen hai eller rokke heller, men kanskje tiden er kommet ved møte med neste korallrev. Svømmingen med delfiner får jeg ha tilgode til en annen ferie ser det ut til,

uten at det på noe vis har senket kvaliteten på denne.

Ao Nang. Foto: Synnøve Sætrum

 Ei håndfull uker er enda tilbake, og denne stunda kjennes det helt riktig ut.

Jeg skal nyte hver eneste dag. Selv om jeg ærlig må si jeg synes det er vel varmt er livet sånn skrudd sammen her at jeg ikke er tvunget til å sitte i solsteika. Jeg liker å kunne oppføre meg som en thai og holde meg i skyggen mellom bad og måltider. Her gjelder det å holde tunga rett i munnen og ikke høres ut som om man har hatt varme og tropisk skjønnhet alle vintre og tar det for gitt. En fantastisk helsebringende engangsopplevelse er det det er. Takknemligheten for at jeg fikk muligheten kjennes stor og varm. Snart er det tid for å bese noen tropefisk og krystallklart vann. Om et par tre dager har ryggen fått nok ny brunfarge til denslags aktivitet. Gleder meg allerede. Jo, jeg kan savne en solstol utplassert her ved strendene i Ao Nang. Særlig når jeg graver ut sand fra både pist og hist. Så selvopptatt kan det tenkes siden jeg nå ikke er helgenmateriale. Så ler jeg godt av meg selv og takker for dusjen som har nok vann også her hvor den ressursen er et knapt gode man har respekt for. Her er regnskog og mangrove, og menneskene er like skjønne som sine omgivelser. Alt er på et vis intakt selv om her er mye mennesker. Noen har vært så vettuge at de har forbydd solsenger på strendene vil jeg tro. Såpass kremmere er ellers dette folket at de neppe bare har latt muligheten for inntekter være sånn kollektivt helt av seg selv. Nei, det er på tide med løsriving fra knotteplata her. Jeg skal ikke være her når det blir sommer det er like sikkert som at fuglene tar til vett og trekker nordover i Europa for tiden. Undertegnede skal trekke til Nord-Europa og gleder seg til det. Våren hjemme er den absolutt nydeligste tida jeg kan tenke meg. Ingen steder, ingen tider som det. Så jeg gleder meg veldig. Det forringer ikke kvaliteten på oppholdet her det heller. Snarere tvert i mot. Min opplevelse av dagen i dag er med på å skape forventninger til morgendagen. Selv om det er her og nå som gjelder, og jeg hele tiden øver meg på å være i øyeblikket.

 En liten digresjon kanskje: Det er alltid litt forventning knyttet til dagens første åpning av elektronikken min. Denne morgenen fikk jeg rykende fersk epost fra nord. Jeg satt her i tropene og leve meg inn i snøforholdene på Brokke denne helga.Tenke på at jeg slett ikke hadde hatt det minste i mot en skitur eller to.Kanskje det betyr jeg har fått den varmen jeg trenger for ei stund nå? Jeg har hatt en drøm om opplevelsen av 'å bli lei' evig solskinn og varme. Mulig den er i ferd med å bli realisert. Skjønt lei er vel ikke riktig ordvalg. Det handler vel mer om å mettes.

Heldiggrisen får som kjent levd sine drømmer, og det er en gave med unevnelig verdi.

Samtidig er det flott å evne to tanker i hodet på en gang.  Det høres veldig fint ut at det smelter og våres i dalen der hjemme. Jeg trenger ikke praktisere budhisme så mye over snøskuffa i år. Et sted går grensen og så lei er jeg altså ikke. En tur på treplankene med sola mot panna derimot. Kaffe og osteskive i ei snøskråning er ikke noe å lage negative tumulter over. Så jeg forbereder mitt mentale landskap på muligheten, siden jeg nå en gang har min postadresse i de polare strøk. Når en er så langt borte over så lang tid blir alt det en har av identitet tydeligere, og alt en er glad i ved livet hjemme trer klarere fram. Klar kjørlig luft sånn apropos ordet klar. Så renner det inn igjen at været kan man ikke kontrollere enten det er nordisk eller tropisk. Det eneste som er sikkert for min del er at vinteren blir veldig veldig veldig kort dette året.

