EN STOR KJÆRLIGHET DØR ALDRI

EN STOR KJÆRLIGHET DØR ALDRI

En stor kjærlighet dør aldri, selv om de elskende
skilles. Kjærtegn som ble mottatt, springer ut
selv etter at de er glemt og deres frø er talløse
Det er frukt og løv og korn i dine kjærtegns spor
som i et landskap om høsten, dager som fylles
av glansen fra mørke flammende netter... Bestandig
er kjærligheten, mer omfattende enn de elskende
og blikkets salige lys kan ha vært lenge underveis
før det tente mitt, vi kan ha vandret hvileløst
gjennom slekter før vi møttes og gjenkjente hverandre
Nu vandrer din lengsel tidløst i meg, ditt ansikt
vil alltid kunne finne nye hemmelige veier i mitt
Alltid vil jeg være underveis i dine trekk, hemmelig
oppspore stormer og stjerner, røre strenger ingen
har rørt ved og se en demring selv i alders drag
Lyset i et ansikt som elsker, brer seg evindelig
ut over jorden; For lyset i et ansikt som elsker
tar aldri slutt, det er underveis, alltid underveis
i nye mennesker, i nye elskende, tidløst i all tid

( Stein Mehren)


NOVEMBER - MÅNE

Elskede, vi skaper sekundene om
til øyeblikk og bryter tidens segl
Lydløst brekker vi våre grenser opp
og klyver over i hverandres liv

( Stein Mehren)


Stein Mehren er død. En stor poet og kunstner har gått bort. Men for meg er tekstene her, alt det vakre han har skapt. Alt han har skrevet og sagt som jeg kjenner så inderlig igjen fra mitt eget liv, fra mine egne tanker omkring den store kjærligheten ..Takk !

Hvil i fred.



Synnøve Sætrum

Sommer....

Fotografi av meg "frosset" mot den svenske skjærgården. Midtsommerdager i kystlandskap. Fred og atter fred. Ingen storpolitikken hendelser, terrorisme eller annen elendighet. Verdensbegivenhetene er uendelig langt borte. Jeg sitter der og "bare er", mens jeg tenker på Evert Taube og "Rosa på bal". Inspirasjonen skal ha kommet til ham akkurat i dette landskapet sies det. I mitt indre liker jeg å tro jeg kan forstå ei flik av det. Eller i det minste forstår jeg følelsene utsikten vekker.

Sommerdager med bosted Smøgen Havsbad sammen med kjæresten.
Dager der en bare er til, koser seg med timer og minutter og har mer enn nok med det.
Det er stor luksus å få være menneske i ei slik "boble" et øyeblikk i egen tid på jorda.
Stillhet. Fred. Kjærlighet.
Vind fra havet.
Frisk luft.
Skritt, mange skritt, utover i kystlandskapet.
Spa.
Bobblebad.
Varmtvannsbasseng.
Pedikyr.
Fisk.
Brygger.
Delikatesser.
Seilbåter.
Festende unge mennesker i far sin store CC....
Rusle langs bryggene..
Bare være...

Ja, og så kjærlighet!
Masse kjærlighet!

Så heldig går det an å være i en verden som ellers er broket.

Fortsatt god sommer.

Synnøve Sætrum

Langfredag 2017

Langfredag og tankene kretser om Jesu´lidelse og død på korset. 

Til ensomheten som ble ham til del, og ordene 

Dagen er sorgdagen i påsken.

Andre steder på jorda pisker troende seg selv, og noen henger seg sågar opp på kors for å leve med i lidelsen denne dagen. 

I vår del av verden feirer vi påske på roligere vis. 

Selv om en ikke er av de ivrigste kirkegjengere kommer en ikke utenom det.

 Påsken gir noen gode fridager for den som er i arbeid, men uansett er den stille uka akkurat det. Stille og til ettertanke.

Cimabue

...

Så drev de naglene gjennom kjøttet

som skalv og sitert, knyttet seg. Og klang

av jern mot kobber reiste seg og sang.

De slo. Men tonen sank, til den forødte

seg taust i treet. De la sten til støtte

ved foten. Og en siste moden gang

bar treet frukt - det bar! Og frukten hang

- uendelig forløst hang den og møtte

seg selv befridd og fullbrakt og velsignet

i frøet, fryktens frukt og hjerte. Se!

En meter over dem hang den og lignet

et menneske som, spikret til et tre,

har senket hodet og som oppgir ånden.

Mens naglen lyser som en sol i hånden.

(Jens Bjørneboe)

Synnøve Sætrum

CREA DIEM- SKAP DAGEN

Crea diem- skap dagen!

Mening?

 Når du evner se det store i det lille gir det meste mening. 

Det er ingen selvfølge å kunne stå på beina, gå på beina eller velge når det passer med litt hvile.

Når det indre er lyst tenker du det er et privilegium å leve og bo i et land med vakker natur, mye kunst, litteratur, konserter, teater, mat nok, fred og i det hele tatt så mange goder som bare noen få mennesker på kloden er forunt. Når det indre er mørkt har du problemer med å oppfatte noe som helst av det, men greier for det aller meste jobbe deg inn i lyset igjen. Noen ganger får du hjelp av gode mennesker, andre ganger blir du overlatt til deg selv med strabasene. Det kan kjennes som å sitte fast i krattet og bare ha hendene til å brekke seg ut. Møysommelig og langvarig arbeid noen ganger, men det nytter alltid. Noen dager skapes meningen med tilværelsen akkurat slik. 

Bortkastet tenker du kanskje...

Kanskje kunne vi enes om at spørsmålet var betimelig om alles dager var straka vandringen inn i solskinnet?  

Derimot erfarer både du og jeg at det er meningsfylt å bruke noen dager til å komme løs. 

For det er som Leonard Cohen uttrykker det:

 "There is a crack in everything, that´s how the light gets in".

Å få inn lyset, finne igjen selvtilliten, pågangsmotet og gleden er fantastisk, og antakelig forutsetninger for å skape dagen.

