23 oktober 2011

Hva gjør du med det Jens Stoltenberg?

Synes det er forferdelig jeg, når jeg leser om småbarnsforeldre tvunget til å leie 50 kvadrat for 12 000 i måneden. Bo på nåde for over to tredjedeler av lønna. Minst.
Eller enslige mennesker som tvinges til ei evig flytting fra det ene leiestedet etter det andre.
Prisgitt grådige huseieres forgodtbefinnende.
 Noe har gått helt galt med boligpolitikken, eller manglende sådan i Norge.
Siden midten av 80-tallet har det vært fritt fram for alt annet enn sosial boligpolitikk.
Den tok som kjent regjeringen K W knekken på.
Arbeiderpatiets og samlingsregjeringene siden har bare fulgt opp.

 Det sier seg sjøl at en må ha inntekter hinsides vettet om en skal ha muligheter til å legge seg opp egenkapital. Kanskje det ennå er et marginalt problem i den ellers styrtrike norske økonomien, men marginaler i statistikk representerer ikke bare tall. Her er det mennesker det er snakk om. Skjebnene til barn og voksne som jobber og sliter. Mange mange unge mennesker har ikke råd til å kjøpe seg inn i det vanvittig dyre boligmarkedet. Selv om renta er lav. Bankene bare flirer skrått til dem, og viser vegen til døra... Ikke noen lån å hente. Det mener jeg man bør sette på den politiske dagsorden igjen. Rimelige leieboliger for alle, sånn at man, om man vil kan legge seg opp penger til kjøp.
Eller:Om det ikke er mulig mener jeg det burde være en menneskerett å leie en anstendig bolig hele livet om så. Til en anstendig sum. Å være ubemidlet må ikke bety at man ikke kan bo. I Norge må alle ha tak over hodet. Vi har seks måneder vinter ... og resterende seks måneder grønn vinter...
Det synes som om dette er kvantesprang utenfor tankerekkene til stortingsrepresentanter med smellfeite lommebøker og finansene i orden....

Hva gjør du med det Jens Stoltenberg?

Synnøve Sætrum

22 oktober 2011

Sommer midt på vinteren...


Det vet den som har hatt tannpine, at det er noe av det værste som finnes. Om man lar være å se på hungersnøden, krigen, sykdommene, naturkatastrofene og annen smaskens...
Jeg vet det handler om perspektivet selv når man ruller rundt på puta og ikke får sove på grunn av all 'visdommen' som sitter i tanna langt der baki mørket. Skjønt visdom har aldri gitt betennelse og verk, så jeg tar det tilbake. Trøster meg med at man har reisefeber samtidig, så det gir en viss balanse.
Dessuten er realiseringen av drømmen om sommer midt på vinteren nært forestående. 
Her skal man få oppleve noe ganske annet enn det jeg har gjort siste vintrene.
Overbevisningen om at det går fint å ha 'zen-tid' under palemene er sterk.
 Jeg gleder meg. Jeg har reisefeber.
Jeg vet man skal leve her og nå, men nå er det mye fram og tilbake i knotten. Antakelig betyr det at jeg ikke er likegyldig til tingenes tilstand enten de er sånn eller slike. Sikkert et friskhetstegn eller hva? 
Så får jeg stole på at antibiotika  ( kur i hestedose) tar knekken på elendigheta slik at det gamle tanntrollet kan ta vegen til de evige jaktmarker før jeg sitter på flyet til Asia.
Tannlegen har i alle fall lovet å gjøre sitt beste på mandag.

Ha fortreffelig og smerteløs lørdag!

Synnøve Sætrum

18 oktober 2011

TIL MIN HJERNES UDKÅRNE



Min skat, så hjernegribende smuk
modtag mit smægtende hjernesuk
Alt hvad din hjerne kan begære
Vil jeg forære dig, min kære!

Jeg skriver dit navn på A 4-ark
Jeg rister det ind i min hjernebark
Min elskovs magnetiske ledestjerne
Jeg elsker dig af hele min hjerne!

Benny Andersen

EN REJSE I EN REJSE I EN REJSE


Inden i min ene rejse er der en anden
inden i den en tredje
inden i den ogsåvidere
Jeg rejste til Vestindien i november
og rejser tilbage til Danmark i april
men først rejser jeg en mindre tur
hjem til Hjortekær i marts
hvorfra jeg først skal til Jylland en uge
og derfra en uge til Reukjavik
hvorfra jeg foretager mindre rejser
til Akureyri og Vestmannaøerne
så tilbage til Reykjavik
derfra tilbage til Jylland
og tilbage til Hjortekær
derfra til Vestindien
for så at rejse derfra i april
så jeg rejser i en rejse i en rejse
og en dag i Reykjavik
i midten af alle disse rejser i rejser
rejser jeg i tanker og følelser
til dig min fjerne elskede
målet for min rejse i min rejse i min rejse i min rejse
imin rejse.på min rejse.

Benny Andersen

Godta livet på livets betingelser.
 Ei tidlig morgenstund over den første kaffekoppen da synes det lett og lyst.
Eller når man sitter og planlegger en hyggelig begivenhet om ikke så lenge.
Ikke noe vidløftig som ekspedisjoner i Den Dominikanske Republikk eller indre Mongolia.
Man bare mekker vaffelrøra fordi en god venn kommer på besøk neste morgen.
Skjønt bare og bare.
Det er all grunn til å lytte med begge ørene når ordet bare tas i bruk.
Hele to ører, bare en munn.
Øve seg mer og enda litt til på å se det store i det små.
 Eller livet på livets betingelser.
Grunnen til å stå opp om morgenen.
 Livets salt.
 Rosinen i pølsa.
You name it!
Kjært barn har mange navn, sa kjerringa.

Frykten er å miste balansen på fundamentet, svaie mens man stirrer i betongen og likevel, i siste sekund makte hente seg inn igjen. Hendene på benken, og tankene i nået. Der står du, med begge beina godt plantet i lyset, et sekund ante du noe om skyggene og mørket uten å falle inn i det.

