Viser innlegg med etiketten Undertrykking. Vis alle innlegg
Viser innlegg med etiketten Undertrykking. Vis alle innlegg

30 oktober 2013

Malala Youzafzai, lett insomnia og 80007...

Foto: Synnøve Sætrum
 
Natta har vært ei av dem som gjør det like godt å stå opp og bli ferdig med den. Sove, våkne, svette, fryse og så sove og våkne igjen. Gjennom alle timene. Kroppen er ikke i water og er grunnen til det hele. Jo, det er det du har "betalt for" vil nok noen si. Sant nok. (En er jo ikke uførepensjonist fordi en er frisk og har "valgt det" som blå-brune politikere hevder.) Til slutt rykket redsels- eller smerteskrik meg ut av søvnen for godt. Lyden fra en hund som opplevde sin siste time, eller hadde den "bare" klemt foten eller fått bitt den av? Samtidig gira diesellokomotivet opp og effekten blir et ørens spetakkel. Det er mye støy som slipper inn gjennom vinduer og dører i morgentimene. Høre den bedre da. I det hele tatt ble jeg liggende og tenke litt på hvor annerledes lydene er her i Hua Hin. Lufta er fortettet av lydene fra alle menneskenes sysler til alle døgnets tider. Skulle det komme til å bli helt stille fra motorer, musikkmaskiner eller annet så tar fuglesangen- og tropelydene over. Etter tre uker i Hua Hin kjenner jeg at jeg lengter etter det siste. Et sted med lyden kun fra innsekter og frosker natt- og morgentimer. Selvsagt er dette noe jeg vanligvis gir blaffen i, men når (lett) insomnia rammer forstørres all støy... Kaffe, soda og sushi fyller energibehovet for ei lita stund.
Jeg leser nyheter, kikker litt innom fjesboka, og så åpner jeg Ytringsstedet.
 
80007 sier telleverket. 
Gratulerer ! Gratulerer! Gratulerer!
Skulderklapp og skulderklapp.
Ingen andre som gir meg det, så da får jeg gjøre det selv.
Det er kjempeinspirerende.
Noen må jo like det jeg skriver, men  også jeg hadde fortsatt lell.
Skriving gjør godt, og det utvikler. 
Selvsagt er jeg oppmerksom på at den slags aktivitet innvikler. Noen ganger så til de grader.
Teksten vil bare rør, og det handler om dama som sitter ved tastaturet og forsøker noe hun ikke får til akkurat den timen eller dagen.Bloggens form har den fordelen at en kan være subjektiv og personlig når en ønsker. Samtidig som det ikke er en motsetning til å kunne skrive lyrikk, noveller eller romaner om så. Bloggen er fri, og den eneste redaktøren er meg selv. Det er litt av et perspektiv. 
 
Selvsagt så jeg Skavlan her om kvelden og "ble kjent med" den unge bloggeren Malala Youzafzai. 16-åringen som ble skutt på grunn av sine meninger. Hun var helt fantastisk å høre på, der hun satt og så enkelt hva det hele dreier seg om. For en stemme, og for et mot. Det er bare å spisse ører og penner. Støtte og aldri noe annet enn støtte disse utrolige unge damene.For det er ikke likestilling mellom kjønnene i verden. Volden mot kvinner har på ingen måte tatt slutt, ei heller i Norge. Selv om vi liker briske oss med lovgivningen. Jo da, for all del: Mye er oppnådd og på det jevne har vi det atskillig bedre enn mange andre steder. Likevel blir kvinner fortsatt slått i hjel i sine hjem og utsatt for mye annet som kun handler om nedvurdering av kjønnet...
 
 
 
 
Og: Nei, det er ikke religionsfrihet, åndsfrihet eller ytringsfriheten som råder grunnen.
Dessverre er ikke verdenssamfunnet krig-,terror- sult- og sykdomsløst. Stemmene som minner om dette trengs sårt i det offentlige rommet.Jeg har fått mange rosende ord gjennom tiden med Ytringsstedet, og takker for dem. Noen kritiske kommentarer også. Når de er saklige er det fint, men følelsesutbrudd i kommentarfeltene redigerer jeg vekk. Naturlig nok for meg. Ved et par anledninger er jeg blitt truet på en måte som om jeg hadde vist hvem som stod bak hadde jeg anmeldt det. Selvsagt er disse utgytelsene levert av anonym. Feigheten synes å høre med når noen skyter spurv med kanon.
Jeg under meg selvsagt fortsatt over at oppslagene i USA er så mange, det samme gjelder Russland, Tyskland og Ukraina. Hadde vært fint med en og annen kommentar innimellom. Hint hint hint!
 
Klokka er blitt nesten ti her. Dette er ikke på noen måte blitt en nobeltekst, men jeg har nå fokusert og tenkt litt på annet enn min egen navle. Noen vil like det, andre ikke. Det kan jeg leve godt med.
 
Synnøve Sætrum
 


07 februar 2013

MENN OG NETTHAT...



Foto: Synnøve Sætrum
 
 Frihet er det viktigste...
 
Jeg har vært ute og gått i nesten tre timer.
Formiddagen er det såpass lav temperatur at det går an.
Jeg har ikke opplevd trussler eller sjikane på veien.
Her i denne byen føler man seg meget vel.
Menneskene på veien smiler og nikker som regel.
En blir varm og glad av mer enn sola.
Gikk i en stor bue fra hotellet og om Warrot Market, eller Chinatown.
Det begynner å synes det snart skal feires kinesisk nyttår den 10. februar 2013.
Blir flott i tillegg til ekspedisjonen jeg skal være med på lørdag.
Blir fine opplevelser begge deler tenker jeg.
En skal alltid ha noe å se fram til.
Den som har frihet til å velge får benytte seg av den.
For det handler jo om å leve, og leve i fred med og respekt for sine medmennesker.
 
 Sammen med de ekstra gradene kommer det mer mygg med kvesset
snabel. Så da er ikke balkongen så yndig som den var etter mørkets frambrudd.
Dermed blir det Ytringsstedet som kveldssyssel.
I ettermiddag lå jeg en halv time ved bassenget.
 
