Du må tro på kjærligheten, på gleden og livet. Alternativet blir lett for stusselig, ikke sant?
Noen ganger møtes kjærligheten i to sjeler. Livsgleden strømmer så sterkt at den nesten ikke er til å bære. Dere elsker mye for siden å måtte leve med tapet av følelsene. Vekk var de, kan ikke gjenkalles. Noe gjør det for trangt for dem, og eneste muligheten er veien videre. Kjærligheten er evig. Tosomheten er forgjengelig.
Forventningene til tosomheten var kanskje for kompliserte eller urealistiske. Fiksjon og innbilning følger lett overoppheting og brann. Illusjoner er ikke realisme om enn aldri så sterke.
En annen gang følte ikke din høyt elskede det samme som deg og mistet gnisten. Krangel og misnøye tok itu på stedet erotikken og inderligheten stoppet. Smerten var stor, men du stod i det. Sorgen sliper skarpe kanter og retter ut humper og hull i personligheten. Legges som erfaringer i sekken.
I bratt terreng kjennes børa tyngre enn faktisk vekt, men når vegene retter seg ut kjennes motstanden til å bære.
Du trasker videre, bærer det du må og nå er kommet akkurat hit. Til dette punktum.
Er du med?
Ved skilleveien står du alene. I og for seg ikke noe spesielt, siden vi alle er alene når alt kommer til alt. Du vet at du fødes og dør med og i deg selv, i ensomhet. Uomtvistelige betingelser kan ingen endre. I stille kveldstimer og tider, særlig mens de levde årene ikke var så mange følte du sterk melankoli og sorg over ikke å få til tosomhet eller i det minste tradisjonelt familieliv. Kanskje så du ned på sivilstatus og følte deg utenfor og annerledes. "Alle" giftet seg jo, "alle" fikk barn og hus med gjeld. Det var sånn det skulle være. Bare du var ikke der da. Pytt sann, tenkte du da.
Du betraktet det som naturlig å søke lykke, kjærlighet og anerkjennelse. Det gjør du fortsatt, men ikke helt på samme arenaer. Horisontene er blitt videre, mulighetene synes flere. Du lever i det terrenget du går. Å bli elsket og verdsatt for den du er kan ikke kjøpes for sterke norske kroner. Du må ordne det selv. Ansvaret er og blir ditt. Sånn var det, sånn er det og sånn forblir det.
Synnøve Sætrum
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar