DEN INDRE STEMMEN...

"Finn den indre stemmen, og lytt til den" var et råd jeg en gang fikk med tanke på skriveprosesser. Siste tiden har stemmen vært omgitt av distraherende støy. Stikkende tanker. 

Det kjennes som å sitte mitt i et tornekratt kun ikledd bar hud til å løse opp og finne inn. 

Omgitt av alt som river, alt som spriker. 

Som tanken om den kjipe blå-brune regjeringen vi har i Norge.
Inhuman politikk for alle pengene.
Jeg ønsker virkelig at velgerne vet å vende dette systemet ryggen ved neste valg.
Tanker om terror og ekstremisme i kø. Samme hvem som utfører det og i hvilket navn.
Det er feigt, forferdelig og jeg trenger ikke ramse opp alle ord.
Ja, og så er det alle disse fæle sykdommene.
Alle disse som lett kunne vært lindret eller kurert om det ikke var pengene som bestemte alt også i denne sammenhengen.
Ja, og så all den maten som blir kastet i verden der millionene sulter. Hoff.
Jeg tenker akkurat på agurker som må være rette og måle eksakt antall cm, ellers går de på dynga.
Genmanipulerte dyr serveres som søndagsmiddag.
Genmanipulert korn.
Genmanipulering i profittens navn. Sukk !
Alt det tenker jeg på og kommer ikke unna. Synker litt inn i alt sammen ei stund.

Undertegnede er stressa for tiden.
Sånn er det.
Kunne skrevet om alt i mikroperspektivet også.
Jeg står over.
Det får bli en annen gang.

Nå ut i sola. Høre suset fra bladene som fortsatt henger på trærne.
Jeg aner et visst gult skjær i noen av dem.

 Her er det bare å ta et krafttak å dra seg selv over dørstokken.
"Ut og nyt været og livet ", sier den indre stemmen klart og urokkelig.


Synnøve Sætrum

Barnefiendtlig og skremmende politikk!

Dette får meg til å grøsse. Og, nei jeg har ikke lest absolutt alt i høringsforslaget i sin helhet, men etter hvert er det blitt noen artikler fra ulike tidsskrifter, aviser og nyheter som er grunnlaget mitt. Disse siste uttalelsene fra Sylvi Listhaug får meg til å virkelig gremmes.

 Barn er det svakeste, og skal beskyttes først og sterkest av alle tenker nå jeg.

Om det er såkalt "godhetstyrrani" så gjerne for meg. Skal bære tittelen med stolthet.

Sånn er jeg, siden jeg er for et inkluderende samfunn for barn som ber om hjelp. 

Barn flykter med eller uten foreldrene sine fordi de opplever bomber, granater, terror, fattigdom, sult og nød. Absolutt alle i hele verden kommer ikke til Norge sine grenser for å be om asyl og hjelp.  

Men:Om barn kommer fra Norge eller andre steder, så ser jeg dem som fremtiden. 

Det er de som skal arbeide og opprettholde velferden når vi blir gamle. Hvorfor fokuseres det bare på frykt og utgifter? Hvorfor snakker man ikke om mennesker som ressurser og ser på mulighetene i hvert enkelt menneske? Hvorfor denne utrolig følelsesløse holdningen til våre små søsken?

Kall meg gjerne naiv og svak. Skal bære det med stolthet.

Slik jeg ser det er politikken som akkurat nå føres barnefiendtlig og skremmende.

Denne regjeringen er en katastrofe for Norge. Punktum!

Forskere om Listhaugs bruk av data
Overdrivelser fra regjeringens side

Regjeringens forslag til asylpolitikk

Synnøve Sætrum

POSTTRAUMATISK STRESS...

Jeg har golvene mine under føttene igjen. Det gynger litt i meg, for man kommer et stykke på tolv timer i lufta. Siden tidssonene ikke er plagsomme finnes ingen jet-leg, men kroppen kjenner på å ha flyttet seg langt på et døgn. I går på denne tiden var jeg i lufta, og jammen har jeg hatt en tur på trettifem minutter i dag også. Har vært ute på reise ei stund, fått fregner på nesa og er tilbake til vinteren her i Norge. Lyset varer betydelig lenger enn da jeg dro, og det er jeg takknemlig for. Mørketid er oppskrytt. Ski og skøyter er oppskrytt, og i det hele tatt alt som handler om iskalde vinder og annen moro. 

Jeg føler meg plantet på stolen og tenker at nå er jeg ikke ute på loffen lenger eller er noens reisefølge og så videre. Alene-livet mitt vil snart være tilbake i vante former. Nå er det bare meg, og det er ganske godt i grunnen. Jeg føler meg ikke helt pigg skal jeg være ærlig. Håper det ikke varsler noe her.  Ikke ute på loffen eller noens "reisefølge". Jeg har flydd lange strekninger siste døgnet, og ved starten av turen var panikken påtakelig. Noen ganger er den det når jeg skal hjem. I det hele tatt så hater jeg hjemreisene intenst. Kanskje mer nå enn noen ganger før. Alle følelser speiler de faktiske forhold i livet. Sånn er det. Jeg er stolt over å være et menneske med sterke følelser i kroppen. Tror verden har bruk for følelser, ikke bare kalkyler og økonomiske beregninger som den eneste bærekraften. Hvor skulle vi vært uten solidariteten, vennskapet, familie og kjærligheten? Alle disse gode menneskelige egenskapene som ingen, absolutt ingen penger kan kjøpe? Jeg er overbevist om at verden trenger såkalte naive idioter som tror mer på det gode i medmenneskene enn løgnene som spres om ondskap i alle som ikke har papirene i orden. 

Hvordan skulle verden sett ut om vi ikke kunne leve oss inn i andres situasjoner? Jeg har vanskelig for å forstå at mennesker bare snur ryggen til nød og elendighet uten å ofre det en eneste tanke. Avstumpet er vel det beste en kan kalle det, eller likegyldig. 

Men, det var ikke det jeg skulle skrive om.

Tilbake til: Posttraumatisk stress. På en tur opp fra Egypt for noen år siden måtte vi nødlande. Som oftest tenker jeg ikke på det lenger, men noen ganger skjer det og da er jeg ubeskrivelig redd. Denne gangen var det over meg igjen. Ingen synlig eller rasjonell grunn til å falle sammen. Men angst er alt annet enn det. Selvsagt vet jeg såpass om psykologi at jeg forstår sammenhengene for hvorfor jeg er som jeg er noen ganger. Det er bare det, og det vet alle som har hatt angst, at når toget går så går det. Da er du fanget i deg selv. Noe som ikke er behagelig i det hele tatt. Jeg blir sittende der, langt foran i flyet, for jeg hater å sitte i bråket bak. Noe som får meg til å analysere hver en lyd og ha svært lite sinnsro. Jeg så trappen bli trillet vekk, dørene bli lukket, hørte på sikkerhetsforanstaltningene og så var jeg i den gamle hendelsen igjen. Jeg hyperventilerer, skjelver og er bare redsel. Skrekken. Dødsangsten. Kjærligheten til livet og alle menneskene jeg er glad i og som er glad i meg.