Dvs. jeg var femten minutter i sola, og like mange i bassenget.
Heldivis er det kaldere der enn i havet ved Hua Hin.
Hva er det med mannssjåvinistiske ytringer?
Hva er det med mannsdominerte kulturer?
Hva er det med alle disse hatsfølelsene?
Finnes det noe prinsipp i dem?
Er det snakk om pornofisert indoktrinering?
Eller voldsindoktrinering?
Er det redsel?
Identitetsløshet?
Matt blir jeg når jeg ser hva kvinner som deltar i det offentlige rom utsettes for.
Maktesløs er jeg heldigvis ikke.
Jeg kan kritisk forholde meg til enhver ytring og holdning som uttrykker sjikan, sexisme, vold- og drapstrusler. Ta sterk avstand fra det til og med. Offentlig.
 
Det passer ikke inn i et humane, siviliserte samfunn, som vi liker kalle oss her nord at denslags skal være en del av arbeidsdagen til kvinner. Sjøl er jeg ingen kjendis i det offentlige rom, men jeg har også fått hatbrev og trussler her på Ytringsstedet. Medmennesker har uttrykket at det må jeg bare ta med i beregningen når jeg stikker hodet fram på denne måten. Den holdningen skjønner jeg ikke grunnlaget for. Jeg er ikke enig i at å ytre seg fredelig om verden og tilværelsen skal kvalifisere for hatbrev og annet. Etter mine begreper er det en menneskerettighet... osv. osv. osv.
  Derfor har jeg gjort begrensninger i kommentarfeltene.
 Hatmeldinger fra fremmede anonyme mennesker er ikke det Ytringsstedet står for.
Gjerne diskusjon, veldig gjerne diskusjon.
Selv om jeg vet noen ikke er i stand til å diskutere bakgrunnsbasert,
kunnskapsbasert, nyansert eller saklig. 
 
 Som kvinne blir jeg varm, sint og fortvilet over tilstandende på nettet.
Over menn som netthater kvinner.
Hva er det som gjør alt dette kvinnehatet?
Hvorfor alle disse truslene om seksualisert vold og drap?
 
Det er så primitivt.
Så bortenfor all medmenneskelighet.
 
 
 
Chiang Mai, 7. februar 2013
Synnøve Sætrum
 
 
 
 
 
 
 
 
 
 
 
 
 
 
 
 
 
 
 
 


25 desember 2012

"Det er ingen nåde her, og ingen medlidenhet"...

I noens bakgård. Foto: Synnøve Sætrum
 
Verden har en forside og en bakside.
Baksiden er den største, den vondeste og den mørkeste.
Derom hersker det ingen tvil. Følg litt med om du ikke tror det.
Les.
 Lytt.
Lær.
Se.
Si nei og atter nei!
 
Ingen uverdighet der i gården... Foto: Synnøve Sætrum
 
 
Jeg har sett spedalske sitte med bøyd hode over tiggerkoppen,lik sine menneskebrødre og søstre i Kristiansand. Ja, dere husker vel trekkspillerhæren som kom før ren risting på pappbeger.
Her synger blinde til musikkmaskinen, og døvstumme selger stearinlys i kokosnøtter.
Noen strekker resolutt fram ei åpen hand.
Hvem ville jeg vært om jeg ikke kjøpte eller ga?
For meg selv uten tvil et likegyldig og dårligere menneske.
Selv om jeg slett ikke kan gi til alle, for det er for mange, for stort, for omfattende så kan jeg hjelpe noen. Det hender mer enn en gang jeg får et smil, et takk, et vennlig blikk på veien.
Jeg tenker de er som meg. Medmennesker, og avstanden fra det ene til det andre er så kort. Marginene så nådeløse. Tilfeldighetene har ikke følelser for rettferdighet.
Kapitalismens verdenorden er fortsatt den som rår, og :
"Det er ingen nåde her, og ingen medlidenhet".
Hvem ville jeg vært om jeg kunne stanset elendigheten, skapt fred, utryddet sykdom og jaget utbytting og undertrykking så langt ut i galaksene at de aldri mer kunne sno seg tilbake?
På julaften vandret jeg i de mer perifere områdene av Hua Hin.
Noen steder der det eksisterer forslumming.
Det betyr likevel ikke at der ikke er smil, verdighet og lek.
Snille øyne og blide gjestfrie mennesker. For en forundringspakke vandreturen var i går. 
Det er en gave når øynene åpner seg, sansene begriper og hjertet blir varmt. 
Ja, for det gjør det, også i bakgater der fasadene ikke eksisterer.
 
 
Foto: Synnøve Sætrum
 
 I alle bakgater og veger i verden finnes de som ikke har. I Kristiansand også.
De bor under broene, og noen setter fyr på toalettene kommunen bygger for de trengende.
 Sånn er det, og jeg begriper det stadig ikke. For de er jo mennesker, som meg. Overbevisningen min er stadig at de ikke hadde vært der om de hadde et valg.
Ville jeg reist til for eksempel Hua Hin for å tigge just for det fun of it???
 
Nei, den tigger bare den som er fattig. Den som må, som ikke finner andre utveier. Det er mange fattige på jorda, og de blir flere og flere. Visste du forresten at flere ble arbeidsledige også i Norge i året som gikk? Nå har vi heldigvis arbeidsledighetstrygd og andre ordninger. La oss håpe det varer. La oss protestere om noen grådige forsøker sko seg på situasjonen som er enda værre i andre land. For det er nemlig sånn at for den som er uten arbeid, eller syk, eller boligløs, eller krigsrammet så hjelper det lite at statistikken er bra for de andre. Tall er kun tall. De eier ikke nåde eller rettferdighetssans. Husk det. Det handler om menneskeskjebner.
 
Mennesker som ikke kan velge vekk maktspillet, grådigheten og onskapen som rår.
Alle dager, alle netter. Jeg har hørt det jeg trodde som intelligente mennesker, venner til og med, kalle de fattige sine egne lykke smeder. Og: Hvordan skal det gå når alle kommer til Norge og tar alt fra oss? Hvordan blir det når noe helt annet overtar? Hvordan skal det gå med oss i randsonen i nord om vi ikke får fortsette velte rundt på berget, og lange innpå alle dager. Ja, for vi har jo fortjent det!
 
Har de andre fortjent å være fattige, undertrykte, utbyttede, syke, voldtate, lemlestede, bombede og syke? Hvordan kan man bare kikke og kikke og kikke den andre vegen og late som ingen ting?
 
 
Ha fortsatt gledelig, fredelig jul...
Dette ble reisebrevet fra smilets land...
 