Jeg er uansett veldig glad for å for å ha kunnet bære med meg det store cyberspace i denne maskinen.  Man kan 'samtale' med sine kjære nesten i det uendelige rom ved hjelp av teknologien. Kombinasjoner av nuller og ett-tall sendes ut i 'det store intet' skaper kontakt i brøkdelen av sekundet. Avstandene utryddet! For jorda er diger, og jeg er virkelig veldig veldig langt borte hjemmefra.

Mange mange mange ganger har jeg sagt til meg selv at jeg befinner meg på den andre siden. Selv om det er sannheten er det vanskelig å begripe. Jeg vet jeg har reist lenge med fly. Tretten timer i godt over 800 kilometer i timen er langt det. Et regnestykke jeg slett ikke tar på strak arm. Det er enklere å forholde seg til de praktiske konsekvensne. Som sommervarmen hele året, og tidsforskjellene. Snart skal jeg tilbake til fortida seks timer. Hente inn igjen i livet det stykket tid som er ble borte ved ferdens start. Fint å tenke på her jeg smører meg for tropesol og bad enda en fredag!

Synnøve Sætrum

Morgen på verandaen i Ao Nang. Foto: Synnøve Sætrum

En formiddag med pikk...

Foto: Synnøve Sætrum

Å være singel er lik at man kan være helt enestående, er ikke det flott?

Særlig på skuddårsdagen da alle dem som ikke er det har det så travelt med å fri til sine hjerters utkårede. Da slipper man slitet og spenninga. Man holder seg på den brede veg, og det helt uten noen som helst form for risiko. For slikt er jo en sjangse å ta!

Når man sier a har man jo mistet kontrollen over b liksom. Det kan i det hele tatt være litt skummelt med tap av kontroll noen ganger. Selv om det noen andre ganger er mer enn greit å slippe den.

Fløteskummingen kan være en saga blott før man har sagt kake, om du skjønner hva jeg mener?

Ikke det?

Tenk etter!

Fra gammelt av skulle man jo fri før man hadde strikka ferdig genseren til sin hjertens kjær.

Ellers kunne det spøke for hele sivilstatusen. Den som forble ugift var lite ansett. Om det er så mye mer anseelse ved singelstatusen i disse dager skal jeg ikke ha sagt noe bastant om, det eneste jeg vet er at det er flere av oss, og det går helt fint. Man kan til og med ligge helt uanfektet under et skyggefylt tre på ei tropestrand noen morgen- og formiddagstimer og ha mer enn nok med det. Riktig kjenne at live er godt samtidig som man føler seg i balanse med verden og alt rundt seg. Enda man er den eneste under treet som ikke ser paraktig ut. Det tenkte jeg på, og så kjente jeg godt etter og kom til at det var helt fint. Balanse er pr. min definisjon å ikke føle seg større eller mindre, bedre eller værre.

 Bare være den man er akkurat som man er. Enten man er her eller der.

Uten noen 'hvis bare' eller fånyttes sammenligninger med andre enn seg selv.

Ikke sant?

Foto: Synnøve Sætrum

Jo, når man er singel er man enestående.
Det er sant.

 Ikke sant?

Å være femti og singel betyr bare at man i tillegg til å være helt enestående har enestående erfaringer.
Også på skuddårsdagen på ei strand i sydhavet et sted. 

Er ikke det flott så vet ikke jeg.

 Å være singel betyr ikke at man ikke elsker.
Elsker opp til flere mennesker.
Vite at kjærligheten har flere sjatteringer enn hjertet.
At man kan elske så mye man vil og akkurat som man vil og når man vil.
Kjærligheten er ikke forbeholdt tosomheten.
Ikke er den underlagt skatteetaten heller, og takk for det.
Da hadde det vel blitt klasse 1 på meg.
Skjønner?
Det kan man grunne litt over under et skyggefult tre på stranda.
Så sendte jeg noen gode tanker til dem jeg kjenner kjærlighet for,
 og er glad jeg er fri til og evner det akkurat så mye jeg vil og orker...

