FORKJØLELSESTEKST...

I dag kunne jeg hatt bruk for kjæresten her. Til å holde omkring meg, gitt meg kaffen og bredd over meg teppet for fire timer søvn. Jeg kjenner litt lengsel etter omsorg og at noen synes litt synd på meg som ikke er helt pigg. Det hadde vært fint å få høre at jeg må tenke på meg selv og ikke alle verdens - og andres problemer.  Det er han ikke og forkjølelse tar på initiativet. Ikke at jeg ikke har både ryddet, kastet og vært på gjenbruken. Jo da, og jeg fikk stablet vinterveden før regnet kom. Etterpå sov jeg fjorten timer den dagen. Så fikk jeg hostesaft av legen, og sov tolv timer til neste natt. Eneste lyskilden i rommet her akkurat nå er skjermen på datamaskinen. Vel vitende om at en ikke bør jobbe på soverommet sitter jeg likevel her. Stua ble for stor. Rommene for tomme. Egentlig var planen en tur ut for å treffe venner sånn på kveldinga, men jeg måtte stå over. Feber , hodepine og hoste. Skikkelig smittsom med andre ord, noe en ikke kan gjøre med vitende og vilje. Så i stedet: Knekkebrød, te og saft på nattbordet og teppet over skrotten rundt sju. Alt for tidlig, jeg vet det også, men sånn er dagene på halv snei. Takknemlig for å ha seng, varme, mat og tak over hodet. Orker ikke tenke på alle som ligger ute og er på flukt fra alt tenkelig og utenkelig. Kjenner bare at jeg får ta vare på den lille smulen ydmykhet som finnes i meg. Viktig å fortsette øve seg.

Jeg har fyrt på peisen, spis oppvarmet middag fra en annen dag og sett tv. 

Jeg kan bli sittende time ut og inn med serier. Engelske, amerikanske eller norske. Det kommer an på tema. I dag har det vært den amerikanske "Scandal" sesong fire. Ja, jeg har sett de tre foregående med. Det gir meg glede og tiden flyr. Jeg hadde ikke fått det til uten hjelp.  Nå er klokka 23 01 og jeg skal se enda en episode før jeg sovner. Ha ei riktig god natt der ute i verden. Jeg satser på fjorten timer stevnemøte med Ole, og sterkt forbedret formkurve etter det....

Synnøve Sætrum

LOST WITHOUT YOU....

TOMT LANGSOMT STILLE

Tomt
Langsomt
Stille

Ingen da du kom hjem. Ingen.
Ikke stjerneskinn mot rutene.

Aftenen er som de andre.
Hendene griper tomheten.
Mørkere enn du tror hviler du der.
Sola har gått til sengs
med tankene om lengsel,
 kjærlighet og her og nå.
Sommernatten varsler dag, vinden tårer.
Langsomt skjønner du mer av ditt menneske.
Stille skjønner du du sover.

Synnøve Sætrum

VI SOVER

vi sover i en seng av tid
vi dreier, langsomt
mot dødens vinkel

vær mitt klokkeslett
vær ennå mitt neste øyeblikk

(Lars Saabye Christensen)

F R E D A G S K V E L D . . . .

Konstaterer det er fredags kvelds blues.
Kommer inn ubedt, nesten som naturlov..
Nynner toner om tap
Manglende relasjoner...
Refrenget om alt en ikke har i stedet for det om alt en faktisk er...
Bare ved å være seg selv her.

Er du med?

Evinnelige ensomhets, singel-kveld...

Melankolien dro til et sted der ute.

Den som har vært på lang reise må til slutt vende hjem.
Det hører med. 
Reaksjoner også, men selv om en har lest øyet stort og vått kommer reaksjonene bakpå.
Mulighetene for det meninigsløse, mørke, trauste står i kø...
En visste de kom til å stå på trappa, men likevel er besøket et sjokk.