Synnøve Sætrum
 


20 desember 2012

20. desember 2012

Strandliv i Hua Hin, 19.desember 12. Foto: Synnøve Sætrum
 
 
Balkongmorgen, balkongmorgen, balkongmorgen.
Jeg er her i Hua Hin ennå ja.
Åtte døgn til.
Nåja, men det er dagen i dag som står for døra.
Den som teller.
Dette er jo også endedagen for den gamle tidsregningen i følge Mayaene.
I morgen går den gamle mørke verden under, og så starter noe lyst og nytt.
Menneskeheten skal i følge dem som slutter seg til den typen tenkning i morgen markere punktet hvor vi kan feire at 13 000 år med mørke er over.
Høømmmm.
Det er å håpe, men det vil nå vise seg.
 
Vintersolhverv blir det nå jaffal, og den lengste dagen i året. Hvilket jo betyr at sola har lavest høyde over horisonten. Den korteste dagen, målt i lyse timer. Solas bane i forhold til horisonten varierer som kjent. Jordklodens akse står ikke i rett vinkel mot den glødende kula. Så etterpå blir det lysere tider, akkurat som hvert eneste år før dette. Kanskje det ikke er mer komplisert enn som så.
 
Jeg tror ikke all frykt, fordømmelse, grådighet, maktbegjær, krig, sult, sykdom, undertrykking og utbytting tar slutt over natta. Denne siste mørke natta ifølge profetiene.
Om alskens profetier er aldri så visjonære må det nok først og fremst realpolitikk til.
For tiden råder den tenkningen som bygger opp under all elendigheta.
Det er penga som rår, og med det bare noen få på kloden som får.
Og: Joda, der rota jeg meg uti det igjen på blanke torsdags formiddagen i Hua Hin.
 
Denne dagen hadde jeg en tanke om å ta bussen ut til Ao Takiap og gå strandstrekningen tilbake.
Det er en god del kilometer, og undertegnede så for seg at hun skulle bade mye og stoppe på diverse serveringssteder under vegs.
 Kulingen står på i dag også, så det går ikke.
 Der ute blir store deler av stranda borte når vinden er slik.
Så jeg gjør det omvendt.
Jeg tar beina fatt og går den andre veien.
Ser hvor langt jeg kommer, og tar bussen i retur.
Poenget var å få gått, og solt seg på kjøpet.
Først skal jeg likevel ha lang frokost på et sted med gode stoler.
Uten mat og drikke duger heltinnen ikke.
Jeg har greid ta beslutning om å dra til Chiang Mai etter Bangkok.
Fem netter i Bangkok, før jeg klyver på bussen nordover.
Alt skal bli spennende, veldig spennende.
Morgenen er tiden for beslutninger.
Fint å få bestemt seg mens lufta ennå er kjørlig og klar.
 
 
Synnøve Sætrum
 
 
 
 
 


08 desember 2012

"De e sabla mange gamle damår på ferie her..."

Foto: Synnøve Sætrum

Denne kveldinga har jeg vært og fått fotmassasje igjen. Etter hvert har sinnsroen seget såpass på at jeg greier konsentrere meg bare om det som skjer. Overgi seg til den nytelsen det er for kroppen.
Fra å nesten stå i bro av smerte bare for to små uker siden kjennes det nå godt.
Rene foryngelseskuren tenker jeg, men forsynet vil det sånn at jeg ikke skal få nykker.
For sikker hets skyld oppdaga jeg ei manglende plombering der all amalganen en gang ble satt inn på ungdomsskolen. Siden tanngarden også bærer preg av tiden som går ++ er jeg glad jeg får kostnaden i Thailand. Har akkurat begynt å forhøre meg, og finner nok fram til godt og rimelig sted sammenlignet med . Ja dere vet hva...Det er nå det.
Rapport skal nok følge når jeg har hatt mitt møte med den helsetjenesten.

Her jeg halvegs ligger i senga føles kroppen avslappet, enda snuen fortsatt herjer.
Kanskje man koker det til under sola, sånn rent bortsett fra at jeg ikke var så mye under den i dag.
Solfaktor femti fortsatt, og enda litt rødlig.
Tar litt tid å få underlag, og i morgen blir det pause.
Tenker jeg får kikke meg rundt på markeder og lignende.
I det hele tatt kose meg i skyggen.
Jeg har kjøpt postkort, og gleder meg til skriving.
Holder tradisjonene og sender julekorrespondanse pr. hånd.
Det gleder meg stort når jeg mottar annet enn regninger selv, så hvorfor ikke gjøre mot andre det du vil andre skal gjøre mot deg? Et gammelt munnhell som har mye ved seg det.

Lumjgjester... Foto: Synnøve Sætrum


Jeg tenkte i grunnen på helt annet enn falmende tenner, og vond korsrygg da jeg tok meg hjem igjen denne aftenen. Det handlet om hvor jeg måtte går fra massasjestedet.
Når jeg passerer de såkalte "red-light" områdene er det umulig å legge merke til mye naken hud. 
Etter mørkets frambrudd starter det hele.
Den pornofiserte nakenheten.
Kjønnsmarkedet.
Salg av sex.
Salg av kropp.
Salg av følelser.
"Tøm og røm", eller hva det nå er man kan kalle det. 
Om prostitusjon hevdes å være verdens eldste yrke er det ikke det jeg tenker på.
Noen tviholder på myten om den lykkelige prostituerte.
Kanskje en nødvendighet for å legitimere handel med menneskekropper.
Det er utrolig egentlig at vestens befolkning og i særdeleshet de mennene som benytter seg av disse jentene ikke har kommet lenger hva menneskesyn angår. For meg framstår det underlig.
Ingen, absolutt ingen får meg overbevist om at dette er noe mennesker velger selv.
Nei, det er når du ikke har noe valg du havner der.
Fattigdom.
Fattigdom.
Fattigdom.
Den har dessverre verdenssamfunnet kvantesprang og hoppe før er utryddet.
Ille er det at så mange i mellomtiden blir utnyttet på grunn av den.
Medmennesker. 
Skjebner.
Menneskeskjebner.
Menneskeliv.
Individer med sjel, følelser og tanker akkurat som meg selv og alle andre.
Det er dessverre fortsatt slik at landet regnes som verdenshovedstad for sexturismen.
Likevel synes jeg det er viktig å få understreket at her finnes mange mange mange andre typer turister også. Landet er en oase av vennlige, gjestfrie mennesker. Strendene og havet ei lise.
Maten et funn, og i det hele tatt finnes priser som passer mange typer lommebøker.
Også dem som ikke er så feite. Det er blant annet derfor undertegnede drar hit.
 