Synnøve Sætrum



MORGENHYMNE

I dag skal der leves, folkens!
Vi er allerede i gang
startede tidlig i morges
vand i ansiktet
kaffe i halsen
er rask skænderi
og lidt morgenavis.
Vi mangler stadig latteren
arbejdet
kærligheden
og et par måltider til
så mere kul på, folkens!
Nye ideer modtages gerne
Hvad med uden forklaring
at gi grønthandleren et kys
eller ta frakken omvendt på
Det skal mærkes at vi lever
Musik må der til
og blomster til alle
hvem ved, en enkelt banan måske
Øs hele din sjæl og opfindsomhed ud
hold kroppen i gang så den damper
thi heller dampe end støve
Skriv tredive breve og plant et træ
efterlign et par fuglestemmer
tillæg din kone en frygtelig last
og tilgiv henne på stedet
det er altsammen tegn på liv
Endu er dagen spæd
du kan nå en masse
inden du segner livstræt om
Brug store ord i massevis
overdriv for en gangs skyld:
Thi kendes for ret:
Du er dømt til at leve!
Du må ikke kassere din skæbne
tvertimod tage den på dig
Fyld den ud
som din hud!
Bid livet i låret
Find fremtiden frem
Rut med planer og visdomsord
for i dag ska der søreme leves!

Benny Andersen



16 oktober 2011

Ettermiddagstimenes lykke


Livets timer går så fort. Ikke noe menneske er skapt for å vandre i mørkets grublinger,
men noen ganger er vandringen til lysets refleksjoner lang.
Menneskesinnet er vanskelig å temme.
 Nesten umerkelig kommer ettermiddagstimene som lunken manna.
God og mett ja, men ikke forsynt.
Hvem ønsker ikke nok en godbit eller femti velkommen mens mørket faller på? 
Bli berørt.
Berøringen, tilværelsens gullkantede motivasjon.
Skumringstilværelsen er flytende, en rundes i kantene,blir mindre jagende og filosofien nærmer seg hjertet. Skal man nå de store høydene må man være villig til å ta inn det andre har tenkt, sett eller sagt før. Lykken i ettermiddagstimene kan være vissheten om at man ikke må ha rett eller vite alt for enhver pris. Undringstiden faller på. Nysgjerrigheten og utfartstrangen søker fortsatt ukjente veger.
Man skal ikke lenger reprodusere, bygge eller bo.
Bare være, og ha nok med det. 

For et øyeblikk siden var de den unge mannen og kvinnen, men nå er de der.
Ikke gamle, men heller ikke unge. Femtiårene bare. 
Et gyldent øyeblikk og en strålende evighet.
 Se seg tilbake og ane konturene av den ene dagen som har glidd over i den andre.
Snille er de blitt. Barn av femti- og sekstiårene har kun opplevd fred.
Terror ja. 22. juli kom som en skrekkinngytende parantes i landets lange fredshistorie.
 Rystende forferdelig for fredselskende mennesker. Ille ille, så fryktelig at de nesten ikke kunne bære det, men omfanget er kun ringer i vann sammenlignet med verden ellers. Asia, Afrika eller Latin-Amerika. Jorda er fortsatt dynket av millionenes røde blod.

Nei, ikke mer vold og hat nå.
Noen ganger sitter de bare der, ser den samme veien og drikker sin kaffe.
Ingen krangling, bare samhørighet.
De er heldige de som finner noen å eldes sammen med som de ligner.
Menneskelivet er bedre delt.
De kan ta seg i det begge to, kikke på den andre.
Gjenkjenne sjelen inni alle aldringstegnene,
Leve sammen i ettermiddagstimenes lykke.

Synnøve Sætrum

14 oktober 2011

I høstdvalens tegn...


Fredag i høstdvalens tegn dette.
Greier ikke være vidsynt og intelligent analyserende denne morgenen heller.
Verden går sin skjeve gang, katastrofene er der fortsatt helt uavhengig av meg.  
Takk til Norge for at jeg slipper bruke hodet, når det går så tregt som det gjør akkurat nå. Konsentrasjonen er på bunn, og hukommelsen er antakelig ute og kjører den også. 
En tur til legen og på apoteket, og jeg er helt gåen.
Mulig det er den navlebeskuende reisefeberen som tar litt luven fra meg, eller det faktum at her er minusgrader utenfor og høst. På gammel vane kryper jeg litt sammen innvendig og stålsetter meg.
Som alltid begynner jeg å grue meg omfattende til vinteren. Alltid synes jeg tiden når alt faller av trærne og fram til det blir skikkelig mørkt midt i november er den værste. Problemet er at den som elsker den grønne årstida så intenst som meg har store vansker med godtakelsen av det motsatte.
Seks måneder med mørke is og snø, er en uoverkommelig tanke. Man skal ta en dag av gangen ja, men likevel handler vinteren mye om å holde ut. Holde ut fram til nyttår, og etter nyttår begynne glede seg veldig moderat til bedre tider for det er ennå fire måneder 'to go'...
 Slik de siste vintrene har vært er det ikke snakk om å tittelere seg som klimaflyktning nordfra heller. 
I alle fall ikke her i grenda. Egentlig har det bare vært fjellene vi har manglet. Skjønt det er ikke bare, jeg savner de nordnorske fjellene når jeg kjenner etter.
 Så i disse dager gjør kroppen helt intutivt det den alltid har gjort.
Den begynner grue seg selv om hodet vet jeg ikke skal ha så mye vinter...
Det er bare det at så lenge jeg er på disse breddegrader er kroppen en del av hodet.
Umulig å slippe ut av den tidlige vinterdvalen,
 før sommervarmen igjen kjennes som et lunt teppe mot huden.
Det skal bli stor glede å våkne igjen...

Synnøve Sætrum

13 oktober 2011

Navlebeskuende reisefeber


Slurp, slurp, slurp...
Kaffekopp nummer to er på veg ned på høykant.
En gang i det fjerne kunne jeg ikke begripe hvordan gleden over morgenkaffen skulle kunne bli det samme uten røyk. Det var mens jeg levde med frykten for å slutte. I dag begriper jeg ikke hvorfor jeg ikke sluttet mange mange år før. Tok avgjørelsen og fikk det overstått.
Utmerket smaker dråpene akkurat nå:
Kanskje det er fordi det er - 1.7 utenfor.
Islag på bilen og jeg innser jeg må få lagt om dekk.
Skal heldigvis ikke ut å kjøre før om noen timer,
men her i kneika er det ikke snakk om å utsette akkurat det i det vide og breie.
Enda jeg ikke har tenkt å kjøre så mye rundt med pengesluket denne vinteren.
Doningen skal stå tørt og godt så lenge den trenger det.
 Thailand lokker som kjent, og der har jeg lite som traffikant å gjøre har jeg latt meg fortelle. 
Den som kommer dit snart får se, her er alt teoretisk ennå, og stemningen veksler fra fryd til frykt.
Alt etter som, men mest det første. 
De andre gangen slukes jeg nesten av en sånn tankerekke om hvordan dette skal gå?
Kan jeg klare meg uten zen-tid over snøskuffa denne vinteren?
Vil jeg klare våkne med utsikt over havet under mitt impregnerte myggnett morgen etter morgen? 
Kan det bli for mye for en relativt enkel sjel med den ene soloppgangen etter den andre?
Er nesten femi år gamle single damer i stand til å ta inn over seg så mye fryd?  
Greier jeg finne ut hva jeg ikke skal tråkke på når jeg er ute og snorkler?
Og, maten:
Går det an å leve uten hvitost i mange måneder?
Dessuten:
 Kommer jeg til å få oppfylt alle fordommene mine så til de grader at jeg bare må reise rett hjem igjen?

