FAFO-RAPPORT OM TILREISENDE FATTIGE...

I går ble det framlagt bred vitenskapelig rapport om tilreisende fattige. Bygd på vitenskapelige funn presiserer en del sannheter om de rumenske tiggerne. Så er det altså sant, som jeg og mange andre har uttalt og visst, at de aller fleste er lutfattige som forsøker få et bedre liv gjennom å tigge på norske gater og torg. Siden jeg nå har reist endel kan jeg tilføye at fattige mennesker sitter rundt omkring i andre land og tigger også. "Alle" sitter ikke i Kristiansand eller Oslo. Og som rapporten fastslår:Nesten ingen av dem er kriminelle bander organisert med bakmenn. Derimot er de familier som finner støtte i fellesskap med hverandre. Sjøl er jeg slett ikke overrasket over funnene i denne rapporten. Min virkelighetsoppfatning har pekt den vegen rapporten viser. Hadde den derimot vist at de fleste tiggere er kriminelle måtte jeg selvsagt bøyd meg for det. Men, slik er det ikke, og nå vet jeg det sikkert også. Jeg bøyer meg for vitenskapelige funn. Har tro på seriøsiteten i den, og det kunne ikke falle meg inn å betvile sannhetsgehalten. Jeg vet et og annet om vitenskapelig metode og etikk. Slikt får en inn gjennom mange års høgere utdanning. Selvsagt er det åpent å diskutere vitenskapelige metoder, men da må man inn å etterprøve funnene på samme vis. Gjøre et seriøst vitenskapelig arbeid og diskutere ut fra det. Hvilket jeg ikke har kapasitet til i disse dager. Dog har jeg vett nok til å være glad for å se at de brunsorte holdningene får seg et skudd for bauen. Ingen tvil om at forskningsresultatene oppfordrer til å gå i seg selv og tenker om igjen. Kanskje får vi rausere holdninger overfor våre fattige medmennesker, og kanskje noen "nettroll" må tie. Jeg vet ikke jeg, men jeg vet at det en del av dem farer med handler om synsinger og holdninger, ikke vitenskapelige fakta.

Jeg sier det igjen:

Medmenneskene som sitter på gata er lutfattige.

Det er ikke kriminelt, men et leit faktum i en verden hvor det meste av goder og rikdom besittes av noen ganske få. At noen synes det er ubehagelig å se verdens elendighet i egne gater får så være. Jeg sier ikke det er kriminelt å føle det ene eller det andre, men en følelse er en subjektiv oppfatning og ikke nødvendigvis sann.Forskningsrapporter derimot er objektive vitenskapelige sannheter.

Synnøve Sætrum

FAFO-RAPPORT OM TILREISENDE FRA ROMANIA

Fremleggelse av FAFO-rapport

SANNHETEN OM RUMENSKE TIGGERE VG

Rapport: Ingen kriminelle bak rumenske tiggere (NRK)

PERISTYL

I min uros stille stunder, når landskapet er en strålekrans av liv og drømmen bare en drøm, har jeg, å min elskede, skrevet denne underlige boken lik åpne porter mot et forlatt hus i enden av en allè.

For å kunne skrive denne boken har jeg plukket alle blomstenes sjeler, og av all fuglesangs flyktige øyeblikk har jeg vevet evighet og stillstand. Lik en veverske satt jeg ved mitt livs vindu og glemte hva jeg levde og hvem jeg var. Der har jeg vevet av det fineste lin, og i det svøper jeg min lede inn, rede til å legges på taushetens alter.

Jeg tir deg denne boken fordi den er vakker og verdiløs. Den har ingenting å lære bort, forfekter intet, vekker ingen følelser. Den hverken befrukter eller skader, men er en bekk som renner mot en avgrunn av aske som spres av vinden. Jeg har lagt hele min sjel i denne boken, skjønt jeg tenkte ikke på den mens jeg skrev, bare på meg som er trist og på deg som er ingen.

(Fernando Pessoa, "Uroens bok")

Å SKRIVE STREKMENN MOT TERROR...

Verdens gravalvor er i meg disse morgenminuttene. 

Midt i min fredelige indre reise over tastaturet og kaffekoppen ser jeg dem for meg.
De maskerte feigingene med våpen i hånd. Jeg kan fatte noe av sorgen man kjenner ved å miste et nært medmenneske. Døden er den sikreste realiteten ved livet.
At noen dreper fredelige medmennesker for å hevde sin verdensoppfatning, religion eller politiske mening kan aldri bli noe annet enn feil. Ikke kommer jeg noen sinne til å fatte denne ondskapen heller.
Aldri unnskylde det eller tro på det.

Terrorisme er feil. 

Punktum.

---

Noen tårer triller mens jeg tenker tanker rundt det å være modig og å ha sine meningers mot.
I noen saker er kanskje det enkleste å tie stille. Være det lille mennesket som kastes hit og dit i konsekvensene av storpolitikkens grimme spill. Avstå fra ei fredelig ytring.
Men, da får de det jo som de ønsker terroristene.

Jeg kjenner meg selv og vet jeg ikke ville være særlig tøff i trynet om noen pekte på meg med dødelige våpen. Heltestatus er ikke mitt anliggende, jeg er helt ordinær.
Min reise i livet handler ikke om anskaffelse av glorie eller omdømme. 