Blant annet helsepensjonister som meg selv.
Når jeg vasset ut i vannet for å bade en av gangene her om dagen hørte jeg på klingende kristiansandsk: "De e sabla mange gamle damår på ferie her"...
Jo, vi er en del. Det er klart, men her er betydelig flere gamle menn.
Jeg skal ikke tillegge ungutten et grøss eller noe. Stemmen hørtes mer konstaterende ut.
Jo, her er ikke som på Patong eller Pattaya og takk for det!
Ikke en mafioso type å oppdrive akkurat der ute ved Ao Takiap.

Også i dag var det et fredens paradis. Den store nydelig buddhaen i gull står der og skuer utover havet, med sine håndflater vendt mot verden. Vakkert og betagende. Jeg er så utrolig takknemlig for å få oppleve sjelen på det stedet. Måtte masseturismen aldri ta knekken på idyllen.
Vandre til lunsj, og spise sammen med hundrevis av thaier som har fri på lørdag.
Jo, det det har vært en bedagelig opplevelse.
Måtte det fortsette sånn.

Ha god helg der heime.

 
 Synnøve S

07 november 2012

FORWARD...


Foto: Fra NRK's nettside
 
I mitt knøttlille hjørne av verden sitter jeg og ser Obama framføre takketalen sin direkte.
Opplevelsen er fin selv for meg som ikke er amerikaner.
I Amerika dette landet som har vært en del av bevisstheten min hele livet, har jeg aldri vært.
 Likevel er det slik at mye kommer derfra, og den som ikke lever i vakum blir påvirket på godt og vondt. Slett og rett ville det vært idiotisk av meg å hevde noe annet.
 Om jeg  noen gang kommer til USA vil tiden vise.
Det hender noen av oss venninnene snakker om en tur til det store eplet. 
Enkelte sier meg at med min reiselyst og nysgjerrighet på verden går jeg glipp av noe hvis jeg ikke drar. Gjør jeg det tro?
 
Jeg er fortsatt i tenkeboksen...
 
 Mens det har lysnet litt utenfor har jeg tidvis følt meg løftet av Obama's ord.
Når han snakker om håp for framtiden og styrken i håpet kjenner jeg ordene igjen.
 
Den som ikke har håp, har ingenting.
 
Synnøve Sætrum
 
 
 
 
 
 
 
 
 
 
 

06 juni 2012

OM YTRINGER, TANKETUMLERIER OG SKRIVING


    I
    OM JANTELOVEN OG INTISAR SHARIF ABDALLAH
    Enkelte ganger kan gode venner være skikkelige gledesspredere...Uoppfordret også...
    " Du mener virkelig du, og hvemsomhelst har rett til ytringer, legge hodet på bloggen, skrive det du reflekterer ut i et uendelig cyberunivers. Frimodig og i det hele tatt, ja du skjønner hva jeg mener, ikke sant?" Sant og si så forventet jeg meg ikke den. Siden jeg kanskje ikke legger mine bloggnotater den helt store vekten innenfor verdensskriveriene. Denne gledessprederen kjenner meg godt nok til å vite at om jeg tier betyr det ikke nødvendigvis at jeg samtykker. Men, mer reflekterer eller noe. Fortsettelsen ble:
    "Hmmm.. jammen er du noe for deg selv men har du glemt regelen?
    Den med det at du ikke skal tro det. Du skal ikke tro du er noe."

    Jantelovens punkt en når jeg tenker etter.
    Stikk i strid med kommentaren fra en annen leser:
     "Hvordan går det med boka de?".
    Til lags åt alle kan ingen gjera, det er no gamalt og får so...
    Vel, vel. Jeg vet ikke jeg.
    Ikke skriver jeg skarpt politisk eller erotisk(pornografisk heter det visst egentlig..).
    Ei heller om utseende eller interiør? Så hva er det da man kan brenne ut med?
    Er det i det hele tatt noe mer å blogge om liksom? Eller ikke på liksom...
    Merksnodig tanke, men for all del jeg vet jo man har henrettet mennesker for mindre.
    Selv om jeg ikke føler meg spesiell, kontroversiell eller i noen form for livsfare. Jeg har fått noen tilbakemeldinger som går på å være noe abstrakt, for høy, eller for dyp. Men, ok det kan jeg leve med. Hvordan skulle alternativet eventuelt sett ut ja, og nok om det ?

