19 august 2014

Solnedgang og spørsmål . . .

Solnedgang august 2014. 
Foto: Synnøve Sætrum


Jeg fotograferer en solnedgang og den minner meg om livet og medmenneskene. 
Lysten til å skrive noe om det melder seg. 
Døden har vært nærværende, og gjort livet sterkere.
Gjennom de andres død blir jeg minnet om min egen dødelighet samtidig som jeg fokuserer mer på dagen i dag. Det er så mange spørsmål, og færre svar. Å være et nordmenneske betyr å leve i fred, ha primærbehovene dekket og tid til å reflektere. Et udiskutabelt privilegium i en heller fæl verden. 

Her i mitt sjette tiår på jorda minner den sterke solnedgangen meg om at sommeren er på hell. 
Høsten er på vei, også i livet. Jeg merker det kjølige draget når jeg er ute. 
Over natta er det der, og ikke til å debattere med. Høstens kjølighet kjennes på kroppen. 
Konkret og abstrakt noe som er underlig å grunne på.
I livet har jeg ennå en anelse sommer i håret og håp i blikket.. 
Jeg tror fortsatt på kjærligheten som den eneste begrunnelse og kraft.
Jeg har ikke sluknet, men likevel;
-Jeg var jo nettopp så ung og hadde sterk tro på at det aller meste av alt ville ordne seg.

Mye gjorde og noe gjorde det slett ikke.
Så øver jeg meg på forsoning med det som gikk til skogs, og takke for det som ble bra.
"The power of now"... 
Fantasien strekker ikke lenger, om du skjønner?
 Omfavne nået og ikke grunne så mye at det blir gruble... 
Mitt indre summer noe som glipper.

Samtidig nyter jeg en solnedgang, eller noen lune timer på et berg.
Jeg lever, er ikke aske eller vind. Fortsatt gjelder det å samle øyeblikk en husker og leve mens en kan.

Menneskene som er gått ut av tiden forteller meg at siden blir alt ingenting.
Det er blitt litt for mange siste tiden.

Mye død, mye sykdom og noen svik fyrer på tankene som handler om være eller ikke være.
Døden smerter. Sykdom skremmer og sliter. Svik svir og suger krefter.
Noen ganger aner jeg ikke hvordan alt sammen skal håndteres 
Refleksjonene vandrer. 
Drømmene hvisker.
Jeg tråkker over terskelen til nye erkjennelser, og jeg nynner gamle toner.
 ...

Når noen går blir de som er igjen tydeligere for meg.
  Medmennesker er ikke den siste samtalen, men alle ord og handlinger gjennom hele relasjonen. 
Fortiden er ikke nåtiden. 
Like lite som dagen i dag er framtiden. 

Da jeg var yngre hadde jeg ei forestilling om at jeg kom til å bli sikrere med tiden. 
Finne svarene liksom.  
Det ble ikke slik.
Revolusjonært er det ikke:
Jeg fortsetter livet i spørsmålene !






Synnøve Sætrum