Når selvstendighet, integritet og styrke går over til uselvstendighet, selvutslettelse og svakhet.

Jeg betrakter selvstendighet, integritet og styrke gå over til å bli uselvstendighet, selvutslettelse og svakhet. Noen naturlov er det ikke, men i løpet av livet har jeg erfart det selv, og jeg har sett venner erfare det samme. Her jeg er nå har jeg rollen som betrakteren, og er den som ser tragedien utspinne seg utenfra. Å være vitne til at noen overtar et menneske hundre prosent er trist. Det finnes andre ord for det. Bestette. Intervere.Hjernevaske.Undertrykke. Overkjøre.... Jeg skal ikke ramse opp flere ord. Bare å fylle på lista for den som vil.Jeg ser på i undring og aldri så lite sorg.
Jeg forstår det ikke når mennesker som i utgangspunktet er sterke og selvstendige starter en, i alle fall tilsynelatende, totalt selvutslettende vei.
Kan det være mulig at de ønsker det selv? Velger det selv?
 For hva? Forelskelsen? Kjærligheten? Sanseligheten?
Er det noen av delene i det hele tatt, når det er det man ser skjer?
Er det normalt, eller noe annet jeg ikke vet navnet på å forandre hele seg fordi ,"den elskede" vs ønsker det?
Nå er ikke jeg eksperten på dette her,men jeg vet jeg ville begynne å lure hvis partneren min ønsket jeg skulle forandre det meste ved mitt utseende, min vennekrets (særlig de nærmeste) og min familie. Jeg tenker da særlig på følelsene mine i forhold til disse menneskene som har vært meg nære hele livet i alle årene før denne kjærligheten dukket opp.
Hvis partneren min satte de jeg er knyttet til i en slags fiendeposisjon til menneskene i livet mitt, da ville varselklokkene ringe...
Som oftest gjør de det til slutt for de aller fleste. Det som er så tragisk er at disse mindre snille menneskene får ødelagt og kødda med så mye først.
Tragisk. Tragisk. Tragisk.

 Fenomenet har jeg sett flere ganger i mitt liv. I forskjellige forhold og settinger, men noe er alltid felles.
Det skjer noen ganger når snille mennesker forelsker seg hodestups i ikke fullt så snille mennesker(for å si det litt forsiktigere enn  nødvendig kanskje). For meg synes det ikke særlig snilt å forsøke forandre den en elsker til noen den ikke er.
Jeg forstår i det hele tatt ikke at man skal begynne å forandre på den man er forelsket i. Når man gjør det, er man da i det hele tatt forelsket i personen i seg selv, eller er det i et potensiale?
Noen ser ut til å tro de er gud somn,med all rett omskaper offeret i sitt eget bilde.

I den sammenhengen er det, som jeg ser det, livsfarlig å snakke om potensiale.
En person er en person er en person. Et menneske er et menneske er et menneske.
Ikke et potensiale. Eller er det noe i det der om at vi blir alle født unike, og så dør vi som kopier?
Hvis det er sånn, så er det mer enn dypt tragisk. Jeg forstår ikke hvordan man kan bli forelsket i et potensiale. Kjærlighet er ikke maktutøvelse for meg. Det er respekt for den sjelen jeg møter.
Den jeg ser bak alle ytre staffasjer eller ikke staffasjer, skavanker eller ikke skavanker.
Fasade er bare fasade. Noen jeg vet om har masser av den, og strever seg ihjel for å holde på den.
Spiller på glatthet og overfladisk sjarm.
For å skjule hva egentlig? Egoismen? Storhetsvyene om egen personlighet og utseende? At det  er plukk råttent bak der? Eller kanskje bare det er redsel for å vise hva man egentlig er lagd av?
Et elendig selvbilde, eller et sinn som føler seg utsatt for komplottet, hvis noen stiller spørsmål ved det hun eller han driver med. Hun/han synes jo mene å ha full rett til å forandre og manipulere,styre og tråkke på andres liv og følelser. Det er jo allikevel ikke deres skyld. De ser ingen grunn til å be om unnskyldning for noe. Går du disse personene etter i sømmene finner du ofte ut at de aldri har bedt noen om unnskyldning i hele sitt liv.Det er jo likevel alltid alle andre sin feil at ting går galt.
De er jo ufeilbarlige, og i egne øyne perfekte.
Hva vet jeg?
Jeg har undret meg over det der ei stund nå....