Foto: Synnøve Sætrum

Men driftene da?
Kjødets lyster?
Behovene og sånn?
Slikt går jo fløyten når man er singel, eller?
Vel.
Noe er mitt og bare det.

Foto: Synnøve Sætrum

På den andre siden så hender det noen ganger, når man er singel.
Singel og kvinne på ei sydhavsstrand.
Da hender det man får sett manndomsprakt så det holder.
For det er nemlig ikke slik at det til enhver tid kan settes likhetstegn mellom ei kvinnes singeltilværelse og et liv uten pikk. Tvert i mot. Noen ganger er det akkurat det man tråkker 'til knes i' på sydhavsstranda. Man får en formiddag med pikk, og det helt uten følger av noe slag.
Jo, det er helt enestående å være singel!

Synnøve Sætrum

124 DAGER I THAILAND 'EN GANG I SKUDDÅRET'....

Foto: Synnøve Sætrum

Tropesoloppgangen vekket meg litt etter seks den 124. dagen i Thailand. Skikkelig flott å ha det sånn en gang hvert skuddår. Kaffekopp nummer to smaker godt den også. Jeg har bladd meg gjennom litt fjerne nyheter på ABC-siden. Sett videoer av sjeldne delfiner, bjørn som svinger staven og kollapsende boligblokk. Det er så mangt man kan bruke morgentimene til. Så må jeg innrømme at jeg ikke orket klikke meg inn på bildene av den nye svenske tronarvingen. Nettet gikk for tregt. Er slikt en majestetsforærmelse? Meget mulig det men jeg skal stå i det. Straks skal jeg ned og spise frokost og så blir det smurning etter alle kunstens regler. Beskytte huden mot sola, det er det naturlige. Særlig her omkring. Hva thaiene synes om oss europeerne mens vi sprader hvite og røde rundt på strendene er meg uvisst. Aparte er et ord som renner meg i hu. Tanke nummer to er at alle skal jo leve av noe, og da spiller det kanskje mindre rolle. Sola er i alle fall guden over alle her på kloden (hvis jeg er snill og ikke nevner kapitalen da...denne morgenen). I alle fall i masseturismens land. Kreftene som driver den er allerede nevnt. Alt har sin årsak og virkning. Sånn er det.

Om et par timer er jeg nok på 'holmane og skjærane' og bader så mye jeg klarer. Solinga blir noe sekundær om dagen. Jeg ligger konsekvent i skyggen... :-)
 Loangboatdag i dag.Siden det er så varmt i vannet må jeg utover til litt mer havstrømmer.
Ikke at vanntempen blir noe lignende Rhodos eller Norge,til det er sommertid i tropene for varmt. Skjønt det kalles visst bare vår her nå, men jeg har aldri opplevd noe så brennhett. Morgentimene er skjønne med temperaturer 'bare' som de aller varmeste Rhodos-dagene. Jeg sitter lenge i senga og drikker kaffe mens jeg tenker på hvor heldig jeg er. I løpet av denne tiden i Thailand har det jammen ikke vært mange nedturer.Ikke har det vært nevneverdige tumulter meg og reisefølget i mellom heller. I det hele tatt så har det aller aller meste gått over all forventning. Her i Ao Nang slutter jeg på et vis ringen sånn mentalt. Når jeg oppsummerer har jeg et uendelig billedgalleri for mitt indre. Hver eneste dag har på sitt vis hatt sitt høydepunkt. Selvsagt er noen minner mer stas enn andre. 124 dager stas er ei stund. Jammen har er jeg priviligert, og enda er det hele 17 dager tilbake før vi sitter i flykroppen. Dager det er all grunn til å se på gjennom det positive øyet. Bare nyte det som ligger her utenfor vinduene i gjestehuset.
Kjenner på meg at det er en fin måte å feire skuddårsdagen. Det kan i grunnen bare bli en sånn skuddårstradisjon det der siden tradisjoner og vaner er viktige ingredienser når man skal leve det gode liv. Hvilket jeg har til hensikt å skulle hver eneste dag.