Først og fremst handler den om å være til stede her og nå. Videre er det en gave å registrere hva jeg handler om, sånn dypest sett, fra den ene dagen til den andre.
Elske og noen ganger gremmes over livet mitt så godt jeg kan, og "bare være".
Jeg er ingen guru eller helgen.

---

  Terror rammer mennesker som debatterer grunnleggende menneskerettigheter. 

Et jødisk medmenneske holder vakt i en konfirmasjon, og dør av skuddene. 

Jeg grøsser og tenker at nå skjer det igjen. Denne gangen i København.

  Historieløshet borger for så mangt. 

---

Norge er fortsatt det samme vakre fredelige åpne landet som jeg elsker, men jeg grøsser stille og skriver videre. Danmark og Norge er søsken i verden. Den franske revolusjonen finnes i vår felles historie. Nei, jeg er nok ikke så modig som medmenneskene i avisredaksjonen i Paris. 

Likevel har tankene både de døde og gjenlevende forfektet nådd fram til meg.

De ble understreket da den avskyelige feige terroren rammet dem.

Først Paris, nå København.

Jeg sender en søsters tanke til dem som er døde,

En trøsteklem til medmenneskene som er deres etterlatte og til alle som ligger såret på sykehus. 

Når alt kommer til alt tror jeg dette handler om hvordan vi som små enkeltmennesker forholder oss til den store politikken i våre hverdagsliv. 

Ekte motstand kommer alltid nedenfra. 

Stasmenneskene kan snakke til massene så lenge de har legitimiteten til å sitte på taburettene sine. 

Noe vi gir dem når vi går til stemmeurnene.

Legitimiteten er det vi vanlige menneskene som besitter.

Ikke sant?

----

 Å drepe og skade uskyldige mennesker for å understreke sine holdninger og ideer er feigt og forkastelig. Det er..... ja jeg finner nesten ikke ord.

Verden forandrer seg så fort.

Tidligere års fjerne virkelighet langt borte på kloden er blitt nabolagets realiteter.

Jeg er ingen avisredaksjon eller berømt forfatter. 

Mine tegneferdigheter strekker seg til strekmenn.

Her, dypt i mitt indre, inne i meg finner jeg akkurat nå engstelse for framtiden og det frie ord. 

Ytringsfriheten er fundamentet for å være et fritt menneske.

Les:

Fredelige meningsutvekslinger er den viktigste forutsetningen for demokrati. 

Det er sagt før, men det er nødvendig å gjenta. 

Hvorfor? 

Fordi jeg tror på å gjenta en sannhet om og om igjen.

Jeg er hellig overbevist om fredelig motsand.

Veien med våpen i hånd er helt uakseptabel. 

Når skuddene rammer fredelige møtedeltakere står atskillig større saker enn min sinnsro på spill.

Min politiske oppdragelse er blant annet tuftet på fundamentet "alt er politikk". 

Samtidig synes jeg jeg  "hører" noen av mine velmenende kjære nærmeste si at jeg heller må leve i øyeblikket. Ikke gruble så mye rundt alt det forferdelige.

 Være til stede her og nå, være glad.

Jo, jeg er glad for fortsatt å kunne ytre ei fredelig mening her på "Ytringsstedet"...

Jeg skulle hatt et sånt tegneprogram og kunnet sette noen strekmenn på veggen her.

Det har jeg ikke, men tillater meg likevel å skrive strekmenn mot terror.

Er du med?

Synnøve Sætrum


http://www.forlagsliv.no/ingvarambjornsen/2015/01/30/pesten-vender-tilbake/

L O V E

"Love is measles. 
The older you get it the worse the attack."

(Rainer Maria Rilke)

REISE MED LYSET . . .

LISBETH AMALIE MØRK TIL MINNE

Noen ganger må livet slamre skikkelig med dørene før jeg skjønner tegninga, husker at alt har en ende, og at det er det evige her og nå som gjelder. 

Jeg blir minnet om hva som er det vesentlige, det viktige og betydningsfulle for meg i min eksistens. Etter drøye femti-to år  i livet vet jeg at gode venner dør, kjærester dør,besteforeldre møter evigheten, noens barn dør. Alderdom og sykdom er realiteter som ikke sjokkerer lenger.

Alt er forgjengelig og livet hamrer og hamrer det. 

En dag skal tiden legge lokket på meg.  

Det betyr ikke at jeg ikke kan klamre meg til illusjonen om det motsatte. 

Jeg håper på uendelige rader nye sjanser og den reine og ubrukte dagen i morgen. 

Sånn er det å leve. Til krefter større langt større enn meg selv seiler bønnene om at alt det beste må hende alle jeg elsker. Også i møtet med andre universer og andre dimensjoner. 

Det finnes tidløs hvile og håp i den innerste "samtalen".

Dødens definitive stillhet holder meg i hånda.

Realitetene hvisker til meg, men likevel;

Vil jeg ikke slippe lyden av spadetak i jorden inn.

 Den som graver en grav...  

Absurd for den som lever og ikke vet noe annet.

 Døden blir for mektig, evigheten for ubegripelig og jeg tviholder på det som er.

REISE MED LYSET

Lysår borte 

er min barndom,

lysår borte

er min død.

Mitt liv

reiser

med lyset.

(Tone Schwarzott )

Lisbeth Amalie, venninnen min gjennom 28 år, døde 3. februar. 

Helt siden jeg fikk meldingen om at hun var vandret har tankene og følelsene vært mange.

Jeg har grått, grunnet, smilt og ledd for meg selv. 

Husket og husket.