(Uansett hvor man er eller ikke er i samfunnsmaskineriet så handler det meste om å skape dagen. Jeg skriver ergo er jeg... Det har kjentes godt, gøy og mye mer. Litt personlig status her og nå. Noe delt, noe gjemt og noe glemt !)

Synnøve Sætrum

LENGSEL ETTER FRED

Jo jeg er av dem som lengter etter og drømmer om fred på jorda.

For alle menneskene fra alle steder.

Denne sommeren har vært regntung og vindfull.

Speilet mot verdens elendighet forsvinner følelsen av problem.

Her jeg sitter har jeg ikke et eneste ett.

Det er fred.

De bygger ei lekestue naboene.

Bak trærne hører jeg:

"Du kan ikkje lege her, da kan du få ein hammer i haue"...

Min stille fredelige boble mot den store verden som går av hengslene i ett kjør.

Terror. Krig. Sult. Fattigdom. Fobier. Undertrykking.

Rasismen kryper innover Norge lik brunsneglene.

Egoismen vokser og vokser.

Fobiene står i kø...

Sådan er det når turbokapitalismen kvesser klørne på menneskenes frykt.

Jeg håper vanlige folk husker alt det fæle og stemmer dette blå uvesenet ut ved neste veiskille.

Midt oppi alt takker jeg for at jeg ikke sitter i en båt, eller får ei bombe i hodet.

Verdens "beste land" produserer bomber som slippes over menneskene.

Åhhh... som menneskene på jorda kunne trenge fredelige timer på ei strand...

Jag hade en gång en båt...

Synnøve Sætrum

LYS OG MØRKE ... GLEDE OG SORG... TRO OG TVIL...

Troen og tvilen vandrer sammen, lik sorgen og gleden. 

Munnhellet gir alle hendelser sin begrunnelse, og særlig i amerikanske filmer . 

Noen ganger snublende likt en slags trosbekjennelse, andre ganger lik fyllreplikk i mangelen av mangt eller mye.

Noen ynder ordene om at har du ikke noe positivt å si bør du heller holde munn.

Jeg ser poenget med det om det handler om å la være såre et medmenneske.

Nådeløst ærlig kan man bare være overfor seg selv.

Samtidig er akkurat de helt poengløse som munnkurv, -eller i betydningen at alt er så greit ...

Det er jo ikke det. 

Den som ikke er robot vet det ikke er mulig å feie alt utfordrende og vondt  for å lulle seg inn i "det greie"... Likeledes vet den som ikke er maskin at man kommer til å trampe i salaten så lenge en lever .

Jeg er både troende og tvilende, opplever lys, mørke, glede, sorg, tro og tvil. 
Takk for det !

Sorgen og gleden

Synnøve Sætrum

VALG

H

Det regner utenfor og i livet akkurat nå.

Nakken verker verker om kapp med nervene .

Du som bare for ei uke siden ikke ønsket deg noe annet i livet enn der du var rykkes ut av det enkle.

Livets vegkryss har en tendens til å dukke opp akkurat når du tror det meste går lett og det bare er straka vegen rett fram. Ja, for du ønsker minst mulig sorg, mest mulig glede, eller i det minste fravær av smerte. Jo da, og så skal man vokse på smerten og alt det der! Bli klok av skade og sånn! 

Bullshit: Av skade blir man skadd! Av for mye smerte får man kronisk vondt både i sjel og kropp.

 Ribbet til skinnet tenker du på valget du må ta. 

Det er ikke til å komme forbi og du vet ikke hvor du skal gå, hva du skal si, eller hvem du skal be om hjelp til flokene? Tipsene er fjerne i deg... Alt rundt deg synes så overfladisk og i slikt rom er det vanskelig å slepe sårbar- og menneskelighet til torgs. 

Gi nederlaget et ansikt og gjøre det synlig for spe og spott. 

Modig er den som viser svakhet og møter styrkende ord.

Hvor finnes det gode rådet, hvor finner det øret som ikke vil dømme deg nord og ned om du tar smerten ut av kroppen og legger alt på bordet? 

Kan en få et godt råd når virkeligheten er hjerteløs? 

Hva skjer dersom ingen tar i mot når du deler indre redsler og bange anelser?

Kanskje orker du ikke mer, kanskje greier du ikke hente deg inn igjen, og hva da?

Et skrik trenger seg ut og frem.

Du setter deg ned i krysset og vet ikke ut eller inn.

Alt verker og verker...

Umulige valg er umulige valg . Stille gråter du en skvett igjen.

 Alle valg får konsekvenser , men ikke alle konsekvenser er overskuelige. 

I livet med menneskene finnes så mye hver og en ikke har fantasi til å tenke ut.

Et er sikkert: Her er ingen solgangsbris og lune kvelder lenger . Nei da, slikt er bare til låns. 

Hard virkelighet, bitre realiteter og brutte løfter mulige svar . Svar som ikke blir til å bære .

Det regner enda mer utenfor og i livet .

Store våte dråper er alt som finnes, og de blander seg med store tårer.

Og så akkurat nå, når du var i balanse, kjente zen-vibrasjonene i ditt indre. 

Elsket øyeblikket og tenkte alt var vel og bra. Til og med du sjøl kjentes god nok. 

Det vet alle guder og mange mennesker at ikke er en selvfølgelighet. 

Følelser blir borte i verden av materialisme, fasader som skal holdes og ting som skal samles til ens dødende dag. En gang, og du vet du ikke kan ta noe av det med deg dit du går. 

-Likevel er det vanskelig å gå fri dragsuget.

Så du gråter så store tårer.- Hva annet kan du gjøre? 

Dine ferdigheter og prestasjoner blir så fjerne når det regner på selvfølelsen og egenverdien. 

Jo det er der, du vet du er god nok. Du vet du er snill, raus og verdt å elske. 

Men, akkurat nå som vissheten var der dukket det forbannade krysset opp. 

Loven om tingenes iboende faenskap heter det visst.