Inni angsten og panikken kjennes som jeg skal eksplodere og aldri komme fra det med vettet i behold. Tårene står i øynene og den første timen av turen er helvete på jord. Splitter pine gal i grunnen, men ikke utagerende bare helt rolig lammet av skrekk. Et ubehag og en redsel jeg egentlig har lite vokabular for å få forklart. 

Men, jeg er som jeg er og kan ikke la panikkangst begrense radiusen. Ser den i øynene og vet etter hvert hva det handler om. Heldigvis er det mer et unntak enn en regel.  Timene i jernfuglen ble etter hvert fine. Jeg sovnet sogar ei stund, eller kanskje mer besvimte av utmattelse. Det tar på å være veldig redd. Det var en glede å slå opp øynene over hjemtraktene natt til i dag. Jeg kikket ned på lysene fra Kristiansand og konstaterte jeg hadde sovet meg over hele Europa. 

For et menneske med flyskrekk er det en gave rett og slett.

Nå har jeg spist stekte grønnsaker, et par tre kjøttboller med saus, og så sitter jeg her og leker blogger.Jeg kan se i speilet at jeg har hatt sommer noen uker, og inntrykkene er enda ikke fordøyet og fordelt. For første gang har jeg ikke badet i havet på grunn av bølgene. De røde flaggene har vaiet over det hele og jeg respekterte dem. Tar ingen sjanser enda jeg er en rimelig god svømmer. På flyet hjem hørte jeg om en medborger som druknet akkurat den første dagen, nettopp på grunn av det. Jeg har sett døde mennesker bli plukket opp på strendene i Thailand, så jeg har all respekt. 

Vel, badet fikk jeg for det var jo basseng der jeg var må vite. 

For det meste har det vært solferie, men jeg har også sett nød og fattigdom. Noe jeg ikke har vondt av på grunn av perspektivene det gir. Det er et utrolig lykketreff å være født i Norge. Kan fint forestille meg at jeg hadde fått en tidlig død andre steder. Uten medisiner og annen behandling blir man ikke gammel med kroniske sykdommer i kroppen...

Ja så er jeg hjemme da. Leser og ser nyheter, og lurer på hva det er som skjer her i landet mitt. 

Hva er det denne redselen er så massiv for? Et nesten samlet pressekorps siterer regjeringen med partifeller, og det er ikke måte på hvilken elendighet som kommer til å vederfare oss ALLE hvis det kommer så mye som en eneste flyktning til hit. Når jeg nå har lest all denne fryktpropagandaen fra regjeringshold denne ettermiddagen kan jeg ikke fri meg fra å synes det hele er en smule underlig. For et snaut år siden gråt vi store tårer og ønsket menneskene som krysset Egeerhavet velkommen til oss. Nå er de samme menneskene gjenstand for dyp frykt. Hva er det som skjer, hva er det vi gjør? Hvordan snakker vi om våre medmennesker rundt om på arbeidsplassene eller ved kafebordene? 

Hva handler all denne redselen om dypest sett? 

 Hva om vi så på menneskene som banker på dørene våre som ressurser som kunne hjelpe oss å fortsette med det? Jeg mener, vi lever jo i ei befolkning som er på veg inn i en gigantisk eldrebølge. Noen må hjelpe oss når vi blir gamle og syke. Er det så vanskelig å se at unge mennesker kan være en ressurs for tider som kommer. Oljekrise, hyles det da. Jo da, og det er leit og tøft, men har vi ikke hatt krise i oljebransjen før, og har det ikke ordnet seg igjen ? 

 Hva om man flyttet mennesker inn i de tomme husene som står over alt. Tenk om det gas subsidier til gode tiltak som for eksempel sykepleie, omsorg, undervisning, kultur og så videre. Jeg bare nevner det og vet at noen straks hyler at jeg er en idiotisk venstrevridd dame som ikke skjønner noe som helst. Nærmest imbesill eller i beste fall en smule tungnem..

 Er jeg ikke fra meg av skrekk og fylt til randen av skremselspropaganda må noe feile meg, ikke sant?

Siden jeg har vært rimelig uten norske nyheter siste ukene leser jeg både det gamle og dagens...

Odins soldater... sukk!

Allahs soldater...sukk!

Idioti avler mer idioti, mener nå jeg da, og lurer på om jeg kan skrive det uten at noen tar helt av.

Synnøve Sætrum

FAFO-RAPPORT OM TILREISENDE FATTIGE...

I går ble det framlagt bred vitenskapelig rapport om tilreisende fattige. Bygd på vitenskapelige funn presiserer en del sannheter om de rumenske tiggerne. Så er det altså sant, som jeg og mange andre har uttalt og visst, at de aller fleste er lutfattige som forsøker få et bedre liv gjennom å tigge på norske gater og torg. Siden jeg nå har reist endel kan jeg tilføye at fattige mennesker sitter rundt omkring i andre land og tigger også. "Alle" sitter ikke i Kristiansand eller Oslo. Og som rapporten fastslår:Nesten ingen av dem er kriminelle bander organisert med bakmenn. Derimot er de familier som finner støtte i fellesskap med hverandre. Sjøl er jeg slett ikke overrasket over funnene i denne rapporten. Min virkelighetsoppfatning har pekt den vegen rapporten viser. Hadde den derimot vist at de fleste tiggere er kriminelle måtte jeg selvsagt bøyd meg for det. Men, slik er det ikke, og nå vet jeg det sikkert også. Jeg bøyer meg for vitenskapelige funn. Har tro på seriøsiteten i den, og det kunne ikke falle meg inn å betvile sannhetsgehalten. Jeg vet et og annet om vitenskapelig metode og etikk. Slikt får en inn gjennom mange års høgere utdanning. Selvsagt er det åpent å diskutere vitenskapelige metoder, men da må man inn å etterprøve funnene på samme vis. Gjøre et seriøst vitenskapelig arbeid og diskutere ut fra det. Hvilket jeg ikke har kapasitet til i disse dager. Dog har jeg vett nok til å være glad for å se at de brunsorte holdningene får seg et skudd for bauen. Ingen tvil om at forskningsresultatene oppfordrer til å gå i seg selv og tenker om igjen. Kanskje får vi rausere holdninger overfor våre fattige medmennesker, og kanskje noen "nettroll" må tie. Jeg vet ikke jeg, men jeg vet at det en del av dem farer med handler om synsinger og holdninger, ikke vitenskapelige fakta.

Jeg sier det igjen:

Medmenneskene som sitter på gata er lutfattige.

Det er ikke kriminelt, men et leit faktum i en verden hvor det meste av goder og rikdom besittes av noen ganske få. At noen synes det er ubehagelig å se verdens elendighet i egne gater får så være. Jeg sier ikke det er kriminelt å føle det ene eller det andre, men en følelse er en subjektiv oppfatning og ikke nødvendigvis sann.Forskningsrapporter derimot er objektive vitenskapelige sannheter.

Synnøve Sætrum

FAFO-RAPPORT OM TILREISENDE FRA ROMANIA

Fremleggelse av FAFO-rapport

SANNHETEN OM RUMENSKE TIGGERE VG

Rapport: Ingen kriminelle bak rumenske tiggere (NRK)

DRØMMEN OVER ALLE DRØMMER

Menneskene:

-Redde og lukket inne i seg selv med tause meldinger grådighet.