Skal ikke utbrodere det siste noe særlig, men den som leser vet hva jeg mener. Ungdomskandidatene i mitt liv har himlet litt med øynene når jeg har sagt hva jeg skal. Backpacker med liten koffert og så videre. Spørsmålene om hva jeg har tenkt på og ikke tenkt på er kommet, og jeg har fått tenke meg om en gang til. Det er fint det, siden jeg skjønner jeg ikke tenker ut alt selv hele tida.
På den andre side: Jeg skal jo ikke avgårde i et romskip til månen's mørke siden.
Så vidløftig er det ikke for meg, om enn dette er teoretisk.
Titusener har gått løypene før meg og har klart det helt utmerket.

Ja, det tenker jeg på her jeg sitter.
 Navlebeskuende greier så lenge store deler av landet sliter med flom.
Skal jeg inn i et katastrofeområde?
Og, kolera?
 Nei, det var Haithi.
Mulig det er kjettersk, men jeg kjenner skurret når Hillary Clinton oppfordrer allverden til fordømmelse av Iran.
Hvilken krig er nå på gang tenker jeg helt på automatikken?
 Ingen grunn til å kaste seg på den oppfordringen sånn uten videre.
Eller Høyre-bølgen for den saks skyld.
 Selv om det gleder meg stort at FRP stuper på målingene.
Det gjør det.
Og, jeg håper det fortsetter så langt inn i framtiden.
Måtte de forsvinne under alle sperregrenser og alle veger.
Synes ikke det er hyggelig å høre at FRP kommer i posisjon her i kommunen.
Det kommer garantert til å bety saker og ting jeg ikke finner bra for samfunnsutviklingen.
Toskete undersøkelser om at lærerne er mindre intelligente enn før gidder jeg heller ikke kommentere.
Krysser ellers fingrene for Hamas og Israels forhandlinger om løslatelse av politiske fanger.
 Resultatet betyr mye for mange mennesker.
Jo, da jeg kunne fortsatt lenge.
Det er ikke det at jeg ikke leser nyheter, hører på radio og ser en og annen snutt på tv.
 Er bare det at jeg har reisefeber, og den kjennes. Både over og under navlen.

Synnøve Sætrum



12 oktober 2011

GODE VENNER FINNER ALLTID FRAM TIL HVERANDRE


Jeg omgåes vanligvis ikke særlig tett med naboene mine.
Selvsagt oppfører man seg sømmelig. Snakker og smiler når vi møtes ved postkassa og annet,  eller tar en' debatt' om hvor saker og ting skal stå om det er påkvevet.
Husvenner blir man sjeldent.
Det er jeg ikke vant til i fra oppveksten.
Vet ikke hvorfor, men sånn er jeg oppdratt.

 Ingen regel uten unntak.
Noen blir venner om man har tenkt det eller ikke.
For noen år siden flyttet jeg inn et annet sted, i en annen firemannsbolig. 
Stille boligstrøk et godt stykke utenfor byen.
 Nesten litt avsides, men fint turterreng rett utenfor stuedøra, akkurat som her.
 Bussene går ikke fra lørdag ettermiddag til mandag morgen, men man kan jo alltids gå på beina i skogen omkring her om det ikke er metervis med snø, men det er en annen debatt.
Manglende kollektivtrafikk i byenes utkanter er ikke agendaen i denne lille snutten...
Fargerikt fellesskap derimot mangler det ikke på i dette nabolaget.
Skrev jeg godt nok finnes opplagt grunnlag for romaner innenfor flere sjangre. Så det så.
 Om ikke man kommer ut i verden med, så kommer verden inn i nabolaget og blir sittende.

Den gangen for en god del år siden ble jeg ønsket velkommen i naboelaget med bløtkake.
De nye naboene var kurdere fra Irak. Flyktninger. Muslimer. Alt det der man skal være så redd for å forholde seg til her på berget sier de intolerante kreftene. Neppe helt feil å kalle dem det de kreftene som maner til frykt og beven, samt det som værre er, for medmenneskene.
Kvinnen, mannen og barnet i naboleiligheten viste seg å være snille arbeidsomme ærlige og varme mennesker. De hadde gått fra alt de hadde, og har erfaringer jeg ikke kan forestille meg. Vi er jevnaldrende og jeg har mange ganger forsøkt å forestille meg hvordan livet mitt ville vært om jeg hadde vært statsløs i Irak. I samme året er vi født jeg og mi irakiske venninne.
 Vi er barn av samme jorda, men med så utrolig forskjellige rammer og betingelser for livene våre.
Liv hvor vi grunnleggende søker det samme.
Vi ønsker å ha det godt og leve i fred så lenge vi er her.
 Det vi har til felles er at vi er åpne mennesker som vil nesten det beste.
Det handler om å se medmennesker som mulige venner en ennå ikke kjenner.
Og om en ikke får det helt til alltid, går det an å fortsette øvelsen til en lykkes ikke sant?
Floskel vil kanskje noen si, men det er ikke mer komplisert enn det sier jeg.
Familen som var mine naboer i noen år ble venner. Gode venner.
Vi hadde språkutfordringer ja, mange andre også.
 Det har vi fortsatt, men når har det vært en grunn for å avslutte kommunikasjon?
Men, jeg så godheten og oppriktigheten i øynene deres i møtet med meg nordisk enslig kvinne.
Ingen fordommer møtte jeg. Absolutt ingen.

Så flyttet jeg, tiden gikk. Vi møttes noen ganger, like hyggelig var det.
Geografiske avstander gjorde det vanskeligere. Og, så mistet jeg kontakten, men glemte dem ikke.
Jeg dro tilbake til det gamle naboelaget for å oppdage at de var flyttet. Naboene visste ikke hvor. I de samme tidene ble det snakket om tilbakesending av irakere i stor stil. Kanskje det hadde rammet dem. Uten at jeg egentlig kunne begripe det var mulig. De har sitt å stri med som ville gjort det helt umenneskelig, men myndigheter kan man ikke tilkjenne denslags egenskaper alltid. Jeg vet jo det.
Men jeg håpet det ville ordne seg.
Vi lever jo tross alt ikke i en milliardby her i Kristiansand.
Så her om dagen stod de plutselig der, i kjøpesenteret.
Åhhhh... så vanvittig glad jeg ble da jeg fikk øye på dem.
"Vi har savnet deg så fælt. Du har alltid vært så snill med oss".
Noen ganger får man mye mye mer enn man gir,
og jeg kjenner takknemlighet for at vi møttes og skal fortsette møtes igjen.

