28 juni 2012

KONSERVERT HEVNGJERRIGHET GJØR INGEN SOMMER...


Sommermorgen i skyggen. Fugler som napper innsekter og maten jeg har lagt ut. Blanke nye fjær. Årets krabater er store nok til å spise for eget nebb. Stryke naboens katt, synge sanger, høre ei lydbok eller femten, ha stjernetid med min kjæreste venn. Fred og sinnsro. Bare oss her under parasollen.Stillferdig drøs. Fredelig kappestrid over brettspillet.
Smeige dagen i dag som er den vi har.
Alt vi har.
 Livet her og nå. Det viktigste.
 Her brytes ingen stillhet av lyder fra bombefly over hodet, ingen despot sender troppene sine hit.
 Vi trenger ikke løpe det vi kan for å unngå voldtekt av både den ene og andre, eller få lemmene kappet av.  Ikke at det egentlig er noe nytt det som skjer der nede i Syria, bare like bestialsk grusomt som på andre steder, i andre kriger til alle tider. Krig og fred. Fred, i Norge har det vært sånn hele mitt liv og enda mye lenger. Fred for de fleste. Noen har ikke opplevd det slik.
På den fredelige lille verandaen min snakker vi plutselig om landssvikoppgjøret for lenge siden. 
98805 tiltalt, nærmere 50 000 dømt for landssvik.
Frontsøstrene  var noen av dem. 450 kvinner i et okkupert Norge meldte seg til tjeneste.
 De var redde for russerne, og dessuten var de sykepleiere. 
Ingen ble drept under deres hender, men mange alvorlig sårede fikk hjelp og trøst.
Da freden brøt ut ble mange hentet av bevepnede norske menn og ført til Viktoria Terasse.
Oppgjørets time var kommet;- tyskertøs jeg kommer inn til deg i kveld osv...
Man(n) benyttet seg av samme type maktmisbruk under freden, etter krigen... 
Noen fikk forsvarer, andre ikke.
Forsvarer eller ikke forsvarer så ble
de dømt, sonet sin straff og gjorde opp !
Skulle siden ha hatt blanke ark og nye fargestifter, men nei.
For noen, enda nå så mange år etter er det tabu å snakke om livet sitt som det var.
Noen har sonet helt hit, gjennom hele freden...
Vet de ikke kommer til å få fred før i døden, enda de ikke har gjort annet enn å hjelpe sårede.
Skal man bare la fiendens sårede ligge og forblø på bakken?
Hva vet vi, som alltid har levd i fred om å være soldat, om å være guttunge i uniform?
 Et lite sårbart menneske med øyne og kropp,
 og tanker om ei framtid som bare blir kommandert vekk.
Sette opp ei bister mine, og leve med triste minner om du kommer levende hjem igjen.
Hva kan vi vel ane om å ligge lemlestet på sykehus vi som aldri har opplevd noen krig?
Hva ville bodd i oss da?
Ville det vært riktig eller galt alt vi tenkte?
Først når man vet hvem seierherrene er dikteres freden, ikke sant?
Jo da, det handler om mer enn som så i det store bildet, men her vi sitter er bildet mikro.

Vi vet også vi ville vært noens elskede venn, enten vi bar soldat- eller søsteruniform.
Det er fortsatt mye å undre seg over..
Sånn er det, og vi snakker om det her vi sitter.
Hvor lenge skal vi menneskene 'hevne oss' på dem som tråkket feil?
Hvorfor er mennesket slik?
Hvem kan egentlig vite alt når en tar valg?
Det er menneskelig å feile, men også å tilgi. Er det ikke?
Noen ganger er det mer enn på høy tid å tilgi og la fortid være fortid.
27.juni 2012.
Fred, sommer, sol og skygger.
Dagen er skjønn, og vi har alt å være takknemlige for...

Konservert hevngjerrighet gjør i alle fulla fall ingen sommer.



Synnøve Sætrum

27 juni 2012

Somebody that I used to know...

26 juni 2012

Å ha seg, "ha tungt for det" og om sladder...



Gjesp gjesp gjesp...
Megagjesp...
Alt kan selges eller kjøpes som kjent, særlig sladder om hvem som sexer med hvem og hvordan.  Den indiske nasjonens far var altså ikke homo lyser det mot meg fra ABC-nyhetene. Dæven døtte så bra, det visste jeg ikke! Gjorde du? Tungnem som jeg er når det gjelder det der hadde jeg selvsagt ikke tenkt tanken en gang. Men, da kan de altså trekke et sukk de som måtte ha gjort det. Hvorfor jeg skulle skulle bry meg noe sted er og blir ei gåte? Hvorfor har denslags smørerioppslag noen som helst nyhetsverdi? Er det slikt som er de viktige nyhetene på ei nettforside? Hvorfor ikke heller nevne kreft, diabetes eller monsterflåtten sånn til frokost? Jeg bare tulla!!!
Men: Å ha seg er høyst menneskelig og høyst personlig.
Jo lenger man lever, jo mer har man levd med seg selv og andre.
Av null nyhetsverdi likevel...

Ærlig talt ;
- voksne mennesker må da stå fritt til å ha seg med hvem de vil, hvordan de vil og når de vil.
Aldri har jeg kunnet begripe at det har noen som helst allmenn interesse,
eller er emne for alskens underlige kategoriseringer. 
Undertegnede har alltid tenkt at når du står støtt i din egen hele person er det nok.
Jeg mener, hva jeg gjør eller ikke gjør, har eller ikke har er da mitt og ingen andres.
Ikke sant?
Jeg har svært vanskelig for å tro at det skulle interessere noen som helst enten det handler om lyst, kjærlighetsliv, noe annet eller hva som helst. Ikke at jeg med det benekter den menneskelige fantasien, eller gleden eller selve kraften for livets tilblivelse.
Det er ikke der jeg er i det hele tatt.
 Bare fortsatt der jeg havner når tanken får 'tungt for det'...
Tanken er fortsatt fri, og den enkelte suveren...
La nå folk være akkurat som de er, med eller uten klær...
Sant?
Skjønner du?

Igjen, siden jeg har tungt for det, så gjesper jeg digert over alt sladderet og spillet rundt sex.
 Sladder er sladder! Å ha seg er menneskelig, og å 'ha tungt for det' like så.

Synnøve Sætrum

23 juni 2012

MYE VIL HA MERE OG FAEN VIL HA FLERE...


Om bøttene som øser fra himmelen denne morgenen skyldes oppvarmingen av kloden og drivhuseffekten vet jeg ikke, men det er en nærliggende tanke. Jeg tumler litt med verdens økonomiske svøpe et øyeblikk, men blir revet ut av det av lyden fra enda et kraftig regnskyll. Det fosser slett og rett. Hadde jeg ikke visst bedre hadde jeg trodd jeg ennå var i tropene.
For sånn er dette regnet, og det faller i timer.
 Skal etter sigende fortsette sånn nesten ei uke.
Siden jeg bor i høyden blir det vel ikke flom, men likevel så er det hustrig.
På den andre siden sitter jeg under tak, med kaffekoppen og datamaskinen foran meg.
Dompap, kjøttmeis, trost og stær sitter i le for regnet i espalieet.
Pjuskete i fjærene alle sammen.

Jeg har sovet godt, og jeg har våknet til nok en dag.
Ingen kommer til å plage meg, og jeg har mye jeg kan se fram til.
Ja, for det er mye å glede seg over selv om man ikke kan ta morgenbadet i pengebingen...
Siden skal jeg strikke videre på et sengeteppe, og høre lydbok.
Stearinlysene skal jeg tenne, og jeg skal ikke kjempe meg ut på holmer og skjær for å feire midtsommerkvelden. Det finnes alternativer her uti min verden, og takk for det!