Den som er redd mister villigheten tror jeg.
Kanskje er det der noe av alt ligger for de rike på jorda.
Redde rike mennesker lukker seg i skam over makt og besittelse av det meste.
Møter ikke de fattige, syke og nakne med ord som beklager å ha tatt alt for mye til seg selv.
Gir ingen håp om å ledige stoler ved samme bordet, for å bryte det samme brødet og se de samme blomstene under solen. Redde mennesker kommer med krig, ikke fred.
De sender kanoner etter druknende, bygger murer for å holde ute...

Så tar jeg fram ordene om fred og kjærlighet enda en gang.
De er store, og jeg er liten.
Likevel er det mulig :
Å strekke seg mot drømmen over alle drømmer...

Synnøve Sætrum

SKRIFTENS RETT

Foto: Synnøve Sætrum

Jeg skriver, ergo er jeg.

Diskusjonen om hvorvidt sånne som meg har skriftens rett til tross...

Tastaturet virker, det er tørt og lever. Takker for det.

Livet har fått vann på hjulene igjen, og takk for det med.

Å være fattig og på flukt lik de mange millionene som er det til enhver tid vet jeg ikke hva vil si, og så takker jeg inderlig. Gjør du?

Jeg opplever kjærlighet, å få og å gi gi. 

Takker mine høyere makter også for det. Inderlig takk.

Opplevelser av dype, gode vennskap søker meg daglig. 

Slike som aldri kan kjøpes for penger.

Takk!

Noen ganger leter jeg etter samvær fylt av glede.

 Søkende, store, stille samtaler med andre sinn. Mange ganger får jeg. 

Det gjør meg lykkelig, mer i hjertet enn i hodet.

Jeg skriver, ergo er jeg.

Jeg har nok ting til å bruke, og å leve komfortabelt. 

Noen få finner jeg virkelig fine, andre praktiske.

Ting jeg ikke kan utveksle en eneste stund kjærlighet med.

Vend og snu til krampa tar meg. 

De er og blir døde. Tingene.

Andre har ikke dette perspektivet. De er fattige, de har ingenting.

Lemper jeg alt ut alt og trygda med blir jeg bare syk, antakelig fort døende.

Da ville det ikke være leger, apoteker eller sykehus til å hjelpe.

Hvis jeg var fattig båtflyktning ville jeg da nære kjærlige følelser og tanker til den delen av menneskene på jorda som har alt?

Eller ville jeg begynne å hate oss rike slik mange som ikke har noe gjør?

Tastaturet virker, jeg har skriftens rett og jeg takker for det !

Synnøve Sætrum

ALLE LAR SEG IKKE LURE. . .

8.nov 13, kl 18 30...

 

 

Jeg er fortsatt litt mett her jeg sitter, og tenker det ikke er bråhast med frokost.

Bondekost fra Rogaland sitter i systemet ei stund.

Ei flaske soda må ned først. Det gjelder å prioritere "de store ting".

Sånn er livet mitt her. Små gjøremål, men store dager (for meg).

Skal dra fra Hua Hin om ikke så lenge.

Kanskje vender jeg tilbake i løpet av tiden jeg er her.

Den som reiser får se hvor ferden går.

 

Jeg har ikke emigrert, så jeg ser til Norge.

Hver dag.

Ville vel gjort det om jeg bodde her også.

Kan til og med hende jeg hadde fått meg parabol for å hente ned alskens norsktalende fra skyene. Sånn som "alle utlendingene" gjør heime.

Ville blitt litt semmert meg bare "Nytt på nytt" og "Skavlan" på nettet, og selv om jeg ikke er utprega TV-slave så... Er du med?

 

Finansministeren geberdet seg i går over hvordan de rødgrønne nærmest har ødelagt Norge.

At hun ikke får gjort annet enn å gi milliardærene og andre styrtrikinger stor skattelette. 

Og ærlig talt, gjør det noe at den som arver for eksempel fire hundre millioner betaler en aldri så liten arveavgift til felleskassa? Er det sånn at de ikke har råd?

Derimot får de som er to og lever på en inntekt skatteskjerpelse. 

Regjeringen sier de skal fjerne skatteklasse 2. Ta fra de fattige og gi til de rike !

Ja, det er vel å løfte de svakeste fram Siv og Erna? 

Hva er det som gjør at folk er blitt så kjipe at de stemmer inn disse folkene?

Jeg fatter det ikke. Hva er det som gjør at Norge har så mange som ikke tenker på annet enn penger for de rike, og lar resten fare? Uførepensjonister stemmer H, eller enda verre FRP. Det er meg helt ubegripelig. What the fuck?

 

 

http://www.nrk.no/norge/her-er-endringene-i-statsbudsjettet-1.11345419

 

 Ingen lystig lesning denne morgenen (se over).

Det skjæres i kulturbudsjetter og andre viktige budsjetter.

Kulturskole kuttes med en time.

Man kutter all frukt og grønt i skolen. Det gir ikke en bedre skole.

Nei, jeg skal ikke ramse opp alt. Det står å lese for den som ikke har hørt eller fått det med seg.

Ikke er jeg professor heller, men trenger ikke være det for å se at dette er et budsjett som endrer retningen til akkurat det de blå-brune står for:

Større forskjeller mellom mennesker. Sparke dem som allerede ligger nede for telling. 

Utestengning av "annerledes utseende og tenkende" og mer til dem som allerede har så de kan tørke seg bak med det.

 

Erna kaller det "nye og bedre løsninger".

Hun messer og messer og messer det samme mantra.

Vel, hun om det.

Hun kan lure noen, men ikke alle hele tiden.

Ærlig talt, er det virkelig noen som kjøper den bløffen?

Tilbakeskrittene er der allerede.

Skal vi tilbake til ei tid uten goder for andre enn "dem som passer inn" økonomisk, kulturelt, språkmessig eller annet? Jeg grøsser og må medgi at jeg ser det er det stats- og finansministeren forfekter og snakker om.

 

Etter tragedien , jo for jeg synes det er dypt tragisk, på bussen har diskusjonene vært både og.

Selv om jeg sitter et annet sted kan jeg høre radio og lese aviser.

Jeg heller til dem som sier at man må hjertet varmt og hodet kaldt.

Som svar på triste hendelser kan man da ikke begynne internere flyktninger og asylsøkere i leire, eller nekte folk som "kanskje kan begå kriminelle handlinger" å ta buss. 

Massehysteri på høyt plan, pent sagt. Stigmatiserende er det også. Hele befolkningsgrupper får så det holder. Er det det Siv mener er fremskritt, og Erna sier er bedre løsninger? 

 Det blir som å har riset bak døra, eller gi ungene juling før frokost om de skulle tenke tanken på å gjøre noe galt. Skal det innføres apartheid i Norge? 

Er det sånn at stigmatisering og mistenkeliggjøring av medmennesker er holdningen den som kommer til Norge skal få kjenne på kroppen? Er det dette som er muligheter for alle?

