REISETID . . . . .

 

INNLEGG NR. 980...

 

Her kommer ingen protestaksjon om noe hyggelig skulle skje, men jeg jager ikke vindmøller.

Den spanske antihelten ordnet nemlig  det for meg. Innsikt og erfaring forandrer meg. Her sitter jeg noe bibelsk i kantene og tenker: Det er ei tid for å sørge og ei tid for å kjenne glede. Ei tid for å sitte stille, og ei tid for å reise. Ei tid for å leve, og ei for å dø.

 

Nylig fortalte jeg om planene mine til en gresk venn.

Han var meget forundret over at jeg som kvinne og i såpass høy alder tenker på å bryte opp.

Gjøre noe på tvers av konvensjoner og forventninger.

Være radikal, tøffere enn toget og dra ut og søke drømmer.

"Ikke tenk så negativt om landet ditt", ytret ham.

Jeg tror jeg skjønner perspektivet, selv om jeg ikke er gresk mann.

"Dere har gode sosiale og økonomiske betingelser, bra politikere i ledelsen", sa han (jeg håper det varer også etter valget... men jeg skulle ikke skrive om det nå...). 

"Det har ikke vi, men vi har varmen. Dere har vinter og snø, ingen kan ha alt"...

Sant nok, og jeg er veldig takknemlig for å være fra Norge.

Dette fantastiske rare, lille og trygge landet.

Randsonen i Europa. Jo, i det lotteriet har jeg virkelig hatt den store flaksen. Så langt !

Vi står ved skilleveien som nasjon. Valgene vil avgjøre om vi fortsatt skal ha det bra alle sammen.

Oi sann, der nevnte jeg det igjen.

 

Stortingsvalget til side...Jeg forsøkte forklare ham noe om hva det barske norske vinterklimaet gjør med fysikk og psyke, men vet ikke om jeg nådde inn. Om utmattelsen som følger med, og at valget etter mye tenkning (og til tider grubling) nå synes enkelt. Jeg kan bli sittende, delvis liggende og sove måned inn og ut mens jeg venter på døden, eller jeg kan gjøre noe helt annet. Som å leve, sørge for at jeg får lys og varme nok. Ta i tu, sloss for helsa, forsøke holde meg i livet så lenge jeg bare kan, og å ha gode dager den tiden som er blir meg til del.

 

Jeg vet ingen ting om lengde eller innhold, men har sterke anelser om eget ansvar midt oppi det hele.Dagen i dag kjenner jeg, men ikke kvelden... Sola skinner, men det skyer garantert over...Slipp kontrollen, minner jeg meg selv om! Jeg bare sliter meg ut om jeg forsøker holde tritt med alt jeg ikke rår over.Perspektivet betyr vilje til latter, bevegelse og liv. For jeg tror fortsatt på kjærligheten, gleden og mi tilmålte tid på jorda.Jeg har valgt, og nå pakker jeg bokstavelig talt sammen min trygge, vante tilværelse. Alt jordisk gods plasserer jeg på et lager, og så tar jeg opp i lufta om en måneds tid eller så. Vissheten om Bangkok trekker i meg. Jeg kjenner det. Verdens varmeste by er en del av min virkelighet. Hvem skulle trodd det bare for ganske få år siden?

Så må jeg bare kjenne på det jeg kjenner igjen i denne her...

Noe treffer, noe selvopplevd i andres tekst og puls...

Vi er like menneskene, og unike...

 

 

 

 

Skjønner at jeg eldes, at det er mindre tid igjen enn den jeg har fått. Sånn er det med livet. Noen ganger begriper jeg ikke hvor tiden ble av, at jeg har gått helt hit. Akkurat nå her ved skrivebordet kikker jeg på omgivelsene og vet det er midlertidig. Kun midlertidig. Som alt er. Denne sommeren har gitt mange påminnelser om det. Et kjært menneske er borte alt for tidlig, et annet kjemper mot livstruende sykdom. Et tredje er døende og så videre, og så videre. Det minner meg så til de grader om min egen dødelighet. At ingenting kommer til å være for alltid, og at det gjelder å utnytte tiden. Det siste tiåret har forandret meg i betydningen hva som er viktig.

Å samle i lader er ikke det som gir det gode liv. Jo da, man må ha anstendighet, tak over hodet og mat på bordet. Medisiner og inntekt. Selvsagt må man det.

Men, nei, jeg har ingen lengsler etter store palass fulle av "stuff".