Og, kanskje jeg har forstått litt hva det handler om likevel?

En gang et godt stykke tilbake i livet, var jeg i klørne på en mann som hadde noen av disse egenskapene.

I årene rett etterpå lurte jeg ofte på hvordan det kunne være mulig at sterke meg skulle rote meg borti noe sånt. Der jeg er i dag, tror jeg det er noe som kan skje med alle under gitte forutsetninger.
Disse menneskene spiller et spill som til å begynne med kan synes som intens forelskelse og altoppslukende kjærlighet. Hvem vil vel ikke ha det?
Når en en gang har opplevd den store forelskelsen vil en jo gjerne gjøre det igjen. Mer honning takk!
Jeg for min del kommer fra et miljø med snille menn i familien, og jeg har snille anstendige mannlige venner. Så da var jeg et enkelt offer. Hvordan skulle jeg kunne vite at det jeg trodde var kjærlighet og oppmerksomhet bare var et spill som kun handlet om denne personens kretsing rundt seg selv. Nyansene er hårfine. Det er vanskelig å vite det til å begynne med. Når man er stormforelsket ønsker man jo dessuten å være sammen med den utkårede så mye som mulig. Helst hele tiden.

Verden blir liten inni konkongen, samtidig som den rommer alt.

Jeg så ingen tegn til å begynne med, annet enn et lite: Dette er for godt til å være sant!

Det var det. Egentlig var det den første varsellampa som burde lyst. Jeg skjønte det ikke før senere.
Da var jeg rotet inn i et nett av isolasjon, sjalusi, intimitetskvaler, og mye mye mer.

I dag ser jeg tegnene bedre.
Er mer oppmersom, og jeg ser det når mennesker jeg er glad i blir utsatt for dette.
Det er veldig vanskelig å få formidlet det en ser, for den som sitter i det har vanskelig for å tro det likevel. Men, jeg vet!

- Det er en stor oppgave å ta over et menneskes tilværelse 100% . Refleksjonen kom fra ei venninne over kaffekoppen, i filosofikroken i går. Jeg kunne bare nikke og være enig med henne.Vi har sett fenomenet utspinne seg begge to. Går det an mener jeg, å overta styringen i et voksent menneskes liv? Totalt? Eller er enkelte bare glad i å bli tråkket på? Velger de det selv? Jeg har vanskelig for å tro det, men hvem vet? Jeg er jo ikke allmektig.

Det skal undre meg mye om mennesker i den situasjonen ønsker å være der.

Ja, nå vet jo ikke jeg alt om hvordan folk vil ha sine forhold, det skal jeg ikke uttale meg om.

Siden jeg ikke lever i tosomhetens vugge akkurat for tiden burde jeg kanskje holde helt tyst, og ikke ytre noe som helst. Som jeg leste et annet sted her ut i bloggverdenen, så er det beste bare å stikke hodet i sanda og ikke bry seg. Så slipper man ubehag og greier.

Hmm... Hva slags venner er det egentlig?

Er det sånne jeg vil ha, egentlig?

Det høres jo ut som en dårlig utgave av eldgamle romantikk!

Ikke forstyrr, hun har funnet lykken!

Elsk din mann og stopp hans hoser, så skal du vandre på røde roser!

Venninnen min sa videre at hun også hadde den tendensen at hun begynte å forandre på en partner med en gang, som mange kvinner har det sa hun. Og, noen menn tenkte jeg. Jeg har jo truffet en i alle fall.

En jeg i dag er utrolig takknemlig for at jeg greide gjennomskue. At han røpet seg før jeg var helt surret inn i alt. Det var et helvete å komme seg derfra, men ikke annet å gjøre enn akkurat det.

I dag ser jeg en kjær venn stå midt i noe som for meg ligner så til de grader på det jeg selv opplevde.

Jeg betrakter selvstendighet, integritet og styrke gå over til å bli uselvstendighet, selvutslettelse og svakhet.

For hva?

Kjærlighet?
I så fall finnes det et slag av den som jeg ikke tror på. Ikke under noen omstendighet.

Synnøve Sætrum