 

Og ja da: Nå vet jeg at noen vil si jeg overdriver, at jeg er hysterisk eller har tendenser til føling. Jeg er utdannet nok til å vite at den slags er bruk av simple hersketeknikker.

Det er utrolig hva man kan bli møtt med bare ved å peke på de blå-brune faktisk gjør i disse dager.

Siden jeg frimodig legger mine betraktninger ut på fjesboka kan det meste skje.

 

Her skjer ikke annet enn at jeg nå skal stavre mine norske stive lemmer opp av stolen og ut i den thailandske hverdagen. Her jeg føler meg velkommen som gjest. Frokost neste.

Ha god lørdag !

 

Klem og smiiiiiiiiil  fra Synnøve

 

 

 

 

 

 

HVA HENDER ETTER "GOODWILL-SHOWENE" ? ? ?

 

 

 

Bare så det er sagt, sånn først:

Jeg har ingenting i mot at man tar sikte på å gjenreise respekten for læreren.

Tvert i mot.Men, hvordan man skal gjøre det er det mange, mange tanker og ideer om.

Hvis politikeren akter å høre på de som jobber i felten er det vel og bra.

 Gjør de det ikke da er det stor sjanse for at tilstandene i skolen blir enda vanskeligere for elever ( de som skolen er til for) og ansatte.

 

Jeg legger merke til at Erna og Siv holder "goodwill"-pressekonferanser daglig.

De bare gir og gir og gir, og benytter tilsynelatende fornuftige ord og vendinger.

Nå skal jeg ikke påberope meg synske evner, men jeg er stygt redd for at de upopulære kuttene kommer i slutten av forhandlingsperioden. De kuttene som vil ramme mange og de svakeste.

Jeg tror ikke på det de sier om "store sosiale hjerter" og å løfte disse gruppene fram.

I valgkampen LOVTE blå-blå- partiene milliardkutt i sykelønn, pensjoner og trygd.

Som om noen har makt over helsa. 

Dessuten en såkalt oppmyking/modernisering av Arbeidsmiljøloven.

Slik at "alle" kan velge å jobbe så mye de vil, døgnet rundt, alle dager.

 I tillegg til at oppsigelsesvernet skal betydelig svekkes for den som blir langtids syk.

Jeg tenker det blir mange flere med lua i hånda i årene som kommer.

 Det er da de såkalte "folk flest" vil se hvilket menneskesyn Norge skal styres etter.

Kan, ikke dy meg jeg og må bare minne om følgende:
Det er langt fra partiet for "folk flest" som er det største i Norge. De gikk tilbake, og mistet mandater denne gangen. Hadde det ikke vært for de andre så hadde de ikke vært der de er. Sånn er nå det.

 

 

Synnøve Sætrum

S Ø V N L Ø S H E T . . .

 

Det går lett litt i ball etter noen harde uker.

Undertegnede er inne i en oppbruddsperiode.

Stemningene i meg skifter.

Gleden over det som skal komme er stor og åpen.

Samtidig som det kjennes litt nifst og sånn;

-hva i svarte er det jeg har begitt meg ut på?

 

Endringer påvirker meg på flere måter.

Mine prosesser tar tid, men jeg stoler på at det blir bra til slutt.

Ja, det var det personlige. Politikk er ikke personlig sier noen, andre mener det motsatte.

For tiden er det endring i politikken, og det som skjer i det politiske Norge skremmer meg såpass at jeg kaver med det om natta. Utrygghetsfølelsen er et faktum for meg, og helt sikkert for mange mange andre. Jeg vet for mye om hvordan disse ekstreme blå kreftene virker for de som strever. Jeg veg hva de står for om de aldri så mye heveder å ha "et stort sosialt hjerte"... for noe vissvass. Her varsles milliardkutt i sykelønn og trygd. Er det sosial politikk så er jeg en hane !

Her jeg sitter er det fred. Hvordan det må være å leve i krig, som forfulgt eller skrikende fattigdom kan jeg bare så vidt skimte konturene av. Menneskene kommer inn i drømmene og fortsetter være der til det blir for mye å sove på.Jeg skjønner at asylbarna ikke har innkassert noen "seier", om det aldri så mye ble framstilt slik her om kvelden. Akkurat det drømte jeg om for litt siden, og våknet med et rykk...

 

Nå sitter jeg her med en kaffekopp klokka fem på fem torsdag morgen.

Misforstå meg rett; -jeg klager ikke, bare sier noe om hvordan ting faktisk oppleves.

Lenge siden var det at jeg våknet med uro og generell angst.

Noen netter er det bedre å kapitulere. Søvnen er ikke god. Marene rir meg.  I enkelte stammesamfunn feirer menneskene sine mareritt. De skal bety bearbeiding av utfordringer i det våkne livet.

Jeg står opp, og det tar den tiden det tar før jeg sover igjen.

I det perspektivet er det all grunn til å være glad her jeg sitter.

Tankene er roligere og søvnløshet er også å leve.

 

Ha en god dag da, med eller uten ei god natt i bagasjen...

 

Synnøve Sætrum

DET BLE BLÅONSDAG OGSÅ....

http://middagstid.wordpress.com/2013/09/10/i-dag-er-det-flaut-a-vaere-norsk/

Urolig blir jeg. Veldig urolig. Denne onsdagen er neimen ikke noe mindre blå enn tirsdagen. Det kommer til å bli stygt framover. Antakelig blir det tilstander hvor fantasien til en vanlig dødelig allerede er kommet til kort. 

Nå handler ikke hele verden om meg. Jeg er ikke navlen, ikke på noen måte. Men, her inne i meg er jeg et subjekt, og jeg strever med mitt. Blant annet helsa, og det på flere plan. Aller mest strever jeg med å akseptere den nye politiske virkeligheten.
En virkelighet som gjør meg redd og veldig lite stolt over landet mitt.

Før mandagens valg følte jeg meg sånn noenlunde trygg i Norge.
Verdigheten min var legitim fordi de som satt med makta,regjeringsslitasje og annen slitasje, tross alt står i en lang politisk tradisjon. En tradisjon som handler om solidaritet med de svake, om lik rett til skolegang, helsehjelp og velferd. Den handler om menneskerettigheter og anti-rasisme. Om retten til å ha egne meninger og verdier. Uavhengig av lommeboka.

 

Selvsagt er også skillene blitt større under Stoltenberg-regjeringen.
Det er ikke det. Markedskreftene er sterkt inne i samfunnsutviklingen og har vært det lenge. Men, det var nå likevel en viss anstendighet og fellesskapstenkning i bunnen gjennom de siste åtte årene.

 Etter valget mandag er jeg utrygg, engstelig og redd for fremtiden min. For at uverdigheten skal bli det som kommer til å råde grunnen. Jeg ser for meg et samfunn der det ikke er plass til meg, sammen med alle de andre det ikke er plass til. Et samfunn som bare taler om lommebøker som verdi og ikke annet.
"Norge" (for øvrig ikke den delen av landet jeg representerer... husk vi har 72 røde mandater... det er bare 24 i skille mellom rødt og blått... ), eller den mørkeblå delen har stemt fritt fram for ei samfunnsutvikling jeg grøsser ved tanken på.

