01 oktober 2010

Klenodiet hun speiler seg i ,og elsker, bor i kroppen til en bestefar.

 "Et klenodium trenger ikke bare år og alder;det må bære med seg minner".
(Kjell Arild Pollestad)

Hun var ung og grøsset ved tanken da hun forstod gamle mennesker, sånne på førti eller mer, fortsatt var elskende, gjorde det, hadde seg.
Kunne ikke ta det inn uten å tenke på foreldrene sine, og da gikk det helt i ball.
Noe så ekkelt.
En uheldig gang overrumplet hun dem på soverommet.
Hun så egentlig ingenting, men de ble litt sinte og hun ble småjaget ut av rommet.
Forstod ikke hvorfor.
Det var jo fast rutine å legge seg i senga til mamma og pappa når mens hun var barn og ikke fikk sove. Foreldre er en aseksuell størrelse for de fleste barn, hun var ikke noe unntak.

Alder er bare en størrelse erfarer hun. Det er som hun bare har snudd på hodet. Plutselig er hun der selv,der hun bare for ”et øyeblikk” siden fikk lette kuldegysninger ved tanken på hva gamle mennesker kunne finne på i sine lukkede rom. 
Kroppen hennes er ikke ung lenger, men "du er ingen olding heller", sier speilet.
Hun erfarer det mange har erfart før henne.
Kjærligheten er aldri gammel selv om mannen hun elsker ikke er ung.
Hun betrakter ham og kjenner på det store ordløse. Stenk av grått. Hørselsprotesje. Utfordringer. Gammelmannsnykker har han også. Hun oppdager til sin forundring at hun elsker ham. Akkurat ham. Kjærlighet. Livets store kjærlighet står der med capsen i hånda. Hutrer mot vinden, gjesper sammen med henne. Myser mot dagene. Eldes sakte litt til. 
Et liv er så langt og så kort.
Kjærligheten er evig, alltid og det eneste.
Balsamere ham i det.

 Det hun ønsker hun kunne si ham, gi ham.
Alt det som synker som ei tung visshet i mellomgolvet, og alltid skal være om ordene ikke finnes.
Meningen for henne. Skjønnheten. Angsten. Stillheten.
Å trives er sunt. Ekte og sterke er de i henne disse kreftene. 
Hun kunne brutt stein, klatret i fjell, hengt i trær. Sinnet har fått ro, og hjertet føles rausere.

Broren hennes sier han aner hvorfor hun skinner slik. Pirker i henne. Erter henne lett. Det gjør henne sårbar. Øynene i speilet har klart skinn, men hun ser frykten der inne. Lik den tynne isen over det store dypet etter den første frostnatta i desember. Sårbarhet. Noen ganger gråter hun stille ned i puta, og er slett ikke ei moden dame på femti, men bare en livredd liten jentunge som er redd for å miste det beste hun vet i verden.Veiviseren og vennen.Lyset han planter i henne. Gleden. Tilliten. Latteren. Tryggheten. Sjelefreden.
 Alt det hun har fått er nesten for mye. Rett rygg, innhold. Slippe å veie ordene. Verdighet. Nytt mot.
Mistet hun ham ville hun komme til å vantrives. Å vantrives er usunt.
Noen ganger lurer hun på om han vet alt dette likevel.
Hva han er for henne. 
Kanskje når han speiler seg i ansiktet hennes.
De sier at ingen kan skjule kjærligheten.

Middagshøyden er passert og de er varere enn før. Skjøre. Livets skole farger noen ganger sjelene med det de ikke trenger. De vet den kan bøyes og briste. Livserfaringer og minner er nok til å ha erkjent at det som betyr noe i livet ikke kan kjøpes. Ikke vennskap. Ikke kjærlighet. Sove godt gjør man heller ikke for penger, og kroppen bestemmer selv om den skal være sunn eller syk.
Ære den kunnskapen det kan de, vise den respekt.
Begge lar sine liv være preget av disse enkle sannhetene. Kanskje er det derfor de noen ganger bare kan sitte der, og være sammen i den stille tonen dem i mellom, lik to gamle klenodier plassert litt vekk i samme stille rom.Klenodier gir dypere forståelse for hva alt er.
Hun vet hun er hjemme, ikke trenger styre mer. Bare være. Ingen rastløshet. Bare hvile.
Klenodiet hun speiler seg i, og elsker, bor i kroppen til en bestefar.



Synnøve Sætrum