HØYRE RADIKALT ???

Vi er ulike menneskene, eller kanskje det har med denne empatitrøttheten å gjøre? Hva betyr nå det ordet egentlig? At vi som sitter i de fredelige og rike delene av verden ikke greier mer? At vi toer våre hender, og tenker det er trist, stakkars dem men bare snur oss vekk. Kapitaleierne sparker stadig hardere med rentefoten. De som blir liggende flate får en smertefull veg opp.

Noen av oss synes det er helt forferdelig med katastrofekapitalismen som rammer mange millioner i Europa( og verden som sådan). Vi evner til en viss grad leve oss inn i hvordan det må være å miste arbeidet uten noen utsikt til et nytt levebrød de første ti-tolv årene. Eller å være ung høyere utdannede hjernekapasiteter og gå rett ut i arbeidsledighet og ikke vite hvor lenge det vil vare. Å bo hjemme til man er 37 er jo ikke det ideelle utgangspunktet for det gode liv.Vi sitter foran skjermen og avisene og grøsser og ser for oss de elendige livene, og sukker tungt når vi ser og hører. Historien har mer enn en gang statuert kapitalismen som katastrofetilstand for det vanlige lille menneske. Så jo, vi sukker dypt foran skjermen. Av medfølelse, ikke trøtthet.

 Det gjør noe med en å ta inn over seg så vanvittig mye lidelse.

Men som sagt så ter vi oss ulikt foran skjermen:

Noen tier helt om saken økonomisk krise, arbeidsledighet og fattigdom. Det var det der med å holde på sitt. Nå skal jeg ikke bombastisk påstå noe som helst om selvgodhet eller likegyldighet, men ikke en lyd i fra om den saken. Fra mange heromkring! Derimot bevitner man et følelsesladet engasjement over en dyrepasser som rives ihjel av ulver på jobb. Når en flokk ville dyr handler etter instinktene for en gangs skyld blir det oppstandelse. Ikke at det er greit, misforstå meg rett.

Jeg ønsker ikke dyrepasseren den ublide skjebnen, selv om hun visste hun arbeidet med potensielt farlige dyr. De er jo ikke tamme om enn de er bak lås og slå. Det som undrer meg er perspektivet. Eller mangelen på det?  Millonene står over for ørkesløst slit og elendighet uten at man hever øyenbrynet siden det handler om euoren og EU må vite. Kapitalismen er værre enn ville dyr, den kan rive i stykker det meste uten at noen kvekker. Når pengemakta rår, så er det bare den og intet annet som bestemmer. Da gjør de fleste ledere knefall. Knefall som rydder vegen for ulteraliberalister og ditto nasjonalister. Hva disse står for vet vi jo, men likevel kommer de fram.

Nynazismen er på veg inn i de lovgivende demokratiske forsamlinger rundtomkring.
Når ble ideologiene som raserte jorda under siste verdenskrig gode alternativer igjen?
Hvorfor ser det ut til at gamle ubrukelige ideer børstes støv av når hestene begynner bites?
Skyldes det empatitrøtthet?
Solidaritetstrøtthet?
Medmenneskelighetstrøtthet?

Tenk over ordbruken...

Det er ikke forbudt å bruke hodet...

Synnøve Sætrum