Yes we can....

Foto: Synnøve Sætrum

Hør! Hør!
Endringer er en seig størrelse.

Mulig ja, men noen ganger så ufattelig vanskelig og få til.

Motstanden står i kø må vite.
Det er bare sånn det er.
Men er det sånn det må være?

Tenk bare på slikt som å slutte og røyke.

For oss som har gjort det da.

Røykekurs en, to og tre.
Vennligsinnede helsesøstre, sykepleiere og sosionomer snakket om tobakkens skadevirkninger, underviste i nedtrappingsplaner,og foreslo samling av sneiper med vann til å lukte på.
Ikke hadde de velmenende damene røkt i sitt liv,
eller dvs. den ene hadde tatt fire Marlboro etter hverandre i puberteten.
Hun kastet opp, og tok til vett først som sist.
Men, lest bøker om tobakkens skadevirkninger sammen med smile- og motivasjonskursene hadde de.
De trodde på det de hadde lært, og bragte det videre til oss nikotinslavene.

Preventivt skulle det være, å stikke snuten i sneipene, når avhengigheten ga seg til kjenne.

Og, det gjorde den hele tiden, for det var opplest og vedtatt med tre streker under at det er vanskelig å slutte og røyke.Sjøl hadde jeg nesa godt plantet i stanken, men begynte å røyke igjen like forbanna.
Svimlet og hostet gjorde jeg, men ga meg ikke. Det tar bare et par tre røyk, så er man tilbake i sporet. Røyk er det beste i verden, og hvordan kunne man tro det fantes et liv uten den?
 Dagen etter sprekken er man i gang med selvbebreidelsene, og ønsket om å være fri mens man sutter i veg.

 Jævlig vanskelig, og man måtte alle gå den tornete vegen. Holde seg så knokene var kritthvite i påfølgende tre, seks og ni måneder. Det skar seg alltid til slutt. Man kapitulerte for lysten.. Som lyn fra klar himmel bare hang den der i hånda, røyken. Smakte kloakk gjorde den, og som ikke det var nok fulgte øyeblikkelig bonanger og forbannelser. Et helvete med, et helvete uten. Til man knakk koden og virkelig skjønte at hemmeligheten lå i å kapitulere. Bare gi seg. Ta beslutninga og aldri diskutere den igjen, fordi man vet den er riktig og viktig. Som andre riktige og viktige beslutninger som for eksempel å ta storfag i nordisk litteratur diskuterer man jo ikke. Man gjør det, lever og koser seg under vegs.
Nyter endringen i sjela når ny kunnskap siver inn.

 Så sitter man plutselig der, sånn et snaut tiårs tid etterpå og undrer seg over hva man styrte sånn med. Det var jo så enkelt, og man har nesten ikke tenkt på den, ei heller savna noe som helst. Tvert i mot har man fått et hostefritt liv (ja bortsett fra influensa og sånn...), roligere tanker. Bedre samvittighet , og i det hele tatt. Opplever det som andre fortalte før...

En undrer seg mest over hvor lite en i det hele tatt tenker på tobakk.

Sjøl ikke under og etter store dramatiske hendelser kommer en på at en skulle hatt en røyk.

Ville røyken forandret situasjonen til det bedre kanskje?

Jo'a, solskinn og viljestyrke tenkes det nok, og kanskje til og med:

For ei klyse som sitter og messer om det der. Gammelt nytt.
Er det ikke nok forfølgelse av nikotinavhengige rundtomkring om man ikke skal få det på blogg også?

Jo, jeg kan si meg enig i innvendingen, om man velger å tolke ordene slik.
Men, det var ikke det som var saken. Personlig er jeg mot forfølgelser av noe slag.
Jeg mener oppriktig at mennesker kan gjøre som de vil, om de ikke skader andre. En god slump kardemommetenkning kan neppe skade. Og, det er jo blitt slik at sigarettene med tilhørende os ikke finnes på noe offentlig sted lenger. Ikke-røykerne har vunnet slaget, og det er nok irreversibelt.
Godt er det. For helsa til den samlende hopen.
Men, nå var det det der med endringer. Noen typer endringer kommer ikke ved å sloss.
Man må bare gi seg ganske enkelt, om enn høres logisk feil ut. Banalt!
For man kan jo ikke vinne uten kamp? Eller? På den andre siden, man kan jo ikke ønske å være ikke-røyker og røyke samtidig. Den kampen kan man ikke vinne. Seieren er bare et faktum når man gir seg.

Gir seg med det som ikke fungerer.

Det samme gjelder for fattigdommen. Man kan ikke avskaffe den uten å gi seg med det som ikke fungerer. Som for eksempel å kreve blodrenter for lån fattigfolk ikke har sjangs til å betale. IMF fungerer ikke for de fattige. Bare for de som karrer til seg. De ekstremt grådige og rike. Som har nytte av disse ordningene som fortsatt eksisterer. Bare at verdens fattige livegne sitter på de fattige kontinentene på kloden. Er langt borte fra oss, så man til og med slipper se dem. Det eneste vi ser her er jo de fattige romenske tiggerne, og de tilhører jo en bande styrt av mafiaen eller noe sier vi, og så må vi se og få dem kastet ut sier vi, forbudt. Det er jo så ekkelt med fattigdommen. Vi vil ikke ha det. Vi vil ikke se det. Vi fortsetter som før og gapet mellom fattige og rike bare vokser og vokser og vokser. Vi sletter ingen gjeld, for da fikk vi ikke fortsette å karre til oss.Det funker jo for oss, her hvor folk er rike, og noen er så styrtrike at man ikke kan forstå ordene. Så holder de konferanser og lovtaler statsmennene, og de andre lederne. De makter så vidt komme fram til å å være enige om at de er uenige. Oppleser og vedtar at det er ekstremt vanskelig å få bukt med fattigdommen. Sånne særinger som meg klør seg i hodet og lurer på om det kan være sant? For er det ikke bare å begynne å dele. Det er nok til alle, men ikke til alles grådighet. Man kan jo ikke tyne ut av mennesker noe de ikke har. Sånn ressursmessig og materielt sett. Det eneste som tynes ut av den som er nederst er livet.
Betyr ikke det at man må slutte med det som ikke fungerer?
Finne på noe som gagner saken. Gjøre det enkelt. Banalt enkelt.
Det er jo snakk om å fjerne fattigdommen rundt festbordene til samfunnstoppene...
 Bygge bro over den enorme kløfta, ikke sant?
"Change", var slagordet til Obama.
 Sjøl må jeg bare innrømme at jeg ble grepet av entusiasmen og optimismen i den valgkampen. Endringene i verden er vel ikke akkurat blitt så store med han heller.
Ikke er det blitt særlig færre sultne, ei heller færre kriger eller sykdommer.
Osama er død, og jeg skal ikke diskutere hvorvidt han fortjente det eller ikke.
Ikke her, for det er jo ikke det denne epistelen handler om. Det som er saken er at verdens fattige fortjener endringer i stedet for grava på grunn av sult og sykdommer.
Mennesker er mennesker er mennesker.
Menneskerettigheter like så.
Skal man få til det må man gi seg. Gi opp de systemene og ordningene som ikke fungerer.
Grådighet og å rettferdig fordeling er diametralt motsatte størrelser.
Banalt kanskje, men det er sånn det er.
Man får gi seg med grådigheta, for den fungerer ikke.
Yes we can...

Synnøve Sætrum