Jeg overdriver ikke, det går kaldt nedover ryggen på meg, og jeg har hatt søvnproblemer siden.Ligger og vrir meg, og tenker, kverner. Noen sier jeg ikke må være så pessimistisk, at det blir nok bra. Men, hvordan kan det det?
Jeg vet hva de står for, og det skremmer mer enn jeg kan uttrykke.
Vet forresten at jeg ikke er alene om den frykten, for den er begrunnet i hva de har sagt de vil gjøre.

 

(Og, igjen er det vel ingen (utenom Siv Jensen og hennes like da) som mener Stoltenberg har vært noe dårlig statsleder. Heller tvert i mot. Det så vi særlig da høyreekstrem terrorisme rammet oss...)

 

Som en aldri så liten digresjon vil jeg si at det for meg er en åpenbar sammenheng mellom fremmedhat, homofobi og andre fobier og høyre-populismen FRP representerer.

Retorikken de bruker graver i fordommer, stigmatiseringer og usannheter.
Den gjør det nå, og den har gjort det så lenge jeg kan huske. 
Alt sammen retter seg i sum mot de som er svakest.
Det handler om å sparke der mennesker allerede ligger flate. 
For meg er det opplagt, samtidig som det er vanskelig å forstå at folk ikke ser farene.
At man ikke kikker bakover, bare litt, og husker hva som skjedde før andre verdenskrig.
Parallellene er skremmende like, også for meg. Min verdensanskuelse er i tråd med forskerens.
Jeg behøver ikke en gang være det for å se det. Men, finner det betryggende å vite at kronikker av den typen er fundert vitenskapelig.

 

 http://www.theguardian.com/commentisfree/2013/sep/10/norway-lurch-to-right

 

Jeg støtter forskeren når han uttrykker:

" Det er viktig at vi diskuterer at det finnes paralleller mellom FrPs retorikk og mer ytterliggående ideologier. Hvis vi sier at dette ikke er så farlig, så lurer vi oss selv i forhold til det samfunnsfenomenet vi nå står overfor".

 

Vel, i dag ber altså FRP om hjelp, fordi verden utenfor følger med valget og trekker sine paralleller, og det på vitenskapelig grunnlag. Jeg tviler ikke et sekund på vitenskapens objektive slutninger basert på forskning. Enten vi snakker om den kvalitative eller kvantitative vitenskapelige metoden.
 

http://www.nrk.no/hordaland/han-kobler-frp-med-behring-breivik-1.11235415 

 

Hvorfor glemme det? 

Det er dessuten av ytringsfrihetens grunnvoll å kunne uttrykke det vi andre nesten ikke orker tenke på. Ikke sant? Det er ikke endret med dette Stortingsvalget.
Eller er det det de prøver på?
Sånn tilbake i historien et stykke tid husker jeg noen som kom til makta på grunn av demokratiet, og endret det til diktatur...
Er det slik at FRP skal kneble dem som gir dem vitenskapelig basert motstand?
Egentlig burde jeg ikke være overrasket. De står jo for så mye som klinger falskt.

 

Og jeg tenker:  Er det det neste? At FRP skal styre forskningen?
Ja, det lurer jeg på. Da minner det i alle fall enda mer om Tyskland i mellomkrigstiden, før...
Ja, dere vet alle hva før.

 

Jo, så sannelig er det blåonsdag.

 

 

Synnøve Sætrum



MELLOM SOL OG SKYGGE

 

(Igor Morsky. Bilde lastet fra nettet)

 

Lykken måles mellomtrettiseks grader sol og tjue åtte grader skygge.

Denne formiddagen kjennes den sterk. Sola skinner på føttene mine. Skyggen beskytter hodet. Det indre smilet kappes med det ytre. Dager i balanse. Grønn-grønn fotosyntese så langt øyet rekker. Her er frodig tørken til tross. Perfekt fellesferie på Sørlandet sier og skriver de som har en slik en.

Bare å nyte i veg, ta imot sommerdagene med takk.

 

I går var jeg en tur i Bertes og hadde kveldsbad med fløyelsfølelse.

Ingen brennmaneter så langt øyet rakk, og det til tross for alt radiosnakket om dem.

Solnedgang med koselig drøs til anbefales.

Samtalen tumler jeg litt med her jeg sitter og klør meg lett på armen og mer iltert på leggen.

Den røde bloddråpen mot det hvite. Myggen har levd godt der de siste nettene, men kløen gir en takknemlig påminnelse om at jeg stadig får være her. Jeg skatter livet, jeg elsker sommer.

 

Ingenting er selvfølgelig. 

For ei uke siden jeg var med og følge ei kjær venninne til det siste hvilestedet.

Et øyeblikk er jeg tilbake i det. Sorg og kjærlighet. Likevel sitter jeg her og har det godt.

Livet rommer alt. Nyhetene minner meg på langt alvorligere saker enn været. 

Jeg hører og leser om toget som har sporet av ved Santiago de Compostela. 

Verdenslitteraturen i meg blander seg  godt med det som minner om religiøse anfektelser.

På sin måte skinner min personlige kunnskap grelt mot bildene fra togulykken. Spanske tog har vært framkomstmiddel flere ganger i livet, men jeg har aldri vært akkurat der. 

Reporteren melder at "ingen norske var med".

Vel, vel. Mange mennesker var med og mange er døde.

 

Noen ganger har jeg tenkt på landeveien til det hellige stedet.

Lest om vandringer i åpent landskap. Drømt noen små drømmer om å labbe i vei.

Jeg har flere venner som har gått den. De deler om både det ene og andre som kan friste litt.

Kanskje kommer det en dag for skjell, sekk og stav. Den som lever får se. 

Så svelger jeg enda en slurk kaffe, og nyter sommertonene fra radioen. 

Det er feriedager i Norge, som nevnt. Sommerferiedager !

 

I Guinea er nittiåtte døde i det som kalles etnisk vold i forkanten av et valg.

Landet er fjernt for meg, selv om alle disse voldsmeldingene fra hele jorda er blitt det daglige i livet. I Sør-Sudan har presidenten sparket hele regjeringen.

Hvorfor vet jeg ikke. Igjen må jeg tilegne meg bakgrunnskunnskap for å skjønne bildet.

Overskriftene er store, også hos NRK.  Selv de henger rett som det er på sensasjonsbølgene.

 Jo, jeg lengter etter dybdejournalistikk.

Har alltid stilt oppfølgingsspørsmålet: Hvorfor det da?

 

Folk på reise i livet dør stadig.I Thailand er tjueen drept i bussulykke. Sjåføren skal ha sovnet står det. Jeg har vært på mange lange bussturer i Thailand, sett trafikken og kan forestille meg slikt. Likevel er det fjernt. Å reise til Asia vil for meg si å slå på en annen del av mitt liv.

Her sitter jeg i stolen, ser orkideen i vinduskarmen. Foruten ti blomster teller jeg syv knopper.

Den er frodig som opprinnelsen. Sola blir stadig varmere.

 

Da jeg reiste fra Thailand sist trodde jeg meg ferdig med den delen av verden for godt nærmest.