Som om ikke det er nok gjennomlever Norge, mitt Norge, den mørkeste tida.
Det er ennå et stykke til lyset kommer tilbake.
Slike som meg merker mørket sterkt.
Stupmørket har den asia-reisende ikke opplevd de tre siste vintrene.
Er det alltid så mørkt og stille her?

------

Likevel...
Det er godt å være hjemme, ved reisens slutt.
Mye å være glad for, mye jeg vil ha som ikke finnes for meg andre steder på kloden.


Det er noe med egen sofa og seng ikke sant?

-------

Aner ikke hvordan andre som lever alene i Norge har fredagskveldene. 

Alene  har ingen andre enn seg selv å stå til svars overfor.

Gjøre som en vil, være fri...

Fri til å leve ut drømmer og håp for egen tilværelse og maskin.
Samtidig fri til å være endeløst ensom...
Endeløst lengtende...
Endeløst...

--------

Den som sitter i fredagskvelds-blues sitter på kanten av et liv...

Er du med?

Ha trivelig helg !

Synnøve Sætrum

NYTT IMELLOM OSS

Foto: Synnøve Sætrum

Det e kommet nåkka nytt imellom oss
nåkka som vi ikkje kan forklare
trur du at det bære e et blaff
trur du vi kan få det te å vare
kanskje e det nåkka vi har hatt
nåkka som vi langsomt gikk ifra
uten at vi skjønte ka som skjedde
uten at vi vesste ka det va

Det e kommet nåkka nytt imellom oss
eller det e kommet nå tebake
kommet gjennom vinduet ei natt
sotte sæ i veggan og i taket
kommet hit med alt vi hadde glemt
funnet vårres hemmelige blikk
uten at vi skjønte at det skjedde
uten at vi fatta ka vi fikk

Det e kommet nåkka nytt imellom oss
trur du vi kan få det te å bli her
livet e en sang vi ikkje kan
og nu går den akkurat forbi her
det du ha i øyan dine nu
det som gjør at vannet blei te vin
uten av vi skjønte at det skjedde
og at det var vi som slapp det inn

(Kari Bremnes)

S U N R I S E . . .JULY MORNING...

Solnedgang og spørsmål . . .

Solnedgang august 2014. 

Foto: Synnøve Sætrum

Jeg fotograferer en solnedgang og den minner meg om livet og medmenneskene. 
Lysten til å skrive noe om det melder seg. 
Døden har vært nærværende, og gjort livet sterkere.
Gjennom de andres død blir jeg minnet om min egen dødelighet samtidig som jeg fokuserer mer på dagen i dag. Det er så mange spørsmål, og færre svar. Å være et nordmenneske betyr å leve i fred, ha primærbehovene dekket og tid til å reflektere. Et udiskutabelt privilegium i en heller fæl verden. 

Her i mitt sjette tiår på jorda minner den sterke solnedgangen meg om at sommeren er på hell. 
Høsten er på vei, også i livet. Jeg merker det kjølige draget når jeg er ute. 
Over natta er det der, og ikke til å debattere med. Høstens kjølighet kjennes på kroppen. 
Konkret og abstrakt noe som er underlig å grunne på.
I livet har jeg ennå en anelse sommer i håret og håp i blikket.. 
Jeg tror fortsatt på kjærligheten som den eneste begrunnelse og kraft.
Jeg har ikke sluknet, men likevel;
-Jeg var jo nettopp så ung og hadde sterk tro på at det aller meste av alt ville ordne seg.

Mye gjorde og noe gjorde det slett ikke.
Så øver jeg meg på forsoning med det som gikk til skogs, og takke for det som ble bra.
"The power of now"... 
Fantasien strekker ikke lenger, om du skjønner?
 Omfavne nået og ikke grunne så mye at det blir gruble... 
Mitt indre summer noe som glipper.

