Det er høst og det er natt

Det er høst og det er natt, og det er fortsatt hverdagen og innholdet i den som er det viktigste. Man føler seg rik når takknemligheten er følelsen som dominerer ved leggetid. Se tilbake. Tenke. Takke.

Ingenting er selvfølgelig, men det som er er. Det som er er alltid nok, ikke sant?

Heldig er den som kan våkne uthvilt, finne fram kaffen og sette den på. Hente avisa mens det putrer.Konstatere at det er sol, og at blåmeisen er på plass på meisebollen. Bare sitte litt og ta det inn før man finner fram appelsiner og nøtter til frokost. Tygge sakte, og lese avisoverskriftene. Konstatere at verden går sin skjeve og mindre skjeve gang. Ta telefonen, og snakke med sin mor ganske lenge om dagen og hint.Lese litt til, og legge vekk. Man har jo hele helga på seg til å bli ferdig.

Ut. Det er flott høstvær, så hvorfor være inne.
Ikke skogstur men bytur.
Ikke fordi man ikke synes skogen er vakker med alle flammene, men fordi man vil se på folk som bare passerer. Være nøytral i mengden. Noen få ganger går det helt. Ikke denne dagen. Denne byen er for liten til det når man har bodd her lenge. Det er det som gjør den så god egentlig, og som får en til å bli boende år inn og ut.

Bilen parkeres på Grim, for at man skal få beveget seg litt. Slottet først, ingenting å gå inn etter der. Så passerer man Løkka klær, og ser den er nedlagt den gamle butikken. Eller er den bare flytta?

Fremmede ansikter passerer. Ingen kjente utenfor Egon. En sving innom Buksesmekken, og før man svinger ut igjen ligger ei vinterjakke i posen. Det er kjørlig denne dagen, og kaldere blir det sikkert.

 Ikke et nikk fra før man svinger inn i Lillemarkens.

Smil, et kjent ansikt. Venninne gjennom de siste 25 årenene eller deromkring.Sist vi møttes var vi på Solens øy. Vi avtaler kaffe og prat i neste uke, og snakker litt om hvor vi har vært og hva vi skal i dag. Sånn er det å være hjemme. Et par bekjente passerer. Smil og "hei".

Man får så vidt vandret litt til før neste kjære menneske dukker opp. I det han nærmer seg ser man at han ikke ser, er langt borte i noe. Sånn som det ofte kan være når man går gjennom byen. Noe en enten blir værende i, eller rykket ut av. Behagelig eller ubehagelig, alt etter som hvor en er mens en bare vandrer.
Litt forvirrende det der. Det blir en klem, og "fortsatt god helg".

Sakte skritt ut igjen. Det er for mye folk på Kjøkkenskapet til noen kaffe der. For mange barnevogner.På lørdager hjelper det ikke å vite at brødet der er godt. Kaosfaktoren er for stor for et middelaldrende menneske. Sånn er det bare når man er kommet dit. Mennesker vil man ha, men ikke for høy puls og for mye skrål og spetakkel. Er man virkelig sånn? Jo, man skjønner tegninga.

Bokhandlene ligger tett i Kristiansand. Ark greier man ikke svinge utenom.
"Spis, elsk, lev" og "Idas dans" havner i posen. Lykken er uleste romaner som venter.
Så vil det vise seg om noen av dem er noe. Den som lever får lese, den som leser får vite.

Når man er heldig møter man ei venninne som bare skal handle en presang, og så går vi og drikker kaffe. Lenge utenfor "Glipp". Med pledd på, under varmeapparatet.
Da var det sein ettermiddag.

Nå er det fortsatt høst, og det er langt på natt.

Synnøve Sætrum