DET UMULIGE

Det finnes en glede, men den er velsignet,
en trøst i denne sorgen.
Hvor mange banale dager blir ikke strøket
ved et slikt endelikt! Hvor mye lede!

En dikter sa: "Kjærest
er den musikken som ikke kan høres."
Og selv tror jeg at det beste livet
er det som ikke kan leves.

( Konstantinos Petrou Kavafis,1897)

Sanne ord fra utrolig forfatter.
Jo, det finnes en glede og den er velsignet og trøst når man sørger. Enten over det som var og er blitt borte, eller det man ikke kunne nå eller få.
Banale dager, er de menneskelige dagene. De som bare flyter forbi før man enser at de er livet,og at livet ikke er en selvfølge.  Dagene en tror kjærligheten fortsatt er en mulighet, eller vet. For sånn er det å leve.

Det beste i livet er det som ikke kan leves, sier han. For noen dyp. For et vidd.

Synnøve Sætrum

TIL VELLYSTEN

 'Til Vellysten'skriver han, Kavafis, og jeg vet han har andre dybder og andre perspektiver enn mine. Men, det er for meg det som gjør denne lyrikken så genial, så sanselig.
Den formidler det forbudte, det uaksepterte, de hemmelige rommene. Som ikke nødvendigvis bare knyttes til seksuell legning. For når alt kommer til alt, hva er egentlig det?
Som kjærligheten har vellysten mange ansikter.
De henger sammen de to. Uatskillelige.

TIL VELLYSTEN
Gleden og essensen i mitt liv er minnet om de stunder
da jeg fant vellysten og nøt den slik jeg ville.
Gleden og essensen i mitt liv er også at jeg vraket
alle nytelser av kjærlighet som preges av rutine.

(Konstantinos Petrou Kavafis, 1917)

Synnøve Sætrum

Alt for lite sex

Det skrives alt for lite om sex hevdes det, og at samtidens forfattere ikke har det som skal til.
Ingen modige damer (eller herrer for den saks skyld) mer.
I tillegg stilles det spørsmål ved om engelskspråklige forfattere bruker dop som erstatning for sex?
'Bad sex Award' tillegges skylda for fenomenet.
Men: Er det mye enklere å skrive om dop, og om mennesker som doper seg?
Eller er det mer interessant? Jeg bare spør...
Er tematikken sex helt utslitt?
Kan det tenkes at en del forfattere bare er overstimulert av alle tabloide skriverier(les: tips og råd) om hvor ofte man bør stå på hodet i dusjen under korpuleringen,
eller hvordan få orgasme mens man venter på den neste plastikkoperasjonen?

Kanskje jeg skulle kaste meg på den nisjen og la det stå til.
Si noe provoserende, noe som damer med nesten fem tiår på baken burde holde for seg selv i det offentlige rom. Gjøre det til det nye store temaet for bloggen min.
Kunne vært fristende. Erfaringer har man da halvveis i livet.
Men, er de interessante for andre? Det er det store spørsmålet? Tenker svaret på det er neppe.
Den skal være god kunstner for å si noe allment om et tema som er så personlig. Virkelig å ha oppfattet noe ingen har sett eller hørt før. Anledningen til å ta fram det gamle munnhellet "tale er sølv, men taushet er gull" renner meg i hu. I en verden med så mange klisjeer ønsker i alle fall undertegnede å holde noe helt for seg selv.

Ha en god kveld, selv med alt for lite sex.

Synnøve Sætrum

Tidene forandrer ikke den gitte evighet

Sier den kloke forfatteren.
Hun har rett. De var langt nede da veiene deres skilte lag.
De ønsket det ikke. 
Men, livet er ubarmhjertig og tar ikke smålige hensyn
i konglomeratet av skiftninger og misforståelser.
Skammen snakket de ikke om, den tvang tausheten på dem.

Så arbeider de begge til livets overlevelse.
Dro langt bort, til det stedet de trodde det skulle ordne seg.
Det gjorde det ikke.
Det fantes ingen lettvinte løsninger.
Sent på sommeren vet de
følelsene av forgangenhet følger tiden som har skilt dem.


Likevel;
Tidene forandrer ikke den gitte evighet...

Synnøve Sætrum

I livets sjeldne øyeblikk

(Foto: Synnøve Sætrum)

De bare sitter der,

med livet i høysommer og vel så det.

Har ikke sett hverandre

på over to tiår.

Et pust i sivet i evighetsperspektivet.
Ingenting og alt.

'Evig nå' i livet...

Det nytter ikke å drømme seg vekk i forgangne tider tenker hun,

og strekker hånden etter hans. Stryker en finger over flaten...
Gjennom tynn hud og blodårer aner hun samme pulsen banke,

bak de kloke øynene skimter hun den unge sjelen…
Elskede sjelebror, dyrebare medmenneske.

Alltid, alltid lenge før han fant henne har hun vernet dette,

villet ham og bare ham …

I dette livets sjeldne øyeblikk

er tiårene i ensomhet illusjonen.

Synnøve Sætrum