TALE TIL DET RASJONELLE INDIVID

Kyss først
mine lepper
og jeg vil lære
din tunge å be

Hold så dine hender
over mitt hode
og jeg vil kjenne
det tynge

Spytt meg
mellom mine øyne
og mine tårer
vil drukne i din væte

Skjær fortiden
ut av ditt sinn
og du kan gjengjelde
sekundenes kjærtegn

Når så alt endelig
er vel til ende
får du begynne jakten
på ditt eget lille menneske

(Nils Yttri, "Jeg har sett strjerner som sluttet å slukne". Etterlatte dikt.2005)

Jeg skal ikke legge så mye ut om hvordan livet mitt var før, men jeg kan si så mye som at jeg levde slik at jeg til slutt fant livet meningsløst, og nesten ikke verd og ha. Å stå opp om morgenen var noe for viderekommende tenkte jeg, og jeg hadde ingenting å se fram til. Jeg var misunnelig på andre, og jeg følte meg nærmest utsatt for et komplott som handlet om at ingenting gikk de vegene jeg ville. Sånn er det for noen når en er i ferd med å bli syk. Depresjoner kan ha så mange slags ansikter. Jeg visste bare ikke at det var det som var årsaken. Jeg trodde det skulle være på den måten livet, og jeg lette etter mulige utveger, og mulige forklaringer på hvorfor jeg så tilværelsen så svart. ”Skjebnen kan være en knallhard markkryper”, som Nils Yttri uttrykker det, men det finnes mye livsmot og glede i å ha sett ”stjerner som sluttet å slukne”. Det ble til slutt trøsten, håpet og det nye motet.

Den er heldig som er langt nede og blir bra igjen. For mitt liv er det en av de viktigste erkjennelsene. Dyptfølt og gjennomlevd. Ikke gjennomreflektert. Refleksjonene blir så lenge jeg er. I dag har jeg livserfaring nok til å vite at å kutte seg i fingeren faktisk gjør ganske så vondt, selv om en annen har amputert hele armen. Det er lov å bruke hodet, ta seg selv på alvor, og ikke se motsetninger mellom det og å bry seg om andres liv. Jeg er uføretrygdet på grunn av ulike helsemessige skavanker, men har det bra. Jeg synes jeg må ha lov til å si det. Selv om jeg ikke deltar i det ordinære arbeidslivet. Det er flott, og utrolig flaks for meg å leve i et samfunn som har et sikkerhetsnett når helsa av ulike grunner ikke er i hundre. Jeg må ikke ligge krumbøyd med utstrakt tiggerhånd på gata, eller be om almisser ved kirkenes nødstasjoner, eller andre steder hvor man deler ut sånt. Gjennom de yrkesaktive årene mine opparbeidet jeg meg trygderettigheter som fanget meg opp da jeg ble syk. Noe jeg for øvrig ikke hadde planlagt eller ønsket. Når situasjonen likevel blir som den blir, og en uventet gevinst innkasseres i det helsemessige lotteriet kommer tiden for å tenke om, og, ikke minst, tenke nytt.

Så jeg har det godt. Takket være så mangt.

Jeg har det for eksempel ikke som ungjenta Aisha som har savnet faren sin siden juni 2005. Han ble bare tatt av sivilt politi da han skulle med bussen. Ingen har sett ham siden, ingen vet hva som skjedde med ham og det årevis kamp til tross. Å forestille seg hva som skjer med et menneske som venter på at en sønn, datter, kone, mann, søster eller bror skal komme heim og denne ikke dukker opp kan jeg ikke helt sette meg inn i. Selv om jeg forstår det må være helt fryktelig, og en situasjon man håper og aldri komme opp i. Dette hadde jeg ikke visst hvis det ikke var for medlemskapet mitt i Amnesty International. I følge organisasjonen har det utviklet seg en slags offentlig aksept for vilkårlig tolkning av diverse lovverk rundt omkring i verden. Kampen mot terrorisme er ikke noe nytt som kom med 11.september 2001, men etter hendelsen har denne praksisen akselerert, og mange steder blitt et argument for å bryte menneskerettighetene. Jeg leser og ser at myndigheter rundt omkring bruker krigen mot terror som argument for å fengsle folk vilkårlig og uten lov og dom. Når en person blir definert som ”farlig” kan alt skje med disse. Selvsagt hender det nok at myndigheter definerer riktig, men denne store gruppen mennesker består også av folk som helt lovlig og fredelig engasjerer seg politisk i landet de bor. Det kan også være fatalt å oppholde seg på feil sted til feil tid. Hadde det ikke vært for Amnesty International hadde jeg ikke ant at over 400 mennesker bare har forsvunnet i Pakistan i ”krigen mot terror”, eller at 600 av de 800 som har vært på Guantanamo, år ut og inn blir løslatt uten dom, tiltale eller erstatning. Amerika i spissen." Frihets- og rettighetsnasjonen"...
I Egypt har unntakstilstandslover gitt myndighetene fullmakt for vilkårlige arrestasjoner i tre tiår minst. I England kan man anholde en mistenkt terrorist i 28 døgn uten framstilling for domstol og så videre og så videre og så videre… Sånt blir mange utsatt for dessverre. Jeg vet det, og jeg tenker på det rett som det er. Mange kjemper daglig for livet sitt rundt omkring på kloden. De fleste vil sikkert, som jeg, bare ha fred og ha det godt. Andre vil det annerledes, og griper inn i tilværelsen på måter som for meg er ganske ufattelige.

Senga mi var et trygt sted å sove denne natta også.Rulle rundt under kjempedyna mi uten å fryse et eneste sted. Vinduet står åpent, og jeg puster i frisk luft. Fuglesangen vekket meg klokka seks, men snudde meg rundt og sov noen flere timer. Uthvilt og fornøyd stod jeg opp sånn litt over elleve.
Dagen i dag er det viktigste. Det er den som teller når alt kommer til alt. Jeg øver og øver på både å være til stede i øyeblikkene i mitt eget liv, og på takknemlighet for det jeg har her. Faktisk har jeg gjennom år erfart at øvelsene gjør meg mer tilfreds med tingenes tilstand som de er. Det betyr ikke at jeg klamrer meg til øyeblikket av frykt for å se forover, bakover eller utover. Ikke i det hele tatt. Jeg har noen forventninger til framtiden, og erfaringene fra fortiden er med meg som den jeg er i dag. De er bra å ha. Det ligger mange ”nøkler” der til å være i dagen i dag.

Akkurat for dagen i dag gleder jeg meg til å synge med den stemmen jeg har, eller ikke har, alt etter øret som hører. Det skal bli riktig hyggelig å treffe venninner. Spise skal vi, og oppdatere hverandre om siste ukers ”kamper” og ellers gjøren og laden. Ikke de store tingene i verdenssammenheng. Jeg innser mine begrensninger og skjønner at jeg ikke alltid kan ta verdensaltet innover meg. Jeg vil ikke si jeg burde en gang, av den enkle grunn at jeg mener bruk av ordet burde gir stor grunn til enorm skepsis(men det er en annen refleksjon). Likevel:Uten meg er alt ingenting. Det er jeg som er senit for meg. Hvordan kunne det være annerledes?

Tilfreds uten å være selvgod er det noe som heter. Ydmykhet uten å være servil. Lykke uten eufori… Sånn er det godt å bare være.

Så før jeg roter meg ut på enda et refleksjonsjorde er det bare å si: Ha en god dag!

Synnøve Sætrum