Samtidig nyter jeg en solnedgang, eller noen lune timer på et berg.
Jeg lever, er ikke aske eller vind. Fortsatt gjelder det å samle øyeblikk en husker og leve mens en kan.
Menneskene som er gått ut av tiden forteller meg at siden blir alt ingenting.
Det er blitt litt for mange siste tiden.

Mye død, mye sykdom og noen svik fyrer på tankene som handler om være eller ikke være.
Døden smerter. Sykdom skremmer og sliter. Svik svir og suger krefter.
Noen ganger aner jeg ikke hvordan alt sammen skal håndteres 
Refleksjonene vandrer. 
Drømmene hvisker.
Jeg tråkker over terskelen til nye erkjennelser, og jeg nynner gamle toner.
 ...

Når noen går blir de som er igjen tydeligere for meg.
  Medmennesker er ikke den siste samtalen, men alle ord og handlinger gjennom hele relasjonen. 
Fortiden er ikke nåtiden. 
Like lite som dagen i dag er framtiden. 

Da jeg var yngre hadde jeg ei forestilling om at jeg kom til å bli sikrere med tiden. 
Finne svarene liksom.  
Det ble ikke slik.
Revolusjonært er det ikke:
Jeg fortsetter livet i spørsmålene !

Synnøve Sætrum

JULEKVELDEN 2013

Good 9 at home, 24. desember 13. Foto: Synnøve Sætrum

Fyrverkeri og det er midnatt i tropene.
Julefyrverkeri, og for de fleste andre turistene begynner feiringen først nå.
Det er i morgen det er gaver og alt det der.
Her på gjestehuset har de pyntet treet utenfor, og jeg ble fortalt at de fikk det av en gjest som var her i fjor. I dag kjørte søte Jimmi ens ærend etter glitter og lys. Stemning skaper de jammen.
Jeg er enda mer takknemlig enn tidligere for å slippe fire felts sterkt trafikkert veg rett utenfor døra. Hadde ikke vært helt samme idyllen om den ene etter den andre traileren raste forbi.
Biltrafikken i verden tenker jeg må kvele mye ro...
Selvsagt kan jeg ikke gjøre annet enn å godta at den er.
Den stopper ikke om jeg synes det er aldri så trist.
Ikke kan jeg gjøre noe med livsfarlig kjøring heller.
Det eneste jeg kan gjøre noe med er hvor jeg bor i forhold til den.
Jeg vet det!
Veger eller ikke veger så sitter jeg her og er glad.
Kvelden har vært spesiell.

Jammen dukket ikke den norske laksen opp på det asiatiske julebordet.

Men, med dressing som smeller.

 Smakte godt om enn skeptisk...

 Ikke farlig å være på tur aleine her... Aleine er jeg bare når jeg vil..

Hyggelig julefeiring...

Den er straks historie denne julekvelden. Så ferdig er den at jeg ligger på magen i senga.

Puta under meg og pc-en opp mot sengegavlen. Tv-en står og suser med noe engelsk.

Klør meg litt på den ene puppen hvor jeg har pådratt meg nok et digert myggbitt.

Krapylet var plutselig inne i bikinien i går, og faen som de biter. 
Enten de er store eller små.

Giftige som fy er de også.

 Skikkelig allergisk reaksjon og jeg vet ikke riktig om jeg skal være glad for det...

Selv om jeg så til de grader kjenner at jeg lever.
Kanskje man skulle slutte med overdel ?
Nei, den tiden er definitivt forbi...
Jorda kaller... ;-)

 

Julaften 2013 ved Rawai Beach, Phuket, Thailand.
Sitter i senga og det er kveld.

Jeg savner det voksne barnet mitt veldig, veldig.
Resten av familien og så Castor.
Ja, og noen venner jeg gjerne skulle børi litt ved sammen med nå i romjula.
Jo da, det er på høytiden man skal kjenne sine følelser. Ikke sant?
Jeg kan kjenne lukten i kjøkkenet hjemme hos mamma og pappa.
Det lukter godt. Ribbe og alt tilbehøret.
Ser for meg glassene, serviset, bestikket og alt sammen som hører jula til.
Jo, akkurat på julaften lengter jeg hjem.

"Merde", den fulle unge franskmannen banner i gangen utenfor her.
Heldigvis har han ikke med seg damer hjem for å danse denne kvelden.
Tror det hadde blitt litt kjedelig.
Han har det med å være overstadig under pari...
Skjønner?

 Jeg klør mer, og trøster meg med at i morgen er det atter en helt vanlig dag i tropene. 

Ei stund har jeg hatt dårlig samvittighet fordi jeg ikke sitter ved bordet hjemme, og dratt litt tanker om både det ene og andre. Alle mine tilkortkommenheter, svik og alt det som ikke har vært så bra. Sånne alenetanker som kan dra en langt ut på jordet om det ikke blir satt en bråbrems på.
Heldigvis, så virker den nå her 27 minutter inn i 25. desember.

 

 Vi har da Skype i disse dager, og det er som å sitte i samme rommet.

Både med barn, foreldre og andre. Jeg er utrolig takknemlig for teknologien.

Tenker på før i tiden når folk dro til sjøs eller utlandet og bare ble borte i uker, måneder og år.

Ikke noe kontakt, og det kunne være tungt for den som gikk hjemme og tenkte.

Har vært en sånn hjemme-tenker, så jeg vet litt om hva det innebærer.
Sånn er det ikke nødvendig å ha det i disse multi medie tider, og det er jeg takknemlig for.
Blå tanker og savn er ikke usunt.

Det får meg til å tenke på viktige mennesker i livet, og hva som betyr mest.

Så er det noe med disse høytidene og familietegnet over dem.

I gangen. Norske konsulatet i Phuket. Foto: Synnøve Sætrum

 

 Jeg har ellers ikke vært alene i det hele tatt denne dagen.

Den begynte med tur til det norske konsulatet for å skaffe orden i papirene.

Det fikk jeg. Trenger ikke tenke på annet enn noen stempel over nyåret.
Snudde i døra på immigrasjonskontoret for der var det kaos i varmen.
Men, jeg er fornøyd med at papirene er oversatt, og at jeg har de riktige søknadskjema klar i skapet.
Trenger bare fylle ut og så ta en tur bortover etter nyåret. Ordne alt før jeg skal til Chiang Mai.
I grunnen er det ganske deilig å tenke på å skulle nordover i landet.
Få kjøligere netter og morgener.
Kan til og med hende jeg må handle klær.
Eller hjelpe en fattig som fryser.... ;-)

Julekvelden 13 ble jeg invitert med på grillparty.
Jeg har spist så jeg holder på å sprekke.
Ingenting manglet.
Heller ikke selskap og god stemning.
Thailand er et godt sted for enslige glade tanter.

Juleselskap 13. Foto: Synnøve Sætrum

Så da sier jeg god natt og takk for i aften.

Fortsatt fredelig julefeiring dere !

Synnøve Sætrum

IN YOUR EYES...

SI VOLVIERAS A MI. . .

THE ROSE - BETTE MIDLER

SORGDAGER

 

 

 

Sorgen er som en stille undertone denne sommeren. Den kjennes tveegget, skarp, stum og skjør. Innelukket men likevel uten å være innestengt. Sorgsommer i livet, og jeg  er trøtt som om det skulle være natt midt på dagen. Jeg lytter til regndråpene gjennom den åpne døra. Regnet gir løfte om klarere perspektiver. Ei kråke skriker, ei skjære skvadrer. Et rådyr passerer mellom granstammene oppe i bakken. Så hurtig at jeg et lite øyeblikk betviler det jeg ser. Ellers er alt stille. Siste søndag i juli stemmer denne solmåneden ned. Sorgen og gleden vandrer sammen. Godtakelsen av det sørgelige har likevel trange kår om dagen.

