Jeg har en drøm. All smerten i verden til tross.Mitt indre er fylt av tekster om smerte.Medmenneskers smerte, som jeg til en viss grad kan leve meg inn i, men ikke helt ut forstå. For jeg tråkker ikke i deres sko. Livet mitt leves ikke i en overfylt flyktningeleir nord i Hellas, ei heller sitter jeg i en liten gummibåt og forsøker krysse havet til det forgjettede Europa. Drømmer ingen drømmer om verdensdelen, fordi jeg bor i den. Til og med i Skandinavia. Den delen som til nå har vært det beste og tryggeste stedet på jorda. Et land med menneskeverd, menneskerettigheter og omsorg og trygghet for de som er syke, arbeidsledige eller på annen måte har det vanskelig i livet. Det smerter meg at dette er i ferd med å snu. Uroer meg både våkne og sovende timer. Noen mener det er å trekke tankene for langt, at jeg ikke har godt av det, at jeg burde tenke bare på meg selv og snu ryggen bort. La være å bry meg!

Det går ut mange oppfordringer fra politisk hold om nettopp dette for tiden. La være bry seg, snu seg vekk, bygge murer og stenge mennesker ute fra en mulighet til et bedre liv. Jeg så EU-representanten snakke i store ord på tv i går. Han sa at "lykkejegerne" skulle la være satse penger og liv for "ingenting". Altså Europa har ingenting å gi eller yte til menneskene som står i alle disse lidelsene.

Jeg leser om at tåregass blir brukt mot medmenneskene, at barn blir trampet ned ved grensen. Her jeg sitter i min lille leilighet ( som er meget stor sammenlignet med et telt)leser jeg tall og statistikk. Så leser jeg at den norske regjeringen yter krisehjelp til organisasjonene som arbeider i Hellas. Det er lenge siden greske myndigheter ba om bistand og hjelp til å møte alle menneskene som søker seg til Europa via de greske øyene. Jeg er ikke imponert over at det tok så lang tid, men ok bedre sent enn aldri. 

Jeg tenker tunge tanker, som mange andre i verden. Tanker som handler om murer som bygges i disse dager, og de handler om min manglende forståelse for at den eneste religionen vesten synes enes om er kapitalen. Jeg er en venstrevridd tulling som ikke vil se eller skjønne (sier de fra høyre i politikken) og håpet mitt om en annen verden består.
Håpet er levende ennå, selv om tingene ikke faller på plass. Og kanskje er det slik at når det meste ser ut til å falle fra hverandre så ser en hva det handler om i sine enkelte små deler. Jeg ser grådigheten, angsten, redselen. Kanskje ikke bare jeg, men mange mange andre som ikke har sett det før.  Myndighetenes spill som setter svake grupper i samfunnet vårt opp mot hverandre. Kommer flyktningene tar vi trygda fra de som trenger det er det unisone koret sunget av statsminister, finansminister og integreringsminister. Den er skremmende fordi den varsler et samfunn vi for lengst hadde vendt oss bort fra her i Norge. Det som skremmer meg mest er at disse politikerne gjemmer den mørkeblå høyrepolitikken sin bak medmennesker i nød. De vil ta fra de svakeste for å berge de rike, enten den svake heter det ene eller det andre. Splitt og hersk heter det. Sett svake grupper opp mot hverandre, og styre på frykt heter det. Få menneskene til å sparke hverandre i stedet for å se på hva regjeringen faktisk gjør og står for i disse tider. Jeg begriper ikke at det flere ikke ser disse bedragene. En trenger jo verken høgskoleutdanning eller annet for å skjønne dette. Et minimum av historiske kunnskaper er det eneste som skal til. Sammen med evnen til solidaritet og en kikk opp fra sin egen navle. Egoismen er utrolig sterk i disse dager. Det er utrolig trist å se at landet mitt er blitt slik.

Vel, drømmene får de ikke ta fra meg. Jeg drømmer fortsatt om et land og en verden for alle, et samfunnssystem der penga ikke er det eneste som rår.

Stenger grensene i stedet for å hjelpe

Synnøve Sætrum