Synnøve Sætrum

FØR OG NÅ...

Søndag 24. april 2014

Forrige helg var jeg på hyttetur sammen med venninner jeg har kjent hele mitt voksne liv og vel så det. Vi er ikke så ofte sammen, men de timene vi er er det stas. For meg er det noe helt spesielt med de gamle venninnene. De jeg har vært tenåring sammen med, ung voksen også. Menneskene som var der da jeg utviklet meg til den jeg er i dag. Godt voksen altså.Snart 55 jeg, ikke at jeg fatter hvor tida er blitt av. Ikke at det er noe spesielt for meg. Hører mange andre synge den visa mens vi andre nikker gjenkjennende. Femtifem ja. 

Det betyr at kroppen min og meg fødtes nært opptil Cuba-krisen, og i oppveksten visste jeg både hva jernteppe og terrorbalanse innebar. Jeg vet at trusselen om atomkrig var noe jeg tenkte på. Den fantes der som bakteppe for alle menneskers liv. I disse dager er det tretti år siden Tsjernobyl. Da ulykken var et faktum bodde jeg i nord. Jeg hadde et lite barn, og på radioen sa de at man ikke burde være ute i regn. Jeg vet ikke om det fantes noen sammenheng mellom ulykken og at noen helt unge mennesker fikk dødelig kreft i tiåret som fulgte. Det jeg vet er at vi var noen som undret oss litt! Jeg husker fjellene av ned- og bortfrosset slakt, og at diverse ble testet for radioaktivitet. Ja, sånn var det da. I dag er det trusselen om ekstremistisk terror som i liten eller større grad opptar tankene. Undertegnede er ikke så modig øye til øye, og hun vet hun ville blitt redd stilt overfor skruppelløse massemordere eller bombeeksplosjoner. Samtidig fortsetter jeg som andre å leve mitt liv, reise mine reiser og tenker at de faen meg ikke skal få bestemme. Da vinner de jo. Det vil jeg jo ikke, og jeg vet vi er mange som tenker på den måten. Jeg tenker også at det er vanskelig terreng vi vandrer i her og nå, men jeg er nå sånn skrudd i hop at jeg fortsatt tror på dialogen og freden som eneste mulige vei.

---

 Bygdeoriginalen fantes i mitt barndoms rike. Fra den lille halvøya utenfor byen midt i Norge husker jeg, blant andre, Eval, som gikk sine lange turer, og kun sa to setninger til oss ungene: "Ke dæ høve" og "Dæ bi no vel rægn"! I grunnen så sa han det meste med det. For jeg tenker på oppveksten som undringens tid, og tiden det var lov å spørre hvorfor, enten det dreide seg om det store eller små. Dessuten; -regn ble det alltid i Vefsn. Der jeg vokste opp regnet det mer enn i Bergen og det sier vel ikke så lite. Likevel var min barndoms himmel lett, og jeg er takknemlig for oppvekststedet. 

 Det finnes andre originaler jeg husker godt, uten at jeg skal komme inn på dem her. Noen var antakelig bare eremitter og litt sære, mens andre sikkert hadde en eller annen diagnose. Hva vet jeg?

Annet enn at vi slett ikke var redd for at disse fargeklattene av noen mennesker skulle gjøre oss noe fortred. Vi hørte aldri noe om det da eller seinere. Hvor er originalene blitt av ? 

Jeg har bodd så lenge i Kristiansand at jeg har opplevd noe i nærheten her også, men nå er alle borte.

Finnes det ikke bygdeoriginaler lenger?

Ellers har jeg det slik at jeg tenker på dagen i dag. 

Den blir innholdsrik. Skal både på til middag hos familien, og på kino etter det.

"Pyromanen" etter Gaute Heivoll sin: "Før jeg brenner ned". 

Jeg er spent på den, fordi historien er sterk, og boka var noe som satte seg i meg.

Når det er sagt tenker jeg på at jeg er alt for lite på kino, men bedre litt enn aldri.

Var flinkere til det før, og nei, det er ikke fordi jeg ikke kan gå alene.

Har gjort det mye. Er bare litt mer plantet i sofaen eller stolen når det blir kveld.

Kanskje henger det sammen med alderen og at når dagen er gått er jeg oftest helt fornøyd og uten lyst på flere "tiltak"... Når jeg mimrer som best denne formiddagen tenker jeg på hvor mye jeg orket og rakk på en dag eller ei uke for tretti år siden. Så skjønner jeg at tiden er gått, og at aktivitetene ikke er så intense. Det er jeg forresten også glad for å få oppleve. 

Kunne kikke på mitt liv med ulike briller av tid.

Tida som går ja. Og nå er det nesten helt vår, det blomstrer men er fortsatt for kaldt utenfor til bare å kunne åpne døra og spasere rett ut på plattingen. April er ikke den måneden jeg velger meg, mer mai.

Mai som er skjønn  både i landet og ellers i verdensdelen vår. Mest nedover da, og jeg lengter til Egeerhavet, Middelhavet og så videre når yr forteller meg at der er mange og tyve grader i sola disse dagene. Den som kunne sittet ved havet med faktor femti på nesa og kjent smaken av feta, søt rødløk samt tomater med solskinn. Chania, Rhodos by, Mykonos eller Athen for eksempel. Eia var jeg der akkurat i skrivende nu.  Entusiasmen for sommeren blir bare sterkere og sterkere. Skulle hatt mulighet og mot til å finne sommeren for godt og resten av livet.. Men....

Stavangerensemblet på radioen. 

Historien om gruppa, og dypdykk i sanger jeg hadde glemt men husker både tekst og melodien på når de blir spilt. Jeg synger med på sang etter sang. Du verden. 

Formiddagen på mitt lille kjøkken blander seg med indre bilder og personlige opplevelser i lys av den musikken, deriblant tre-fire konsertopplevelser...

Alle platene fantes en gang i samlinga av vinyl.

Jo de var store for oss som var unge den gang da.Må få tak i en samle-cd.