Jeg forstår og vet noe om hvordan det må være for alle de unge menneskene der ute i Europa og verden som etter mangeårig slit med universitetsstudier går rett ut i ditto arbeidsledighet. Etter å ha gjort det samfunnet forventer," de riktige tingene", er det likevel ikke bruk for dem.
Siden kapitalismen rår ødsles det med hele genereasjoners viten og kapasitet. Økonomien stempler mennesker ut lenge før de har sjangs til å komme inn. Noe så vanvittig bortkastet og trist og tragisk. Umenneskelig er det, og bare det. Mye vil ha mere og faen vil ha flere!
 Så sitter vi her i landet og slår oss på brystet med at vi er de nest rikeste i Europa og et samla pressekorps, nesten i alle fall, sørger for at ingen glemmer det. Ikke her, ikke andre steder. Hovmod står for fall, er det noe som heter. Nå skal jeg ikke påta meg noen rolle som spådame, for det kan agrukpressa ordne... Uansett så kjenner jeg en slags kvalme, og har ikke lyst til å bli assosiert med denne vanvittige selvgodheten. Først og fremst fordi jeg vet at 'vi' ikke er alle i Norge.
Dette 'vi' er en presseskapt størrelse, en konstruksjon. Om og om igjen slås det opp.
 For meg, som har studert både språkbruk og politikk renner ordet propaganda meg i hu,
og det har gjort det lenge! Mye vil ha mere og faen vil ha flere!

Tidligere i livet, før jeg ble 'satt ut' var jeg ofte veldig stresset, kanskje ikke i direkte dårlig humør, men jeg løp fra det ene til det andre. I perioder hadde jeg tre jobber, så jeg løp og løp og løp. Jeg hadde faktisk ikke noe valg. På den tiden var det ingen 'rentefest' å ta del i. I det hele tatt var det ganske så strevsomt, og jeg hadde alltid dårlig samvittighet for alt jeg ikke rakk på det menneskelige planet. Døgnet ble for kort, man skal jo sove også. Det ville ordne seg tenkte jeg. Hvilket det i dette tilfellet ikke gjorde. Sprinten besto noen år, og det skulle likevel vise seg at endene ikke møttes. 
I stedet fikk jeg erfaringen arbeidsledighet etter å ha løpt beina av meg som vikar for fylkeskommunen en sånn ti års tid. Da var det et tupp i ræva og på hodet ut. Arbeidsmiljøloven har mange spurt etter. Vel, den gjelder ikke alltid. Heller ikke i Norge. Mange års universitetsutdanning hjelper ikke når  krybbene tømmes, eller man ikke har en onkel der der trådene trekkes.
Det er mye rart som skjer rundtomkring heromkring, også i etater hvor man ikke skulle tro det var mulig.  Nok om det. En dag tråkker noen på gale tær og da skjer det vel noe...

Nå er ikke mine erfaringer de mest elendige på kloden selv om jeg vet noe om å gjøre mer enn sitt beste, og likevel møte veggen eller smellen, eller hva man skal kalle det. Jeg lever jo her jeg lever, og er for eksempel ikke tvunget til å være i en eller annen type slaveri som 27 millioner andre mennesker. 215 millioner barn må arbeide for å overleve, og 100 millioner av dem blir grovt utnyttet. Det har med et økonomisk verdenssystem som ikke fungerer å gjøre. Ikke for mennesker i alle fall. Noe professorat trenger man ikke for å forstå og se det. Mye vil ha mere og faen vil ha flere!
 Jeg kan ikke slutte undre meg over at denne 'økonomiguden' får fortsette regjere.
At menneskene slutter seg til denne 'religionen', og går til grunne i navnet.
Det undrer meg, og jeg forstår det ikke.

 Som skrevet før: Det er mye jeg ikke forstår, mangt jeg ikke vet.
Greit det, man kan ikke være klok eller oppdatert på absolutt alle felter. Svakhet er det ikke, bare menneskelighet. Likevel vet jeg en god del, og det er mye jeg forstår. Jeg vet for eksempel at jeg ikke liker reklameringen for at 'vi' er nest rikest i Europa, når resten vakler.
Hvem er vi? Jeg føler meg ikke innlemmet i dette 'vi'. Er jeg alene om det tro?
 Et samla pressekorps understreker det stadig vekk, slik at man ikke skal glemme det.
Den fattige glemmer det sikkert ikke heller. Kanskje det er en av grunnene til at de som ikke har noe kommer hit, og sitter dag ut og inn i all slags være og rister med pappbegerne sine.
 Kanskje de høynesede er redde for å snubble i dem, siden det er så mange som har sterkt i mot dem. Eller blir det bare for ubehagelig "nå som vi hadde det så greit dere".
Mye vil ha mere og faen vil ha flere!

Ha god midtsommerkveld 2012...

Synnøve Sætrum



17 juni 2012

HØYRE RADIKALT ???






Vi er ulike menneskene, eller kanskje det har med denne empatitrøttheten å gjøre? Hva betyr nå det ordet egentlig? At vi som sitter i de fredelige og rike delene av verden ikke greier mer? At vi toer våre hender, og tenker det er trist, stakkars dem men bare snur oss vekk. Kapitaleierne sparker stadig hardere med rentefoten. De som blir liggende flate får en smertefull veg opp.
Noen av oss synes det er helt forferdelig med katastrofekapitalismen som rammer mange millioner i Europa( og verden som sådan). Vi evner til en viss grad leve oss inn i hvordan det må være å miste arbeidet uten noen utsikt til et nytt levebrød de første ti-tolv årene. Eller å være ung høyere utdannede hjernekapasiteter og gå rett ut i arbeidsledighet og ikke vite hvor lenge det vil vare. Å bo hjemme til man er 37 er jo ikke det ideelle utgangspunktet for det gode liv.Vi sitter foran skjermen og avisene og grøsser og ser for oss de elendige livene, og sukker tungt når vi ser og hører. Historien har mer enn en gang statuert kapitalismen som katastrofetilstand for det vanlige lille menneske. Så jo, vi sukker dypt foran skjermen. Av medfølelse, ikke trøtthet.
 Det gjør noe med en å ta inn over seg så vanvittig mye lidelse.

Men som sagt så ter vi oss ulikt foran skjermen:
Noen tier helt om saken økonomisk krise, arbeidsledighet og fattigdom. Det var det der med å holde på sitt. Nå skal jeg ikke bombastisk påstå noe som helst om selvgodhet eller likegyldighet, men ikke en lyd i fra om den saken. Fra mange heromkring! Derimot bevitner man et følelsesladet engasjement over en dyrepasser som rives ihjel av ulver på jobb. Når en flokk ville dyr handler etter instinktene for en gangs skyld blir det oppstandelse. Ikke at det er greit, misforstå meg rett.
Jeg ønsker ikke dyrepasseren den ublide skjebnen, selv om hun visste hun arbeidet med potensielt farlige dyr. De er jo ikke tamme om enn de er bak lås og slå. Det som undrer meg er perspektivet. Eller mangelen på det?  Millonene står over for ørkesløst slit og elendighet uten at man hever øyenbrynet siden det handler om euoren og EU må vite. Kapitalismen er værre enn ville dyr, den kan rive i stykker det meste uten at noen kvekker. Når pengemakta rår, så er det bare den og intet annet som bestemmer. Da gjør de fleste ledere knefall. Knefall som rydder vegen for ulteraliberalister og ditto nasjonalister. Hva disse står for vet vi jo, men likevel kommer de fram.
Nynazismen er på veg inn i de lovgivende demokratiske forsamlinger rundtomkring.
Når ble ideologiene som raserte jorda under siste verdenskrig gode alternativer igjen?
Hvorfor ser det ut til at gamle ubrukelige ideer børstes støv av når hestene begynner bites?
Skyldes det empatitrøtthet?
Solidaritetstrøtthet?
Medmenneskelighetstrøtthet?
Tenk over ordbruken...
Det er ikke forbudt å bruke hodet...