Ha flott skuddårsonsdag!

Synnøve Sætrum

Varme dager i Ao Nang :-)

Ao Nang. Foto: Synnøve Sætrum

Kontrast... Foto: Synnøve Sætrum

Jo, det er ingen tvil om at jeg er på riktig sted for å slutter ringen.
Vindene endrer seg snart.
De kommer til å bli kalde og nordlige. Sånne jeg har hatt mest av mot kinnet i disse månedene i livet.
Jeg gruer meg faktisk ikke.
Hvordan kunne jeg egentlig det?
Den som har et sted å kalle hjemme er priviligert.
Jeg har mennesker som betyr alt for meg, og en verden av mine små detaljer
(jo da jeg vet det.. de ordene stod i 'Broene i Madison County'..).
Når man setter slike sammen blir det til en tilværelse og en mening.
Jeg er fornøyd og glad for livet som det er igjen.
 Akkurat som det skal være, og for det aller meste er.
 Det er deilig å leve.
Jeg er kjempeheldig som kan velge å ha det godt.

Men, jeg liker fortsatt ikke utnytting av svake.
Prostitusjon, fattigdom, krig, diskriminering, brudd på menneskerettigheter, vold, mord, terror og så videre og så videre og så videre og så videre...
Må bare nevne det.
Likegyldigheten har ikke nådd meg denne dagen heller.
Selv om jeg er veldig veldig takknemlig for at Ao Nang ikke har store red-light-distrikt.
Å alltid tråkke rundt oppi menneskelig elendighet gjør noe med en.
Selvsagt kan man spørre hva alternativet er og trekke på skuldrene.
Kanskje alternativet kan være utgjevning av fattigdomsgapet i verden, sammen med en større revolusjon i menneskesyn,  For å begynne et 'par små' steder...
Bare blåse meg opp bittelitt.

Foto: Synnøve Sætrum

Sydhavsparadiset Ao Nang, og da i særdeleshet den ikke turistifiserte delen av stedet innfrir så det holder. Nydelig natur er det, og jeg visste at skulle jeg velge hvor jeg ville ha sol- og badeferie i Thailand så blir det i Krabi-provinsen. Det er en lykke at halve stedet er nasjonalpark. Fredet for det totale kommers med andre ord. Man møter til og med Thailand som det er når man går der.

 Jo, jeg stemmer for Krabi-provinsen.

Ikke i Phuket, ikke i Hua Hin. Selv om den sistnevnte lille by også har sin skjønnhet.
 Men, der må man ta bussen et stykke tid hver eneste dag for å finne idyllene.
Riktig nok kan det hende man tar en loangboat her, men båttur i skjærgården har jeg alltid likt.

At de små fartøyene i tillegg tar en til paradiser for en meget rimelig penge er ikke noe minus.

 Sånn har vi hatt det siden vi kom tilbake for noen dager siden.

Jeg har landet, og begynt min stille oppsummering,

 sammen med mental forberedelse på å komme hjem igjen.
Til Norge og alle diskusjonene der.
 De av det slaget som har vært så langt borte for meg disse månendene jeg har vært på andre siden av jorda. Siden jeg har datamaskinen med meg får jeg med meg brokker av det.
Hjemme blir fjernt på den måten, men jeg frykter ikke for at jeg ikke kommer fort inn i det igjen.
Men når sant skal sies har jeg ikke savnet tv-en et eneste sekund.
Den kassen har vært ikke-eksisterende i bevisstheten. Jo da, de aller fleste gjestehusrom har en slik stående på rommet jeg sover. Den står og står, stille og mørk. Kan ikke annet!

Loangboats i Ao Nang. Foto: Synnøve Sætrum

I dag har det vært overskyet hele dagen og 32 grader fram til sånn halv to tiden.