Kaffen sist og først som de aller fleste morgener. 

Forbereder meg på dagen og opplevelser som kommer om noen dager.

 En dag av gangen ja, men livet består også av glede for det som skal komme. 

Spesielle hendinger og planer består jo av planlegging og å glede seg. 

Så gjennomfører en , det er det viktigste, før evalueringen kommer. 

Jeg ser det er vår utenfor, men er fortsatt såpass tett i pusten at jeg blir sittende innenfor. 

Det blåser og jeg kan tenke meg det er temmelig tett med pollen.

 Fikk en sånn innhalator for første gang i mitt liv her om dagen. 

Jeg får være takknemlig for at det virker, og at jeg tror bruken av den er et forbigående fenomen hørende våren til.Da legen lyttet på lungene mine spurte han om jeg røkte.

Det er like deilig å kunne svare nei hver gang det spørsmålet kommer.

Enda deiligere å tenke på at det er godt over ti år siden jeg sluttet.

Tenker jeg er veldig heldig som fikk det til...

Noen av vennene mine strever fortsatt med den avhengigheten, og noen betrakter seg selv som evige røykere enda de egentlig ønsker seg motsatt status. 

Jo, det blomstrer og gror.

Jeg synes våren er kald og lang dette året synes jeg som er helt klar for sommer og varme.

Som jeg alltid lengter etter. Egentlig skulle jeg nok bodd helt andre steder om vinteren.

Men, det går altså ikke gjennomføre. Ting koster nemlig mer penger enn jeg kan oppdrive...

Mandag 25. april 2016

"Pyromanen" ble en skuffelse. Egentlig ikke så uventet siden romanen var så god. Syltynn film rett og slett. Ikke skjønner jeg at den mottar femmere når den kritiseres. Da spør jeg for hva? Lyden kanskje, eller effektene i brannscenene. Skuespilleriet var ok, men manus var slunkent.
Nei, jeg ble ikke imponert i det hele tatt. Det var faktisk så lite engasjerende at jeg kunne vært opplevelsen foruten tenkte jeg mens jeg satt der og ventet på at greia skulle ta slutt.

Fordi det ligger et arktisk vær over landet kom noen på den ideen at ol-floka fra Lillehammer kunne være noe å ta opp der det er snøkaos på veiene, og ellers for å holde varmen. Vel, et sted går grensen for meg. Jeg slo radioen av og tippa inn i drømmen om greske dager og netter. Kan leve ei stund på minner, og håpe det blir muligheter for å skape noen nye... Kommer ikke utenom "Stose to stroma sou gia dio" når drømmene tar meg, og jeg er neppe alene. Er det ikke til det greske vi reiser i flokk og følge vi som bor mot iskanten av Europa? I år er det antakelig viktigere enn noensinne å ta en tur. Ikke svikte grekerne i alt det de står i. Ikke sant?

Synnøve Sætrum

ALENE

ALENE

Det fører over jorden
så mangen vei og led,
men alle har samme
bestemmelsested.

Et følge kan du ha på
en reise og et ritt,
men du må gå alene
det siste skritt.

Så er da det din beste
viden - at du vet:
Alt vanskelig må gjøres
i ensomhet.

(Hermann Hesse)

Jeg vet ganske mye om å oppleve livet alene. Bo alene. Være enkeltgående på veien.

Verdien av gode venner og nær familie er heldigvis umulig å tallfeste. Det viktigste i livet er gratis.

Jeg vet ikke hvordan det er å leve førti år sammen med noen, eller femti eller seksti. Kommer ikke til å få oppleve det heller. Tiden er gått. Samtidig vet jeg med visshet og som det står i teksten her: "Alt vanskelig må gjøres i ensomhet".  Døden er alltid enden på livet, og i det perspektivet spiller sivilstatusen ingen rolle. 

Synnøve Sætrum 

Fortsatt god helg !

Fotografiet overfor sorterer under dem jeg har i minnenes koffert. For meg finnes det en historie der som leseren ikke ser. Jeg kan kjenne temperaturen, det lette regnet i håret, og gjenskape følelsen i kroppen. Rimelig lykkelig tror jeg jeg var, og det var enda noen dager igjen av den lille avstikkeren til Sverige. Ikke vært så mange ganger på den kysten, så for meg var det en begiventet. Fotoet fungerer som et lite privat reisebrev jeg drar på smilebåndet av hver gang jeg ser.

 Jeg vet  akkurat hvor det var, hvem fotografen var og hvorfor vi var på det stedet sammen. Jeg mener, vi kunne jo vært et helt annet sted. Vi behøvde ikke vært sammen en gang, men sånn var det ikke. Vi var der, og nå er jeg her og tenker litt på det. Opplevelser som ikke kommer igjen, men som er bagasjen i min tilværelse siste året. Som vanlig håper jeg det skal bli flere gode erfaringer rundt neste sving, men jeg har ikke annen garanti enn øyeblikket og dagen i dag. Den har jeg levd helt alene. Forsøkt å gi mening til mine timer, ikke mangeltilstander. Et sted på veien bestemte jeg meg for akkurat det. Noen ganger mister jeg fotfestet litt, men så henter jeg meg inn igjen.


Takknemligheten  for bare å være kjennes nær, selv om det snør utenfor. Jeg er åpen for besøk, for samtaler og for å tilbringe tid sammen.  Har kaffe også, og det er lenge siden du besøkte meg! Så det er bare å komme, ikke sant?


Medmenneskene har veldig travle liv later det til, og så blir en sittende mye alene på tua. Ikke at jeg ikke trives i mitt eget selskap, men jeg trives i andres også. Det er derfor det heter vennskap, ikke sant? Misforstå meg rett, jeg skjønner travelheten jeg gjør det, men år ut og år inn?