Styrelser er kanskje mulig, hva vet jeg.
Uansett synes det som om gode venner alltid finner fram til hverandre.

Synnøve Sætrum

10 oktober 2011

FRU SINGLESENS SISTE KONTAKTANNONSE:


Fru Singlesen har et liv å leve,
 til og med et liv hun lever godt.
 Det skal hun ha.
Masse å gi har hun også.
Ei krukke å øse av.
Det vet hun selv, og så sier de nå det de som er glad i henne.
 Singel ja, men ikke ensom og forlatt i verden.
     Den der manglende tosomhetkjærligheten da?
Det lille spørmålet våkner til liv innimellom...
 Slikt kommer som kjent ikke inn med kroken på fiskestanga, eller duknakkede køer av blomsterbud på døra hennes. Slikt forekommer nesten ikke i film engang.
 Ikke f... og det vet hun.
Så hun har gjort nok et framstøt på en av de mange sidene på internettet.
Ei av dem som farer med garantier for den seriøse kjærligheten.
Slikt skulle vel gi vei i vellinga. 
Akk, den frie konkurransen får så mange slags utslag, sier realismen...  
Fru Singlesen vurderer et krav.
Etter to måneder's annonsering er det fortsatt ingen spiselige svar.
 Kan det ha noe med ordlyden å gjøre?  

"Finnes det noen som er moden for å rulle i gresset,
 leve og være raus nok til å begripe at dette ikke varer?
At å våkne om morgenen uten nevneverdig vondt noe sted er en gave som taes i mot med mange slags takk.... Fantasien er det eneste som setter grenser her...
 Du behøver selvsagt ikke være filmstjerne eller multimillonær, bare ha levd litt og forstått en liten smule av akkurat det... Jeg er ikke kravstor sånn sett, bare realistisk nok til å forstå at fyll og gammel dritt er tilbakelagte livsdager. Det er fint om du har hjernen mellom ørene og noe utviklede sosiale antenner. Liker meg, og liker menneskene rundt meg. 
Du  mangler bare det ene spesielle som er meg.

 Denne dama tenker fortsette å leve selv om det ikke tukles med silikon eller botox i kroppen.
I ytterste nødsfall kan overflødig skinn fjernes fra øyelokkene så trafikksikkerheten opprettholdes, men der går grensen, etter konsultasjon med fastlegen.
Egentlig synes alderen som et vakkert pledd som brees over kroppene etter mange års liv under solen. Alternativet kjenner vi jo, så hvorfor ikke ta det som det er?
Må man være ung og fra andre himmelstrøk for å ha noen verdi som kvinnemenneske? 
(Nå skal jeg ikke gi meg inn på noen debatter om kvinnesynet til den enkelte... men du som svarer meg skjønner hva jeg mener... ) 
Kort sagt:
Kunne du tenke deg å være med på reisa, rulle i gresset, sitte ved et maleri eller en peis, holde meg i handa og bare ha det godt med å være?"

Så lyder Fru Singlesens ord.
Kontaktannonsen skal stå der i hele tre måneder.
Finnes det virkelige mennesker på internettet, eller er fiksjonene i ferd med å overta helt?
Hun har bestemt seg.
 Det er hennes siste kontaktannonse.
Internettet går ingen steder, men det gjør hun.
Hva går den ikke glipp av som ikke vil være med, tenker hun.
Det var det der med livet hun har å leve.
Ikke på liksom nei. Livet på livets premisser ja.



Synnøve Sætrum

09 oktober 2011

GET UP STAND UP


Den som våkner hver eneste dag og ikke har vondt noen steder til tross kroniske sykdommer i skroget er velsignet. Viktig å ha det perspektivet med seg. Ingen grunn til å syte eller klage, bare nyte dagen. Selv om en ikke har det så fett i pengpungen som alle de andre i 'det rikeste landet i verden'. 
 Ikke flyter det over med saker og ting rundt en, ikke hundrevis av kvadratmeter heller.
Men, hva skal en nå egentlig med det?
Det viktigste er tak over hodet og mat på bordet. Verdens virkelige fattige har det ikke sånn. De høye herrer, de som har makt til å definere fattigdommen justerte nylig fattigdomsgrensen oppover. 
Dermed bare 'forsvant' millioner av fattige må vite... 
 Vel, man kan lure en og annen av og til kanskje.
Men, man kan vel ikke fortsette å lure alle på en gang.
Ikke sant?
 Forstå det den som kan... Jeg for min del kan ikke, og kommer ikke til å kunne det heller.
 Så har de noe å kose seg med under festtalene de rike, samt statslederne av alle slag.
Skulle ikke forundre meg om slikt juks legitimerer svinging av svansene i festdansene.

Jeg tenker mye på den jeg.
Fattigdommen.
Den vanvittige fattigdommen rundt om i verden, og at det egentlig er nok til alle.
Framtiden ligger i de vanlige menneskenes hender, ikke statslederne ser det ut til.

Get up, stand up! 

Synnøve Sætrum

VANN...


Nord-Thailand står under vann. I alle fall store deler. I Bankok er det ganske så mye vann også ser jeg. Værtste flommen på over femti år. Klart jeg tenker på det når destinasjonen for denne vinteren nettopp er Thailand. Flybilletten er i boks, rom på herberget de første tre nettene like så.
 Jo, jeg tenker mye på hvordan det må være å gå fra alt man har på grunn av vann.
 Det spiller antakelig mindre rolle om det kommer fra oven eller havet så lenge
resultatet blir det samme. Stakkars dem som må forlate hus og heim på grunn av naturen. 

Det føles nesten litt makabert å være meg akkurat når jeg tenker på mine drømmer om 'seasons in the sun' i stedet for snøskuffing når hundretusener av thaier har det som de har det med alt vannet.
Her sitter jeg på andre siden av kloden,den kommende 'backpaceren' og kikker på Google Earth's utallige fotografier av alle paradisene i tropene. 
Gakk inn og se, og jeg kan love øyet blir stort og vått, men ikke av flomfotografier.
Jeg hørte et intervju med ei dame som var flyktet fra sitt fordi huset stod to meter under vann. 
Det er mye vann det.
Ubegripelig mye vann.
 Og, jeg som mente her har vært ufattelige mengder over Høietun denne sommeren.
Det siden jeg bare har bruk slangen tre ganger siden i april.
 Men, her bor jeg jo i høyden så det renner unna.
Det eneste stedet det er tørt er på Afrika's horn.
Kunne ikke noen lage det litt mer likelig fordelt her i verden?