Synnøve Sætrum

10 juni 2012

1 . REAKSJONÆR RADIKALISERING


Regnvær, kaffekrus og blogg.
Krystaller i nyrene og betennelse i stortåleddet.
Bagateller for den som opplever det gode og et godt liv.
Jo da, det står til liv.
Kanskje litt skummelt for moa(meg), og totalt uinteressant for andre.
Det forandrer seg nok når det sa..... høljeregnet gir seg.
Et trøstens ord til meg og mine like er at så lenge jeg verker er jeg.
Alternativet finnes i grava, og er alt for dårlig.
Har satt meg fore å bli ei gammel trollkjerring.
Giktbrudden og fagert skrivende til det store cyberspace.
For her sitter jeg igjen, og bruker en god del av tiden min ved tastaturet.
Jeg har fått høre at enkelte ikke hadde trodd jeg var så selvsentrert, for det er jo bare sånn utseende og interiør på de bloggene så vidt jeg har hørt sa hun. Det er slett ikke det at jeg ikke vet hvilken del av det digitale universet hun sikter til, men: Med mild røst henviste jeg både til den ene og andre bloggeren som sitter fengslet, og til de andre jeg leser som slett ikke driver med denslags jåleri. Her finnes skribenter og forfattere for en hver smak og skuffe vil jeg si. Ytringsfriheten blomstrer.
Det er godt. Hadde revolusjonen i Egypt vært mulig uten internettetet?

Kanskje ikke 22. juli hadde vært mulig heller.
Det er en tristere tanke, men absolutt ikke unik for undertegnede.
Inntrykket mitt er at mange tenker på det for tiden.
Ekstremister opererer i stor stil i skyggene.
Med det mener jeg anonymt og under dekknavn.
Så vidt jeg begriper kan man ikke klare å bli kvitt denslags helt.
I alle fall ikke uten at vi mister ytringsfrihet og frie samfunn som sådan, og er det dit vi vil?
Jeg ser straks for meg en rekke mulige scenarier som alle handler om hvem som definerer det ekstreme og konsekvensene som følger.
Feigt er det, og helt sikkert farlig mer enn et vanlig åpent skrivende menneske ser.
Kanskje er det det som er den store forskjellen mellom meg og en ekstremist.
Jeg ytrer meg fredelig og under fullt navn.
Har 'mine meningers mot' lik munnhellets ordlyd,og har jeg det ikke bringes de ikke til bloggs.
Tatt i betraktning at jeg lever i et demokrati må jeg ta meningene mine opp til revurdering om jeg finner dem for spesielle til å tåle åpenhet. Ikke sant?
For meg er det en slags åpenbar tommelfingerregel?
Siden jeg er av den oppfatning at alle mennesker har kimer av alt i seg.

Som kjent var det for det meste vanlige mennesker som hadde ansvaret for logistikken under Holocaust. Utryddelsene hadde ikke vært mulige uten de velvillige fotsoldatene. Torturistene i fengsler 'all over' viser seg som oftest å være normale, noenlunde hyggelige og anstendige mennesker. Like forbanna er det 'oss vanlige' som oftest sørger for faenskapen.
Det synes som det nesten er 'normalt' å være ond.
Nå har jeg ikke noen bastante svar på hvorfor det er sånn, det er kun det at det stadig slår meg.
Jo flere blodige nyheter jeg får bragt inn i stua, og jo mer jeg leser.
Det er nesten utålelig å snakke om det, men det er, og før eller siden må strutsen ha luft.
Så hvor går grensene når man snakker om ondskapen som 'prosjekt' eller tenkning?

I disse dagene tenker jeg mye på det nære eksempel. Om terroristen selv er et sykt offer er det slett ikke opp til meg å avgjøre, og egentlig vedkommer det ikke saken. Onskapen i gjerningene hans er helt åpenbare. De er både vedgått og ettertrykkelig beskrevet av de som overlevde 22. juli. Grusomt men nødvendig, sier han. Og som grunn forfektes at han ikke fikk leserinnlegg på trykk og en fascistisk ideologi i god miks med romantisering av riddertiden med mannen kjempende på slagmarken. Kvinnen passivt kikkende i hjemmet, kun opptatt av det huslige, barna og å vente på ridderen. Ekstrem reaksjonær radikalisering etter mine begreper. Et skrekkscenario for ei demokratisk dame som er så moderne at hun på vegen til denne bloggen opparbeidet seg rettighetene til uførepensjon,og siden vi nå har slikt betyr det uavhengighet av mann eller familie når helsa svikter,det er det ene. Takk og takk og takk og så mange slags takk for at vi ikke lever i fortiden.
Like viktig er retten til å bestemme selv, velge selv hvor en skal være, hva en skal si og gjøre, og slett ikke sitte vente på ridderen. Er helt overbevist om at jeg ville gjort meg særdeles dårlig på den arenaen. Om jeg fabler litt rundt det tror jeg sjangsene for å bli brent på bålet hadde vært mer påtrengende.  Men, nå var det ikke det som var poenget her.

Tilbake til onskapens filosofi. For det onde har tenkning i bunnen. Det er skrevet hyllemetere om den, og uført rekker med systematiske undersøkelser rundt fenomenet, så det er ikke noe nytt. Lars Fr. H. Svendsen refererer i 'Ondskapens filosofi' fire tradisjonelle forklaringer på hvor det onde stammer fra. Det ene er at mennesket blir besatt og forført av den onde overnatulige makt. Det andre er mennesket i sin natur er detirminert til en bestemt type atferd som er ond. Den tredje måten å se ondskapens opprinnelse er å se mennesket formes av sine omgivelser og ut fra det utføre onde handlinger. Til slutt er den fjerde måten å se mennesket som fritt velgende å handle i samsvar med det onde. Nå er jeg verken filosof eller psykolog, men for meg synes det som om dette er av betydning når man forsøker forklare onde handlinger, for meg med unntak av den første som jeg ikke ser som rasjonell. Jeg tror ikke terrorister eller andre drapsmenn, torturister eller voldsforbrytere er besatt av overnaturlige onde ånder som maner dem til handling. Denslags blir for søkt.
Jeg ser det så enkelt at bestialiteter er menneskelige.
 Mennesket kjennetegnes ved evnen til å tenke.Tenkning som kan debatteres.
Forståelse for onskapen er, tror jeg og er ikke alene om det,  helt avgjørende for å komme fram til forståelse av oss selv og de forpliktelsene vi har overfor våre medmennesker.
Forpliktelsen til å gjøre det gode.
Dessverre får vi rett som det er demonstrert at ikke alle har denne forståelsen. 22. juli er et eksempel, men likeså å dømme ei trebarnsmor til døden ved steining, eller å massakrere hele landsbyer med kvinner og barn. Jo, det skjer omtrent akkurat nå mens man sitter her ved tastaturet.
Det er for jævlig antihumanistisk, ufredelig og grusomt men sant.
Og, bare sånn at jeg ikke blir misforstått:
For meg er det ingen tvil om hvem som bærer kostnadene når onskapen rammer.
Det er alltid ofrene, ikke gjerningsmannen eller kvinnen.
All min sympati ligger hos dem.
Onskapen som fenomen blir dessverre ikke borte av den grunn.