- - -


Å leve alene betyr å leve utenfor en del sosiale greier. En blir ikke inkludert, og jeg tror det handler om at en er singel. Det minsker selvaktelsen og tilliten. Når en så en sjelden gang blir inkludert kjennes terskelen høy for å komme seg av sted. Dørstokkmila blir veldig lang sammen med de plagsomme tankene som forteller at en en har minimalt å si eller bidra med. Det er en vondt tankesirkel, som kan være vanskelig å stoppe og komme seg ut av. Etter som en eldes kjennes det enda mer slitsomt.


- - -

Facebook og annet ja...
For meg handler oppslagene der om å holde kontakten med de som finnes i tilværelsen, samt folk som har vært der i forskjellige epoker. Den biten er det hyggelige. Det er mange jeg ikke ville vist noe som helst om livene til om jeg ikke hadde hatt fjesboka. Men, jeg er samtidig veldig klar over at det hele er litt kunstig. Man legger bare ut det en ønsker sett. Ikke mer. Greit nok, men jeg minner meg på egensensuren innimellom. Skjønner? Hvis en bare har sosial kontakt på medier, så blir det kunstig. Det sier jeg ikke at jeg kun har, men minner meg selv om det av og til. 
Det andre jeg liker med fjesboka er samfunnsengasjementet, politikken og nyhetene. Dessuten invitasjonene til ulike arrangementer, som jeg ellers ikke hadde visst noe om. Kort sagt innblikket jeg får i hva som rører seg i folk, politikken, kulturen og til og med litteraturen. For meg er det en god kilde til engasjement. Som jeg har skrevet før så vet jeg at noen sier de aldri kommenterer noe politisk eller lignende, ikke synes det er stedet. De om det, jeg kunne ikke vært mer uenig. Brenner for ytringsfriheten, og det er et ypperlig sted for det. Derimot brenner jeg ikke for mobbing og hetsing. Har forstått at noen opplever det, men heldigvis så er de vennene jeg har på lista ingen "troll" og slikt hender ikke.


 Søndag formiddag sitter jeg her med kaffen og skriver en blogg, eller flikker på en jeg allerede har publisert. Tar den tilbake, trekker fra og legger til. Det er fordelen med å være sin egen "redaktør".
Hopper litt fram og tilbake, leser aviser og andre nyheter. For meg er det heller ikke i dag mulig å overse denne skremselspropagandaen som massivt sprees fra høyresiden i politikken. Om flere flyktninger kommer, så tar de velferden fra oss som er avhengige av den. Sånn lyder "allsangen" fra den siden. Jeg gremmes, og jeg blir bekymret. Er fortsatt kronisk syk, kommer aldri til å bli frisk og kommer til å være avhengig av trygd så lenge jeg lever. Nei, jeg kan ikke bare "ta meg sammen og bli frisk". Vet at jeg noen ganger føler meg svært ensom i den situasjonen, selv om jeg ikke er den eneste.


Så leser jeg litt om det kommende lønnsoppgjøret. Veldig spesielt er det at politikerne fortsetter snakke om skattelette for de rikeste samtidig som de sier vanlige folk skal stramme inn. Nå er ikke dette noe spesielt for et mørkeblått høyre, det er ikke det. Helt etter boka akkurat det, men det som er så rart er at folk ser ut til å kjøpe det. Ser ut til å være plantet en sånn maktesløshet hos vanlige mennesker, som betaler sin økte skatt, mens de rike blir stadig rikere. Gapet mellom dem som har og ikke har øker. Hvorfor snakkes det så lite om dette sånn rundt kafebordene eller andre steder hvor vi møtes ansikt til ansikt?




Det har vært ei lang helg.  Lørdagen våknet jeg tidlig, og morgenkaffen tok jeg alene. Det er det vanligste for meg. Ikke mange morgener i et år jeg har besøk til frokost. Men, det hender at ei venninne kommer innom for noen dager, og det setter jeg stor pris på. Ikke at jeg reiser så mye rundt i landet sjøl heller. Når jeg bruker mine oppsparte grunker på reiser handler det oftest om å få seg noe sol og varme for ei stund. Helse går først, og kanskje er det sånn for de andre også. Jeg ser ikke bort fra det.


Dog var jeg veldig glad for å sitte oppreist på stolen i går som i dag. Som før skrevet siste uke har det vært mange dager i liggende og sovende. Er blitt møtt med uttalelser som "det hadde jeg ikke greid" når jeg forteller om døgn i ørska. For meg handler det jo om at jeg ikke greier være våken. Enkelte deler av kroppen verker, og så blir jeg helt utslitt av det. Søvn tenker jeg, søvn ! Hvile. Våkner enda mer utslitt enn da jeg la meg tolv timer før, vaker noen timer og så er det tilbake til søvnen igjen. Sånn kan det holde på i ganske mange dager, før jeg plutselig våkner på ordentlig igjen og er rimelig uthvilt.


---
---

Jeg fant denne lille tekstsnutten overfor og tenkte på mitt eget liv. På sårbarhet, og mennesker som kanskje ikke ser det hender. Ikke i tvil om at jeg kan ha ei blindsone selv og være utilsiktet lei mot noen. Det beklager jeg og håper jeg får vite om det så jeg kan handle annerledes.


 Det er antakelig bedre å  ha  sterke følelser, sitte ønsket ved noens side, og ha hele livet sammen som arena enn å leve livet enkeltstående. Særlig om du sliter økonomisk. Men, det er ikke for alle å få til en tosomhet, selv om det ligger en aldri så sterk lengsel der.


---

I dag som i går har det vært radiolytting foran alt. Sammen med litt matlaging, ganske mye husarbeid samt endel tenkning er det blitt filosofi, musikkhistorie, lokalhistorie, interessante utgreiinger om jazz. Kort sagt P2. Jeg kjente på savnet etter en god venn som også hørte på den kanalen med glede. Han er borte fra livet mitt. Det måtte være sånn, men det hender jeg tenker den vegen, og håper livet hans er godt. Siden har jeg fått, til min store overraskelse, en ganske lang epost og det ventet jeg meg ikke fra den kanten. Blitt litt mye et par setninger eller to de siste månedene, så jeg ble glad. Mer skal det ikke til, egentlig er jeg i denne forbindelsen for lite kravstor. Såpass vet jeg. Men, det er vel opp til meg når jeg tenker meg om. Noe for noe heter det jo, og da så.