Minnene er mange og mangfoldige, spenner over et helt liv.

Hun lærte meg uendelig mye, og hun var et av de sterkeste og tapreste menneskene jeg har fått lov å kjenne. Akkurat hvor, hvordan og når vi møttes og ble venner sitter spikra.  

Som samtalen vi hadde den siste dagen i fjor høst.

Jeg håpte på å se henne igjen, men visste nok innerst inne at det var ønsketenkning.

"Typisk. Nå som alt hadde ordnet seg, og så kommer dette...", sa hun.

Nei, hissig kreft gir ikke ved dørene.

 I dag har vi tatt Lisbeth's aske i hendene og strødd den i havet. 

Det var solskinn ved Odderøya, mens vi lot henne reise videre.

For meg var stunda vakker, vemodig, skjønn, sterk og sørgelig på samme tid. 

Hun ville likt det det er jeg brennsikker på.

 Sørlands-snekke-tøff-tøff-tøff godt blandet med spontan høytid. 

Det var verdig, og det var i hennes ånd.

Jeg sitter i lenestolen og det er blitt mørkt utenfor. 

Seinsommeren bærer høst i seg. 

Tre stearinlys brenner. 

For Lisbeth, for vennskap og for livet.

Skyggene faller på veggen bak og måneskinnslampen over det røde pianoet.

Og jeg tenker som mange før meg:

Lys og skygge hører sammen.

Livet og døden vandrer hånd i hånd.

Takk for alt jeg fikk dele med deg vennen min.

Reis i fred.

Synnøve Sætrum 

  

U K O M P L I S E R T . . .

Foto: Synnøve Sætrum

Av og på natt...  
Drømmer og tanker fylles av alt annet enn det som hører tralten til. Barndomsminner, voksenminner, kjærlighetsminner, trøste- og -eller- bære minner. Utpå morgensiden kapitulerer du og reiser deg fra lakenene.

Dagslys med økologisk kaffe styrker og smaker.
Tilværelsens tåke letter. 
Ditt indre landskap faller til ro. 
Verden trenger seg gradvis på.
Du kjenner dagen komme uten angst, beven eller vanskelige valg.
Der bare du finnes synes det meste ukomplisert...

Synnøve Sætrum

"Hun har nok en og annen å velge mellom. Menn som har gått på gress. 

Du vet selv hvordan det er. Man glemmer aldri et menneske som har slått an visse strenger i en. 

Men omstendighetene tvinger en til å legge dem på en særskilt hylle i bevisstheten, siden hun er gift, eller du er gift, eller i verste fall begge to. På den hyllen får de pent ligge, og hvis omstendighetene skulle forandre seg, er det bare å ta dem ned. Det er det enkleste i verden". ( Bengt Ohlsson, "Gregorius")

LIK STØVEL MOT TENNENE . . .

 

 

Noen må følge barn til ei grav.

Det henger ikke rettferdighet eller mening i det noen steder. 

Kun smerte lik fjell stikkende opp av det bunnløse havet sorg.

Jeg tenker det må være det verste, og at det ikke skal være på den måten.

Samtidig vet jeg at livet ikke mettes langs linjene en skulle ønske.

Det bare er som det er.

Noen ganger rått, hjerteskjærende og brutalt.

Lik en støvel mot tennene fulgt av jord mot pannen.

Smaken av grus og blod.

 

Det tenker jeg her jeg sitter midt i en fredag aften det året jeg har levd over femtien år på jorda.

Ingen skulder å lene seg mot. De hvite rosene er visnet.

Sorg tar tid. Skrur seg av og på.

Ligger der under alt det fine og lyse disse dagene.

 

I mars måtte jeg si adjø til et vennskap som har betydd all verden for meg.

Det gjorde jævlig vondt, og det skapte tomrom.

Klok som jeg er vet jeg jeg ikke ville vært det foruten uansett.

Jeg må leve med savnet.

Bunnløst.

Noen ganger tvinger omstendighetene fram en uønsket slutt, et uomtvistelig stopp.

Det betyr ikke at en glemmer, eller har sluttet å elske ham. Nei.

Bare dette at ingen kan klamre seg til selv den dypeste kjærligheten menneskene i mellom.

 

Det smerter.

Lenge.

Rives opp igjen og blør mer.

Såret får skorpe og arr, men blir der.

Huden over er ennå syltynn over blodet.

Det krever mot å si ja til sitt eget livsalvor alle dager.

 

---

 

 

Da sommeren var på sitt varmeste fulgte vi vennene et kjært menneske til siste hvilestedet.

Femtien år fikk hun på jorda.

Noen ganger, mens hun levde, snakket vi om støvler mot tennene og smaken av grus og blod.
Visste det samme; hun og jeg.
Takk...

Akkurat nå sitter jeg midt i blanke sorgfølelser og tilbakeblikk.
 

 

Jeg tenker:

Senga er myk god nok for drømmer.

Den som kjenner sin egen styrke kan sove rolig.

I morgen er det atter en dag.

En med sandaler og melissand.

 

Synnøve Sætrum

 

 

 



VÅG Å VÆRE

Våg å være ærlig
våg å være fri
våg å føle det du gjør
si det du vil si.
Kanskje de som holder munn
er reddere enn deg?
Der hvor alt er gått i lås
må noen åpne vei.
Våg å være sårbar...
ingen er av stein.
Våg å vise hvor du står,
stå på egne bein.
Sterk er den som ser seg om
og velger veien selv.
Kanskje de som gjør deg vondt
er svakest likevel?
Våg å være nykter
Våg å leve nå.
Syng, om det er det du vil -
gråt litt om du må.
Tiden er for kort til flukt,
bruk den mens du kan.
Noen trenger alt du er
og at du er sann!
 