Synnøve Sætrum

09 juni 2012

DEN SISTE STORE KJÆRLIGHETEN


 

Det sies at om man ikke vet så mister en ikke noe.
Kanskje det, men jeg vet:
Noen mennesker ville livet vært fattigere uten.
Uten den ene spesielle definitivt en tragedie.
Intet jordisk kan erstatte gløden i et elsket menneskes smil, eller melodien i stemmen.
Den som elsker elsker hele mennesket, et alt. 
Objektiviteten finnes ikke i  den tilårskomne kjærligheten heller.
 Slappe lemmer, grått hår, furete kinn, aldrende hender.
Du er den vakreste som finnes.
Ingen som deg.
Alltid deg som jeg har lett etter helt til nå.
Lenge levd liv bærer også skjønnheten i seg.
Vart og nært finnes sanseligheten også i det  levde.
Kjærligheten er ingen alder.
Kjærligheten er evig.
Den kloke bøyer hodet og takker for mulighetene høstdagene gir.
Vet at uten dette møtet ville noe stort gått en forbi.
Jeg elsker deg, vet du det?
Sinnsro, fred, nærhet, stillhet, intimitet, trygghet.
Nytelsen et elsket menneskes aura bringer.
De skjøre båndene i det siste sanselige vennskap.
Den inderlige lykken i sjelelige frekvenser.
Priviligert er den som får.
Privilgert er den som gir.
Om regnbuen datt av himmelen finnes likevel skatten akkurat her ved din side,
du som er meg nær alle disse brennende dagene.
 Perfekt er det eneste ordet som klinger riktig.
 

Vissheten er her.
Jeg elsker deg og bare deg.
Mitt livs kjærlighet denne siste store...
Sensuell. Sann. Sanselig.
Lengsele, fellesskapet og kjærligheten meisles i ånd.
Timene, dagene, ukene som går  kommer snart med snø og is.
Men om høsten finnes de sterke fargene. Lufta blir klarere, pusten går lettere.
  Heldig er den som ennå en gang blir tatt i mot, og får drikke fra den utømmelige kilden. 

Velsignet er den som hvisker:  
'Jeg elsker deg' mot et bankende ennå inderlig  levende lekende og lengtende høsthjerte.

Synnøve Sætrum

GRACELAND - PAUL SIMON



HVA SA DU?


Om jeg elsker deg?
Hva sa du?
Elsker du meg?
Å ja.
Ja jeg elsker deg.
Forandrer det noe?
Nei.
Jeg elsker deg.


Noe så til de grader værsjuk...


Det er lauv i lia, og lundene er livnet til.Egentlig ikke det det står på. Mer handler øyeblikket om å vasse rundt i savn etter den brennheite norske sommeren.
Jeg er oppvokst i et av Norges små regnhull og skulle dermed være godt skodd for de realitetene utenfor stuedøra her og nå. Akkurat i denne regndumpa venter den godt opplagra karbohydratfesten på mine spinnende føtter og glad sprint!
Jau jau...
Før i tida var det bare fruens glade dager, fylte til randen med sol. Ikke sant?
Barndommens himmel var alltid blå.

 Jeg husker barndomsvenninna mi ringte på døra og spurte om vi skulle ut og klatre i trærne enten det var stiv kuling eller liten storm. Vær ingen hindring.
Flott å sitte i toppene og skue tilværelsens kår på bakken, men noe regn husker jeg ikke.
Nei, jeg får fortsette tro på sommeren,  tiden slike som meg lengter etter hele året er da vitterlig her.
Sommeren  som for meg er den viktigste motivasjonen for reiser til subtropiske klima og skrape kistebunnen gjennomsiktig. Selvsagt sammen med at det kun finnes ett liv utlevert som skal fylles med mening alle dager. Ikke at det er meningsløst å våkne opp ennå en gang og oppdage verden,
men jeg lengter til de varme strålene jeg. Cogito ergo sum, og jeg tenker det som oppriktig trøst.
Er så sommeravhengig at jeg allerede pløyer gjennom restplasstorget,
og tenker det får bli et møte med Helios øy dette året også, om forholdene ikke bedrer seg.
Jo da, noe lengsel er innfridd også her, men det er for lite. Alt for lite.
Jeg kjenner d-vitaminer på boks ikke på langt nær smaker som fra strålene.
Sånn er det bare, man huger etter 'the real thing'.
Herregud det er morgen, grønn vinter og sommer i Norge.
Stoltenberg har akkurat åpnet 'Reiseradioen 2012'.
Regnet står på sitt mot det grønne utenfor vindet. Gradestokken viser åtte små... Det betyr noe.
Jeg fryser på tærne, har satt på vifta og tenker litt på høst.
Bare dumt det siden det ikke er St.Hans ennå.
Men, jeg er jo norsk for f... og noe så til de grader navlebeskuende værsjuk også..

Synnøve Sætrum

UROLIGE DRØMMER


Noen morgener kjenner en seg litt fortapt. 
Drømmene har vært av det slitsomme slaget, og med dem ble søvnen av det heller urolige slaget. Akademiske utgreiinger, polemikk og diskusjoner i god miks med vonde følelser, forvirring og umenneskelighet.Denne natta handlet drømmene om sinne, forsoning og tilgivelse. 
Finnes mulighetene for tilgivelse uansett hva saken måtte dreie seg om?  
Kan man forsone seg med det grusomste av alt, for ikke å snakke om tilgivelse...?
Hvis et menneske gjør noe grusomt fordi de faktisk er syke, hvordan skal man se på dette mennesket da? Ikke at det forandrer udådene og lidelsen, sorgen og smerten til hundrevis av berørte eller hele nasjoner. Realitetene endrer seg ikke, unge tapte liv står ikke opp igjen, tapene vil fortsette og være tap, men likevel ga gårdagens forelesning fra rettssal tohundreogfemti tanker og perspektiver jeg ikke har tatt inn over meg tidligere siden terroren rammet Norge. 
Jeg satt fjetra og hørte på professoren mens jeg lærte mye mye mye nytt og tenkte:
For en klok mann! For en modig mann!
Jo, det gjorde såpass inntrykk at det ble med inn i søvnen. 
Når jeg tenker litt til slår det meg at jeg finner nok frem.
Noen kvister nemlig løype, så det er ingen grunn til bekymring. 
Stearinlysene på frokostbordet insisterer fortsatt på sitt, og det tredje kaffekruset smaker.
Så lenge det er liv er det liv, tenker jeg.
Ha en medmenneskelig reflektert dag.

Synnøve Sætrum

08 juni 2012

DEN SOM IKKE KAN TEKKES EN ILDER...

Kan noen svare meg på følgende:
Hvorfor er det tidlig fredags kveld man føler seg singlest?
Liten, sårbar og ensom enda livets vår for lengst er historie.
En er ikke det som kan kalles ensom og forlatt, ikke bitter og inneslutta heller. Nei, noe ganske annet uttrykker seg. 
Plutselig er eb der'konvensjonen har fortalt' at en skal være satt og dorsk og lat og tilfreds. Ha kronasjebinge og rulle i, samt all verdens sosiale kontakter. Man skal være så til alder og årskommen at det er et evig renn rundt husnova. Ukas sju dager strekker simpelten ikke til. Det skal liksom ikke være annet enn et tilfreds grynt i munnviken når mørket senker seg på fredagen, og rotteracet er over fram til mandag morgen. 
En skal liksom ikke komme seg opp av sofaen før tilfredsheten er så påtrengende at en blir skikkelig forbanna.
Nå vet jo alle at det skal mer enn en innhalert pose Sørlandchips til for kreering av den effekten, men...