Fortsatt god helg !

Synnøve Sætrum

DU

Du är min älskling,

du är min vän.

Du är min värme,

du är mitt hem.

Du är min trygghet,

du är min bro.

Du är mitt fönster,

du är min sol.

Du är den jag lever för,

du finns med i alt jag gör.

Du är den jag helst vill ha,

du är den som gör meg glad.

Du er min läga,

du är min glöd.

Du är min näring,

du är mitt stöd.

Du är min styrka,

du är min kamp.

Du är min vila,

du är min hamn.

Du är den jag...

Du är min sommar,

du är min høst.

Du är min glädje,

du är min tröst.

Du är min afton,

du är min natt.

Du  är min gryning,

du är mitt allt.

Du är den jag...

( Bjørn Afzelius)

2016 er her. Godt nyttår !!!!

Gud

gi meg

 sinnsro

til å

 godta

de ting

 jeg ikke kan

 forandre.

Mot til

å forandre

de ting jeg kan,

og

visdom

 til å skille mellom de to.

"Bevar ditt hjerte framfor alt det som bevares; for livet utgår fra det".

( Salomos ordspråk)

31. desember 2015:

Jeg begynner den med tanker bakover, telle opp, reflektere.

Har jeg bevart mitt hjerte, framfor alt annet i det jeg har stått i?

Hvor feilet jeg? Hva kunne jeg gjort annerledes? 

Hvordan skal jeg forsøke leve i året som kommer ?

 Alt i alt kommer jeg til at hjertet er intakt.

I noen sammenhenger tramper i salaten og i andre agerer jeg fra dypet av hjertet. Å være et følelsesmenneske blir noen ganger oppfatte som om man ikke kan klare å skjerpe seg, eller har noen perspektiver som harmonerer dårlig med alt som handler om å holde fasaden.

Være snill og blid og aldri si i fra. Uansett hvor ille det er så forventes ei servil, bukkende og skrapende holdning. Ikke heve stemmen, for da... Og, jo noen ganger tar jeg da av. Reagerer litt kraftig, men jeg kan ikke fordra feighet. Selv om det til tider antakelig hadde vært mer behagelig for meg selv. Noen har jo med seg traumer i livet, og synes for eksempel at å heve stemmen, vise temperament og følelser er rene skjære "mangelen på impulskontroll". Vel, de om det. Å tillate seg å bli irritert og vise det, er et valg. Jeg vil heller at andre viser hvem de er enn at de sniker i kulissene og later som, tar til takke eller hva det nå måtte være. Slikt blir det bare kulturkollisjoner av.

I beste fall.

 

2. januar 2016:

 Året som gikk har bydd på mange anledninger til å velge ståsted. Jeg føler dyp takk for alt i mitt hverdagsliv, mitt familieliv, og mitt kjærlighetsliv. Mitt menneske- og verdenssyn håper jeg er blitt mer nyansert og reflektert, men likevel kjenner hjertet mitt dypest for dem som sliter. Vi er over syv milliarder sjeler på kloden. Det er mange. Da jeg lærte om slikt var det litt under fem. Siden har tallet rast i været. Noen ganger grubler jeg litt rundt hvordan det skal gå med alle, og skjønner jeg ikke kan gjøre så mye annet enn å leve mitt liv. Jeg er ikke maktmenneske eller statsoverhode, ikke er jeg særlig velstående, ei heller visjonær karismatiker som kan oppildne massene til å legge ut på lange reiser mot en bedre verden for alle. Det blir nok ganske andre enn meg sin oppgave i livet.

Uti denne måneden skal jeg fylle femtifire. Så langt slår hjertet mitt, og jeg er her i Norge. På ei lita øy i havet, hvor det blåser og er værhardt om vinteren. Om sommeren er stedet et paradis. Det kjennes varmt og trygt å ha funnet en leilighet her. Ikke verdens største sted når en tenker på alle som bor i svære eneboliger i dette landet, men det holder for meg. Føler alltid jeg kommer hjem til noe godt når jeg låser meg inn i denne etasjen i nettopp et ganske stort hus. Hage har jeg, og ly for vinden. Gleder meg allerede til våren og den fryden det er når ting og saker tar til med spiring. Jo det er sterkt, og det er det viktigste. Jeg har levd lenge nok til å fatte at en faktisk ikke nødvendigvis blir noe lykkeligere med millioner på konto og gigantiske eneboliger. Det handler vel i bunn og grunn om hvordan hjertet og tankene hegner om egen hverdag. Så jeg koser meg jeg, i mitt lille kjøkken, mi lille stue og utenfor når det går an. Sola har snudd, og om tre fire uker begynner vi alle å merke at dagene blir lysere. Skal bli veldig deilig. Men, en dag av gangen fram til da!

Det har hendt store ting i mi lille boble, og verden går sin underlig skjeve gang. Hverdagslivet har fått større rom og perspektiver. Noen er kommet til i familien. Ei ny sjel har åpnet seg mot livet og verden. En ufattelig lykke, et ubeskrivelig under. Nye generasjoner, videreføring av eget liv. Hjertet blir varmt, og jeg takker og takker. For jeg har både et bibliotek og en hage.

Lucky me !

--------

Hjertet ja, den store muskelen som banker i meg og alle andre levende. I romjula opplevde jeg en liten tur som fikk det til å banke mer. En liten flik av Sverige behøver ikke bare være "Harry". Søta bror byr på annet enn Strømstad. Perlefiske på Bohuslänkysten er mulig også når gradene er blå. Vi koste oss følget og jeg. Både stod og gikk der ute i havgapet... Anbefaler en sådan reise for hjertet til den som måtte ønske det.