(~Hans Olav Mørk~) 

 

 



MEDMENNESKER

 

 

 

Jeg er så glad i deg, jeg elsker deg, jeg skulle gjerne ta alt det vonde du bærer på for deg. Gi deg bare gode dager, beskytte deg. Du som jeg bare ønsker alt det beste og enda mer. Høyt elskede medmenneske. Du trygler, du roper, du ber.

 

Likevel...

Det er vondt når du kjenner på tilkortkommenhet.

Når du forsøker møte den som står meg aller nærmest, men ikke greier nå inn.

For det er jo sånn i livet at aller fleste får oppleve sitt å streve med.

Noen knuter er såpass vonde og kompliserte at åpningsprosessen tar lang tid.

Tid med mye smerte, tårer og noen ganger sinne.

Den som sitter meg knuten har mer enn nok med sitt. All energi går med til å finne åpningen.

Du elsker så inderlig dette mennesket som strever, vil så gjerne hjelpe, men når ikke fram.

Blir avvist eller tråkker galt i ren velvilje. Ingen er perfekte, bare mennesker. Medmennesker.

 Forsøket er å være et godt medmenneske, selv når kjærligheten kommer til kort.

 Da gjelder det å greie ta tida til hjelp. Stole på prosessene. Stå i det.

Være medmenneske også gjennom det som ikke er så enkelt. Det er ikke sikkert du greier være god nok for den som strever. Kanskje er det ikke akkurat du som trengs, men du kan i alle fall si du er der. Blir du ikke hørt, roper du ennå en gang. For du kan ikke annet.

 

Du hadde en gang en samboer som sa han ville være glad om det ble stående på gravsteinen at han var "et medmenneske". Ikke for at det var den slags du og han snakket mest om da dere var i slutten av tyveårene. Dødeligheten handlet i all hovedsak om alle de andre, alle de gamle.

Dere var ennå ikke kommet så langt i livet at mennesker rundt var begynt å dø for tidlig av kreft eller ulykker. Det hørte til sjeldenhetene at noen bukket under for rus eller begikk selvmord.

I alle fall ikke i deres omgangskrets. Om noen døde så var det gamle besteforeldre, men knapt nok det. Livet var fokus, ikke døden.Studiene ga kunnskap som skulle brukes i framtidig arbeid, samfunnsprosessene dere deltok i var engasjerende. Du sang, danset og gikk i tog. Ungene var også med.

 Timene og dagene var fortetta, travle og meningsfylte... 

 

Du kjenner sting av sterk glede, og noe som ligner sårt vemod.

Det første handler om det privilegiet det er å få barn. Ingen ting i livet kan måle seg med det.

Den betingelsesløse kjærligheten som kommer med et barn.

Størst av all kjærlighet er den kjærligheten.

Der får du alltid, alltid, alltid mye mer enn du gir.

 

Lykken det er å dele hverdagene med mennesker en elsker. 

Tiden, den fantastiske tiden, som renner som vann mellom fingrene og som aldri kommer igjen. Etterpå har du mer enn en gang skulle ønske å kunne stoppet den, skrudd klokka tilbake og holdt noen øyeblikk i evighet.  Livet ville vært svært mye fattigere uten den erfaringen.  

Vemodet  du evner handler om tiden som ugjenkallelig er gått sammen med mer enn et medmenneske. Årene gjør forgjengeligheten synlig, eksistensen farges stadig skjørere.

 

 Omstendighetene ville det slik samboeren min fikk hvile alt for tidlig ved steinen hvor det er risset:

   "Et medmenneske". Det var meningsløst, og kan aldri bli annet. 

 

Du kan huske sjokket, smerten og sorgdagene.

Tiden det tok for å finne nytt fotfeste.

Etter hvert stod du støtt igjen. Du hadde bestemt deg for det. At du skulle vokse på det. Lære noe.

Mange år etter vet du kanskje litt mer, men er du klokere alene?

Det du lærte var at du trengte medmennesker.

Gode medmennesker.

Den typen som gir deg hånda til støtte mens du strever med å stable deg på beina.

 

En dag skal også du møte døden, og slippe alle hender.

Død er død.

Den er siden, og den vet du ikke noe om.

Liv er liv.

Kjærligheten kommer aldri til kort.

Livet er nå, og det vet du mye og noen ganger litt lite om.

Ett ellet to vet du, enten det gjelder det strevsomme eller det lette:

Noen ganger trenger du gode medmennesker.

Andre ganger kan du være et godt medmenneske for noen.

 

 

Jeg er så glad i deg, jeg elsker deg, jeg skulle gjerne ta alt det vonde du bærer på for deg. Gi deg bare gode dager, beskytte deg. Du som jeg bare ønsker alt det beste og enda mer. Høyt elskede medmenneske. Du trygler, du roper, du ber.

 

Synnøve Sætrum

 

 

 



LOVE OF MY LIFE . . .

STRANDED STARFISH HAVE NO PLACE TO HIDE . . .

 

Du stiller deg spørsmålet:

Hva er det kjærligste og beste jeg kan gjøre?

Mot deg selv eller mot andre, eller begge deler?

For dagene inneholder slike funderinger også...