Jeg vet kanskje for lite om tosomhetens betingelser i en sofa fra Ikea, men konvensjonene sier at... osv...
Singellivet vet jeg ganske mye om,
så jeg tillater meg en liten fredagskveldsepistel...
Som singel kommer en stadig tilbake dette som kjennes tidlig fredags kveld. Dette ensomhetssuget,denne dypt forsterkede singelfølelsen. 
En kjenner at en lever, ja vel.
Men:
Ukjært barn kan også ha mange navn.

Så: 
Hvorfor er det akkurat på dette tidspunktet de små rommene blir store, og de varme veggene kalde? Tankene om høstmørket kommer krypende og overdøver vårfuglenes skumringssymfoni.
Hva kommer det av at stillheten blir større og ensomheten skarpere i konturene akkurat tidlig fredag kveld? 
Det handler ikke nødvendigvis om at man løp som ei piska rotte i hele uka som gikk.Psykologisk sett er det selvsagt nærliggende forklaring, men ikke god nok til at sinnsroen automatisk iler til singelsofaen. Skjønner? Selvsagt kan man være så pumpa at man bare vil plassere sitt legeme i horisontalen. 
Fingre litt med fjernkontrollen, trekke på seg pleddet,
nippe til tekoppen eller glasset og la verden og humla suse eller splitte mine bramseil...
Kanskje er man ikke verdens mest sosiale når som sliten.
Likvevel: Trekker man det for langt når man savner noen å være ute av water sammen med? 
Får den som er en nøye seg med å vite om togene som alltid gikk forbi.Mulighetene som fortsatt ligger på rek langs fjæra?
Verden er da vitterlig ikke skrudd sammen slik at man ikke skal kunne vise sine (al)enestående menneskelige gjesp? 
Ok, jeg ser muligheten for å ha levd for lenge singel, at jeg nu beveger meg helt utpå vidotta og ikke skjønner bæret eller tegninga.

Noen, noen, noen ja. 
Kanskje 'noen' kunne vært en kjæreste, eller en partner, eller god venn. Kanskje jeg skulle fått meg en hund, eller om jeg trekker det riktig langt en ilder. Den som ikke kan tekkes en ilder skulle skulle ikke ha en hjertenskjær sier de som forstårsegpådet.
Når jeg tar det inn over meg blir jeg litt usikker på hva 'noen' er for noe. Kanskje det kommer av at det er fredag, og at det er om fredagskvelden man er som singlest.
 Det eneste jeg er sikker på er at 'noen' ikke er her.
Det kan jeg frimodig og singel innrømme med lett hjerte, uten at det forandrer sivilstatusen det aller minste.

Synnøve Sætrum

07 juni 2012

K J Æ R L I G H E T(ENE)


Oppriktigheten er roten til alt godt
Sanseligheten i lemmene
Varmen i nærheten
Vennskapet i hverdagen
Fellesskapet i samværet
Nærheten  til livet
Intimiteten i samtalene
Troen på dagene
Tilliten til livet
Tryggheten
Gledene i øyeblikkene
Ømheten i berøringene
Uselviskheten i tosomheten(e)
Synnøve Sætrum

I MINNENES KOFFERT


Kjærligheten. Kjærligheten. Kjærligheten.
Fredelig til stede, kjentmannen i livet og galaksen.
Teppet varlig bredt over kroppen som kjenner på den. 
Vet det er virkelig, vet den virkelig er i det uendelige ordløse. 
Stole på og vite det som aldri sies.  
Ligge der i den vektløse tilstanden rett før drømmene kobler inn.
I minnenes koffert. 
Rolig pust. Varme i takknemligheten for kjærligheten mennesket ga deg denne dagen.
Glede,ømhet, dyp kjærlighet.
Opplever du en moden kjærlighet nå?
 Et annet menneske gir deg rikelig av dyrere og dyrere tid. 
Høyt elskede. 
Kjærligheten. Kjærligheten. Kjærligheten.
I minnenes koffert.

Synnøve Sætrum

.....INGEN GRUNN TIL Å VENTE


'Alle' vil til himmelen, men 'få' vil dø.
En kan velge å tro det er sunt å eldes med fokus på de små tingene i tilværelsen. Om man er aldri så skrøpelig, og kroppen foræder på kreative vis er forestillingen om et evig her helt levende. Hverdagene som kommer og går. Det er en glede å våkne til dem og konstatere at man ennå ikke er død. Som min kloke venn sier: "Det blir en kjedelig dag". Noen ganger drøser vi om at det som ikke dreper deg gjør deg sterkere. Hvor mye sant enkelte munnhell inneholder. Heldig er den som har en hverdagskamerat å gi seg hverdagsfilosofien i vold med. Lite kanskje for den som leter etter skatten i enden av regnbuen. Den som holder fokus på de nære detaljene derimot.De små detaljene som er det store, de virkelige skattene. Mange heromkring sørger for å holde utseende, de rette bekjentskapene samt gods og gull i fokus. Jo da, det er fint å ha komfort, ikke slite for mye, og mange her til lands har det godt. Fred har vi også, og rimelig trygghet. Fram til i fjor sommer var vi jo til og med vernet fra terror. Krig har vi ikke hatt på evigheter, så der er plenty ro og harmoni og velstand. Likevel brenner folk ut i ung alder,føler seg utilstrekkelige og elendige store deler av livet.
Alt sammen som om kroppen ikke alltid er den som vinner, om du skjønner?
Så lenge det er liv er det håp, og så lenge humla suser gjør det som ikke dreper deg kun sterkere.
Ikke no snikksnakk ensomheten, det siste store tabuet. Takk!
Her snakkes mye om hva man har eller gjør, og lite om hvem man er.

Omtaler av den ikke tilstedeverende handler mye om plasseringer i tid  og arbeid framfor øyeblikk og personlighet.Likevel er det vanskelig å komme utenom at kroppen alltid vinner. Ja, for den gjør virkelig det. Har man tannverk, så ER man lett tannverk. En giktbrudden er gikta. En hjertesyk sitt hjerte. Slagpasienten slaget. Kreftpasienten kreften, eller sagt på annet vis kroppen vinner.
Det forelskede hjerte en stor bankende varm klump i brystet, sitringer og sammentrekninger i mellomgulvet. Den gode kroppen kjennes den også.  Bankende blodårer. Jo, kroppen vinner alltid!
 Til den dagen den tar slutt. Runder man femti begynner ting skje. Man kan få en toppjobb innenfor fotballen, som jo er rundere og større enn alt hva prestisje og sånn angår. I alle fall i disse dokumentar- og mesterskapsdager. Like forbaska kommer døden og banker på.
Den er nesten alltid definitiv. Bye bye liv og prestisje, hallo kirkegård.
Der bryr man seg ikke om slikt.
Jamnsies som man ligger.  
Det er nemlig de færreste er forunt å bli reddet tilbake etter tre timer og på toppen av alt kunne takke kulda for det.Siden vi her i landet har et sånn underlig, anstrengt stilltiende forhold til forgjengelighet og dødelighet kan det synes som det eneste naturlig sikre, døden altså, ikke regnes med i livet. Hvorfor er det sånn? Når sluttet vi snakke om den? Når ble det slik at man skulle beskytte barn og seg selv mot den?Ok, alle vil til himmelen, men få vil jo dø synges det. Selvsagt ville det vel være veldig usunt med hele fokuset på grava, men likevel. Kanskje fokuset blir litt annerledes når man bikker femti. Dagene viktigere og rikere. Livet føles nærere og bedre. Mulighetene mange, veldig mange akkurat nå og her. Å vente til de 66 for å freake ut må i beste fall sees som rene abstraksjonen.