Ha empatisk søndag dere!

Synnøve Sætrum

08 oktober 2011


Kveld

Så myk og så kvinnelig øm kan jeg ikke
huske en kveld
som den det idag ble forunt meg å drikke
av sommeren selv.
Det seiler en skumring i lønnetrekroner;
hvert kvelddugget strå står bedrøvet og toner
døgnets farvel.

Og blåklokkelydene kimer så svake
fra skogens kapell.
Det er som jeg elsker og elskes tilbake
av alt her i kveld.
Det er som når banet blir vugget av moren.
Er dette den kjærlighet hvormed all jorden
elsker seg selv?

(Andre Bjerke)

AVSTANDEN MELLOM TEORI OG EMPIRI KRYMPER


God morgen.
Klokka er seks.
 Det er lørdag og høst.
 Utenfor er det ryddet og vinteren kan bare komme.
Fire kanskje for korte setninger er kommet ut av tastaturet her.
 Likevel sitter jeg fortsatt godt plantet på min egen stol.
Det får gå som det går.
De blir som de blir ordene mine.
Jeg lever i et vakum mellom teori og praksis.
Ventetid.
All tid er det når jeg tenker etter, og tid er kjærlighet.
Drit i pengene. 
Kommer ikke utenom at noe er på gang. 
Store drømmer skal realiseres. 
Avstanden mellom teori og empiri krymper.
 Jeg skal på reise til andre siden av kloden om litt.
Min verden snues opp ned.
Det skal være sommer når det er vinter, og jeg skal seks timer inn i framtida.
Sveve over Himalaya og gjennom tidssoner.
Lande i noe jeg ikke kjenner annet enn i teorien.
Mest av alt gleder jeg meg over det som bare det.

Ha god lørdag!

Synnøve Sætrum 

07 oktober 2011

GRATULERER



TO LUKER I HIMLEN

Det største mysterium er ikke mer
enn det: at en ørliten kropp
er våknet til jorden. Den nyfødte ser.
To luker i himlen går opp.

Selv femtrinnsraketter og kjernefysikk
blir puslingers puslespill
når det nyfødte barn med et eneste blikk
beviser at Gud er til..

(Andre Bjerke, 1960)

Nobels fredspris til tre fantastiske damer.
Så er det bare å gratulere til all verdens kvinner med gode vinnere.
Til all verdens menn også, som har sånne kvinner.
Det største denne fredagen er mye nærmere.
I nabohuset kom ei jente til verden i går, og jeg møtte henne utenfor i dag.
Ei bitte lita jente.
 Det grep meg med en styrke jeg ikke har kjent på lenge.
Tårene renner for underet.
Og en liten en for vedmodet over livet's sluttbestemmelse.
 Kanskje jeg begynner å eldes på et vis.
Da jeg var ung hadde jeg snudd virkeligheten på hodet i forhold til dette med sterke følelser.
 Hvor jeg fikk det i fra vet jeg ikke, men jeg innbilte meg at man skulle bli herdet etter hvert.
Tåle mer.
Ikke la seg røre så lett. 
Det var jeg nesten skråsikker på måtte være realitetene.
Jeg tok feil, og takk for det.

 Synnøve Sætrum 
Gatelysene skinner som små orange kuler utenfor.
Hvorfor gjør de det?
Egentlig?
Mulig jeg er teit, men jeg sveiper innom det der med ressursbruk og sånn...


Synnøve Sætrum

06 oktober 2011

MIKRO OG MAKRO




Sola skinner inn på oss som er sammen denne formiddagen.
Høstvær med sinnsro og gode følelser.
Bare være til, ikke ville bytte med noen og ha nok med det.
 Livet i water. Nesten som en selvfølge, enda man vet at hver eneste dag spiser døden biter av en. Ikke bare bare å være kommet i vår alder. Selvsagt er det værre for Thailand med værste flommen på femti år, og de har det ikke noe særlig i Hellas heller i dag. Det er spent på Syntagma, og siNeikkert ganske annerledes enn da jeg loffet fredelig rundt der med ryggsekken. Grekerne forventer vel at lederne må gjøre noe, stake ut en kurs. Skjønner det godt. Trasig om de går tom for penger. Det er nesten ikke til å begripe når man har vært der som turist så mange ganger.

Det er jo ellers terrorofre som på Utøya på den andre siden av verden. Like jævlig når studenter der blir myrdet, men det er jo så langt borte. Kanskje derfor mediedekningen er så laber... Eller er det 'feil' land? Vi undret og snakket litt om det i dag. Andre mennesker har sitt 22. juli, og hva gjør vi ? Jo, det er jo statsbudsjett-tider i et land uten krise. Jeg sier ikke mer... Stoltenberg gliste bredt her på nyhetene nettopp. Jeg skal la være å si hva jeg synes om hatten til finansministeren, men er han mann for den?
Det vi kom fram til her lar vi bli her... ;-)
Ingen kjenner dagen før kvelden er der. Enten perspektivet er makro eller mikro.
 Særlig når mikroperspektivet viser  skavank- og reparasjonsalderen.
Det skyer over, begynner regne, både overført og bokstavelig...

Sånn er også livet.


Synnøve Sætrum



05 oktober 2011

MØTE SEG SELV I DØRA FØR EN HAR SAGT SPUNK !