    I samme pusten fra gledessprederen ble det bragt for mitt øre at jeg ikke måtte være overrasket over et par tre hatbrev og noen trussler. Så lenge jeg skulle være utdannet nok til å vite hvme jeg provoserer. Vel, jeg har ikke skrevet så mye om mullaeners eller for den saks skyld kristenfundamentalister kvinne- eller menneskesyn. Jeg har slurvet, og slett ikke skrevet noe om Amnesty International som jeg faktisk støtter. Såpass at jeg sender noen brev til rundtomkring i verden hvor mennesker sitter dømt til døden. Hvorfor? Fordi jeg ikke kan finne en eneste god grunn for dødstraff. Den unge trebarnsmoren Intisar Sharif Abdallah er altså dømt til døden ved steining, og det fordi hun er mistenkt for utroskap... Jeg
     har skrevet under på Amnesty International's kampanje hvor de krever at Intisar Sharif Abdallahs dom skal oppheves og at hun må løslates med det samme. Videre krever AI det at Intisar Sharif Abdallahs barns behov skal tas hensyn til. Dødsdom er brudd på retten til liv. Henrettelse av en ammende mor er forbudt ifølge internasjonal lov. Så Ytringstedet, dvs jeg, krever sammen med AI at den sudanesiske regjeringer etablerer en offesiell stopp på henrettelser og også avskaffer dødstraff fullstendig.
    Igjen, bare så det er presisert så slutter jeg meg til alle Amnesty International's krav i denne saken. Noen som blir provosert?
    Det får våge seg.
    Slett og rett.
    Jeg er mektig provosert over den dødsdommen, og nå har jeg sagt det på Ytringsstedet,
    for det er når alt kommer til alt min blogg.
Antakelig virket jeg mer enn provoserende på folk flest.
Hva er en provokasjon eller flere egentlig? Hva er folk flest?
Er det sånne FRP-folk-flest?
Eller er det noen andre?
Snakker man om dem som kun er opptatt av veger, brennenvin- og tobakkspriser og for ikke å snakke om hvor redde de er for det fremmedartede?
 'Folk flest' ja. Er det disse som blir spurt når man på nyhetene melder at Høyre og Fremskrittspartiet pr. i dag ville hatt rent flertall på Stortinget?
Eller hvor kommer egentlig disse spørreundresøkelsene fra?
Hvem er bestilleren?
Kapitaleierne, høyresidens medlemmer, eller media selv?
 Hvem sier hva til hvem hvor, hvordan og hvorfor?
Jeg roper med siste pust av min stemme; - hvor er de skjerpede kritiske hoder?
    Og: "Du får ikke lov til å gå der og glemme"....
    Jeg tenker nå endel på hva som skjer i de uformelle rom, der de'rette' personene slafser kanapeer og annet med andre mulig 'rette' personer. Der pengemakta sitter og rår.
    Setter man noen ganger konsekvensene for det vanlige mennesket på dagsorden når kapitalismen til fulle viser at den ikke fungerer.
    Euroens avkastning er i nød, den største også.
    Profittmaksimeringen er belemret med den ulempe at den faktisk ikke vokser mot uendelig inn i himmelen. Det var det der med krysningen mellom tilbud og etterspørsel.
    Ok, om det bare var sånn, men så var det dette med spekulantene da. 
      Hauk over hauk. Hver for seg selv, og berge seg den som kan.
    De andre, ja de andre får bare fare.
    Menneskeskjebner, hele generasjoner kassert direkte etter endt utdanning. Ofret som usysselsatte (ubrukelige) på kapitalens alter.
     Har vi ikke sett det før? Hørt det før? Likevel fosser Høyre fram. Ubegripelig for meg. De er jo for dette vanviddet. Eller er det virkelig sånn at de som flesker seg i Norge er blitt så feite og bare vil ha mer uansett hva det måtte bety for andre menneske.
    Solidariteteserklæringene bruker man til å tørke seg bak med!
    Jo, Europa er et lystig skue for tiden.

    Eh, nei tilbake til gledessprederen 'min'...
    "Du som er singel, og uførepensjonist.
    Hvorfra har du fått den vrangforestillingen at du har noe som kan bringes til torgs når du sitter i den posisjonen? Da skal du jo fakta sitte hjemme med bøyd nakke, holde trut og slett ikke tillate deg å ha det godt som du har det.
     Særlige ikke nå som det er krise.
    Rentefoten går opp, og Europa snart nedenom.
    Tier du ikke nå blir det snart din tur. Du skjønner vel det?"
    Jante igjen, og det nesten ordrett fra flyktningen som krysser sporet.

    II
    OM FASCISME, RETTSSTATEN OG Å VÆRE KLOK...
    Hva vil det si å være klok? Hvem definerer egentlig det?
    Og, hvem kan definere et menneskes verdi egentlig?
    Noen påberoper seg jo evnen og agerer deretter.
    Det later til å handle om bevegrunner og egenskaper hos den enkelte.
    For meg høres det underlig ut at en massemorder kan bruke feminismen som grunn for bestialske umenneskelige handlinger.
    Når professorer plasserer samme gnomen inne i fascismens landskap virker det mer troværdig.
    Samtidig som det er et skue å se hele den norske rettstaten behandle denne fjompen med den største verdighet. Jeg fristes, antakelig som mange andre til å si: Er det ikke bare å få bura han inn for godt og ferdig med det. Selvsagt  ikke en rettsstat verdig.Folk skal få prøvet saken sin uavhengig av hva de har gjort, også en massemorder. Det er en av sidene ved et humant system. Men, det er underlig mye av det som skjer der inne i rettssal 250. Noen ganger tenker jeg på Ambjørnsens "Elling", og det med marginene som er så små fra det ene til det andre. Uansett så synes det som om den som isolerer seg på gutterommet. . . Skjønner?

    Har sagt det før og sier det igjen: Det er viden kjent hva de gjorde nazistene og facistene under 2. verdenskrig, og hva de fortsatt gjør. En trenger ikke så veldig mye historiekunnskap for å vite hva som skjedde med jøder, sigøynere, homofile og psykisk utviklingshemmede under andre verdenskrigen, eller hva de ville gjøre med muslimene (i tillegg til alle de andre) hvis de fikk sjangsen igjen. Grøsser når man tenker på det.
    Skummelt er det at disse folkene beveger seg i en skyggeverden på nettet.
    III
    LITT OM PROSJEKTET...
      Så jeg sitter her og tenker på hva som er viktig, hva som er prosjektet egentlig? Og jeg kjenner jeg vakler, blir usikker og lurer litt på om de skal få 'sin rett'.
    De som mener at en for enhver pris ikke skal inbille seg at noen bryr seg om det en fører til bloggs. Siden jeg vet det ikke er helt sant. Det hender jo til og med mer enn en gang at bloggtekster blir referert i avisene, eller andre steder. Blogger.com statistikk over oppslagene på Ytringsstedet.Statistikken viser at mange oppslag i USA. Hvem er egentlig disse amerikanerne? Er det lesere, eller tilfeldigheter? 
    Lytt til det som ikke blir sagt av den indre stemmen!
    IV
    MIN AUTONOME LINGVISTIKK...
    Jeg skriver og dermed er jeg.
    Prosessene ved pc-en er min 'autonome lingvistikk'.
    Eller sagt på en annen måte, et slags lytt til det som ikke blir sagt.
    Skriving handler blant annet om (for meg) egenskaper ved abstraksjonene, eller sagt på en annen måte konnotasjonene eller det som sies utenfor ordene eller mellom linjene.
    Forenklet sagt: Tanke, tastatur, skjerm, skjerm, tanke, tastatur osv.
    Noen ganger planlagt, andre ganger blir teksten helt til mens timene bare går.
    Kan huske jeg har stusset over den slags uttalelser fra forfattere.
    For jeg vet jo at skriving også er hardt arbeid.
    Konsentrasjon, og selvdisipling.
    Men, for all det i god miks med undring, kreativitet og den store gleden.
    Jeg vet også at uti lingvistikken strides de lærde.
    Russ Rymer kaller den (lingvistikken) det "trolig mest omstridte feltet i akademia, dynket i blodet til poeter, teologer, filosofer, filologer, psykologer, biologer, antropologer, nevrologer, samt hva blod som kan fås ut av grammatikere". Jeg bare tar det til etterretning som man sier, nå i disse rettssaks- og streiketider. For meg gjelder det å holde tunga i rett munn og fortsette lytte til betydningene i det som ikke blir skrevet, eller sagt.
    Om det man skriver alltid treffer leseren er en annen sak. Du kan være rimelig abstrakt sier en annen leser. Hvilket jeg selvsagt synes er veldig hyggelig. Ei av venninnene mine sa:
    "Du skriver jo ikke for ungdomskandidatene".
    Som skrevet, jeg har tungt for å se for meg den ene eller andre.
    Og, noen ganger blir teksten noe jeg slett ikke hadde tenkt meg. Ganske hode og haleløst, men likevel med innhold og budskap. Som denne her.
    Kanskje det skyldes Venuspassasjen?
    Siden det er over hundre år til neste får jeg ikke sammenlignet.
    Her er det bare å spenne på seg turskoene.
    Ut å gå, for som han omtrent synger det Tønsbergs store sønn:
    Ingen tvil, det er for sterkt, gi meg en dags pause!