 Vinteren som gikk satt jeg mye og stirret ut på snøen når jeg ikke sov, for jeg sover mye når det blir mørkt. Alt for mye. Så mye at det for meg blir både fysisk og psykisk skadelig. Det blir en negativ sirkel ut av den tilstanden. Jeg tenker: I morgen tar jeg meg sammen, kommer meg opp, gjør noe. Ut på ski, tenker jeg. Lev med det som det er. Men, jeg kommer meg ikke opp. Jeg kan ikke "bare ta meg sammen". Ei venninne foreslo at jeg måtte sjekke flere mulige diagnoser. Kanskje noe mer med utmattelse, eller fibromyalgi eller bivirkninger av vaksinen alle ble rådet til å ta for noen år siden. Bivirkninger av medisinene jeg har tatt i mange år er sikkert periodisk dyp trøtthet.

 

 

Poenget er til slutt:

Jeg er meg og bare meg.

Skrudd sammen og tenkende.
Følelsen av å være privilegert og ha et valg gir trygghet.

Jo, jeg kan forsøke det som motvirker og stagnerer sykdom.

...Sol, sunn mat og mosjon.
 

Ja det går an å pakke sammen og ta i tu om enn en er over femti, enslig kvinne og uførepensjonist.

Ingenting, absolutt ingenting varer evig , men så lenge jeg lever lever jeg.

Det er aldri for seint å forandre måten. 
Kanskje handler mangt og mye om erkjennelse og å ta konsekvensene av dem? Eller?
 

 Kahlil Gibran skriver kloke ord om selverkjennelse i "Profeten":
"I ditt hjertes stillhet kjenner du dagens og nattens hemmeligheter. Men dine ører tørster etter lyden av ditt hjertes kunnskap. Du vil vite med ord det du alltid har visst med tanken. Du vil berøre dine drømmers nakne kropp med dine fingre".

 

Synnøve Sætrum

 

 

 

Mens du går...

 Du må tro på kjærligheten, på gleden og livet. Alternativet blir lett for stusselig, ikke sant?

Noen ganger møtes kjærligheten i to sjeler. Livsgleden strømmer så sterkt at den nesten ikke er til å bære. Dere elsker mye for siden å måtte leve med tapet av følelsene. Vekk var de, kan ikke gjenkalles. Noe gjør det for trangt for dem, og eneste muligheten er veien videre. Kjærligheten er evig. Tosomheten er forgjengelig.

 

Forventningene til tosomheten var kanskje for kompliserte eller urealistiske. Fiksjon og innbilning følger lett overoppheting og brann. Illusjoner er ikke realisme om enn aldri så sterke.

En annen gang følte ikke din høyt elskede det samme som deg og mistet gnisten. Krangel og misnøye tok itu på stedet erotikken og inderligheten stoppet. Smerten var stor, men du stod i det. Sorgen sliper skarpe kanter og retter ut humper og hull i personligheten. Legges som erfaringer i sekken.

I bratt terreng kjennes børa tyngre enn faktisk vekt, men når vegene retter seg ut kjennes motstanden til å bære.

Du trasker videre, bærer det du må og nå er kommet akkurat hit. Til dette punktum.

 

Er du med?

 

Ved skilleveien står du alene. I og for seg ikke noe spesielt, siden vi alle er alene når alt kommer til alt. Du vet at du fødes og dør med og i deg selv, i ensomhet. Uomtvistelige betingelser kan ingen endre. I stille kveldstimer og tider, særlig mens de levde årene ikke var så mange følte du sterk melankoli og sorg over ikke å få til tosomhet eller i det minste tradisjonelt familieliv. Kanskje så du ned på sivilstatus og følte deg utenfor og annerledes. "Alle" giftet seg jo, "alle" fikk barn og hus med gjeld. Det var sånn det skulle være. Bare du var ikke der da. Pytt sann, tenkte du da.

 

Du betraktet det som naturlig å søke lykke, kjærlighet og anerkjennelse. Det gjør du fortsatt, men ikke helt på samme arenaer. Horisontene er blitt videre, mulighetene synes flere. Du lever i det terrenget du går. Å bli elsket og verdsatt for den du er kan ikke kjøpes for sterke norske kroner. Du må ordne det selv. Ansvaret er og blir ditt. Sånn var det, sånn er det og sånn forblir det.

 

Synnøve Sætrum

 

 

 

 

 

 

 

STEM RIKTIG . . .

Jeg stemmer et sted på venstresida. Er for det som har vist seg fungere ganske så godt de siste åtte årene. Ser ingen, absolutt ingen grunn til at det ikke skal fortsette. Vanskeligere og vanskeligere blir det å fatte at folk biter på den med at Norge trenger noe nytt. Jo, det må i så fall være enda mer rødt og grønt. Men, vi sitter da i et land som har det bra, mens det meste av Europa og verden sliter. Denne sutringa fra Erna og  Siv speiler ikke virkeligheten, men maktsyke og egoisme. Det snevre mørke skremmer meg. Akkurat som FRP og Høyre. Første fremstår i mine øyne og ører som rene egoistiske bajaser. Les sidene deres på nettet, og se hva de egentlig står for. Ikke noe for den lettskremte. Liberalismen über alles og så videre. Fine ord, men veldig veldig veldig farlige for den som blir arbeidsledig, syk eller gammel uten feite lommebøker. Faktisk er det mange som ikke har det siste, også i Norge. FRP hevder at intet menneske er avhengig av andre enn seg selv. Jeg kan ikke annet enn å grøsse. Vet jo det ikke stemmer. Jeg tror på og har sett nødvendigheten av solidaritet, samhørighet, toleranse og fellesskap.