'Indian summer'i nesten to uker.
Nesten to uker i Århus, byen ved havet, sammen med den aller kjæreste i familien min.
 Alle somre har sin ende, og dennes kom midt i norskerenna.
Strekningen Hirtshals - Kristiansand tirsdag ettermiddag.
Da ble det bråstopp... 
Bølgene slo såpass mot bilferga at kapteinen fant det på sinn plass med opplysning om at det bar dårlig vær den dagen.
Årstidene skifter om enn sommeren har regnet helt vekk.
Jeg skal ikke snakke om slike ting som at dynamoen på bilen røk i fillebiter så røyken velta ut , og at ei 'ulykke' sjelden kommer alene.Slikt er en naturlov med biler. Skal ikke ta opp igjen det der med servoen og sånn bare for noen få måneder siden... De har det tross alt mye værre de som sulter ihjel på Afrikas horn. Eller går vinteren i møte som uteliggere i Norge. Jeg kan jo i stedet være lykkelig fordi jeg ikke kjørte skiten til Århus og måtte slepes av motorveien. Mil etter mil etter mil til et eller annet ukjent verksted hvor de virkelig ikke skjønner norsk om konsentrasjonen enn er aldri så mye på topp...
Om enn man er forsikret både histen og pisten hadde det likevel blitt tumulter og styr.
Motorsnakk er ikke min sterke side, enten det er på dansk eller engelsk.
Jeg ser det helt levende for meg, og i grunnen kommer det til at det holder med den gangen jeg kom i skade for å kjøre mot trafikken i trevegs rundkjøring der nedi det yndige land.
Ikke min feil at det gikk bra, og jeg sitter her og nevner det.
Tenker enda på kjekke mannlige bilister som laget luke for meg og vinket meg inn i stedet for å ligge på hornet og gi meg fingeren.
Det er på 'det blide sørland' denslags atferd er en hverdagslig sak i trafikken...
Kanskje derfor mange blir så lenge sykemeldt her.
Nei, da. Jeg skal la usaklighetene være, men når dagen går litt på tverke kan man bli litt tverr. Utbasunert helgen er ikke statusen jeg har tenkt meg å hente inn før jeg hopper i penalet for godt.
Det har jeg ingen planer om på godt over hundre år minst.
Sove godt i egen seng skal jeg, og glede meg til morgendagen som jeg er overbevist om blir fin.
Høst eller ikke høst. Regn eller ikke regn.
Det handler om perspektivet.
Vær takknemlig for at du er i stand til å kjenne det svir overmåte i ei ellers bunnskrapt lommebok, Synnøve! Det finnes da atskillige værre ting å kjenne på !
Saker som ikke dreper deg gjør deg jo sterkere utbasunerte jeg så kjekt her for sånn et par bloggtekster siden...  (Og har noen glemt det er det bare å kikke ordentlig etter på fotografiet overfor her...)
Noen ganger får man gleden av å møte seg selv i døra før en har sagt spunk!
Det handler om perspektivet....


Synnøve Sætrum

Jeg er forskrekket...

Foto: Synnøve Sætrum




Overskriften på ABC-nyhetene i dag:
"Toroms solgt for 7,4 millioner".
Riktignok på Aker Brygge, riktignok en "gammel" leilighet.
Men, jeg er ikke som uforskrekkede eiendomsmeglere.
Jeg er uførepensjonist og er forskrekket. Sjøl leier jeg en toroms, for det er det jeg har råd til, og med den utviklingen i boligmarkedet sier det seg selv at det er eneste muligheten.
Meg er det for så vidt ikke synd på. Jeg har tak over hodet og mat i skapet. Sammenlignet med verdens virkelige fattige har jeg det svært godt, og jeg vet det skyldes velferdsordninger vi har rett på som skattebetalere i Norge. Sikkerhetsnettet jeg så mange ganger har snakket om som dette landets store gullmedalje. En blir ikke satt ut i skogen for å dø når helsa svikter, eller på fattighus hvor det sorteres mellom verdige og uverdige trengende når almissene fra de rike fordeles. Takk og pris!

Men, jeg er forskrekket på vegne av andre.
Alt på kloden snurrer som kjent ikke rundt meg og mitt...
For eksempel de unge som aldri i h..... har sjangs til å komme inn i boligmarkedet, om de er aldri så kunnskapsrike og ressurssterke.
Det skal vanvittig gode jobber til for å kunne bære slike boligkostnader.
Rentene spås jo stigning...
Man skal jo leve.
Ikke bo seg ihjel.

Er det ikke snart på tide å nystarte diskusjonen om sosial boligpolitikk i Norge?
Skulle det ikke være slik at det igjen ble en rettighet å leie en anstendig bolig om man ikke har råd til å kjøpe en? Danmark har slike ordninger, Sverige har slike ordninger.
Norge som er 'det beste landet i verden' har det ikke.
Her skal alle eie(koste hva det koste vil), og kan man ikke det må man ha en diagnose eller femten for å få leid noe kommunalt. Eller man får klore seg fast for en formue i det private leiemarkedet, på lykke og fromme eller hushaiene's forgodtbefinnende. Ok, kanskje et 'marginalt problem' i et samfunn hvor det store flertallet eier det meste. Fristes bare til å nevne at marginene ikke bare er tall.
Marginene rommer plenty menneskeskjebner.
Og, jo: Jeg er forskrekket...

Synnøve Sætrum

TEORI ER JO AKKURAT DET, BARE TEORI.

Foto: Synnøve Sætrum


Det høstes ute, ingen tvil.
Denne morgenen høstet jeg frøklasene fra mine Ipomoea Tricolor.
 Så får jeg etter alle solemerker oppleve Morning Glory neste vår og sommer også.
 Det høstes ja hvilket betyr det er på tide med reisefeber.
Jeg og den andre trekkfuglen drar vår kos til den helt andre siden av kloden.
Vi skal erfare og oppleve alt det vi denne høstdagen i Norge bare vet bitte litt om i teorien.
Teori er jo akkaurat det, bare teori.
Ikke en gang en modell av virkeligheten.
Greit når man studerer historie eller grammatiske endringer i språket, men i levende livet er det ganske så annerledes. Man må ut i terrenget og sjekke hvordan størrelsene er plassert rundtom. 

Tenk at jeg skal slippe store deler av denne vinteren.
Synes som en stor gave når jeg tenker på den som gikk.
Siden jeg ikke er noe ski- eller vintersportsmenneske forsempel.
Ikke i det hele tatt.
Polare strøk er en prøvelse når man egentlig bare holder ut og lengter etter våren og sommeren.
Varme i vintermånedene.
Av en art jeg ennå ikke forstår.
Har lest den beskrevet som myk silke mot huden.
Motsetningen til bitende kulde og rennende nese.
Kommer jeg til i realiteten til å savne akkurat det?
Jeg tviler sterkt, men...
Vet jeg kommer til å savne familie og noen gode venner.
Derom levnes ingen tvil.
Men, man har jo Skype og sånn.
Internettet er en fantastisk sak til sådant bruk.
 Solvinter. Varmevinter. Asiavinter.
Fiksjon liksom, men likevel harde realiteter.
Ser det jo på reisedokumentene mine.
Det gleder jeg meg til.

Synnøve Sætrum

04 oktober 2011

HØST

Foto: Synnøve Sætrum


 Tiden er relativ.
Tiden er reell.
Tiden er.
 Det vet den som har forsøkt få den til å gå i påvente av noe stort,
eller ønsket dens ene gyldne time inn i evigheten.
Levende er lik tid.  
Alle dagene.
 Ideene og kreftene følger med dem, og de overlever forgjengeligheten udiskutabelt og alltid.
Kjærligheten og lykken som motivasjon for livsdagen.
Evig nå med dette på plass liksom...
Eller liksom og liksom fru Blom.