    Synnøve Sætrum


    Sitat




17 januar 2011

Istappene eller: Manipulerende mennesker


(Foto: William Larsen)

Den aller viktigste siden ved livet er samspillet med andre mennesker.
Familie og gode venner er en gave  jeg er så heldig å ha fått oppleve mye i min tilværelse...
Spesielt viktige er de personene som er grunnen til å stå opp om morgenen. Mange ganger i løpet av ei uke står jeg opp og tenker på at i dag har jeg en avtale med et eller flere mennesker som representerer og betyr noe godt for meg. Samhold og ærlighet er viktige sider ved de gode relasjonene.
 Mennesker som ikke er der for tidtrøyte, bestemte formåle eller en eller annen skjult agenda. 
De menneskene som gir følelsen av "swing" i tilværelsen, tilfører en energi og gode følelser for dem og en selv. Medmennesker som får tiden til å leve.
Gode reale venner er den helt uerstattelige konstanten i livet mitt.
Det finnes mange å være takknemlig for.

Ikke så mange, heldigvis, men noen få ganger er det ikke sånn. Det er når man møter et menneske som tilsynelatende virker både positiv og real og morsom kanskje. Men, likevel ...
Disse menneskene gir dårlige følelser i meg, får selvtilliten til å synke.
Jeg har heldigvis ikke opplevd det så mange ganger, men noen ganger vet jeg gjerne etter et lite stykke tid at jeg høyst sansynlig er utsatt for et manipulerende menneske.
Målet for et manipulerende menneske er alltid å vinne.
Få siste ordet.
Være bedre enn.
Større enn.
Sterkere enn.
You name it, listen er uendelig.
Poenget er at den som blir utsatt for manipulering alltid forsøkes dyttet under den som manipulerer.
Det kan være skjulte taktikker og agendaer som rettes mot deg for å oppnå en bedre posisjon, men du merker at noe foregår. Man merker intuitivt at mennesket har en skjult aggresjon som blir rettet mot en selv. 
Ofte er det ingen åpenbare grunner til at det skal være slik.
 Det gjør det likevel ikke mindre virkelig.  
Man utsettes for dette ullne som du ikke helt får tak i, men bare vet helt bestemt er til stede.
Alle varselbjellene ringer, nettopp fordi man blir utsatt for et slags angrep.
Min opplevelse er at manipulerende mennesker lyver.
Det være seg for å fremstå som bedre enn de er i virkeligheten, eller de lyver meg rett opp i ansiktet om både meg og seg selv. Smisk er et ord for det jeg mener, og det er relativt lett å gjennomskue.
Det smiskes for å skape tillit, og gjennom det kontroll på et senere tidspunkt. 
Løgn om andre, servering av usanne rykter er et typisk trekk.
Eller å framstille andre som om de virkelig vet noe om dem, men sannheten er at de ikke vet noe som helst. Deler en "hemmeligheter" eller "sårbarheter" kan man være nesten sikker på at det blir brukt mot deg ved ensenere anledning.
Å unngå å fortelle sannheten er en måte løgn slike ofte benytter seg av.
En får bare del i  fragmenter av informasjon om vedkommende, og på den måten manipuleres det fram en person som i virkeligheten ikke finnes.En får ikke tak i hele bildet.
Noe manipulatoren gjør for bevisst å beholde posisjonen.
Som om han/hun er redd for en eller annen type dom eller noe annet om hele bildet kom til syne.
En blir distrahert av manipulerende personer.
Midt i en samtale om noe vesentlig eller sårbart, kanskje noe som berører personlig,
kan hun eller han plutselig bare vri samtalen over på noe annet.
Forsøke å fjerne fokus på det som var viktig. En firnurlig teknikk for unngå sannheter om seg selv. Samtidig som mennesket med dette indirekte helt klart sier at det du snakker om er uinteressant eller ubetydelig.
Vagheter er en annen ting disse er eksperter på. I stedet for å være ærlig i det som blir sagt så kommer det ut noe mumling og vagt, slik at man ikke får tak i hva vedkommende egentlig sier.
Dette er jo som kjent en metode for siden å kunne si at det er den andre som oppfattet feil.
Som om ikke det er nok, så er det dette med skylfølelse.
Den som manipulerer kan finne på å drite deg ut offentlig, eller beskylde deg for noe som ikke er sant.
Det gjør deg passiv, og det åpner for enda mer manipulering.
Skyldfølelse er jo forgjengeren til skammen, og den som skammer seg er et lett offer for manipulatoren. Sarkasme følger gjerne i kjølvannet.
Manipulatoren med stor M snakker til deg som om du er syk.
I vårt samfunn er det dessverre slik at da er du å oppfatte som underlegen og lavere på rangstigen enn om du er frisk. Om det virkelig er sykdom inne i bildet er helt uinteressant for manipulatoren.
Uttalelser som: "Jens er syk, ikke hør på ham", eller : "Hun er syk i hodet" .
Eksemplene er mange, men manipulatoren bruker  denne hersketeknikken for å skape underlegenhetsfølelse og skyld.Bruk av krenkelser overfor det mennesker ikke kan styre (dvs. helsa eller utseende) er noe av det som virkelig setter den som blir krenket på defensiven. Og denne kan fort bli møtt med:
"Jeg sier det bare som det er!".
 Manipulerende mennesker bagatelliserer, nekter, inntar offerrollen,
 rettferdiggjør og skylder på andre for egen atferd.
De spiller uskyldig, eller ignorerer.

