10 juni 2012

1 . REAKSJONÆR RADIKALISERING


Regnvær, kaffekrus og blogg.
Krystaller i nyrene og betennelse i stortåleddet.
Bagateller for den som opplever det gode og et godt liv.
Jo da, det står til liv.
Kanskje litt skummelt for moa(meg), og totalt uinteressant for andre.
Det forandrer seg nok når det sa..... høljeregnet gir seg.
Et trøstens ord til meg og mine like er at så lenge jeg verker er jeg.
Alternativet finnes i grava, og er alt for dårlig.
Har satt meg fore å bli ei gammel trollkjerring.
Giktbrudden og fagert skrivende til det store cyberspace.
For her sitter jeg igjen, og bruker en god del av tiden min ved tastaturet.
Jeg har fått høre at enkelte ikke hadde trodd jeg var så selvsentrert, for det er jo bare sånn utseende og interiør på de bloggene så vidt jeg har hørt sa hun. Det er slett ikke det at jeg ikke vet hvilken del av det digitale universet hun sikter til, men: Med mild røst henviste jeg både til den ene og andre bloggeren som sitter fengslet, og til de andre jeg leser som slett ikke driver med denslags jåleri. Her finnes skribenter og forfattere for en hver smak og skuffe vil jeg si. Ytringsfriheten blomstrer.
Det er godt. Hadde revolusjonen i Egypt vært mulig uten internettetet?

Kanskje ikke 22. juli hadde vært mulig heller.
Det er en tristere tanke, men absolutt ikke unik for undertegnede.
Inntrykket mitt er at mange tenker på det for tiden.
Ekstremister opererer i stor stil i skyggene.
Med det mener jeg anonymt og under dekknavn.
Så vidt jeg begriper kan man ikke klare å bli kvitt denslags helt.
I alle fall ikke uten at vi mister ytringsfrihet og frie samfunn som sådan, og er det dit vi vil?
Jeg ser straks for meg en rekke mulige scenarier som alle handler om hvem som definerer det ekstreme og konsekvensene som følger.
Feigt er det, og helt sikkert farlig mer enn et vanlig åpent skrivende menneske ser.
Kanskje er det det som er den store forskjellen mellom meg og en ekstremist.
Jeg ytrer meg fredelig og under fullt navn.
Har 'mine meningers mot' lik munnhellets ordlyd,og har jeg det ikke bringes de ikke til bloggs.
Tatt i betraktning at jeg lever i et demokrati må jeg ta meningene mine opp til revurdering om jeg finner dem for spesielle til å tåle åpenhet. Ikke sant?
For meg er det en slags åpenbar tommelfingerregel?
Siden jeg er av den oppfatning at alle mennesker har kimer av alt i seg.

Som kjent var det for det meste vanlige mennesker som hadde ansvaret for logistikken under Holocaust. Utryddelsene hadde ikke vært mulige uten de velvillige fotsoldatene. Torturistene i fengsler 'all over' viser seg som oftest å være normale, noenlunde hyggelige og anstendige mennesker. Like forbanna er det 'oss vanlige' som oftest sørger for faenskapen.
Det synes som det nesten er 'normalt' å være ond.
Nå har jeg ikke noen bastante svar på hvorfor det er sånn, det er kun det at det stadig slår meg.
Jo flere blodige nyheter jeg får bragt inn i stua, og jo mer jeg leser.
Det er nesten utålelig å snakke om det, men det er, og før eller siden må strutsen ha luft.
Så hvor går grensene når man snakker om ondskapen som 'prosjekt' eller tenkning?

I disse dagene tenker jeg mye på det nære eksempel. Om terroristen selv er et sykt offer er det slett ikke opp til meg å avgjøre, og egentlig vedkommer det ikke saken. Onskapen i gjerningene hans er helt åpenbare. De er både vedgått og ettertrykkelig beskrevet av de som overlevde 22. juli. Grusomt men nødvendig, sier han. Og som grunn forfektes at han ikke fikk leserinnlegg på trykk og en fascistisk ideologi i god miks med romantisering av riddertiden med mannen kjempende på slagmarken. Kvinnen passivt kikkende i hjemmet, kun opptatt av det huslige, barna og å vente på ridderen. Ekstrem reaksjonær radikalisering etter mine begreper. Et skrekkscenario for ei demokratisk dame som er så moderne at hun på vegen til denne bloggen opparbeidet seg rettighetene til uførepensjon,og siden vi nå har slikt betyr det uavhengighet av mann eller familie når helsa svikter,det er det ene. Takk og takk og takk og så mange slags takk for at vi ikke lever i fortiden.
Like viktig er retten til å bestemme selv, velge selv hvor en skal være, hva en skal si og gjøre, og slett ikke sitte vente på ridderen. Er helt overbevist om at jeg ville gjort meg særdeles dårlig på den arenaen. Om jeg fabler litt rundt det tror jeg sjangsene for å bli brent på bålet hadde vært mer påtrengende.  Men, nå var det ikke det som var poenget her.

Tilbake til onskapens filosofi. For det onde har tenkning i bunnen. Det er skrevet hyllemetere om den, og uført rekker med systematiske undersøkelser rundt fenomenet, så det er ikke noe nytt. Lars Fr. H. Svendsen refererer i 'Ondskapens filosofi' fire tradisjonelle forklaringer på hvor det onde stammer fra. Det ene er at mennesket blir besatt og forført av den onde overnatulige makt. Det andre er mennesket i sin natur er detirminert til en bestemt type atferd som er ond. Den tredje måten å se ondskapens opprinnelse er å se mennesket formes av sine omgivelser og ut fra det utføre onde handlinger. Til slutt er den fjerde måten å se mennesket som fritt velgende å handle i samsvar med det onde. Nå er jeg verken filosof eller psykolog, men for meg synes det som om dette er av betydning når man forsøker forklare onde handlinger, for meg med unntak av den første som jeg ikke ser som rasjonell. Jeg tror ikke terrorister eller andre drapsmenn, torturister eller voldsforbrytere er besatt av overnaturlige onde ånder som maner dem til handling. Denslags blir for søkt.
Jeg ser det så enkelt at bestialiteter er menneskelige.
 Mennesket kjennetegnes ved evnen til å tenke.Tenkning som kan debatteres.
Forståelse for onskapen er, tror jeg og er ikke alene om det,  helt avgjørende for å komme fram til forståelse av oss selv og de forpliktelsene vi har overfor våre medmennesker.
Forpliktelsen til å gjøre det gode.
Dessverre får vi rett som det er demonstrert at ikke alle har denne forståelsen. 22. juli er et eksempel, men likeså å dømme ei trebarnsmor til døden ved steining, eller å massakrere hele landsbyer med kvinner og barn. Jo, det skjer omtrent akkurat nå mens man sitter her ved tastaturet.
Det er for jævlig antihumanistisk, ufredelig og grusomt men sant.
Og, bare sånn at jeg ikke blir misforstått:
For meg er det ingen tvil om hvem som bærer kostnadene når onskapen rammer.
Det er alltid ofrene, ikke gjerningsmannen eller kvinnen.
All min sympati ligger hos dem.
Onskapen som fenomen blir dessverre ikke borte av den grunn.

Synnøve Sætrum