Sånn er vi skrudd sammen enten vi fødes i det 'minste, beste og rikeste' landet i verden eller i 'slummen' et eller annet helt annet sted på jorda.
Allting er forskjellig, men det er utenpå sies det.
 Dersom det er riktig handler muligens livet om å ha det så godt som mulig så lenge det varer,
 og om inderlig å ønske det så må.
Om så gjør det absolutt ingenting sier jeg til meg selv.
 Absolutt ingenting.

Som ungt menneske forstod man ikke alt man forstod, men tenkte det ville bli tid nok.
Et heldig barn lik meg lever med gode voksne og er fryktløst for voksenlivet.
Når man er barn går tiden sakte, så den synes stor og lang og nok.
Barnet bare er, og er det godt nok.

Pubertetens følelsesras og store oppvåkning kastes på deg.
 Aner ingenting mens du formes for resten av livet.
Etter fomlende tilblivelse møter du eros og den store beven. 
Skal vi være sammen i verden vi to?
Veiene skilles, men du trodde du skulle glemme...
Tiden leger alle sår, tro det eller ei, sa de gamle.
Alle sår heles ikke i evighet.
Likevel tror du:
Tid nok.
Tornerose sov da også i hundre år, ikke sant? 

Hun som tror seg evig dømt til den store magen i 7. måned savner det store perspektivet.
Litt seinere gir en liv, og tiden forandrer seg til et evig før og etter.
Alt forandres til et etter.
Det største mysteriet og underet av alle rokker alt.
I 'etterbyrden' følger den første angsten og refleksjoner om slutten og begynnelsen. 
Nei, slå det nå fra deg, det er så lenge til!

Dessuten kunne du  røyke og drikke litt til, for statisktisk sett skulle det mer til for utvikling av både det ene og det andre. Er du blant de statistisk heldige har du tid nok. Du aner ikke noe om standardavvik og andre finurligheter. Statistikkens forsøk på å fange virkeligheten gjelder ikke deg.
 Ikke så viktig med oppkjøp av eiendom og annet. Kunne skje senere det med etablering og sånn.
 Tid nok.
Dessuten var det jo det der med utdanning og karriære.
Du gjorde ditt mens tida du hadde nok av kom og gikk.
 Det ordner seg - det er tid nok!

Kjærligheten da?
Det fantes mangslags av den.
Noe stod man i, annet gikk i stykker.
Få og forlate, forlate og få.
Så lenge troen på mange kjærligheter finnes er der tid nok.
Tid nok..

Så en dag ser du søsteren din vinterblek og smal i svømmehallen.
Først kjenner du ikke det litt aldrende mennesket, og grundig granskende blikk for eget speilbilde følger. Hvor ble de siste ti årene av? Er det du som fortsatt bor i denne kroppen?
Hvem er egentlig du, begynner du kanskje å spørre deg selv?
Og, så oppdager du at det er blitt høst.
Tiden går fort fram til vinteren.

Tid nok?

Synnøve Sætrum




Høstelegi

Det stiger i kvelden en sær melodi:
      Sommeren dør.
Og vindene blander sin tone deri:
"Din solstund er omme, din blomstring forbi
      under de øde stjerner.

Vi hvisker det ut mot den grådige natt:
       Sommeren dør.
Din rus er til ende, din drøm er bedrat;
i sne skal du segn, - forlatt, forlatt
       under de øde stjerner.

Vi strømmer som ånde fra frostmørkets pol:
      Sommeren dør.
Dens lys brenner ned. Hyasint og fiol
blir muld og forgår med den synkende sol
       under de øde stjerner.

Vi suser i fallende bladers rad:
       Sommeren dør.
Hva er du vel mer enn et skjelvende blad
som faller når sommeren stanser sitt kvad
       under de øde stjerner?

Vi isner din leende ungdom ihjel:
       Sommeren dør.
Vi hvirvler det inn under høstens hæl
og ånder Nirvanas pust i din sjel
       under de øde stjerner.

Bered deg til møtet med høstnattens vind!
      Sommeren dør.
Nu ruller en vinter i verden inn;
inatt må du herde ditt sinn, ditt sinn
        under de øde stjerner."

Andre Bjerke
"Salige er uvirksomhetens timer, ti da arbeider vår sjel".
Egon Friedell

03 oktober 2011

HASTER DET?

Det blir ikke som drømt eller tenkt.
Verdensøkonomien, arbeidsmarkedet eller helsa kommer ut av kontroll.
 Ikke nødvendigvis i den rekkefølgen, og det kan sågar hende du bare får et lite sammenbrudd. Møter veggen slett og rett. Livet slamrer hardt med døra, og man får seg et stikk og en uventet stopp. Hva så, hva nå? Du som hadde så store planer og så mange evner. For ikke å snakke om hvor ung og lovende du en gang var.

Så står du der og stirrer i treverket. Like plutselig som du oppdager at du ikke er helt ung lenger, planene er gjennomførte eller mindre. 
Om enn speilet viser en fremmed, kan det være noe lovende likevel. 
"Det finnes jo gerontofile også, sa kjerringa".
 Perspektivetne vil gjelde for og fortelle historien din videre.
Det eneste du vet er at du har fått deg en bråstopp som vil deg noe. Livsprosjektet gikk i vranglås.

Smertelig må du tenke om igjen, og erkjenne på nytt. 
Du leter etter sinnsro til å akseptere tingene som ser ut akkurat her.
Tankearbeid tar tid, og du som hadde det så travelt med å være i svevet.
Hvor står det skrevet at det haster sånn, at man må skynde seg slik? 
For hvem og hva jager du alle dager?
Til hvilken nytte eller pris?


Det haster !

Les leksene, barn! Det er stor konkurranse
i verden idag. Du må lese på spreng!
Hvis landet skal bedre sin handelsbalanse,
din karakterbok ha mange poeng.
Bli nyttig for samfunnet! Barndommen kaster
jo svært lite av seg. Så skynd deg! Det haster!
Ja, se å få barndommen unnagjort
             fort, fort!

Og så ble du stor? Men er stadig for fattig.
Det haster med høyere levestandard,
for hva er din knallert mot Meyers Bugatti
og din kones rev mot fru Steens leopard?
Du ble disponent? men du får ikke fred i
din sjel før Hopp-Gunderesens stilling blir ledig,
så du kan få satt DIREKTØR på din port
             fort, fort!