Lett melankolsk sinnsstemning, mens høysommerdagen går sin gang.

Blåklokkene er for lengst visna.

 Sommeren er på retur, selv om det fortsatt er varme fløyelsmyke kvelder innen rekkevidde.

Noen blader viser svake tegn til gult, men ennå står det aller meste fullmodent og frodig.

Den sterke grønne tonen speiler  det deilige ved livet, nynner tonen i livshøyden kanskje.

Du sitter og tenker på ei for lengst svunnet sommernatt ved Oslo et sted.

Dere satt der, du og en venn og var hverandre inderlig kjære.

Stupforelskede, det visste dere, men ikke hvor dere skulle ta kjærligheten hen.

Hvis du vet hva sødmefylte minner med ei stripe av smerte er, må det være dette.

"Stranded starfish have no Place to hide"...

Etter tre tiår har du fortsatt plass til dette minnet om hun og han.

Kjærlighet har alltid ei åre vennskap, vennskap alltid ei åre kjærlighet.

 

 

 

Nå !

Nok en gang er det blitt den sommeren du ikke kommer til å glemme.

Den du lengtet slik etter helt siden vinteren.

Lot vente på seg gjorde den.

Trang vår, og varmen fødtes over natta.

Nytelse og varme dager.

Menn og kvinner.

Venner og venninner.

Samvær.

Måltider.

Latter.

Tårer.

Det ble den sommeren et kjært menneske gikk bort, med den definitive følelsen døden etterlater seg i all stillhet. Du vet du kan rope og skrike deg grønn uten at det har noe for seg så du lar være. Følelsene dine minner deg om at det ligger der som en trist undertone godt blandet med takknemligheten for å være til. For du er til mellom de to evighetene, og nyter det.

Det ene utelukker ikke det andre. Sånn er livet for den som lever.

 Øyeblikkene er spekket med drømmer, muligheter og valg.

 Overfloden er den levendes utsøkte luksus.

Drømmene velter lik bølger over deg der du sitter snappende etter været.

Hva er det beste og kjærligste du kan gjøre med dem, både for deg selv og andre?

Med ett fatter du det enkle svaret:

Det gjelder å drikke før du strander !

 

Synnøve Sætrum

 

 

 

 

 

HERE COMES THE FLOD

 

When the night shows
The signals grow on radios
All the strange things
They come and go, as early warnings
Stranded starfish have no place to hide
Still waiting for the swollen Easter tide
There's no point in direction we cannot
Even choose a side.

I took the old track
The hollow shoulder, across the waters
On the tall cliffs
They were getting older, sons and daughters
The jaded underworld was riding high
Waves of steel hurled metal at the sky
And as the nail sunk in the cloud, the rain
Was warm and soaked the crowd.

Lord, here comes the flood
We'll say goodbye to flesh and blood
If again the seas are silent
In any still alive
It'll be those who gave their island to survive
Drink up, dreamers, you're running dry.

When the flood calls
You have no home, you have no walls
In the thunder crash
You're a thousand minds, within a flash
Don't be afraid to cry at what you see
The actors gone, there's only you and me
And if we break before the dawn, they'll
Use up what we used to be.

Lord, here comes the flood
We'll say goodbye to flesh and blood
If again the seas are silent
In any still alive
It'll be those who gave their island to survive
Drink up, dreamers, you're running dry.



(Peter Gabriel)

STILLHET, MINNER OG KJÆRLIGHET.

 

"Lang lang rekke, Synnøve ut av rekka går !"...
Sånn blir det en dag jeg ikke vet noe om her jeg sitter.
Alt kommer til å være over, mens verden fortsetter som om ingen ting er hendt.
Helt sikkert er det også, men jeg håper det er lenge til. 
Med døden som perspektiv gjelder det for meg å reise seg fra stolen, leve hver eneste dag.
I dødens skygge greier jeg se større på livet og tilværelsen.
  
 Et medmenneske som har betydd uendelig mye viktig for meg døde, og er borte. 
I uka som gikk har det vært mange mennesker, mange minner, begravelse og høysommer. Blåklokkene blomstrer, og sommeren befinner seg der den ikke kan snu.

Jeg har sett de første svakt gule bladene, men kjenner ennå ikke på vemod over høstluft og mørke kvelder. Her jeg sitter i sommerskyggen og kjenner meg levende er det vanskelig å forstå forandringene i naturen.. Forgjengeligheten som alt liv er en del av. Døden er definitiv. Jeg kan rope og protestere, banne og debattere, men ingenting nytter. Når et menneske en er glad i blir borte handler det om å bearbeide og akseptere. Jeg tror ikke en eneste sorgprosess er identisk med en annen. Alle relasjoner er unike. Den døde etterlater alltid et vi. 

Et menneske er et univers. Hver og en unik og enestående. 
Hver og en skaper ringer i vann.
Ord og handlinger setter spor, selv om ingenting varer evig.
Når punktum settes blir alt stillhet, minner og kjærlighet.

Synnøve Sætrum





EN NATT DYPERE

Å elske er å lære seg å dø

Der dagen i oss
eier himmelen til lysets bunn
der er vår seng et alter
hvor vi går ut og inn av hver vår død

Der våren i oss
eier årstidene til himmelens bunn
der funkler et mørke i blodets rus
Hvert mørke
en natt dypere enn natten

Å dø er å lære seg å elske

(Stein Mehren)

 

 

HVER LIVSENS DAG

 

 

Hellig er hver en livsens dag,
som fyller med lys ditt øie!
Godt er hvert eneste åndedrag
av luften, den blå og høie!
- ditt uavbrutte hjerteslag!  

