Lov om opphavsrett til åndsverk som gir opphavsmann eierskap til sine verk, og forbyr uautorisert kopiering av andres åndsverk.
Sånn er det. En skal ikke stjele fra andres brønn!!
Med vennlig hilsen
Synnøve Sætrum
29 september 2010
Å være eller ikke være, det er og blir det som er greia...
Jeg som har vært så gjennom oppvarmet synes det er så deilig å sove i egen seng med vinduet åpen mot den skarpe høstlufta.
Nå etter en lang og god sommer hilser også jeg skiftet i naturen velkommen.
Snart vil skogen rundt meg stå i vakre flammer, og marka knase under beina når jeg går.
Jeg vil måtte skrape is, og jeg må tenke på vinterdekk og sånn.
Sommerklærne er vasket for siste gang dette året, og jeg har funnet ut hvor mange telys og andre stearinlys som finnes i hus.
Dagen er blitt over seks timer kortere, og det fortsetter. Enda er jeg der at mørket føles som en myk drakt en trekker rundt seg, og det er godt å sove litt lenger om morgenen.
Jo, det er ikke så værst med høst når man har fått sol og lys så det holder for ei stund.
Jeg er heldig som har fått reise, og oppleve. Leve. Se og erfare og mye mer.
Likevel kan det ikke måles med den luksusen det er å ha et hjem og komme til.
Være hos seg selv i alt det kjente og kjære.
Likevel kan det ikke måles med den luksusen det er å ha et hjem og komme til.
Være hos seg selv i alt det kjente og kjære.
Jeg har det egentlig ganske beskjedent, om jeg sammenligner med andre, men det er noe sant i det der med å konsentrere rundt de nære tingene og se det kjære.
Sammenligne meg med meg selv heller, og ha en mye bedre grunn og stå på.
Den kan være banal den gamle visa som oppfordrer til å elske de nære ting, men det er noe klokt ved den også. Lykken er innen rekkevidde for alle ved å gjøre sine gleder enkle sier de kloke.
Ordet enkelt klinger bedre enn banalt.Positive og negative konnotasjoner.
Hvorfor det er blitt sånn vet jeg ikke.
Sammenligne meg med meg selv heller, og ha en mye bedre grunn og stå på.
Den kan være banal den gamle visa som oppfordrer til å elske de nære ting, men det er noe klokt ved den også. Lykken er innen rekkevidde for alle ved å gjøre sine gleder enkle sier de kloke.
Ordet enkelt klinger bedre enn banalt.Positive og negative konnotasjoner.
Hvorfor det er blitt sånn vet jeg ikke.
Jeg våknet denne morgenen og var helt hjemme igjen.
Ikke noen desorinetert hodepine som i går kveld, men bare den gode følelsen av å ha landet i og hos meg selv. Jeg så fram til dagen og tuslet opp til kaffe og avis. Fædrelandsvennen overgår fortsatt ikke seg selv, og jeg vurderer abonnement på noe annet. Siden jeg vet jeg trenger ha papirutgaver.
Det er noe med vanene.De kjære ritualene som er viktige for meg for å greie å holde fast i dagen på en god måte. Tenke så positivt jeg klarer. Holde dagen i hånda, og være venn med den hele vegen.
Fundere ut hva som skal være dagens prosjekt. Jeg har nemlig ofte ikke mer enn ett eller to, så er det nok. Da er jeg sliten og vil være hos meg selv og med meg selv.
Etter som jeg våknet til liv husket jeg at denne dagen skulle inneholde mye. Jeg ventet lunsjbesøk av ei god venninne. Noe som ble koselige timer med litt mat og ganske mye prat.
Det var midtsommer da vi møttes sist. Dessuten kom de firbeinte to jentene på besøk igjen utpå ettermiddagen, og så var det møtekveld i "Nålens hvile" i kveld.
Et møte som ble en sterk blanding av tårer og latter. Sånn som man bare kan ha det med nære venner en føler seg trygg sammen med. Noen ganger er de store tingene i livet sterkt til stede, og da er det så inderlig godt å oppleve at venner en er glad i kan være helt seg selv og dele fra hjertet. Ingen masker, bare vennskap.
Siden har jeg gått en liten tur i den kalde kveldslufta. Hundene måtte ha kveldstoalettet sitt, mens jeg egentlig stod ganske stille og kikka på stjernehimmelen, måen og fintenkte på hvilken boks vantene ligger i. Jeg trenger lue og skjerf også nå til sånne turer. Klare fine kveldsturer. Det er mye å være takknemlig for for den som har sinnsro akkurat her og nå. Å være eller ikke være, det er og blir det som er greia...
Ikke noen desorinetert hodepine som i går kveld, men bare den gode følelsen av å ha landet i og hos meg selv. Jeg så fram til dagen og tuslet opp til kaffe og avis. Fædrelandsvennen overgår fortsatt ikke seg selv, og jeg vurderer abonnement på noe annet. Siden jeg vet jeg trenger ha papirutgaver.
Det er noe med vanene.De kjære ritualene som er viktige for meg for å greie å holde fast i dagen på en god måte. Tenke så positivt jeg klarer. Holde dagen i hånda, og være venn med den hele vegen.
Fundere ut hva som skal være dagens prosjekt. Jeg har nemlig ofte ikke mer enn ett eller to, så er det nok. Da er jeg sliten og vil være hos meg selv og med meg selv.
Etter som jeg våknet til liv husket jeg at denne dagen skulle inneholde mye. Jeg ventet lunsjbesøk av ei god venninne. Noe som ble koselige timer med litt mat og ganske mye prat.
Det var midtsommer da vi møttes sist. Dessuten kom de firbeinte to jentene på besøk igjen utpå ettermiddagen, og så var det møtekveld i "Nålens hvile" i kveld.
Et møte som ble en sterk blanding av tårer og latter. Sånn som man bare kan ha det med nære venner en føler seg trygg sammen med. Noen ganger er de store tingene i livet sterkt til stede, og da er det så inderlig godt å oppleve at venner en er glad i kan være helt seg selv og dele fra hjertet. Ingen masker, bare vennskap.
Siden har jeg gått en liten tur i den kalde kveldslufta. Hundene måtte ha kveldstoalettet sitt, mens jeg egentlig stod ganske stille og kikka på stjernehimmelen, måen og fintenkte på hvilken boks vantene ligger i. Jeg trenger lue og skjerf også nå til sånne turer. Klare fine kveldsturer. Det er mye å være takknemlig for for den som har sinnsro akkurat her og nå. Å være eller ikke være, det er og blir det som er greia...
Månekveld
Så underlig det er å stå og fryse
i måneskinnets ensomhet en kveld
og kjenne kulden fra det døde lyset,
men være levende alikevel.
Jeg er en gave livet engang ga meg
av lyst og smerte og av kropp og sinn.
Og disse ting skal døden snart ta fra meg.
Han holder alt sin bleke hånd om min.
Men ennå lever jeg. Jeg elsker noen
og kjenner lykkens forte, søte sting,
for ennå har jeg ikke nådd til broen
som går fra allting og til ingenting.
Å, vær tålmodig død, og skynd deg ikke!
Du blir min siste mørke kjærlighet.
La meg gå langsomt gjennom øyeblikket
i mot din dype, dype evighet.
Inger Hagerup
Synnøve Sætrum
Abonner på:
Innlegg (Atom)