 Erna ser rett så selvtilfreds og sikker ut om dagen, og jeg leser på Høyres nettside :
"Valget står mellom 12 år med rødgrønt styre eller en borgerlig regjering med nye ideer og bedre løsninger". Høyre kommer da vitterlig ikke med noen nye ideer. De maler på samme gamle konservative kverna. Dessuten : Bedre løsninger? For hvem? De som allerede har mer enn de trenger mener de vel da? De mener også å ta fra de som ikke har noe særlig. Mot det offentlige som de er. Jeg grøsser når jeg hører Erna gå for løsninger Sverige har valgt. Løsninger som gjør at de svakeste blir enda svakere. De syke enda sykere og de fattige enda uslere. For sånn blir det når alt, absolutt alt skal lønne seg. Alt kan ikke være lønnsomt. Jeg snakker om motivasjonen for helsevesenet, at det ikke først og fremst kan være profittjakt. Sånn fungerer ikke sykdom, og særlig ikke alvorlige kroniske og dødelige. Hvem ønsker seg et samfunn hvor døende mennesker bare blir overlatt til seg selv i fattigdom, ensomhet og uverdighet? Som jeg ser det kan det bli konsekvensen av ekstremliberalistisk tenkning. Markedskreftene har aldri vært snille eller menneskelige. De tjener profitten og intet annet. Se opp fra navlen og ut over de norske grensene et øyeblikk...

 Noe må være velferd og samfunnsoppgaver, dersom alle skal fortsette ha rett til  god skolegang, legehjelp, sykehus, lønn om en blir syk, pensjon når en blir gammel, og penger å leve av og for ikke å snakke om et verdig liv om kronisk sykdom rammer. Alle kan nemlig ikke betale dyre private regninger, heller ikke i Norge. Henger meg på den norskfranske Eva-damen som betrakter det som en skam om de skulle komme i regjering. Korrupsjonsjegeren vet du...

 Sånn ser jeg det og Høyre eller FRP får ikke stemmen min.
Aldri ! Det er ikke "nye ideer og bedre løsninger", men  det samme bedraget. Den bløffen som handler legitimering av å ta fra de fattige og gi til de rike time after time after time. Menneskene bedras og bedras og bedra. Sånn blir det når alt skal handle om å greie seg selv, karre til seg og ikke tenke løsninger for det store fellesskapet. Verden sulter og lider. Hvorfor er det så vanskelig å se det? Eller, ikke minst, å se bort fra det? Snu seg en annen vei, mele si egen kake, toe sine hender å la all tragedien fortsette og fortsette og fortsette...

Ja, her sitter jeg. Uførepensjonist og greier. Skriver det jeg tenker om den norske virkeligheten og valgkampen. Kikker utover i verden og ser det jeg ser. Er så tøff i trynet at jeg ikke kan la være formidle betraktningene. Er så frimodig at jeg tror meg meningsberettiget. Jeg er til og med klar over at en del mennesker mener jeg heller burde "tatt meg sammen", "holdt munn" og tiet i skam.
 Nei, det gjør jeg ikke. Ikke f... !

Akkurat i øyeblikket er det godt å sitte her, drikke kaffe, kikke ut på høstsola og vite jeg ikke skal se vinteren utenfor her dette året. Jeg har bodd i denne leiligheten snart åtte år, og har mange gode minner her så det så. Stort sett har det vært et fredelig sted å bo. Savnene her har handlet om lys og åpne, vide horisonter. Viktigere og viktigere med vide perspektiver.

Min tilværelse er antakelig snever og bare snyltende i den høyrevriddes øyne.
Pr. def er jeg bare en utgiftspost og ulønnsom siden jeg er kroniker og uførepensjonist.
 Siden jeg hevder det ikke handler om ja eller nei til lakrispiper og motorveier på Østlandet først og fremst. Jeg uttrykker min bekymring for ei samfunnsutvikling som vil gi større skiller, mer sykdom og fattigdom for mange flere enn i dag.

Ja, og så med dette med stimuli for tanke og sjel.
Kulturlivet vil få trange kår med høyresida på taburettene.
 Noen må være stemmen, og peke på og synliggjøre det som røer seg i menneskeheten. 
Teater er ikke alltid lønnsomt, ikke musikk eller litteratur heller, men livsnødvendig er det.
For demokratiet og ytringsfrihetens del en grunnleggende forutsetning.

Stem riktig side !

Synnøve Sætrum