Tja, jeg kunne vel ramset opp mange eksempler på manipulering. Trukket inn hendelser i mitt eget liv, men lar akkurat det være.Ikke noen grunn til å henge ut folk på blogg. Det er ikke det jeg er ute etter.
 Fikk bare en plutselig lyst til å si noe om den delen av livet også.
Man kommer jo ikke utenom at ikke alt alltid er rosenrødt.
Jeg tenker heller ikke at jeg alltid er uten disse egenskapene selv. Alle mennesker har vel et snev av maipulerende atferd i seg. Tror det er normalt i forhold til selvhevdelse. Men, da mener jeg den som er sunn. Som jeg ser det  er forskjellen mellom det normale og det manipulative den skjulte aggresjonen som ligger i bunnen hos den som manipulerer.
Det er sånn at når noen prøver å manipulere meg, når jeg får mistanke om det så dukker det alltid opp med følelsen av at det er noe galt. Ubevisst oppfatter jeg aggresjonen som blir rettet mot meg, før bevisstheten skjønner det.

Dessverre er det slik, i alle fall for meg, at når jeg kommer i kontakt med et manipulerende menneske så havner jeg ofte (til å begynne med) i en defensiv situasjon.
Ok, de finnes over alt.
På teateret eller i butikken eller på trenigsstudioet.
Akkurat i de situasjonene gidder man ikke forholde seg til dem akkurat mer enn nødvendig.
Men, noen ganger finnes de i situasjoner hvor du må.
Noen ganger kan man ikke snu ryggen til sånn uten videre.
Da kan det være greit å stole på seg selv. Være glad i seg selv. Ha gjort noe med sitt eget selvbilde. Manipulatorer er eksperter på å plukke ut mennesker om strever med akkurat det.
Man kan stille spørsmål som:
Hva sa du egentlig nå?
Vil du forklare meg det?
Hva mener du med det?
Unnskyld jeg hørte ikke?
Kan du gjenta det du sa nå?
På den måten kan man sikre seg litt mot å bli manipulert. Slike spørmål kan være motvekt til bortforklaringer, eller forsøk på unnskyldninger fra den som manipulerer. Vansklig kan det være, men jeg finner det helt greit å stå på sitt. Vise at man mener mennesket gjør noe uriktig. Ikke miste fokus på det.
Man har sin soleklare rett til ikke å bli herja med av disse menneskene.
Jeg mener, sier et menneske noe stygt til deg, så sier det noe stygt. Intensjonene er da helt uinteressante. Stygt er stygt.  Noen ganger er konfrontasjon helt nødvendig.
Ofte er det også slik at om en kan utvikle selvironien sin holder manipulatorene seg vekk.
Eller om man er mer oppmerksom på hva som skjer rundt en. Manipulatoren forsøker seg nesten alltid på "folk som ikke følger med". Man blir gjerne møtt med "hadde du fulgt med så hadde du visst at", eller "du følger aldri med så det kan du ikke vite noe om".
Jeg liker ikke feighet, jeg avskyr løgn, og liker manipulasjon enda mindre.
 Med det mener jeg mennesker,
som det ser ut for meg har et behov for å vinne med den hensikt å trykke andre ned.
Få det siste ordet.
Ha rett selv om ting er galt.
Aldri gi seg, og bruke andre mennesker på veien for å få dette til. 
Osv..osv...

Oi oi, dette ble en helt annen tekst enn det jeg hadde tenk da jeg satte meg til tastaturet. Tanketumletekst av det litt alvorligere slaget. På skrivekurs en gang ble jeg fortalt at det er bra å lytte etter det den indre stemmen sier. "Det blir det tekster av", sa de vise. Noen ganger eller nei, mange ganger er det helt sant.
Men, nå skal jeg ut på broddene og skaffe nødvendigheter til middag.
Jeg får gjester av den uaggressive og ærlige sorten mennesker.
Skøyteisen må være helt glitrende for dem som er interessert i den typen ekstremsport.
Jeg eldes bittelitt og står over.
Passer på lårhalsene.

Og sånn går no dagan!

Synnøve Sætrum

10 oktober 2010

Når selvstendighet, integritet og styrke går over til uselvstendighet, selvutslettelse og svakhet.