 

Hvert et skritt, dine føtter tar
på jorden, den frodige have,
og hver en bør, dine skuldre bar,
om tung, er den dog en gave,
- alt som kommer, og alt som var!

 

Signet er og den sorgens port,
som hvelver sig over ditt hode!
Vend ikke da ditt ansikt bort;
for også sorger er gode,
for den som vet, hva han selv har gjort!

 

Gå i den sene aftenstund
til bryggen ved fergestedet!
Og gå med takk på din bleke munn
for hvert et døgn av glede!
Så ror han dig over et nattlig sund!

 

(Arnulf Øverland)

ENNÅ...

 

 

Det finnes et sted med stille drømmer,
der det unge livs drømmer strømmer mot deg.
De indre bildene farger nattlige bilder levende lengtende.

I våkne øyeblikk
stusser du,
grunner du,
lengter du.

Årene er forsvunnet,
livet lyser til høst. 
Det gjelder bryte opp,
vende deg
etter vindspill, 
vasse vei

og

vite du ennå går.


Synnøve

INFINITIV - PRESENS - PRETERITUM

 

En skal være god ulk for å greie sette skikkelige sjøbein på stillhetens hav mens en holder seg stødig borte fra bitterhetens skvalpeskjær. Krenkede sjeler trenger ikke vases inn i den. Mot til å ta itu derimot, det er hva en elskende trenger.. .Konsentrasjon kreves, et arbeid må gjøres. Venus og blåklokker finnes bare på punktet for null retur. Det vet den som trekker sårbarheten til torgs, avkler hjertet og vil alt og ikke ingenting. Stillhet er stillhet, storm er storm mellom de to tankene der alle mysterier fødes. Å feste seg ved noe i dette tilmålte mellomrommet mellom to evigheter tilkommer kun den modige. De uendelig mange andre forsvinner lik sand mellom fingrene, knapt registrerbart nådeløst mange ganger i livet .Kjærligheten har sine uransakelige veger, og menneskesinnet sammensatt og mangslungent. Håpet, drømmene og de gode dagene sildrer ut i stillheten, andre jubler med trompetene.Ulken står i sitt. Han holdt ikke fast, ville ikke være ved deg. Om han enn lignet en som var klok.

 

Så kom du inn elsker, inntok en avkledd krok der dere kunne gå på stillhetens hav

og åpne lasteromslemmene for kattefolket. Ga hverandre ly og butte strømper mens han kilte henne under foten.  Hun åpnet for det barnet han hastig vokste fra. Avkledd, avspent under kunne dere se og se enda en gang, under stille seilas og være elskere...  

 

 

Synnøve Sætrum

. - - -

 

For det aller meste kjennes livet på det jevne.

Man har det da godt, trives med å være i middagshøyden.

Middagshøyden?

 

Hjææælp. Var det du som sa det? Jo det var det. 

Du ser deg i speilet. Kjenner igjen den uten eller med fjær. Kjenner henne, er komfortabel med tingenes tilstand. Du kan til og med se at det ikke er så lenge til aldringen setter inn. 

Livsbonusen er bevisene. Som du er skrudd i hop humrer du, og tenker det skal bli spennende følge utviklingen. Satse på denne kroppen vil deg vel ennå noen tiår.

Hvis du er heldig. Ikke skal du plastisere den, eller noe sånt.

Bare leve med den. Spurte opp bakkene, satse på å få opp pulsen noen ganger om dagen.

Håpe det er nok. Du følger de som har greie på det sine råd. Så håper du at du kan få noe mer fest og moro ut av den også. Mennesket er ikke skapt for å være alene, eller sove sådan alle dager. 

 

Selvsagt vet du det ikke er gjort i neste svingen.

Du vet til og med det skal noe til.

For du lurer enda på om det er slik at en prins ikke kan tåle du fristiller deg i forhold til ditt jordiske gods? Her i materialismens høyborg kan slikt bli en anelse for mye.

Men, du synes fortsatt det er en del godt vett i utsagnet som proklamerer at mer enn ni eiendeler er for mye. Evig lenge siden du hadde så lite gods. 

Mangt og for mye er det blitt, og du er blitt usikker. Hvem er du? Hvor går du?

Hva handler du om? Fjellet av ting sperrer for utsikten, ikke sant? 

For å få fjellet på avstand må du ut på slettene ei stund.

 

 Er det noe suspekt ved å stille seg ubundet? Eller noe rart ved å ta ut og se flere flik av verden for ei stakket stund? Eller finnes det noen der ute som kanskje vil være med, se noe av vegen sammen med deg. Du vet ikke, og henger ikke eksistensen på et slikt lykketreff.

 

Så langt har du nemlig ikke håva inn hva enn det nå var du skulle... 

Men, du er vant til at dagen er god og vilkårene alt annet enn en jammerdal lell. 

Eller kanskje en kar synes det er for mye at ei dame skriver, leser, reiser, diskuterer, filosoferer og deltar i livet. Banner og sverter, ber og grunner. At hun elsker og elskes tilbake, eller elsker og sviktes. Kos og liv i øyeblikket er det for mye?

Og, i så fall: Hva er alternativet?

Finnes det noe annet enn salige øyeblikk?  

 

Du vet at du er litt "gal", en liten smule alternativ jaffal.