Virkeligheten kjennes som et paradoks. Gjennom timene som er gått siden meldingen om døden kjennes livet mitt enda litt mektigere. For de fleste mennesker er det garantert knekkende likegyldig, og bra er det. Det ville vært en tragedie om mennesker som sådan var opptatt av mitt. Fint å kunne være bare ei sjel blant milliarder andre. Det er godt å være et vanlig menneske og kunne streve i fred. Sorger er også gode, de minner en på det viktige og vesentlige. Tar den tida det tar, gjør de også. Krever sin selvfølgelige plass i alt. Døden er definitiv, helt synlig når den kommer, men likevel så vanskelig å akseptere fullt ut. Det er så mye en ville sagt til og gjort sammen med den som er borte, selv etter å ha sett kista bli senket i jorda.

Jeg blir sittende og spørre meg selv om jeg kunne gjort noe, vært mer for å forhindre utgangen.
Sånn er det alltid når noen går ut av tiden på en vond måte.
Jeg vet at det er som å risse bokstaver i sand, men gjør det likevel. Prosessene lever ofte sitt eget liv, mens de gir en god dag i viljen. Rundene må hver og en gå helt til svarene er på plass.

 

 

Synnøve Sætrum

HURT

HVER LIVSENS DAG

 

 

Hellig er hver en livsens dag,
som fyller med lys ditt øie!
Godt er hvert eneste åndedrag
av luften, den blå og høie!
- ditt uavbrutte hjerteslag!  

 

Hvert et skritt, dine føtter tar
på jorden, den frodige have,
og hver en bør, dine skuldre bar,
om tung, er den dog en gave,
- alt som kommer, og alt som var!

 

Signet er og den sorgens port,
som hvelver sig over ditt hode!
Vend ikke da ditt ansikt bort;
for også sorger er gode,
for den som vet, hva han selv har gjort!

 

Gå i den sene aftenstund
til bryggen ved fergestedet!
Og gå med takk på din bleke munn
for hvert et døgn av glede!
Så ror han dig over et nattlig sund!

 

(Arnulf Øverland)

And even though it all went wrong....

..."And even though it all went wrong"...

 

Erkjennelse er lik kunnskap er lik forsoning.

I det finnes ikke noe valg.

Realitetene river deg over ende.

Du vil ikke, men må opp igjen.

 

Noen valg er umulige, men du må.

Du blir sittende der i frossen frykt, mens du innser din tilkortkommenhet, og at i dette har du tapt. Livet mer enn slamrer med dørene. Krever sitt.

Grumt er det.

Stygt er det.

Nøkkelen er en gang for alle vridd om og vekk fra de sagte ordene, og det usagte blokkerer.

 

Gi ordene tid.

La tiden vise vei.

Stå i lindringen, hold ut.

 

Den som eier tiden kjenner ingen spade mot tennene eller jord i øynene.

 

 Sårt bryter livet i gjennom.

Krever ditt syn og din oppmerksomhet.

Hendelsene risper. Ordene stikker.

Hundre tårer faller, og du har ikke noe valg.

Du må leve din lengsel. Sørge for dine savn.

Tilgi deg selv, som du tilgir andre.

 

..."And even though it all went wrong"...

 

Synnøve Sætrum

 

 

 

"I did my best, it wasn't much

I couldn't feel, so I tried to touch

I've told the truth, I didn't come to fool you

And even though it all went wrong

I'll stand before the Lord of Song

With nothing on my tongue but Hallelujah"

 

(Leonard Cohen)

TÅREN

Tåren
den glitrer alltid
som dugg
ytterst på eggen av
alle ord
vi slipte kvasse.

Gråt, min kjære -
Gråt mot det bleike lyset av avstand
som rører ved din panne.
Gråt for det blinde barnet
under veiviseren.

Gråt, min kjære -
Det synger en fugl,
det synger en fugl langt inni skogen
når duggen faller.