Synnøve Sætrum

ÆRLIG TALT...

Har det noen gang gått rolig for seg der krybbene er tomme? Jeg bare spør siden mediene bruker litt tid på opphetet debatt i Hellas. Helt forståelig for meg. Mange vanlige grekere har enorme problemer så det synes ikke så underlig at ytterfløyene i det politiske landskapet tørner sammen. Polarisering er ikke unikt når statskassa er i ferd med å tømmes. Landet går konkurs snart ser det ut til. Mange har ingen steder å gå, eller bo eller jobbe. Samtidig 'hyler' bankfolk og deres like om at den lille kvinne og mann skal betale regninga. Ikke rart folk blir varme i hodet. Nei, ærlig talt. Jeg synes ikke det!

Synnøve Sætrum

06 juni 2012

OM YTRINGER, TANKETUMLERIER OG SKRIVING


    I
    OM JANTELOVEN OG INTISAR SHARIF ABDALLAH
    Enkelte ganger kan gode venner være skikkelige gledesspredere...Uoppfordret også...
    " Du mener virkelig du, og hvemsomhelst har rett til ytringer, legge hodet på bloggen, skrive det du reflekterer ut i et uendelig cyberunivers. Frimodig og i det hele tatt, ja du skjønner hva jeg mener, ikke sant?" Sant og si så forventet jeg meg ikke den. Siden jeg kanskje ikke legger mine bloggnotater den helt store vekten innenfor verdensskriveriene. Denne gledessprederen kjenner meg godt nok til å vite at om jeg tier betyr det ikke nødvendigvis at jeg samtykker. Men, mer reflekterer eller noe. Fortsettelsen ble:
    "Hmmm.. jammen er du noe for deg selv men har du glemt regelen?
    Den med det at du ikke skal tro det. Du skal ikke tro du er noe."

    Jantelovens punkt en når jeg tenker etter.
    Stikk i strid med kommentaren fra en annen leser:
     "Hvordan går det med boka de?".
    Til lags åt alle kan ingen gjera, det er no gamalt og får so...
    Vel, vel. Jeg vet ikke jeg.
    Ikke skriver jeg skarpt politisk eller erotisk(pornografisk heter det visst egentlig..).
    Ei heller om utseende eller interiør? Så hva er det da man kan brenne ut med?
    Er det i det hele tatt noe mer å blogge om liksom? Eller ikke på liksom...
    Merksnodig tanke, men for all del jeg vet jo man har henrettet mennesker for mindre.
    Selv om jeg ikke føler meg spesiell, kontroversiell eller i noen form for livsfare. Jeg har fått noen tilbakemeldinger som går på å være noe abstrakt, for høy, eller for dyp. Men, ok det kan jeg leve med. Hvordan skulle alternativet eventuelt sett ut ja, og nok om det ?

    I samme pusten fra gledessprederen ble det bragt for mitt øre at jeg ikke måtte være overrasket over et par tre hatbrev og noen trussler. Så lenge jeg skulle være utdannet nok til å vite hvme jeg provoserer. Vel, jeg har ikke skrevet så mye om mullaeners eller for den saks skyld kristenfundamentalister kvinne- eller menneskesyn. Jeg har slurvet, og slett ikke skrevet noe om Amnesty International som jeg faktisk støtter. Såpass at jeg sender noen brev til rundtomkring i verden hvor mennesker sitter dømt til døden. Hvorfor? Fordi jeg ikke kan finne en eneste god grunn for dødstraff. Den unge trebarnsmoren Intisar Sharif Abdallah er altså dømt til døden ved steining, og det fordi hun er mistenkt for utroskap... Jeg
     har skrevet under på Amnesty International's kampanje hvor de krever at Intisar Sharif Abdallahs dom skal oppheves og at hun må løslates med det samme. Videre krever AI det at Intisar Sharif Abdallahs barns behov skal tas hensyn til. Dødsdom er brudd på retten til liv. Henrettelse av en ammende mor er forbudt ifølge internasjonal lov. Så Ytringstedet, dvs jeg, krever sammen med AI at den sudanesiske regjeringer etablerer en offesiell stopp på henrettelser og også avskaffer dødstraff fullstendig.
    Igjen, bare så det er presisert så slutter jeg meg til alle Amnesty International's krav i denne saken. Noen som blir provosert?
    Det får våge seg.
    Slett og rett.
    Jeg er mektig provosert over den dødsdommen, og nå har jeg sagt det på Ytringsstedet,
    for det er når alt kommer til alt min blogg.
Antakelig virket jeg mer enn provoserende på folk flest.
Hva er en provokasjon eller flere egentlig? Hva er folk flest?
Er det sånne FRP-folk-flest?
Eller er det noen andre?
Snakker man om dem som kun er opptatt av veger, brennenvin- og tobakkspriser og for ikke å snakke om hvor redde de er for det fremmedartede?
 'Folk flest' ja. Er det disse som blir spurt når man på nyhetene melder at Høyre og Fremskrittspartiet pr. i dag ville hatt rent flertall på Stortinget?
Eller hvor kommer egentlig disse spørreundresøkelsene fra?
Hvem er bestilleren?
Kapitaleierne, høyresidens medlemmer, eller media selv?
 Hvem sier hva til hvem hvor, hvordan og hvorfor?
Jeg roper med siste pust av min stemme; - hvor er de skjerpede kritiske hoder?
    Og: "Du får ikke lov til å gå der og glemme"....
    Jeg tenker nå endel på hva som skjer i de uformelle rom, der de'rette' personene slafser kanapeer og annet med andre mulig 'rette' personer. Der pengemakta sitter og rår.
    Setter man noen ganger konsekvensene for det vanlige mennesket på dagsorden når kapitalismen til fulle viser at den ikke fungerer.
    Euroens avkastning er i nød, den største også.
    Profittmaksimeringen er belemret med den ulempe at den faktisk ikke vokser mot uendelig inn i himmelen. Det var det der med krysningen mellom tilbud og etterspørsel.
    Ok, om det bare var sånn, men så var det dette med spekulantene da. 
      Hauk over hauk. Hver for seg selv, og berge seg den som kan.
    De andre, ja de andre får bare fare.
    Menneskeskjebner, hele generasjoner kassert direkte etter endt utdanning. Ofret som usysselsatte (ubrukelige) på kapitalens alter.
     Har vi ikke sett det før? Hørt det før? Likevel fosser Høyre fram. Ubegripelig for meg. De er jo for dette vanviddet. Eller er det virkelig sånn at de som flesker seg i Norge er blitt så feite og bare vil ha mer uansett hva det måtte bety for andre menneske.
    Solidariteteserklæringene bruker man til å tørke seg bak med!
    Jo, Europa er et lystig skue for tiden.

    Eh, nei tilbake til gledessprederen 'min'...
    "Du som er singel, og uførepensjonist.
    Hvorfra har du fått den vrangforestillingen at du har noe som kan bringes til torgs når du sitter i den posisjonen? Da skal du jo fakta sitte hjemme med bøyd nakke, holde trut og slett ikke tillate deg å ha det godt som du har det.
     Særlige ikke nå som det er krise.
    Rentefoten går opp, og Europa snart nedenom.
    Tier du ikke nå blir det snart din tur. Du skjønner vel det?"
    Jante igjen, og det nesten ordrett fra flyktningen som krysser sporet.