---------

Vennskap er noe av det viktigste i livet. Hva skulle en vært og gjort uten dem ? Ikke vet jeg. Jeg er over måte heldig når det kommer til det. Har flere veldig gode venner. Noen har jeg hatt det meste av livet, andre er kommet til siste tiåret særlig. Jeg har levd så lenge singel og aleneboende at jeg har tid og rom til å gjøre mitt for å bevare disse gavene. Til og med så har jeg plass til flere. Ja.

2016 kom med godt vær og den første dagen gikk jeg tur i solskinnet sammen med ei god venninne. Det var helt vindstille før stormene som skal komme, og vi satt ei god stund helt ute i havgapet og bare nøt synet og stillheten. Kveldstid med gjester hadde jeg også. Nærmeste på besøk. Hyggelig for både hjerte og hjerne. Maten smakte dessuten upåklagelig. Jeg startet den første dagen med helt vanlig lasagne lagd fra bunnen. Vellykket ja og jo det var det. Ingen klagde. Vi spiste og koste oss.

----------

Så kikker jeg litt på nyheter her og konstaterer at politikken er det ikke noe særlig etter mine begreper. Ei heller dette året har starter med noen oppfordringer til nestekjærlighet, raushet eller tro på mennesker som flykter. Som jeg ser det fyres det på frykt og beven fra "høyeste hold". Hjertene blir kalde og redde av slikt. Ja, sånn ser nå jeg det da. 

------

Så ser jeg at heller ikke denne teksten blir noe storveis originalt.

Det er greit. Hjertespråket menneskene i mellom er ganske likt er min erfaring. Jeg gleder meg til å reise videre i hverdagen min. Med menneskene som finnes i min tilværelse, og i tankene og følelsene.

Er spent på året som kommer.

Livet er ei reise i seg selv, og jeg ser fram til å få være med hver eneste dag jeg får.

Et år er ingen selvfølge, så jeg takker for det som gikk.

-----

Et år med mange reiser, på mange plan. Noe er kommet til, annet er forsvunnet. Alt i alt har dagene vært på godt og vondt. Mest godt heldigvis. Mye kan jeg takke menneskene som finnes i livet for, men jeg takker også meg selv. Hadde jeg ikke hatt min ukuelige vilje, raushet og overbevisning vet jeg ikke hvordan de vonde dagene ville påvirket det jeg er og ønsker være.

Noen idealer har jeg. Andre sider ved verden ser jeg mørkt på.

Er jeg heldig klarer jeg skrive noe leselig om begge deler.

Livet er så mange ting. Ens eget, familien, barn, barnebarn, venner, bekjente, tro, tvil fysikk, metafysikk og så videre. Filosofi, musikk, sang, lyrikk, litteratur, kor, bilturer, båtturer, flyturer, strender, fjell, skjær. En god nabo, en ikke fult så god nabo. En venn, en kjæreste, et kyss en klem. Mange kyss, enda flere klemmer.

Jeg ber min høyere makt om at jeg også i 2016 får reise videre med hjertet intakt.

Godt nyttår !

Synnøve Sætrum

SALOMOS ORDSPRÅK

Halo

Lyset ditt vet du, lyset ditt, eller lyse mitt, eller vårt lys. Det tenker jeg på i dag ! 

Synnøve

FRED ER LØSNINGEN...

Fred er ordet

HER OG NÅ

Foto; Synnøve Sætrum

Du ønsker å ha det sant akkurat her og nå, om et kvarter, en time, ei uke, en måned, et år, ti år og når alderdommen har tatt deg. Kraften i øyeblikket er det eneste som finnes. 

Her og nå sitter du og vet hva dine prioriteringer og følelser er.

Kjærligheten krever svar, lys og frihet. Du kan ikke stenge den inne mer, så du har tenkt å ta den ut. Vise den for all verden, og være deg selv. Levende, glad, forelsket. Ikke gjemme den å være kun en eksistens, sørgmodig og følelsesløs. Hvorfor skulle du det egentlig det, du har jo ingenting å skamme deg over. Absolutt ingenting her og nå ! 

Synnøve Sætrum

Du må ikke sove

Jeg våknet en natt av en underlig drøm,
det var som en stemme talte til mig,
fjern som en underjordisk strøm -
og jeg reiste mig op: Hvad er det du vil mig?


-Du må ikke sove! Du må ikke sove!
Du må ikke tro, at du bare har drømt!
Igår blev jeg dømt.
Inatt har de reist skafottet i gården.
De henter mig klokken fem imorgen!


Hele kjelleren her er full,
og alle kaserner har kjeller ved kjeller.
Vi ligger og venter i stenkolde celler,
vi ligger og råtner i mørke hull!


Vi vet ikke selv, hvad vi ligger og venter,
og hvem der kan bli den neste, de henter.
Vi stønner, vi skriker - men kan dere høre?
Kan dere absolutt ingenting gjøre?


Ingen får se oss.
Ingen får vite, hvad der skal skje oss.
Ennu mer:
Ingen kan tro, hvad her daglig skjer!


Du mener det kan ikke være sant,
så onde kan ikke mennesker være.
Der fins da vel skikkelig folk iblandt?
Bror, du har ennu meget å lære!


Man sa: Du skal gi ditt liv, om det kreves.
Og nu har vi gitt det - forgjeves, forgjeves!
Verden har glemt oss! Vi er bedratt!
Du må ikke sove mer i natt!


Du må ikke gå til ditt kjøpmannskap
og tenke på hvad der gir vinning og tap!
Du må ikke skylde på aker og fe
og at du har mer enn nok med det!


Du må ikke sitte trygt i ditt hjem
og si: Det er sørgelig, stakkars dem!
Du må ikke tåle så inderlig vel
den urett som ikke rammer dig selv!
Jeg roper med siste pust av min stemme:
Du har ikke lov til å gå der og glemme!


Tilgi dem ikke; de vet hva de gjør!
De puster på hatets og ondskapens glør!
De liker å drepe, de frydes ved jammer,
de ønsker å drukne oss alle i blod!
Tror du det ikke? Du vet det jo!