Jeg var overopphetet på grunn av en sådan bølge, og hadde langvarig uorden i tarmtottene.

Slikt blir en nordboer som meg utslitt av. Det gikk over sammen med avkjøling og normalisering av kroppen, og så fikk jeg vinter... Kontrastene har vært formidable denne vinteren, våren og sommeren. Nå gleder jeg meg til neste gjensyn med melissand, kokospalmer og smaken av frukten de bærer. Ung kokosnøtt er noe alle mennesker skulle få oppleve smaken av. Jo, noen ganger skifter meningen. Det gjør ikke noe som helst. Sånn er livet. Gleden ved å endre standpunkt kan kjennes dyp.

 

Om litt skal jeg pakke mer bort. Sette på lager og la stå den tiden det tar. De praktiske forberedelsene til mitt livs reise er i gang. Til steder jeg ennå ikke kjenner. Jeg vil ut før alt blir til ingenting.

Jeg utfordrer meg selv, og antakelig også mennesker som skuler skeivt til den  som karrer seg til et liv med mening alle utfordringer på tross... Jeg har kjent mye på det der, for til slutt å finne ut at jeg ikke kan ta hensyn til det. Skam og skyld gjør meg mindre enn andre, og i samtaler med nære venner blir jeg oppfordret til å leve. Leve mitt liv som jeg ønsker innenfor de rammene og mulighetene jeg har. Ikke unnskylde meg, ikke forklare for kreti og pleti. Det krever øvelse når en er vant til å gå i forsvar for det meste, forklare den minste fjert. Jeg øver og øver og øver på det motsatte.

Parallelt styrkes konsentrasjonen om det som betyr noe for meg, og motet til å endre på det jeg ønsker og kan.

 

 Jo da, jeg er ennå så enkel i min tanke at jeg drømmer meg bort om tider som alltid er forbi, og også om tider som kan komme. Et stykke poesi for sjela. En har alltid minst fem tanker i hodet på en gang. Lag på lag på lag på lag. Ord og bilder flimrer om hverandre og veves til myk film. Om en verden som er en annen. "Utopia" smiler en. "Vrøvl" brummer en annen. "Din håpløse drømmekvinne" smiler en tredje. Kjær drøm har mange navn, og det er fint å ha den. Jeg kan ikke slutte å håpe på det gode. At alt det som tilgodeser alle mennesker på jorda skal vinne fram til slutt.Venner ja. Livet og tilværelsens lim. I Spania teller de like mange døde som på Utøya. Alle er noens familie eller venn. Grensen mellom liv og død er bare et øyeblikk. "Av og til er en millimeter meter nok", den ene eller den andre vegen. 

 

Det gjelder å skape minner. Alt fyller tankene. Den ene følger den andre, like togene som passerer stasjonene med alle sine reisende. Livet er litt som landskapet man ser gjennom vinduene. Alt blir i meg, viskes ikke vekk før jeg er det. Noen sier de kan lese både meg og andre som en åpen bok. Jo, noen kapitler er åpne, andre alltid lukket. Det er umulig å vite om alt som bor i et menneske. Jeg liker likevel tenke meg at vi bærer med oss en del likt. Smerte, sorg og savn på den ene siden. Skjønnhet og lykke på den andre. Hver gang vi våkner til en ny dag har vi det hvite arket felles. Alle er vi på reise fra begynnelsen til slutten. Jeg har reist ei stund. Over fem tiår, men fremdeles er det ubegripelig mye jeg ikke har sett. Så det gjelder å utvide horisontene så lenge livet varer. Livsbetingelsen motiverer til bevegelse. Akkurat nå mens teksten nærmer seg siste punktum, kjenner jeg igjen at lykken måles ut mellom sol og skygge. Det er utrolig godt å leve.

 

Synnøve Sætrum

 

 

 

 

Ingen kan klare å tenke på

Døden hele tiden.

Livet trenger seg på med sitt

veldige nærvær

fyller lungene med luft

og hendene med daglige småting

skjønnheten lister seg inn

i sansene, fra alle kanter

med ufattelig sprengkraft.

 

Jeg har ingen bønn på

leppene lenger

jeg sier bare takk for mitt liv.

 

(Åse-Marie Nesse)



"There is a crack in everything, that's how the light gets in"

 

 

"Nasjonalhymnen " fra høyresida står på repeat, mer enerverende og aggressiv enn noen gang. Erna, Siw og andre kappes om de beste forslagene for "folk flest"... Men, den illusjonen disse skisserer må da snart avsløres. Jeg tenker at mennesker tross alt må kunne se annet enn sin egen navle. Skjønne at sosiale goder og rettigheter ikke er et samfunn gitt fra høyre side i politikken. Høyresida er for de få, ikke de mange. 

 Valkpropagandaen surrer og surrer, mens vi griper etter fjernkontrollene for skifte av kanal.

Et realityshow her, en stem- ut- eller-inn- konkurranse der. 
Hellstrøm rydder opp ! 
 

Som du rer ligger du, sier  "vi"...

(Jo for hvem er egentlig vi? Hvem er egentlig konstruksjonen "folk flest"?).

"De" har jo ikke gjort et arbeidslag på mange år sier "vi", ikke betalt skatt heller.

Spanjolene, italienerne, ungarerne eller grekerne.  Sangen om hvem som gjør den beste lakenstrekken surrer og går...

Ja,  noen som ikke har samme peilingen på lakenstrekket som "oss".

Se på oss, gjør som oss, vær for all del som oss.

Vi er jo verdens navle må vite!

Eller om vi ikke sier det høyt og så direkte, klapper vi oss på de mette magene og snur stumpen til de som ikke har annet enn knokler å stryke. Noen gasser fra overmette mager slippes mot kosmos, før vi selvtilfredse drar teppene over hodet og velter oss over på rygg.

Der blir vi liggende og ruge ettermiddagen og natta gjennom.

Den som er blitt alt for mett og sjølgod mister gangsynet.

Navlebeskuingen blir livsstilen for for mange.

Utenfra sett er valgkampen allerede totalt absurd.

Sutrekoppene på høyresida i nord vil stemme vekk det som ennå er bitte litt hold i for de mange.

Selvsagt for at de få skal få mer er den politiske høyresida villige til å bytte bort det som er kjempet fram for de mange. Det egentlige budskapet drukner i stønn og hikke. Tiggere skal ikke sees, innvandrere ikke høres. Steng dem ute, og det litt brennkvikt. Når huggestabbene tas fram blir det sånn bråk at det som egentlig hender forsvinner i støyen. At man vil rive velferdsstaten, rasere sykelønnsordningen, skjære ned på trygdeordninger og andre goder blir glemt.

Ropet om alle dem  skal vi ikke ha her på berget er så høyt.

 "De andre" blir malurt i  begeret, og den smaker som kjent vondt...

Når tiggere og innvandrerne er vekk, er det fritt fram for å gjøre det samme med flere grupper.

(Om jeg trekker det for langt? Absolutt ikke, man har da sine studier i økonomisk og politisk historie i bunnen for resonnementene, bare sånn at den digresjonen er med.)

Noen holder tiggerkoppene vel langt fram, og det blir for mye for den som har forspist seg.

