03 mai 2013

TANKER OM RHODOS. . .


 
- 3 klokka seks denne morgenen. Stålis på bilvinduet. Våren har ennå problemer. Men snart, snart, snart. Jeg fryser ennå på tærne, og kjenner for det meste null trang til å sitte utenfor med kaffen.
Jeg savner mildt klima. Sånn er det bare.

Hellas bor i meg. Tankene er der ofte. Rundt krisen landet gjennomlever for det første. Tankene kretser rundt dem som er rammet av økonomiske nedgangstider. Hvordan livet arter seg for dem når sikkerhetsnettene ryker. Da er det slett ikke snakk om å nyte ferien som en annen nordlig turist. Det hender jeg nesten tenker jeg ikke kan dra dit. Feriere mens andre har det så vanskelig. På den andre siden har flere greske venner insistert på at det beste jeg kan gjøre er å komme. At turistene ikke må svikte Hellas nå. Jeg hører hva de sier, og tenker gjøre like så. Fant en billig restplass her forleden, og takket være den kan jeg dra en tur til Egeerhavets strender. Bli myk i kroppen igjen.
Sol og helse hører i hop.

I den sørlige delen av Dodekanesene ligger Rhodos. I Rhodos by skal jeg være noen uker. Som alltid siden første gangen. Det er noe særegent ved de stedene man velger vende tilbake til igjen og igjen. Den første gangen jeg var der kunne jeg aldri trodd det. Husker skuffelsen den første kvelden. For turistdelen av byen, med sine hoteller og heller bråkete gater er som hvilket som helst annet turiststed. Antakelig hadde jeg drømmer om små hvitkalkede hus, eseldrosjer og så videre. Så kom jeg dit og fikk sjokk. Det gikk over. Dagen etter var jeg på strendene som omgir den bydelen. Promenerte langs dem også. Nikoste meg i sola. Var ytterst på  nordspissen ved akvariet. Fikk vind i håret mens jeg kikket på grekere og ryggsekkturister som styrer unna solsengjungelen. Man kan velge mellom vind og stille når bostedet er i byen. Denne gangen skal jeg bo sånn midt mellom og det er en luksus. Kort vei til Mandraki og innseilingen der Kolossen stod før den ble ødelagt av jordskjelv tohundre og tjuesju år f.Kr. Et lite øyeblikk kommer jeg på tanken om kopien ved inngangen til en restaurant i Faliraki. Jeg husker et fantastisk spisested i Ialysos i samme belet. Får vann i munnen og gleder meg til både det andre og ene...

Rhodos har vært inntatt av fremmede makter mange ganger i historien. De romerske erobringene av Hellas skal, om jeg husker riktig, ha startet sånn tohundre år f. Kr., men de satte seg ikke på Rhodos før sytti e. Kr. Perserne overtok i sekstjue og Saraserne i seksfemtitre. Araberne kom i rundt åttetjuefem (?) og normannerne hersket i de første hundre årene av tusentallet. I tolvhundreogti kom venetianerne. Fra femtentjueto overtok tyrkerne herredømmet. Først rundt midten av attenhundretallet (jeg forbeholder meg å huske feil..rett gjerne) kommer øyene igjen gradvis over på greske hender. I 1948 blir Dodekanesene( dodeka betyr tolv og nisi øyer) offisielt innlemmet i Hellas. Ja, det tenkte jeg plutselig på. Den som er interessert i historie tenker slik. Jeg kom egentlig til Rhodos by kun fordi øya har forbindelse med Symi. Dit jeg først og fremst hadde tenkt meg. Mine mellomfagsstudier i litteratur hadde gjort meg oppmerksom på øya. Siden har jeg selvsagt vært der flere ganger, og ser ikke bort fra en avstikker denne gangen med. Det vil vise seg. Der finnes et kloster jeg gjerne reiser tilbake til.

Uansett. Jeg blir visst ikke ferdig med Rhodos. For meg har den så utrolig mye den øya. For mitt indre ser jeg Stormesterens palass, vandringene på muren. Mustafa Hamam, det ottomanske biblioteket eller museum for moderne gresk kunst. Lindos med sitt Akropolis og Panagiakirken. Paulusbukten på samme sted. Eseltaxi og trapper. Fantastisk mat og brennende hete.  Jeg tenker på korset på Filerimos, Ialysos, Petaloudes eller Kamiros. Tsampika andre strandperler jeg har hatt dagsekspedisjoner til. Gamlebyen som er å finne på UNESCOs liste over verdens fremste kulturminnesmerker. Ikke bare gammel stein, men faktisk verdens største bebodde bykjerne fra middelalderen. Muren har jeg blitt fortalt skal være fire kilometer lang.

Men, kanskje mest av alt rommer mitt indre gode minner fra mange turer. Alene eller sammen med venner jeg har fått nettopp på Rhodos. Norske og greske.
Utallige soltimer på Miaouli -eller Ellistranden.
Dessuten husker jeg all vennligheten og den utrolige hukommelsen mange av dem som jobber i turistnæringen har. Med så mange besøkende er det nesten helt utrolig at man blir gjenkjent.
Likevel er det sånn. Og det er hyggelig når man hører et velkommen tilbake.

Jeg skal snart en tur tilbake til solens øy. Kjenne mild meltemi mot huden. Bade i krystallklart vann. Kanskje leie en bil denne gangen, kjøre litt rundt. Se sider ved øya jeg ikke har beskuet sammen med steder jeg mer enn gjerne besøker på nytt. Jeg skal reise i selskap med noen som ikke har vært der før denne gangen. Det skal bli spennende. Noe vet jeg, men slett ikke alt. Dessuten er denne turen denne turen. Alle besøk har sin unike historie, selv om øya med alle kjennemerkene er den samme.

Jeg gleder meg, og innser jeg må trekke på meg et par ullsokker.
Ungene som leker utenfor bærer luer og vanter.
Det er ikke mer enn syv varme noe som i grunnen er ganske kaldt.
Ha god fredag !
Drøm i veg, eller gjør realiteter av drømmene og bli med.
Anbefalingen er krystallklar.



Synnøve Sætrum

LIVET


Foto: Synnøve Sætrum

 
lyst og grønt
bar håpet
den våren
 
himmelen var
høy og blå
 
husker du
fiskeørnen
på vingene
over oss
der vi lente ryggene
mot solveggen
og hverandre
 
vi lo
og var gode venner
alle dager
 
siden
skulle vi erfare
det som kjentes riktig
ble veldig galt
 
sola sluknet
 
ingen menneskelig makt
kan vende
vinden
 
ingen tanke tenke
livet
svalt