(Hans Børli)

1.pinsedag 2013

En dag er så mye.
Et helt liv, og samtidig bare en dag.
Bare og bare?
Oftere og oftere slår det meg at det meste handler om dagen i dag.
Den eneste garantien jeg har. Ikke en klisje det, men livsbetingelsen.
En dag er det min siste.
Jeg vet ikke når, bare at livet er sånn.
Når jeg tar døden inn som realitet blir livet sterkere og større. Særlig når det er vår.
Den virker bare sterkere hver eneste gang opplevelsen kommer.

 På nasjonaldagen var den enda bare en aning over trærne.
Nå, to små døgn etterpå ,er verden en annen.
Det er full vår. Sommertemperaturene har stått i kø. Sola tar, og årets første vepsestikk er i boks..
Slett ikke verst å kunne oppleve det når alt går som det skal.
Jeg ble ikke stukket av en tropisk kjempe heldigvis. Da hadde jeg ikke sittet her lenger.
Nei stikket kom fra en kjent.
 Bare den norske, lille, jeg kom i skade for å tulle inn under armen.

Kanskje det ikke finnes så mye gift i de innsektene på denne tiden av året. Hva vet jeg?

Klager ikke, og brodden stod ikke igjen. Vepsene surret dorske rundt oss, og skjønte nok lite av det plutselige omslaget fra vinter til sommer. Ikke at jeg tillegger veps tenkeevne eller intelligens-

 
Mennesket Synnøve i solveggen ble lett rød, var varm og jaggu ble hun foreviget pratende om et og annet. Solbrillene arvingen finner vel spesielle var jaggu på. Lite kledelige sier de som har greie på sånt. Samme for meg. Er jo ikke utprega jåle på tur. Plukka dem med meg fra ei butikkhylle i Århus med kun beskyttelse som motiv. Byen det for øvrig er godt å være norsk i. Brillene beskytter, og det er saken. Dessuten finnes det annet som fungerer. Tyngdekrafta for eksempel: Som venninna mi så klokelig artikulerte:  "Vi kommer ikke unna dette som henger og henger".
Sant det. Ei voksen dame vet aldri hvem hun møter når blikket rettes mot et speil. Det er også livsbetingelsene. En glede i grunnen. Forandring fryder, og gjør dagene alt annet enn kjedelige.
Ikke sant? Tyngdekrafta synes, og jorda kaller...  ;-)

Men, ennå er jeg her, og jeg elsker livet. Så det så.

Akkurat i disse dagene da alt vakkert ligger foran med en intensitet som ikke er å spore under de verste kuldebølgene for et øyeblikk siden. Slike som meg er skrudd sammen på det viset.

Selvsagt har jeg tenkt på en venn jeg savner og kommer til å savne. At vi ikke skal på turer mer. Særlig nå når alt er så vakkert kjennes det litt sårt. Ikke at den nyutsprungne bjørka påvirker meg like vakkert. Det er ikke det, og sola står opp og går ned uavhengig av mine små sår og skrammer.
 

  Synes jeg har det utmerket med merkene mine. Føler meg besatt med privilegier og nyter den tilfredse tilstanden. Merkelig hvordan alt sees betydelig lettere og lysere "bare" med noen ekstra varmegrader grønn skog. Bjørka har nærmest sprunget ut mens jeg har sett på.
Med et kjennes Norge som et helt annet land. Et jeg føler sterkt for. Veldig sterkt.

Nei, det er natta og en dag i livet er over. Sove litt før i morgen.
I morgen er det 2. pinsedag.

Synnøve Sætrum

 

 

 

 

BARE DETTE VET DU . . .

 

 

Under skyene faller regnet, over dem skinner sola.

Tiden spinner dagene slik.