Du vet jo at skolebarn er soldater,
som stimer med sang over torv og gater,
og oppglødd av mødrenes fromme svig,
vil verge sitt land og vil gå i krig!


Du kjenner det nedrige folkebedrag
med heltemot og med tro og ære -
du vet at en helt, det vil barnet være,
du vet, han vil vifte med sabel og flag!


Og så skal han ut i en skur av stål
og henge igjen i en piggtrådsvase
og råtne for Hitlers ariske rase!
Du vet, det er menneskets mening og mål!


Jeg skjønte det ikke. Nu er det for sent.
Min dom er rettferdig. Min straff er fortjent.
Jeg trodde på fremgang, jeg trodde på fred,
på arbeid, på samhold, på kjærlighet!


Men den som ikke vil dø i en flokk
får prøve alene, på bøddelens blokk!


Jeg roper i mørket - å, kunde du høre!
Der er en eneste ting å gjøre:
Verg dig, mens du har frie hender!
Frels dine barn! Europa brenner!

*


Jeg skaket av frost. Jeg fikk på mig klær.
Ute var glitrende stjernevær.


Bare en ulmende stripe i øst
varslet det samme som drømmens røst:


Dagen bakenom jordens rand
steg med et skjær av blod og brand,
steg med en angst så åndeløs,
at det var som om selve stjernene frøs!


Jeg tenkte: Nu er det noget som hender.
- Vår tid er forbi - Europa brenner!


Arnulf Øverland

SOLDIER OF FORTUNE....

Soldier of fortune

Høyre-ekstreme og andre ekstreme bruker begrepet "lykkejeger", eller "soldier of fortune" som skjellsord i disse dager. Det er ikke et skjellsord, men en menneskerettighet. Den naturlige drivkraften for mennesker over hele jorda. Vi er like sånn, og å forsøke skape seg gode liv er ikke forbeholdt oss i Norge. Sukk. Synes det gjør virkelig vondt å lese om alt det som skjer nå. Angrep på mottak der det bor mindreårige, enslige barn for eksempel. For meg ligner det på tankegods vi så før og under 2. verdenskrig, jeg kan ikke la være si det. Selv om det er sagt før synes jeg forsatt det er akkurat like ille, eller verre blitt....

Tenker jeg også alltid vil forsøke å få til det gode livet. Lete etter lykken, som jeg definerer den. Det har jeg gjort siden jeg var barn. Overbevisningen min forteller meg at de aller fleste mennesker har det slik.

Natta fra denne lykkejegeren !

Synnøve Sætrum

SHAPE OF MY HEART

"Når det virkelig gjelder, hvor du enn går, så er det der du er. Hva du enn gjør, så er det når alt kommer til alt, det du faktisk gjorde. Hva du enn tenker akkurat nå, så er det nøyaktig det som finnes i tankene dine. Hva som enn har hendt i livet ditt, så er det nettopp det som hendte. Det viktig spørsmålet er: Hvordan skal du håndtere det? Med andre ord: Hvordan går du videre?" 

(Jon Kabat-Zinn)

Tanker i natten, til deg som godt vet hvem du er: Følelser kan ikke utraderes eller stanses. Jo mer jeg, og kanskje du kjemper for å bli kvitt dem, jo sterkere blir de kanskje. Det er lik en bølge. Den er upåvirkelig, det vet du av alle veldig godt. Bedre enn meg til og med, men jeg ser bildet for meg. Er den høy belter du, i verste fall tar den deg, trekker deg ut og du drukner. Så det handler om å holde seg flytende oppå den. Forstår du ? Hilsen til deg i natta. Savner deg intenst H.

FORKJØLELSESTEKST...

I dag kunne jeg hatt bruk for kjæresten her. Til å holde omkring meg, gitt meg kaffen og bredd over meg teppet for fire timer søvn. Jeg kjenner litt lengsel etter omsorg og at noen synes litt synd på meg som ikke er helt pigg. Det hadde vært fint å få høre at jeg må tenke på meg selv og ikke alle verdens - og andres problemer.  Det er han ikke og forkjølelse tar på initiativet. Ikke at jeg ikke har både ryddet, kastet og vært på gjenbruken. Jo da, og jeg fikk stablet vinterveden før regnet kom. Etterpå sov jeg fjorten timer den dagen. Så fikk jeg hostesaft av legen, og sov tolv timer til neste natt. Eneste lyskilden i rommet her akkurat nå er skjermen på datamaskinen. Vel vitende om at en ikke bør jobbe på soverommet sitter jeg likevel her. Stua ble for stor. Rommene for tomme. Egentlig var planen en tur ut for å treffe venner sånn på kveldinga, men jeg måtte stå over. Feber , hodepine og hoste. Skikkelig smittsom med andre ord, noe en ikke kan gjøre med vitende og vilje. Så i stedet: Knekkebrød, te og saft på nattbordet og teppet over skrotten rundt sju. Alt for tidlig, jeg vet det også, men sånn er dagene på halv snei. Takknemlig for å ha seng, varme, mat og tak over hodet. Orker ikke tenke på alle som ligger ute og er på flukt fra alt tenkelig og utenkelig. Kjenner bare at jeg får ta vare på den lille smulen ydmykhet som finnes i meg. Viktig å fortsette øve seg.

Jeg har fyrt på peisen, spis oppvarmet middag fra en annen dag og sett tv. 

Jeg kan bli sittende time ut og inn med serier. Engelske, amerikanske eller norske. Det kommer an på tema. I dag har det vært den amerikanske "Scandal" sesong fire. Ja, jeg har sett de tre foregående med. Det gir meg glede og tiden flyr. Jeg hadde ikke fått det til uten hjelp.  Nå er klokka 23 01 og jeg skal se enda en episode før jeg sovner. Ha ei riktig god natt der ute i verden. Jeg satser på fjorten timer stevnemøte med Ole, og sterkt forbedret formkurve etter det....

Synnøve Sætrum

WIND OF CHANGE

Wind of change..