    II
    OM FASCISME, RETTSSTATEN OG Å VÆRE KLOK...
    Hva vil det si å være klok? Hvem definerer egentlig det?
    Og, hvem kan definere et menneskes verdi egentlig?
    Noen påberoper seg jo evnen og agerer deretter.
    Det later til å handle om bevegrunner og egenskaper hos den enkelte.
    For meg høres det underlig ut at en massemorder kan bruke feminismen som grunn for bestialske umenneskelige handlinger.
    Når professorer plasserer samme gnomen inne i fascismens landskap virker det mer troværdig.
    Samtidig som det er et skue å se hele den norske rettstaten behandle denne fjompen med den største verdighet. Jeg fristes, antakelig som mange andre til å si: Er det ikke bare å få bura han inn for godt og ferdig med det. Selvsagt  ikke en rettsstat verdig.Folk skal få prøvet saken sin uavhengig av hva de har gjort, også en massemorder. Det er en av sidene ved et humant system. Men, det er underlig mye av det som skjer der inne i rettssal 250. Noen ganger tenker jeg på Ambjørnsens "Elling", og det med marginene som er så små fra det ene til det andre. Uansett så synes det som om den som isolerer seg på gutterommet. . . Skjønner?

    Har sagt det før og sier det igjen: Det er viden kjent hva de gjorde nazistene og facistene under 2. verdenskrig, og hva de fortsatt gjør. En trenger ikke så veldig mye historiekunnskap for å vite hva som skjedde med jøder, sigøynere, homofile og psykisk utviklingshemmede under andre verdenskrigen, eller hva de ville gjøre med muslimene (i tillegg til alle de andre) hvis de fikk sjangsen igjen. Grøsser når man tenker på det.
    Skummelt er det at disse folkene beveger seg i en skyggeverden på nettet.
    III
    LITT OM PROSJEKTET...
      Så jeg sitter her og tenker på hva som er viktig, hva som er prosjektet egentlig? Og jeg kjenner jeg vakler, blir usikker og lurer litt på om de skal få 'sin rett'.
    De som mener at en for enhver pris ikke skal inbille seg at noen bryr seg om det en fører til bloggs. Siden jeg vet det ikke er helt sant. Det hender jo til og med mer enn en gang at bloggtekster blir referert i avisene, eller andre steder. Blogger.com statistikk over oppslagene på Ytringsstedet.Statistikken viser at mange oppslag i USA. Hvem er egentlig disse amerikanerne? Er det lesere, eller tilfeldigheter? 
    Lytt til det som ikke blir sagt av den indre stemmen!
    IV
    MIN AUTONOME LINGVISTIKK...
    Jeg skriver og dermed er jeg.
    Prosessene ved pc-en er min 'autonome lingvistikk'.
    Eller sagt på en annen måte, et slags lytt til det som ikke blir sagt.
    Skriving handler blant annet om (for meg) egenskaper ved abstraksjonene, eller sagt på en annen måte konnotasjonene eller det som sies utenfor ordene eller mellom linjene.
    Forenklet sagt: Tanke, tastatur, skjerm, skjerm, tanke, tastatur osv.
    Noen ganger planlagt, andre ganger blir teksten helt til mens timene bare går.
    Kan huske jeg har stusset over den slags uttalelser fra forfattere.
    For jeg vet jo at skriving også er hardt arbeid.
    Konsentrasjon, og selvdisipling.
    Men, for all det i god miks med undring, kreativitet og den store gleden.
    Jeg vet også at uti lingvistikken strides de lærde.
    Russ Rymer kaller den (lingvistikken) det "trolig mest omstridte feltet i akademia, dynket i blodet til poeter, teologer, filosofer, filologer, psykologer, biologer, antropologer, nevrologer, samt hva blod som kan fås ut av grammatikere". Jeg bare tar det til etterretning som man sier, nå i disse rettssaks- og streiketider. For meg gjelder det å holde tunga i rett munn og fortsette lytte til betydningene i det som ikke blir skrevet, eller sagt.
    Om det man skriver alltid treffer leseren er en annen sak. Du kan være rimelig abstrakt sier en annen leser. Hvilket jeg selvsagt synes er veldig hyggelig. Ei av venninnene mine sa:
    "Du skriver jo ikke for ungdomskandidatene".
    Som skrevet, jeg har tungt for å se for meg den ene eller andre.
    Og, noen ganger blir teksten noe jeg slett ikke hadde tenkt meg. Ganske hode og haleløst, men likevel med innhold og budskap. Som denne her.
    Kanskje det skyldes Venuspassasjen?
    Siden det er over hundre år til neste får jeg ikke sammenlignet.
    Her er det bare å spenne på seg turskoene.
    Ut å gå, for som han omtrent synger det Tønsbergs store sønn:
    Ingen tvil, det er for sterkt, gi meg en dags pause!

    Synnøve Sætrum


    Sitat




04 juni 2012

ET LITE DIABETIKERSUKK...



Sukk, sukk og atter sukk. Det øsrener, og spaserfoten kjenner seg litt giktisk. Trasig når den som har diabetes bør komme seg ut og gå, så mye som mulig, slik at en står itu med vekta som er anbefalt å være så lav som over hodet mulig for det er helsefrembringende skal man tro de vises vise.
Og: Det skal man jo? Ikke sant? Ikke komme med kjetterske spørsmål av typen: Hvem er de egentlig? Er de fagfolk, og i så fall på hvilket nivå? Hvem støtter dem økonomisk og politisk? Hvem går hvilke ærender for hvem? Hvor skal man plassere all informasjon og kunnskap?



Jo a, man har tatt for seg såpass uti karbohydratfatene at faren for å bli feit, kombinert med økt blodsukker igjen er til stede.Noen uker er slik for den som ikke lever i vakum. Det blir for tungvint å gjøre seg spesiell og ha med seg diettnistepakken over de fantastiske matretters bord. I slike sammenhenger viser ryggraden seg ofte å være lik et virvelløst dyr's. Man gjør det samme gang på gang og forventer et annet resultat. Helt skrullete, men sant. Hvordan styre appetitten?
 Forstyrrelsene i siste uka kan man ikke unngå å reflektere litt over.  
En får være som en er, siden en ikke ble som en skulle kunne vært mottoet.
Bare det at når man 'sloss' mot kroppslige lidelser lik Diabetes2, høyt blodtrykk +++ er det ikke så enkelt. Utfordringer i forhold til hva man tar til seg  står i kø.
 For åpner man en pose godt er det værtfall fy fy og total sprekk.
Egentlig er det ikke lov i det hele tatt, diabetikeren på sprekk sluker det hele og håper det ikke skal ramme helsa på lang sikt.
Selv om en vandrer to mil som 'straffeaksjon' i etterkant er resultatene uvisse.
Ingen kjenner dagen, og i alle fall ikke morgendagen. Ikke professorene heller. Likheten oss i mellom inbefatter det faktum at øyeblikket er det eneste man kan være sikker på å ha. Tilkjenner en seg selv og andre framtid er det riskiko for å bli oppfattet som sannsigerske eller spåmann.
Så får man trøste seg litt, med  det som ikke er fullt så komplisert. Et menneske er jo tross alt bare menneskelig. Den gode nyheten er at det er godt mulig å slutte med vanedannende midler som røyk, benzodiazepiner eller annet knask og fludium. Vegene til rom er mange, men igjen: Det er mulig. Og ikke bare det, man kan til og med ha et meningsrikt liv, uten savn og bæven av noe slag. Noe kan man klare å avstå fra altså. Hurra!
Sånn er det ikke helt med maten. Den som har fått trøbbel med den vet det.
En kan slutte med alt som ikke er en nødvendig del av inntaket. Mat derimot, det kan man ikke slutte med, og man bør være sin egen beste hjelper hele tiden. 
For det meste går det greit, men noen dager rett vest. Sukkene ligger nært, og den dårlige samvittigheten tar nesten luven av all motivasjon til å bli værende på den smale sti. 
I diabetikerens tegn finnes ingen autostrada til kostholdhimmelen.
En får balansere godt, og gjøre det så godt en kan alle dager. 
Men, gjør det en automatisk friskere, eller verner mot sykdommer?
Ja, akkurat det sitter jeg her og småsukker litt over, og tenker:
En får værra som en er, når en itte ble som en sku...