Ikke betalt skatt, bare latt de svære humlene suse, og da kan de bare ha det så godt.

Se på oss, se til Norge. Der Høyre og FRP klager over hvor fælt vi har det. Hvor mye skattepenger de rike må betale. For vi er jo alle så rike hevder de, og de uttaler seg om bare de kommer til makta skal de nærmest gi alle norske borgere pengebinger å rulle i. Jo, ut med tiggere og andre fattige så skal vi alle se. De kommer nærmest til å gi "folk flest" pengene som innvandrerbudsjettet beslaglegger.

Alt vil bli så mye bedre for alle med disse folkene ved roret. For som det er nå er det riktig ille, også for oss i Norge som greier seg godt, mens Europa sliter.

Mulig jeg er både tungnem og enfoldig, eller bare ganske enkelt ikke skjønner det norske språket mer.

Men, for meg er det sånn skal rettigheter bestå må de hegnes om. Fokus må være på bakken og ikke i skyene. Ser en bare oppover forsvinner fotfestet, og best som det er ligger en der og aner ikke hva som rammet.At det handler om trygde- og pensjonsrettigheter. Det handler om lovfestede rettigheter til minstelønn. Om lov om likestilling mellom kjønnene. Tariffavtaler, om arbeidstidsavtaler  og andre reguleringer. Faktisk betaler vi skatt for at alle skal ha rett til grunnutdanning.

 Dessuten har vi rett til å få gratis helsehjelp når vi blir syke. Får vi infarkt eller noe annet kommer det en ambulanse og henter oss. Ingen spør etter forsikringskortet, eller kjører deg til det dårligste sykehuset fordi du ikke har et. Det er det privatisering handler om. Ja, og så handler det om støtte til våre kunstnere, og annet enn sirkus på våre teater eller i konsertsalene. Den som kan betale får se og oppleve. Den som ikke har kroner skal bli fratatt og så videre...
. Markedsøkonomien tar ingen hensyn. Den gir ikke ved dørene, og snill har den aldri vært. Ok, jeg har sagt det før og sier det igjen og igjen og igjen så lenge det er luft i meg.

 Profittmaksimering er grunnmekanismen. Økonomisk vekst inn i himmelen osv. osv. osv. Den "nasjonalhymen" synges stadig.

 Kikk på hva den såkalte troikaen anbefaler.
"Medisinen" skal hjelpe økonomien.
Ikke menneskene.

Det høyrekreftene ønsker er et godt samfunn for de få rike, og et dårlig for de mange fattige.

Jeg begriper ikke denne historieløsheten.

Hvor kommer den fra, og hvor vil den føre oss.

Det tenker jeg på her jeg sitter i det kriserammede Hellas.

Ei krise skapt av spekulanter.

Noen er styrtrike, mens andre sliter og betaler gildet for de få.

  Jeg grøsser med tanke på høstens valg. Det er så mye som står på spill for så mange. I Norge sier vi at den jevne har det godt, og vi har gode rettigheter slik at det ennå ikke er så stor forskjell på folk flest. Ok, det er ikke hele sannheten. Det er faktisk allerede mange som er vanskeligstilte også her. Men, disse gruppene får ingen oppmerksomhet i media. Media tuter om pengebingene, rente- og kjøpefestene. Undertegnede kjenner seg ikke igjen, og vet hun ikke er alene.

Tanken på at det mørkeblå regjeringsalternativet skal vinne fram tar til tider fra meg nattesøvnen.

Jeg ønsker meg slett ikke et Norge med store forskjeller mellom folk. Et Norge uten rett til utdanning, sykehus, uføre- eller alderspensjon for den som trenger det. Et mørkeblått Norge vil ta høyde for dem som er født rik. Ikke de andre. Oppdaterer man historiekunnskapene bare noen ganske få generasjoner bakover vil man oppdage at også i Norge er det flest av de andre.

 Enkelte "nasjonalhymner" har ikke livets rett. Ikke sant?

"There is a crack in everything, that's how the light gets in"

 

Synnøve Sætrum

 

For mye og for lite....

Foto: Synnøve Sætrum

 

 

 

For mye av det gode er for mye av det gode, lik for lite av det faktisk er for lite av det gode.

 

Synnøve Sætrum

1. mai 2013

 

Foto: Synnøve Sætrum

 

Kom mai du skjønne milde, og denne dagen er det den 1.

Gratulerer med dagen !

Den viktigste  festdagen for alle menneskers rettigheter.

Arbeidernes internasjonale frigjøringsdag.

Internasjonal solidaritetsdag trengs i en vaklende verden.

Nei, alt er ikke i orden i Norge heller. Tenk bare på den gruppa mennesker krefter her omkring vil "nekte adgang til riket".

Det har vi hatt grunnlovsfestet før. Var det noe bra?

Hva skjedde med jødene når man fra offentlig hold begynte nekte dem både datt og ditt ? Ikke glem det. 

Løft blikket og tenk: 

Er det noe demokrater kan stå for? 

 

Europa vakler. Millioner er arbeidsledige. Tjueseks millioner. Det er mange det. Og, mange av dem er offer for kapitalistisk spekulasjon. For jaget etter den ultimate profitten for de få...

Vanlige mennesker som meg, og deg som leser, må gå fra hus og heim fordi de ikke har penger. Jobben med inntektskilden finnes ikke mer.

 

Det er slett ikke snakk om å ta seg sammen og bare finne en. De finnes nemlig ikke mer. Hvor skal man da gå? Når man til slutt blir stående helt uten alt? Kanskje ut på gata med tiggerkoppen. Det handler om å ikke ha valg. Slik ting og tang er skrudd sammen i urettferdighetens navn er det slik at arbeidsledighetstrygd ikke er noen selvfølge. Sykepenger er ingen selvfølge. Permisjon i forbindelse med fødsler og død er ingen selvfølge. Ei heller uførepensjon når kronisk sykdom rammer. Farlige greier å bare lene seg tilbake, klappe seg på vomma og tro alt bare går bra alltid. Sånn er det ikke. Det handler om å ikke drukne i navleloet. Ikke sant?

 

Her i Norge har vi ennå rettigheter. Sikkerhetsnett for den som får problemer på et eller flere vis. Fint og flott det. Det skal vi være stolte av. Veldig stolte, men likevel ikke stikke nesa så høyt i sky at vi snubler i ren selvtilfredshet. Viktigheten av å bevare fatningen og balansen er sterkt til stede om dagen. Skal vi beholde rettighetene må vi være våkne for hvilke krefter som ønsker gode velferdsordninger for alle. Høstens valg handler om det.

 

 

Vi er i ei skummel brytningstid sånn politisk sett. Høyrekreftene står faktisk for å bygge ned og fjerne alt dette. Gi til de rike og ta fra de fattige. Syndebukkmentaliteten er sluppet inn i politisk argumentasjon som sannhet. Splitt og hersk argumentasjon benyttes i fri dressur. Grøss og gru. Den historiske gjennomgangstonen fra høyresiden er absolutt aktiv. Man kikker på småting og behandler det som om det er de store spørsmål for "folk flest". Skremmende er det. Veldig skremmende.