Men, det er sånn du er, og vil noen være med så heng på.

Sangen er likevel den:

"I cant't give you anything but love... Baby !"

 

HEILE METT HJERTE...

Jo, sånn går det noen ganger...

Kjenner meg igjen, og det er kanskje noen andre som gjør det også...

 

 

 

 

Æ veit akkurat kordan æ va
og æ va ikkje god
Og æ huske dessverre presis ka æ sa
og æ skjønne jo koffer du dro
Men æ kan ikkje tru at du trur
at æ meinte det sånn
Og æ angre av heile mett hjerte,
det veie et tonn
Æ kan bli så ufattelig moody
og bitchy og gal
Æ kan sende faktura I øst og I vest
og igår syns æ du sku betal
Og æ trudde æ meinte kvert ord
men det va bare rør
Og æ angre av heile mett hjerte
det veit du fra før

Æ ska gå inn I skogen og
og stille mæ under et tre
Æ ska stå under himmelen
og gå I mæ sjøl
æ ska sone og skrifte og be
Æ ska slutte å være så teit,
æ ska slutte med alt
For æ angre av heile mett hjerte
og nu e det halvt
Æ går frem og tebake I romman
og alle e tom
Det e nesten uhyggelig stille her nu
det e prisen for de som e dum
Men æ e ikkje lenger den dragen
æ veit at æ blei
Og nu ber æ av heile mett hjerte
kom hit og si hei

 

(Kari Bremnes)

FORDI

 

fordi

kjærlighet er kjærlighet

 

adjø måtte det bli

fordi

kjærlighet er kjærlighet

 

fordi

jeg elsker deg

 

 

 i kjærligheten var jeg alene

 

fordi

 i våre favntak

 så riktige for meg

 

  som var fortellingen

 vårt vennskap

 

selv i våre favntak var jeg ensom

du glemte det

eneste jeg kunne huske

 

fordi

 

kjærlighet er kjærlighet

 

 

Synnøve Sætrum

 

 

 

 

 



HVA SÅ ?

Det stikker, smerter støter deg søvnløs.

Savn og lengsel etter det som glapp...

Det som var uten valg

det du måtte forlate.

 

 Hvor er du nå?

Hva tenker du?

Hender det du savner meg også?

 

Du stopper igjen

spør deg selv

hva du vil

 

Svaret på spørsmålet er mer om du gjør

Be deg selv at du gjør det alt du skal.

 

Ikke sant?

 

 

Ikke vær langt over alle haugene

i firsprang

etter den regla du kjenner for godt fra før

 

Alt du rømmer fra

og sier

 

nei

 

 enda en vei 

din

....

 

En ting er drømmer

en annen ting er ønsker

en tredje realisme

 

nei du vil slett ikke

 

Om lenge til en gang

sier du

for lenge siden

det er lenge siden

men hva så?

 

TANKER OM DET SOM VAR, ER OG KOMMER...

 

Bokfink utenfor vinduet mitt. Foto: Synnøve Sætrum

Aldri så lite formuleringssperre vederfares meg om dagene.

Har jeg egentlig mer jeg skulle ha sagt? Og om jeg har, hvordan skal jeg si det? 

Hmmm.. bare ett å gjøre: Skrive stengslene vekk. 

Lytte til sitt innerste og gjøre.

Den som skriver får se. 

Tankene gjør krumspring jeg ikke venter meg. 

Reiser og reiser.

Langt og dypt. 

Diktene mine har trange kår, de gode vendingene har pause, slumrer i skyggene.

 

Sinnet mitt varmer det som er, det som var og det som skal komme.

Mot meg strømmer minner, det jeg registrerer umiddelbart godt blandet med forventninger.

Jeg tenker på Mary. Mary var kollega på den første arbeidsplassen min, Kafe Karl Johan i Kristiansand. Jeg var snaut atten den gangen, og ble godt over tjue før jeg dro andre steder. 

Mary var rundt femti den gangen, og i mine ungdoms øyne nesten litt gammel. Hun var jo eldre enn mamma og pappa, så da så. Likevel var det hun, som uten å vite det, lærte meg at alder bare er et tall. For meg ble hun venninne på jobben. Det var fint og fredelig på skiftene med henne. Av henne lærte jeg det meste om kafedrift. (Mer enn nok til at jeg siden ,flere somre under min studietid, kunne være kantinebestyrer et annet sted.) Jeg husker hun fortalte meg mye om livet, om toleranse, tålmodighet og kjærlighet. Hun levde det hun prediket, og behandlet meg som en likeverdig og voksen. Hun snakket om drømmer og ønsker, og om livets nesten utømmelige muligheter. 

Da jeg siden flyttet vekk brevvekslet vi noen år. (Tro om jeg har brevene fra henne ennå?) 

Livet og tankene har mange dager det skal gjennom. Det er år siden jeg tenkte på henne sist, men siden jeg skal arbeide frivillig på kafe 17. mai kom hun og tiden som kafearbeider tilbake.

 

Datamaskinen i fanget skaper temperert ubalanse i virkeligheten.

Gjør buken for varm uten pleddet som beskyttelse. Tærne mine, som er så kalde, minner meg om denne vårens trange fødsel. Langsomt legger jeg ull over dem med. Får varmen tilbake.