Synnøve Sætrum

01 juni 2012

VULKANEN HAR ALLTID ET ØYE...



http://no.wikipedia.org/wiki/Femen
http://fett.no/2012/03/puppulistisk-protest/
http://www.abcnyheter.no/tv/video/2012/05/31/naken-protest-mot-sex-turisme
http://www.abcnyheter.no/livet/2012/05/31/de-beste-tipsene-flat-mage

Den aktive vulkanen spyr brennende ødeleggelse og elendighet ut av øyet. Spektaulære overveldende vakre destruktive krefter. Skjønne og ubegripelige varme, men livsfarlige. Det spres alltid død og destruksjon ut av vulkanens vakre øye.. Vulkaner har alltid et øye midt i krateret. Oppholder man seg nært kanten er sjangsen for å bli rammet av ødeleggelse større, enn på lang avstand.

Av flere grunner får det meg denne morgenen til å tenke at det med vulkanens øye, som men kvinnekampen. Den som mange hevder er over, og at nå får det være nok, og vi er gått for langt, og hvor sure skal vi egentlig være vi gamle meggene? Ja, særlig vi gamle meggene, og så videre...
Selv om kvinn er både høgere utdanna og oppegående kjennes det noen ganger ut som om kvinn har litt tungt for det. Noe er og blir ubegripelig som for eksempel alt dette med denne korpuleringa. Kvinnekamp eller ikke kvinnekamp synes det likevel som om hankjønn(globalt sett teller disse maaaaange) løper rundt med knaggen ute i uendelig jakt på pelskledning.Uten tilsynelatende å oppleve bli møtt av jubelrop og beriket med sådant. Så blir de visst bitre og inneslutta da, og drar til Thailand eller Ukraina for å handle seg fi....Ukraina er Europas Thailand sier de som reiser for sex. Jeg har bare lest noen sider, men nok il å se at det kan stemme. "Ukraina er ikke et bordell" var det siste Femen's budskapet.  Det er ikke alltid jeg er hundre prosent satt inn i hva bakgrunnen for fredelige meningsytringer/demonstrasjoner, men jeg er glad de finnes. Om uttrykket er av- eller påkledd spiller vel liten rolle egentlig. Poenget er det vesentlige. Siden kvinn nå en gang er kvinne kan jeg leve meg godt inn i det. For eksempel skal man jo ikke dra lenger enn til Egeerhavet eller deromkring for å oppleve at kvinner fra Skandinavia blir sett på som, hva var det han kalte det en av mannsjåvinistene jeg diskuterte med? Et 'easy fuck', og med det lite eller ingenting verd som medmenneske. Rangering under hundene, sa han og at det var jo noe alle visste.
Faktisk var det så jeg tenkte han må jo være litt dum den mannen. Siden er jeg kommet til å bli stygt redd for at det motsatte er tilfelle, at han faktisk bare artikulerte et symptom på en mannskultur som stadig er høyst levende.
Ingen vakker stigmatisering av meg og alle mine skandinaviske medsøstre heller.

Likevel er jeg høyst oppmerksom på at selv om kvinn (og mann) i Nord-Europa og andre steder i vesten har hatt både en seksuell- og likestillingsrevolusjon så henger andre steder veldig etter. I tillegg til at vi også her stadig bryner oss på krefter som ønsker ta fra oss alt vunnet gjennom mange mange tiår kamp. Tilbakeslagstsunamiene ruller stadig inn. Den destruktive kraften fra dem synes tilnærmet endeløs. Om noen ikke skjønner helt hva jeg mener kan man for  eksempel bare å kikke litt på 'Paradise Hotel' eller alle 'Put your ass in the air'-musikkvideoene. Eller realitetsshowene om vekt og husfruer hist og pist. For ikke å snakke om hva afroamerikanske kvinner tar seg til for å få glatt hår (fra blant annet indiske fattige kvinner).Se på den amerikanske førstefruens hår for eksempel... Jo da, kvinner er stadig fanger i egene kropper, eller skjønnhetstyrannier om man kikker litt bedre etter. Manglende flat mage fungerer også som kyskhetsbelte, ikke sant? Lite lystig lesing om vegen til den flate magen, også over denne dagens morgenkaffe. Ikke for at jeg er uenig i at menneskekroppen trenger morsjon, det er ikke det. Men, det er noe med fokus igjen. Kvinnekroppen skal pr. definisjon se ut som en mannskropp for å være attraktiv nok. Jeg kikker på min lett aldrende kvinnelige mage, og tenker: For et styr det har vært de siste årene på grunn av den. Til hvilken pris, og for ikke snakke om formål? Den som jeg egentlig er så glad i, og som jeg i høyeste grad trenger for å overleve. Kreftene som vil holde meg og den nede er virksom hver eneste time alle dager, og gjør det de kan for at jeg skal mislike meg selv, og kaste meg på et eller annet 'kjør' noen tjener penger på. I høyeste grad tiden for å spørre seg: Hvem er alle disse som tjener penger på dette? Hvem er det som konstruerer trendene, hvem er det som sitter med makta? Hvem er det som stadig søker gjøre oss kvinner totalt maktesløse over egen kropp?

Vulkanen har alltid et øye! Vanvidd, vanvidd, vannvidd!
Akkurat undertegnede har da alltid hatt buk, enten hun har veid 59 eller 75. Bare det at den gangen jeg var 59 var ikke fokuset på kvinnekroppen så vanvittig til stede i media.Dessuten var det forbud mot porno...Siden jeg var yngre var det andre ting som telte. Og, så var jeg jo fri til både å sole meg toppløs og la være BH. Jeg kan til og med huske akkurat sted og situasjon hvor jeg bestemte meg for å møte sola og vannet uten det opphenget. At jeg måtte tråkke ut av noe sjenanse og annet, ta sats liksom. Gi meg selv retten til å bestemme over egen kropp. Sånn var det da. Hvordan det er blitt med årene vet jo alle, ikke sant?  Frivilligheten kan i høyeste grad diskuteres. Friheten også, eller ja særlig friheten. Kvinnefriheten. Tonen er igjen blitt mye strengere: Vær slik som idealet tilsier, ellers så...! Ja, ellers så kan du risikere å bli steinet. Man gjør også slikt med kvinner for å kontrollere den kvinnelige seksualiteten. For den er jo som kjent 'helt tøylesløs'.

 At jeg nevner det betyr ikke at jeg er det ene eller det andre. Ikke at jeg har tenkt slutte vaske meg, eller til og med pynte meg til tider. Nei, det betyr noe annet. Blant annet at jeg føler inderlig med mine unge medsøstre som har dette vanvittige kjønnstrykket på seg for tiden. For det betydde faktisk noen den gangen for lenge siden da vi kasta BH-en. Det kan i ettertid synes banalt og rart, men det var frihetskamp i det.  Bare å tenke seg hvordan det ville vært om all verdens sexturister kom til Kristiansand med det i hodet at her er det så lett få seg et ligg... For det er jo ikke annet enn puling det er snakk om, sånn i kjærnen av det hele, ikke sant? Når det gjelder det der har jeg vel alltid hatt litt tungt for det. Jeg skjønner bare ikke hvorfor så mange mennesker tyr til ytterligheter bare for å få seg et nummer. Vulkanen har jo alltid et øye!

Synnøve Sætrum