 

I dette landskapet sitter vi så trinne og stinne at vi ikke kommer opp fra sofaen nesten. Selvgodheten er ingen godhet. 

Den gjør ingen nytte.

 

Dette er en dag for å glemme navleloet, huske hvilke tradisjoner en står i. Vite hvorfor vi har det så godt som vi har det her i landet, og hvem som kjempet rettighetene fram. Rettigheter er ingen selvfølge.

 

Igjen:

Gratulerer med dagen og ha ei fantastisk feiring.

 

 

 

 

 

Synnøve Sætrum

 

8. mars 2013 gikk jeg i tog.... Igjen !

 

 

8. mars 2013 gikk jeg i tog igjen. Jeg har regnet meg fram til at det må ha være 18 år siden sist.

 Jeg traff noen damer jeg har gått i mange tog med før i tida, og så så jeg noen nye ansikter.

Noen mye yngre menn og kvinner som også støttet under parolene.

Det varmet i den iskalde marsvinden.

Noen føler seg kjølhalt av at de ikke får hushjelp som karrierekvinner.

Jeg forstår hva de mener med ordene.

Har både hatt vaskehjelp og kombinert morsrollen med knallharde arbeidsbetingelser. 

Jeg har erfart skvisen i tidsklemma, og jeg har grått mine modige tårer i ren og skjær tilkortkommenhetsfølelse. Følt meg som elendig arbeidstaker, elendig mor og enda dårligere menneske. Lidd under egen knallhard fordømmelse.Mange av dem skapt av de ytre rammene livet mitt skulle fungere under ser jeg nå. Jeg har opplevd usaklige forbigåelser fordi jeg ikke har de riktige bekjente i styre og stell. Har hørt stemmene bak ryggen når man påpekte noe som ikke var riktig. Kjent på hånen og mistenkeliggjøringen fordi man var for radikal. Men, jeg stod for mitt. Stod i det, og som enogfemtiåring tenker jeg at det var bra det Synnøve.

 Du skulle ikke ville gjort noe av det annerledes likevel!

Jo, jeg strevde det jeg kunne for å greie tilværelsen.

 

Jeg tror jammen det er på høy tid å ikle seg noen knallrøde igjen.

 

Slutte å bare lengte seg syk etter støtte i enslige dager og timer.

 Før tok jeg meg usentimentalt sammen og tenkte:

Den som feller tårer lever i det minste.

Hold ut, det blir bedre!

Ingenting varer evig... Hold ut!

 

I den virkeligheten jeg nå lever i føler jeg meg kjølhalt selv om jeg ikke er i vanlig arbeid, ikke har familie og ikke trenger vaske så mye. Det er jo bare meg her, men likevel kan jeg føle meg drenert. Som om jeg har vært utsatt for en vampyr. Noe har i alle fall spist biter av meg.

Saker og ting er slett ikke blitt bedre. De er mye mye mye værre.

Utmattet sitter jeg i sofakroken og skjønner ikke annet enn kraftløshet.

 

I går gikk jeg i 8.mars-tog.

Vi var faktisk en god del damer sammen der.

Stemmerettsjubileet startet med det. Pump og prakt i Kilden.

 Harald og M-M til stede sammen med alle de andre billettholderne. 

Vel og bra, selv om jeg selvsagt sovnet foran tv.

Jeg tåler ikke det apparatet, men nei, det er en annen sak.

 Under apellen utenfor biblioteket tenkte jeg for første gang på mange år "sabotasje". Kirkeklokkene satte i gang skvalderet.

Ikke ørens lyd for appellanter. Synd det.

For jeg er overbevist om at det som ble sagt var både bra og viktig.

Jeg har visst ikke fått med meg utviklinga. Når ble det slik at en hel konsert framføres fra domkirka sånn fra fem på fem og utover? Eller var skvalderet kun en enestående påminnelse om at dagen også skulle markeres innenfor dørene?

Der jeg stod kom jeg på ordene som hang på do hos venner i fordums tider:

"Da kirkeklokkene stanset, hørte vi fuglesangen"

 

Og så tenkte jeg:

Når propagandaen som forteller at kvinnesaken er gått for langt, at 8. mars som internasjonal solidaritetsdag har utspilt sin rolle tier bare litt blir det kanskje ørens lyd til å høre hvordan tilstandene egentlig er. Kvinner diskrimineres fortsatt i arbeidsmarkedet, også her i landet.

Tjener og eier fortsatt mindre enn menn, tar større deler av omsorgsbyrder.

Soverommet skal jeg kanskje ikke nevne noe om, siden jeg pr. definisjon er ei sånn gammel frøken som ikke får seg noe. "Få deg noe kuk", skrev en mann illsint i kommentarfeltet her.

Det er derfor jeg kontrollerer det som kommer på trykk. "Er du sikker på du ikke er lesbisk, eller utpult hore?", skrev en annen. "Faen ikke rart du er ufør, du skulle egentlig bare vært satt ei sprøyte på", skrev en tredje. Og så videre og så videre...

Vel, jeg har da både sett og lest pornografi, og vet at den har trengt seg inn på alle enemerker.

Det er ikke blitt bedre det som skulle bli det. Nei, det er blitt værre. Mye værre.

http://tv.nrk.no/program/koid20008713/alltid-sexy
 

 Hmmm... det er i Norge, og noen spør meg om jeg ikke er redd for å være så åpen. Det er de kvinnene og noen få gode mannlige venner som er glad i meg til tross for alle merkelapper som er hengt på meg. Noen mener jeg legger til rette for det sjøl. Mulig det, men hva er dette med at kvinner alltid skal vurderes ut fra kjønn?  Det er en av grunnene til at jeg igjen gikk i tog på 8.mars.

 

Jeg gikk bak parola til Amnesty International, men kunne fint støttet alle.

Aktualiteten sier seg sjøl. Samvittighetsfangene sitter fengslet i titusener. For sine fredelige overbevisningers skyld fengsles, tortureres og henrettes mennesker.

 

Voldtekt brukes i stor stil som middel i krig. I tillegg til alle dem som finner sted i hjemmene rundtomkring, eller som overfall langs veger og andre steder. Man kastrerer kvinner i stor skala, eller kjønnslemlester dem. Ukultur. Maktmisbruk. Kvinneundertykking av værste sort.

Noen sier det er kultur.

Ja, det er det maktmisbrukende mannskultur.

Kvinnehaterkultur.

 

Jeg lurer på hvilken argumentasjon som ville blitt brukt dersom det var vanlig å skjære av menn stellet for å holde dem på matta, eller hva det nå er for en egentlig primitiv årsak?

 

Vel, jeg skal stoppe her.

Men en ting er sikkert:

 Samme hvor jeg måtte være til neste år skal jeg alltids finne ei markering av den internasjonale kvinnedagen!

 

Synnøve Sætrum



KALDE FAKTA !

 

 

Usentimentalt, mjukt og ungt:

Det er tid nok!

Livet er et hav!

Alt ordner seg!

 

Realistisk, hardt og modent:

Tiden er kort.

Lykken enda kortere.

Ingenting ordner seg bare.

 

Synnøve Sætrum