 Nå viser uret snart tre og yr.no melder 'bare' 30 fram til kvelden.

Da skal tempen falle til 28. Så da må man vel kle seg mot frostskadene.

Nei, ærlig talt så er jeg glad for at jeg har 'sluppet' gå på stranda. Enda jeg ikke er spesielt brun. Skredderne her sier 'have a look madam' et sikkert tegn på at man ser nyankommet og bleik ut.

 Jeg og reisevenninna nesten synger; "-Not today thankyou" ...

Som om vi ikke hadde gjort annet de siste månedene.

Det har vi. Vi har vært langt utenfor de typiske turistløypene og hatt det veldig fint med det.

Nord-Thailand er og blir høydepunktet for meg, og det uten en eneste time på stranda. Godt klima, gode mennesker, god massasje, god mat, god kultur og så videre.

I det hele tatt god by og helt sikkert provins også, om jeg nå enn har til gode de store ekspedisjonene til en annen gang. Har fått stor tro både på landsdelen og menneskene som bor der.

 Når sant skal sies så kjennes det som om jeg 'produserer gode grunner' for en tur tilbake dit.

Nydelige meter å vasse til den lille strandflekken med tilhørende lille lagune. Sydhavsparadis er det.

Foto: Synnøve Sætrum

 Etter at vi reiste fra Chiang Mai ville jeg være uærlig om jeg sa jeg reagerte en smule negativt på varmen. Den blir bare mer og mer intens, og jeg ser det er meldt noe nedbør i de kommende dagene hvilket betyr høyere luftfuktighet. Jeg svetter og svetter. 

Ok, det er sundt å kvitte seg med masse slaggstoffer 'helt gratis', men for meg hadde det holdt med 25. Det er mer enn varmt nok for den nordboeren jeg innser sitter dypt under huden på meg. 

Ståa er vel den at hadde jeg visst det jeg vet i dag ville det blitt flere uker i Chiang Mai før et par oppsummringsrunder på stranda her og så heim.

 Jeg skal være forsiktig med å trekke den endelige konklusjonen før jeg sitter heime og oppsummerer.

"Learning by doing" er dog det beste.

Lørdagsstemning langs den lokale delen av stranda. Fint å være i Thailand.

Foto: Synnøve Sætrum

Har vært inne og drevet med egenpleie i luftkondisjonerte rom i stedet for pesing ute.

 Ei lita mil i går,

og et lengre opphold på ei av øyene utenfor her forleden dag krever pause fra tropesola...

 Besøk på sånne beauty-steder er tingen i gråvær.

Denslags gjorde jeg nesten aldri før jeg fylte femti. 

Ikke at det har noe med alderen å gjøre i det hele tatt, misforstå meg rett.

Jeg har da heller ikke vært i Thailand noen vinter før.

Ikke vært noe sted hvor denslags 'behandling' kommer på tale med uførepensjonistens lommebok.

Så jeg tenker jeg bare får nyte det med skikkelig god samvittighet også.

Kan bli lenge til neste gang etter at man er kommet ut av flykroppen på Kjevik.

Veldig lenge tenker jeg.

Øyne fulle av saltvann, så jeg glemte poseringen... He he.

Foto: Tilfeldig forbipasserende...

Men, akkurat nå tenker jeg å slenge meg litt på senga. Nyte en soda med isbiter. Halvslumre siesta før jeg legger meg på en benk for en dose tradisjonell thai-massasje enda en gang. Satser på den blir deilig denne gangen. I nitti prosent av tilfellene er den det. De andre ti har jeg filosofert litt over at jeg egentlig bare ønsker meg vekk. Følelsen av å utsette seg for halvkvevde viser er ikke noe særlig.
Men, her er det ingen grunn til å ta sorgene på forskudd.

Jo da:
 Det står så absolutt til liv dette livet.

Ha fortsatt god søndag!

Synnøve Sætrum

Det er meg inni der ja.. retrotenker når jeg ser det.. men det var dagen i dag...

Foto: Den andre frisørdama