Det haster! Det haster! Hør hurtigtogstonen
fra hjulene: Godt at din fart er så stor!
Du komme tidsnok til endestasjonene
med skilt i granitt over seks fot jord!
Hva rakk du å se? Dette landskap der ute,
ditt liv, hva var det?  Noen blink mot en rute.
Som stolper langs linjen fløy dagene bort
              fort, fort!

Det haster! - med at du går utfor i svingen
og kjører i grøften. Du mister et fly,
men rekker isteden sommerfuglvingen,
et gresshoppegniss og en drivende sky.
Den driver så langsomt ... så legg deg til rette
i gresset. Det ene som haster, er dette
å vite: Du lever - og livet ditt er
             Nu. Her.

Andre Bjerke



Synnøve Sætrum

02 oktober 2011

Skrekkblandet fryd er en fin tilstand


Siden jeg var liten har jeg lest bøker med reisende mennesker. Robinson Crusoe og Pippi Langstrømpe på de syv hav. Jules Verne reiser både over og under havet, nærmest lest i filler. Fjerne østen og stillehavsstrender var med. Keisere og konger, oppinnere og store verdensreligioner. Mennesker annerledes utseende enn meg, og noen ganger veldig ulikt tenkende.
Jeg oppdaget tidlig romanenes muligheter til å ta meg til andre universer enn lille Halsøy i Vefsn hvor jeg tråkka barneskoene. Dragningen mot det ukjente har alltid vært der.
Mulighetene til å kunne gjøre noe med den har for det aller meste vært strengt begrenset.
 I et travelt studie- og arbeidsliv finnes lite rom for slikt. Så lenge man er småbarnsmor er det det som gjelder, det er mer enn godt nok. En tid jeg ikke ville vært foruten for all verdens penger. Det viktigste i livet er ubetalelig, og det er jeg svært takknemlig for.
 Årene raser, og like plutselig er arvingen for lengst flyttet og begynt på sine egne reiser. 
Selv fikk jeg helseproblemer, og måtte ta i tu med dem endel år.
Iherdig innsats, og så får man det mye bedre som uførepensjonist.
Stress er blitt et fremmedord, og det er en gave for den som ikke takler tilstanden særlig godt.
Tid er blitt en kjær ressurs, en luksus jeg setter stor pris på sammenlignet med hektiske døgn hvor tiden aldri strakk til. Rikelige mengder timer med refleksjoner over hvor man står, og hva man gjør med resten av dagene. Om tiden flyter rolig, er den begrenset. Kjensgjerningen blir tydeligere etter som årene går, og for mitt vedkommende enda mer understreket med kroniske alvorlige sykdommer.
For dårlig helse til å være i arbeidslivet, men det gjelder å finne meningsfylde ved den tilværelsen som faktisk er hver eneste dag. Drømme drømmer der man står og går. Noen forblir antakelig akkurat det, mens andre finnes tid og muligheter for å realisere. Som drømmen om en vinter et varmere sted.

  Realitetsorienteringen begynte under 'zen-tiden' med snøskuffa i hånda vinteren 10-11.
Den første snøen falt 24. oktober.
I første uka av november kom sprengfrosten og snøen med den.
Det varte til langt uti april.
 Undertegnede måtte mer enn en gang klamre seg i vegger for hånden bare for å komme seg ut til postkassa. Utallige ganger ut gjennom verandadør for å spa gangdøra fram.
Atter andre ganger innefrosset. Den var hard vinteren som gikk. Hardere enn på lenge.
Påtrengende ble den etter hvert, den drømmen om en annen vinter til neste år.
 Ikke til å overse i det hele tatt.  
Motivasjonen ble sterk nok.
Skulle jeg reise alene? I så fall hvor? Hvor fjernt tør jeg ta ut helt på egenhånd?
Eller fantes det noen i min nærhet i samme situasjon?
Det heldige er at det finnes flere, og enda heldigere fantes et menneske med samme drømmen.
En eller annen gang i januar-februar bestemte vi oss for å dra ut vinteren 11-12.
To godt voksne damer diskuterte mulighetene i Europa først. 
Det nære og trygge liksom.
Ikke så langt å dra, og enklere å komme hjem om noe uforutsett skulle hende. 
Men, Europa er vel dyrt for uførepensjonister, og dessuten er vi ikke sikre på at det er varmt nok?
Ville for eksempel Hellas være det samme om vinteren?
Er grekerne like blide og trivelige på den tiden, eller ville det bare bli en nedtur?
Økonomien fikk, som vanlig er, siste ordet.
Realisering av reisedrømmer koster kroner.
Så vi reiser til Thailand ganske enkelt.
Ukomplisert land å begynne med om man skal utforske Asia, sier de bereiste.
Langt nok vekk til å være totalt annerledes, sier vi andre.

"Thailand" i Latinerkvarteret. Foto: Synnøve Sætrum

Det er måneder siden jeg begynte lese om landet.
På internett, og gjennom reisehåndbøker.
Jeg har litt erfarng med ryggsekkereising ja, men ikke på den andre siden av jorda.
 Biblioteket i Kristiansand viste seg å være ganske så godt utstyrt, og jeg har kjøpt ei oppdatet lefse fra Vagabond. Dama har alltid vært god til å sko seg på teori.
Nå er det snart bare omsetningen i praksis som gjelder.
Tanken pirrer og opptar.
Innvendingene jeg har møtt i meg selv har handlet om alt fra den lange flyturen til urasjonell frykt for tropesykdommer og ville dyr. Jeg har antakelig tenkt veldig lite på det som blir problemene når realitetene begynner å skrive seg om en snau måned, men noe må man vel våge.
På den andre siden kan jeg ikke si annet enn at jeg gleder meg.
Skrekkblandet fryd er en fin tilstand.
Flybilletten og moskitonett er kjøpt. 
Vaksinert er man, og visumsøknaden for lengst sendt den Thailandske ambassaden i Oslo.
Vi skal fly Kjevik-København-Bankok-Krabi, med Ao Nang som første destinasjon på Siam's jord. Turiststed ja, og jeg er overbevist om at det er fint å begynne der. Vakkert sies det også å være. Betagende vakkert, og jeg velger tro dem som har vært der før.
All verdens skildringer og fotografier er neppe fake...


Synnøve Sætum

01 oktober 2011

KJÆRLIGHETEN

I dypeste glede.
 Visshet som ikke vendes.
 Sakte vokser det inn i deg og du i det.
I stillhet skjer det største.
En varsom finger over ryggen.
Styke en arm.
Elske den andre. 
Stille pust ved siden, og ingenting annet er.

Synnøve Sætrum