Jeg hører dompap og grønnsisik kvitre etter solsikkefrø. En kjernebiter lander sky og letter igjen. Rødstrupen viser seg et øyeblikk. Jo, de er kommet tilbake småfuglene og synger alle dager. Brettene er tomme utenfor, og posen med. De får vente til jeg har skaffet nye. Kanskje ikke før i morgen.

Alle dager eier ikke motivasjon for butikkturer. For alt kommer seint dette året. "Seint men godt" heter det, og jeg velger tillit til at det stemmer. Forleden dag hørte jeg gjøken mens jeg fotograferte hestehov. Underlig blanding. Etter sigene skal man jo kunne bade når den gir lyd fra seg.

Jau jau. Bad den som vil, her gikk nettopp isen på det lille tjernet jeg passerer når jeg er ute og går.

Har sagt det før og sier det igjen: Står over til jeg er i Rhodos by.

Kroppen lengter øyeblikkelig til svømmetak i det krystallklare Egeerhavet.

Eseltaxi på Lindos er innen rekkevidde om man skulle ønske seg en tur opp til Akropolis.

Dra dit med båten, og ta bussen tilbake igjen. Anthony Quinn stranda, som egentlig ikke heter det, er ikke så verst den heller. Plutselig har jeg glemt navnet. Det var noen år siden sist jeg satte beina der.

Klosteret Panormites på Symi er kanskje et sted jeg skulle vært ei natt eller to enda en gang...

  Et godt sted kan man ikke reise for mye tilbake til.

To-tre år siden sist? Fire? Fem? 

Hvor lenge er det siden vi var der Lilly, Berit, Solvor og jeg?

Det var en fantastisk tur til den lille øya, og helt utenfor turistløypene der.

Jeg husker solnedgangen mot den fredelige bukta der, klokkene i tårnet.

Lilly sang på gresk, og sola gikk i havet. Årene er gått, og Lilly er ikke mer.

Det har jeg fortsatt vanskelig for å forstå.

 

Nei, jeg får rykke meg tilbake til dagen i dag. Den eneste jeg kan være sikker på. Andre garantier finnes ikke. Evig her og nå. Ikke sant? Tidlig vår er tidlig vår, og kanskje blir sommeren lang og varm når den endelig er klar til å komme. Balanse i regnskapene blir det nok på en eller annen måte.

Kanskje er det slik fatt med ordene jeg ruger på.

Varme og tid er det som skal til.

Før jeg egentlig har fått sukk for meg har jeg skrevet ned tanker om det som var, er og kommer.

Her jeg sitter med ryggen mot lyset kan hva som helst skje, og snur jeg meg ikke kan jeg gå glipp av noe. Det er bare å dra seg opp og komme seg ut i dagen !

 

Synnøve Sætrum

 

 

 



Om flukt...

Meg... Foto: Synnøve Sætrum

 

 

 

Det er ikke rasjonelt å henge seg sånn opp i været så mye som det er av det rundtomkring likevel. Kulturelt og personlig betinget det der. Er og blir erke norsk, og da er det som om jeg må ned i det der innimellom Utgjort, men likevel et faktum. Jeg øver meg på annet fokus, men likevel...

 Før sa jeg at det ikke fantes dårlig vær, bare klær. Sant nok det, og god innstilling når man lever alle årets måneder her i polare strøk på kloden. Innvendingen nå er at det var før jeg visste om alt det gode værets eksistens under andre himmelstrøk. Før jeg ante noe om andre pulsslag mot fremmede kulturer. Ei høne i et tre, en tempelgård og ei gul munkekappe glimter forbi. Føler elefantens hud mot hånda. Varm, tørr og myk. Jeg ser en unggutt få is fra ei tralle. Kjenner lukta av nygrillet salt fisk. Føler massørens hånd på foten. Jeg slentrer langs ei strand mot Andamanhavet, bader i krystallklart vann. Sandbunnen skinner mot meg. Jeg henger i overflata i samme hav og nyter en levende korall. Fargesprakende fisk lever sitt liv der under meg. Lunsj i skyggen under kokospalmene. Store øgler leter etter rester av kylling. I ei skråning er fluktruten tilfelle tsunami skiltet. Ingenting minner om katastrofe. Jeg er midt i sydhavsparadiset, og vet det forandrer mitt indre for alltid. Tropene med alle sine lyder og lukter. Som jeg elsker det der.

 

 Jeg rykkes ut av tankeflukten og kikker ut gjennom vinduet. Spireaen utenfor er ennå bar. Jeg ser bare bakdøra på bilen min. Råtten snø i skråninga. Ikke mye som minner om paradis. I fjor på denne tiden stod busken i full blomst. Så kan man kanskje glede seg over variasjonen i den norske naturen. Men, jeg greier det ikke helt. Enda jeg har fått kuttet tre måneder av dette lange møtet med kulden. I tankene bøyer jeg meg i støvet for alle dere som har stått i det månedene gjennom. Ja, så fælt synes jeg og kroppen min det er med vinter.

 

Regnlørdag. Grått vårvær. Artsmangfoldet av ungfugler som spiser av maten jeg har lagt ut motsier tankene om at været egentlig minner om høst. Trått er det når jeg sleper meg ut. Kroppen stivner i denne rå kulda. Jeg går mer av plikt enn fornøyelse. Jeg kan ikke annet enn å klage litt. Sånn er jeg når det blir for mye uvær. Flukt, tenker jeg. Flukt for f...! Jeg har bestemt meg. Det blir en tur til biblioteket. Ny ladning lydbøker må i hus. Litteraturen kaller !

 

Synnøve Sætrum