Blomst fra ei vulkanøy i Atlanteren.
Foto: MEG
Tenker på sydens varme. Bilder av lange promenader, fantastiske måltider, hyggelige folk, perfekt reiseselskap, dager og kvelder i ren velvære. Alt godt som tenkes kan og vel så det. Tilværelsens overflødighetshorn i en verden hvor mennesker sliter for å overleve. Mange bukker under av både sult, sykdom, krig og terror. Jeg har tak over hodet, klær på kroppen, trygghet for økonomien enda jeg er kronisk syk. Jo jeg har da virkelig vunnet i lott i verdenssammenhengen .Både kvelds-drømmer og dagdrømmer. Spekulerer og tenker ut hvordan jeg skal få rå og mulighet til å være borte de mørkeste vintermånedene heretter. Det betyr at jeg må kutte ut noe, og jeg tenker det blir bilen. Har kalkulert meg fram til at jeg kan få en god vintertur av å droppe den utgiften. Kroppen en i ulage, jeg har søvnproblemer og vet ikke helt hva jeg skal ta meg til i dette nesten evige mørket. Jo da jeg vet det er mørkere i Nord-Norge, men der flyktet jeg nå fra for mange år siden. Bor i sør nettopp på grunn av klima. Sånn som det tradisjonelt har vært er det større sjans for sommer her nede. Det trenger de fleste. Vel, nå er det november og den mørkeste måneden. Jeg kjenner på meg at dette eksperimentet jeg nå holder på med lærer meg at det er eneste muligheten. Være heime i november, desember, januar og februar er ingen lys ide. Jeg prøver igjen fordi jeg har vært noen vintere i Thailand, bare for å oppdage at landet trekker i meg hele tiden. Det gode livet, den sunne maten, all masasjen, alle smilene, stemningen. I det hele tatt alt det som forandrer en for bestandig når det kryper inn under huden blir liggende der og rope, og jeg hører, og jeg lengter. Det er nemlig sånn at en ting er å sitte her i min verden om sommeren, reise på noen ferier utpå høsten, som jeg er uendelig takknemlig for. og tro det skal holde. Sånn er det ikke. Det blir mørkt og min deppresive åre blir større. Verken rundtomkring blir sterkere, og jeg blir passivisert. Blodtrykket går opp, og sukkeret like så. Ingen heldig utvikling. Selvsagt kunne jeg vært ute og gått hele dagen, men jeg greier ikke motivere meg til så mange timer. Det blir det plikttimen, og et par ganger i uka noe mer. Når jeg har selskap er det enklere, men den turvennen jeg setter mest pris på ser jeg ikke for ofte. De venninnene jeg har her, og som jeg har hatt mange hyggelige turer med er på jobb og da blir det som det blir. Begrenser seg. Nei, jeg er ikke noe god på tur alene.
Foto: Synnøve Sætrum
På den andre siden og jeg vet det veldig godt så har jeg fått reist også dette året. Jeg er heldigere enn de fleste med at jeg har fått anledning til å være mange uker rundt i denne verdensdelen.Har sett steder jeg aldri har vært før, og nyter minnene. Slikt er en stor gave, og jeg tar det langt fra som en selvfølge. Tenker bare at stjerene må ha vært meg nådig og jeg har fått min skjerv av noe veldig veldig flott siste året. Takknemligheten er veldig dyp.
Foto: Synnøve Sætrum
Halv ett om natta innser jeg at jeg må slutte. Må legge meg ned og la Ole komme... Viktig det nå
Akkurat her og nå tenker jeg på at søvnen skulle vært her. Skal på en lang tur i morgen og kommer ikke hjem før til natta. Det er fem timer til jeg skal opp og likevel skriver jeg. Er ikke sovnet. Har hatt tre havrekjeks med hjertegod margarin og et glass cola zero. Plutselig tok suget meg, og jeg forsøker ikke kjøre i meg så veldig mye usunt på kveldstid. Men det murret i magen og det betyr også søvnvansker, så da var det bare hente....
Foto: Synnøve Sætru
Men, nå virker alle gode tanker. Jeg kjenner dyp takk for livet mitt, at jeg kan stå på beina alt jeg feiler til tross. Enda mer takknemlig er jeg for kjærlighet, vennskap, familie og venner. Hva skulle vel livet vært uten alt???
Gode mennesker er en gave, det hadde vært tungt å skulle være ensom hver eneste dag. Jeg elsker dere inderlig alle sammen.
Synnøve Sætrum
TIME AFTER TIME