 

Du kjenner på savn og sårhet og ønsker om at alt hadde vært annerledes.Samtidig vet du beslutningen din er riktig. Som tingene ble og er kunne det ikke være annerledes. Gid du kunne gjort det annerledes. Bare levd for den andre, og dennes behov. Kunne tatt hensyn. Men, kunne ikke hjelpes. Du elsker og forstår dette mennesket, men denne gangen måtte du også elske og forstå deg selv. Ta hensyn til egne følelser, la dem komme først. 

 

Sårbarheten din kunne ikke vært med videre på veien. 

Livet ville blitt usant, og et skuespill mens du hadde håpet på noe annet.

Du måtte ha gjort deg til ved hvert møte. Ventet på den andre bare på den andres premisser. Tråkket over egne grenser og gjort deg mindre enn du er.

Blitt utydelig for den andre, og i verste fall usynlig for deg selv.Siden du ikke er født i går og har vært med på den vegen før sa du nei. Dessuten gikk du aldri til scenen. I stedet tok du fram sårbarheten og avslørte det du kjente på. Men, du ble ikke forstått. Sånn er det også noen ganger. Den enes sannhet er ikke nødvendigvis den andres. Du erkjenner paradigmenes ulikheter. Livet hjelper deg villig med det.

 Både latter og tårer har sittet løst, du har, som du oppfatter det selv, vist hvem du er. Kledt deg naken og vist det som bor i deg, vært en god og trofast venn.

Men, likevel... Denne gangen møtes ingen gjenklang... Veien videre en annen enn den du hadde håpet. Vandringen i minnenes skog er eneste muligheten i det som kommer.Det gjør vondt, veldig vondt men er likevel riktig.

Du vet det, og diskuterer ikke beslutningen når den er tatt.

 

Det betyr ikke at tvilen uteblir alle dager. Du er ingen helgen. Ingen følelsesløs maskin. Du sitter der, og tenker på din beslutning om ikke lenger følge en høyt elsket venn på vegen. Ikke fordi godheten og kjærligheten for mennesket er over. Nei, du savner denne vennen mer enn noe du kunne forestilt deg.

Du vet du alltid vil bære henne eller han med deg, tett til hjertet. Sende gode tanker og inkludere livets kjæreste medmenneske i dine bønner.

 

 Noen ganger går det ikke som du ønsker eller har tenkt.

Forholdene mellom mennesker eier ingen fasit. Det er selvfølgelig slik at du kan kjenne deg igjen i de andre erfarer og føler. Når alt kommer til alt må du likevel gå din veg, gjøre dine valg. Gode eller mindre gode. Noen erfaringer gir stor glede, andre stor sorg. Du forsøker forklare det, at du må gå videre. Vel vitende om at du kanskje sårer og ikke blir forstått. Noen ganger synes avgjørelser uforståelige til og med for deg selv. Livet tvinger deg til å henge deler av dem på mysterienes knagg. Lenger kan du ikke komme. Du må la det ligge. La det være, og ønske gode og dårlige konsekvenser velkommen. Ikke alle valg har sine åpenbare følger i øyeblikket. Ikke sant?Det er menneskelig å ikke forstå.

Bare dette vet du ;-over skyene skinner sola, under dem faller regnet.

 

Synnøve Sætrum

 

 

ALDRI

 

 

Noe må noen ganger dø

det kan ikke annet

Noe må gå i stykker

og knust porselen blir aldri helt igjen

sier sagnet

Noen tramp mot sårbarheten ligner skosålene mot maurstiene på jorda

sånn er det bare og det er bare det verste

 

Hjernehalvdelen forstår ikke logikken

dette handler ikke om svik

Vettskremt stønner du:

-Jeg har ikke sviktet noen!

 

men du har det

 

Hjertehalvdelen er lei for å ha såret

men finner ingen å møte

 

siden lukkes alt

 

for aldri

 

(og aldri er et stort ord...aldri er et definitivt ord...)

 

 aldri å kunne åpnes igjen

 

 

Synnøve Sætrum