Jeg betrakter selvstendighet, integritet og styrke gå over til å bli uselvstendighet, selvutslettelse og svakhet. Noen naturlov er det ikke, men i løpet av livet har jeg erfart det selv, og jeg har sett venner erfare det samme. Her jeg er nå har jeg rollen som betrakteren, og er den som ser tragedien utspinne seg utenfra. Å være vitne til at noen overtar et menneske hundre prosent er trist. Det finnes andre ord for det. Bestette. Intervere.Hjernevaske.Undertrykke. Overkjøre.... Jeg skal ikke ramse opp flere ord. Bare å fylle på lista for den som vil.Jeg ser på i undring og aldri så lite sorg.
Jeg forstår det ikke når mennesker som i utgangspunktet er sterke og selvstendige starter en, i alle fall tilsynelatende, totalt selvutslettende vei.
Kan det være mulig at de ønsker det selv? Velger det selv?
 For hva? Forelskelsen? Kjærligheten? Sanseligheten?
Er det noen av delene i det hele tatt, når det er det man ser skjer?
Er det normalt, eller noe annet jeg ikke vet navnet på å forandre hele seg fordi ,"den elskede" vs ønsker det?
Nå er ikke jeg eksperten på dette her,men jeg vet jeg ville begynne å lure hvis partneren min ønsket jeg skulle forandre det meste ved mitt utseende, min vennekrets (særlig de nærmeste) og min familie. Jeg tenker da særlig på følelsene mine i forhold til disse menneskene som har vært meg nære hele livet i alle årene før denne kjærligheten dukket opp.
Hvis partneren min satte de jeg er knyttet til i en slags fiendeposisjon til menneskene i livet mitt, da ville varselklokkene ringe...
Som oftest gjør de det til slutt for de aller fleste. Det som er så tragisk er at disse mindre snille menneskene får ødelagt og kødda med så mye først.
Tragisk. Tragisk. Tragisk.
 Fenomenet har jeg sett flere ganger i mitt liv. I forskjellige forhold og settinger, men noe er alltid felles.
Det skjer noen ganger når snille mennesker forelsker seg hodestups i ikke fullt så snille mennesker(for å si det litt forsiktigere enn  nødvendig kanskje). For meg synes det ikke særlig snilt å forsøke forandre den en elsker til noen den ikke er.
Jeg forstår i det hele tatt ikke at man skal begynne å forandre på den man er forelsket i. Når man gjør det, er man da i det hele tatt forelsket i personen i seg selv, eller er det i et potensiale?
Noen ser ut til å tro de er gud somn,med all rett omskaper offeret i sitt eget bilde.
I den sammenhengen er det, som jeg ser det, livsfarlig å snakke om potensiale.
En person er en person er en person. Et menneske er et menneske er et menneske.
Ikke et potensiale. Eller er det noe i det der om at vi blir alle født unike, og så dør vi som kopier?
Hvis det er sånn, så er det mer enn dypt tragisk. Jeg forstår ikke hvordan man kan bli forelsket i et potensiale. Kjærlighet er ikke maktutøvelse for meg. Det er respekt for den sjelen jeg møter.
Den jeg ser bak alle ytre staffasjer eller ikke staffasjer, skavanker eller ikke skavanker.
Fasade er bare fasade. Noen jeg vet om har masser av den, og strever seg ihjel for å holde på den.
Spiller på glatthet og overfladisk sjarm.
For å skjule hva egentlig? Egoismen? Storhetsvyene om egen personlighet og utseende? At det  er plukk råttent bak der? Eller kanskje bare det er redsel for å vise hva man egentlig er lagd av?
Et elendig selvbilde, eller et sinn som føler seg utsatt for komplottet, hvis noen stiller spørsmål ved det hun eller han driver med. Hun/han synes jo mene å ha full rett til å forandre og manipulere,styre og tråkke på andres liv og følelser. Det er jo allikevel ikke deres skyld. De ser ingen grunn til å be om unnskyldning for noe. Går du disse personene etter i sømmene finner du ofte ut at de aldri har bedt noen om unnskyldning i hele sitt liv.Det er jo likevel alltid alle andre sin feil at ting går galt.
De er jo ufeilbarlige, og i egne øyne perfekte.
Hva vet jeg?
Jeg har undret meg over det der ei stund nå....

Og, kanskje jeg har forstått litt hva det handler om likevel?

En gang et godt stykke tilbake i livet, var jeg i klørne på en mann som hadde noen av disse egenskapene.
I årene rett etterpå lurte jeg ofte på hvordan det kunne være mulig at sterke meg skulle rote meg borti noe sånt. Der jeg er i dag, tror jeg det er noe som kan skje med alle under gitte forutsetninger.
Disse menneskene spiller et spill som til å begynne med kan synes som intens forelskelse og altoppslukende kjærlighet. Hvem vil vel ikke ha det?
Når en en gang har opplevd den store forelskelsen vil en jo gjerne gjøre det igjen. Mer honning takk!
Jeg for min del kommer fra et miljø med snille menn i familien, og jeg har snille anstendige mannlige venner. Så da var jeg et enkelt offer. Hvordan skulle jeg kunne vite at det jeg trodde var kjærlighet og oppmerksomhet bare var et spill som kun handlet om denne personens kretsing rundt seg selv. Nyansene er hårfine. Det er vanskelig å vite det til å begynne med. Når man er stormforelsket ønsker man jo dessuten å være sammen med den utkårede så mye som mulig. Helst hele tiden.
Verden blir liten inni konkongen, samtidig som den rommer alt.
Jeg så ingen tegn til å begynne med, annet enn et lite: Dette er for godt til å være sant!
Det var det. Egentlig var det den første varsellampa som burde lyst. Jeg skjønte det ikke før senere.
Da var jeg rotet inn i et nett av isolasjon, sjalusi, intimitetskvaler, og mye mye mer.
I dag ser jeg tegnene bedre.
Er mer oppmersom, og jeg ser det når mennesker jeg er glad i blir utsatt for dette.
Det er veldig vanskelig å få formidlet det en ser, for den som sitter i det har vanskelig for å tro det likevel. Men, jeg vet!

- Det er en stor oppgave å ta over et menneskes tilværelse 100% . Refleksjonen kom fra ei venninne over kaffekoppen, i filosofikroken i går. Jeg kunne bare nikke og være enig med henne.Vi har sett fenomenet utspinne seg begge to. Går det an mener jeg, å overta styringen i et voksent menneskes liv? Totalt? Eller er enkelte bare glad i å bli tråkket på? Velger de det selv? Jeg har vanskelig for å tro det, men hvem vet? Jeg er jo ikke allmektig.

Det skal undre meg mye om mennesker i den situasjonen ønsker å være der.
Ja, nå vet jo ikke jeg alt om hvordan folk vil ha sine forhold, det skal jeg ikke uttale meg om.
Siden jeg ikke lever i tosomhetens vugge akkurat for tiden burde jeg kanskje holde helt tyst, og ikke ytre noe som helst. Som jeg leste et annet sted her ut i bloggverdenen, så er det beste bare å stikke hodet i sanda og ikke bry seg. Så slipper man ubehag og greier.
Hmm... Hva slags venner er det egentlig?
Er det sånne jeg vil ha, egentlig?
Det høres jo ut som en dårlig utgave av eldgamle romantikk!
Ikke forstyrr, hun har funnet lykken!
Elsk din mann og stopp hans hoser, så skal du vandre på røde roser!

Venninnen min sa videre at hun også hadde den tendensen at hun begynte å forandre på en partner med en gang, som mange kvinner har det sa hun. Og, noen menn tenkte jeg. Jeg har jo truffet en i alle fall.
En jeg i dag er utrolig takknemlig for at jeg greide gjennomskue. At han røpet seg før jeg var helt surret inn i alt. Det var et helvete å komme seg derfra, men ikke annet å gjøre enn akkurat det.
I dag ser jeg en kjær venn stå midt i noe som for meg ligner så til de grader på det jeg selv opplevde.

Jeg betrakter selvstendighet, integritet og styrke gå over til å bli uselvstendighet, selvutslettelse og svakhet.
For hva?
Kjærlighet?
I så fall finnes det et slag av den som jeg ikke tror på. Ikke under noen omstendighet.


Synnøve Sætrum